September forbi

September kom og gikk som en vind. Den brakte med seg sopp og bær, varme dager,  kalde netter, rim på bakken og en grevling. Måneden begynte bra, og sluttet som vanlig litt mer brutalt. Nå står gresskar, georginer og en blodbeger i kjelleren. Fryseren er full. Løk og knoller er gravd ned. Frø er høstet og plenen klippet for siste gang.
Jeg prøver å venne meg til tanken på at alt ikke rakk å blomstre i år heller...
Høstormedruen henger med slappe knopper. Den rakk akkurat ikke å slå ut, men jeg reddet litt inn i en vase. Det var noen georginer som var for sent ute også, selv om de fleste holdt et flott show før frosten.
Nå er jeg veldig spent på om astersen rekker å blomstre. Den har endelig begynt å vise farge i knoppene. Astersen er nederst til venstre på bildet under. Alle bildene ble tatt siste dag i september.

Gulvet i kvisthulen er snart dekket av fin grønn mose. Det synes jeg er utmerket.
Revebjellene har frittet for kanten rundt hulen til neste sommer. De står tett i tett. Vi får se hvor mange av dem som takler vinteren. Det kan bli fint med revebjeller rundt kvisthulen til neste år.
Stemorsblomstene er selvsådde fra fjorårets krukker og urner. De tåler veldig mye og ser stadig like optimistiske ut.
Floksen er også en tøffing som rister av seg kuldegradene og blomstrer videre.

Det er ikke mye blomstring igjen i hagen. Nå er det mest frøkapsler, forfryste ettåringer og hengende hoder igjen. I urtehagen har jeg høstet alt, tømt noen krukker og plantet om litt. Plenen min sørger grevlingen for å lufte hver natt. Den lager fullt av groper i sin jakt på små lekkerbiskener.
I går kveld kikket den inn gjennom kjellervinduet på soverommet til den ene datteren min. Det ble oppstyr! To elleville jenter fikk seg et nærstudium av en  nysgjerrig krabat med små øyne og striper over hodet.
Grevlingen trykket snuten mot ruten og sto riktig lenge og kikket inn på dem. Eller kanskje den var på jakt etter en egnet hule til vinteren? I såfall håper jeg den skjønte at dette rommet var opptatt...

Det er mye vakkert i forfallet. Fargene gløder i ettermiddagssolen og alle busker og trær utenfor hagen danner en vakker kulisse for alt som er inni. Fuglene samler seg i flokker og snauspiser rognebærtrærne. De lager til tider et øredøvende leven. Jeg må stoppe opp og bare lytte.
Småfuglene henger i valmuene og hakker hull i frøkapslene. Det er spor etter de sultne små overalt.

Her er det frø av rød meldestokk som begynner å modnes. Valmuekapslene har fått patina og er klare til å høstes. Scabiosaen er spennende som avblomstret også.

Selv om det ikke er mye blomster lenger, så finnes det mange små overraskelser her og der i hagen. De må bare oppdages. Det finnes nemlig noen standhaftige blomster som ikke gir seg før de må.

Geum og Veronica

Salat, Stemor, Scabiosa og Louise Odier.

Blodtopp, Ringblomst og Sommerstokkroser - snart klare for bingen.

De ser litt slitne ut, mange av de som blomstrer nå. Og det skjønner jeg godt.
Men noen ser uforskammet friske og opplagte ut. De nakne jomfruene har akkurat tittet frem og ser ganske så fraiche ut. Sedumen har begynt å rødme og stiklen står der så stolt og  stiv. Floksen henger også med. Den er skinnende hvit med krydderduft.

Det er fortsatt mye vakkert å glede seg over i hagen, men jeg merker at fokus går mer og mer mot neste sesong. Nå er dagene blitt mye kortere, plantene færre og grevlingen innpåsliten.
Jeg er snart klar for overvintring på hagelitteratur og bilder.
Hvis oktober blir mild kan jeg kanskje rekke å fikse litt mer før vinteren, men fra nå av er jeg forberedt på at det plutselig  en dag er hvitt der ute...

Velkommen til oktober.
Så lenge løvet henger på trærne så har vi fortsatt farger. Så lenge snøen holder seg borte så er gresset grønt...
Jeg nyter høstfargene ute og tenner lys inne :)