Når plantene selv får velge

Hagen hadde nok sett litt annerledes ut om plantene selv fikk velge. Da tror jeg for det første at alle med 'høst' i navnet hadde rykket opp røttene og trasket sørover. De hadde nok vært skjønt enige om at oppholdet på Fagertun ikke hadde blitt slik de håpet. 'Jeg kom aldri til min rett der', ville nok Høstormedruen si til Høstastersen. 'Nei, jeg trodde virkelig at jeg skulle få blomstre i all min prakt og avslutte sesongen på mitt aller beste', ville astersen svare. 'I stedet har jeg knapt fått åpnet en eneste knopp, bortsett fra de som ble klippet av til vaser. Jeg har blitt degradert til en grønn hekk rundt staudebedet. Det er en skam!'
Sannsynligvis ville oktoberhjelmen ha slått følge med dem også. Det er nok ikke greit å slå ut knoppene i oktobermåned på Fagertun.

Hjelm i begynnende oktoberblomstring

Hadde plantene selv fått velge i min hage så hadde nok utvalget endret seg så smått. Da ville de sterkeste overleve og mange bli fortrengt.
Jeg var innom gamlehagen min en tur på forsommeren. Det var en rar og vemodig opplevelse. Jeg forlot et woodland og en rosehage for fem år siden. Den gang var det stier og opphøyde bed med torvkanter i woodlandet. Det var epletrær, pil, eik og furutrær. Under disse vokste det hosta, bregner, lungeurt, forglemmegeisøster, duftklasefjør og skumblomst - og mye, mye mer.

Jeg hadde en 'bekk' av småstein rennende gjennom skogen min. Det var det jeg kalte woodland-området.

I rosehagen hadde rosene følge av kattemynte, stjerneskjerm, veronica, liljer og revebjeller. Rosene vokste i bed og de vokste opp i trærne.

Da jeg fikk mulighet til å kikke innom hagen den dagen i juni, hadde den klart seg selv alle disse årene. Man kan vel trygt si at plantene selv hadde fått velge...

Det var rart. Min ene spanske kjørvel var blitt til en skog som hadde spredd seg ikke bare rundt i hagen, men langs veien utenfor gården. De gamle trærne hadde fått en underskog av rogn, selje og lønnetrær. Trærne jeg forlot som ungtrær hadde vokst seg inn i himmelen på fem år, og det meste av underplantingen var fortrengt av den tidligere nevnte kjørvel.
Det var ikke mulig å skille stier fra bed lenger. Det vokste noe overalt. Jeg så lite prydplanter bortsett fra noen dverg-rhododendron som lyste opp i farger langt inne i urskogen. Rosehagen så jeg bare fra avstand, men det var ikke lenger en rosehage. Det var trist.
Nå er alt borte har jeg hørt. Det er blitt tatt vekk og gjort om til luftebinge(r) for hester. Kanskje like greit. En hage er nok en hage bare så lenge den har en gartner. Etterpå velger plantene naturen.

Fra rosehagen 2008

Når plantene får velge hos meg på Fagertun, så er det under vennlig overvåkning. Om en av de røde og hvite valmuene forlanger å blafre med en sort kjole så smiler jeg. Når Fagerfredløsen (som ble luket vekk og slengt bak garasjen) våkner til live igjen der bak garasjen, skjelver jeg litt, men bevarer roen. Den ser ut til å bevege seg i retning av hagen, men jeg håper den velger å bli der den er en stund til.
Revebjellene og akeleiene velger selv hele tiden. Det samme gjør gjerne valmuer og solsikker. Det vil si, solsikkene er det vel strengt tatt fuglene som velger hvor skal vokse...
Jeg prøver å la alle slippe fram der de tar seg best ut... og så får alle velge selv en gang i blant...
Det er vel ganske rettferdig?

Hadde det vært opp til geraniumen hadde den tatt hele bedet uten å blunke...

Rosa nitida 'Defender' Dukkerose tar all plass hun kan få og mer til.

'När växter själv får välja' er dagens tema på Blommig fredag. Klikk deg inn her og se flere innlegg på temaet.

Riktig god helg:)

Kanadisk roseblomstring i oktober

Det er 13. oktober og vi er snart halvveis i denne høstmåneden. I dag tidlig var det kuldegrader og hvitt av rim ute. Det har det vært mange ganger. Helt nede i -4 kuldegrader har vi hatt.

Etter den første kuldeperioden i slutten av september, har været for det meste vært mildt og fint med ganske varme dager. Men oktober har festet grepet igjen, og nå er det skikkelige høsttemperaturer ute. 

Allikevel har denne kanadiske rosen slått ut knoppene sine. Den ser ikke ut til å bry seg om kjølige temperaturer. Da jeg kom hjem fra jobb på fredag hadde rosen endatil stukket en av blomstene inn mellom sprinklene på verandarekkverket. En kanadisk tøffing som vet hvordan den skal lyse opp en høstdag for en som er i ferd med å falle inn i  hagedvale. Jeg kviknet til momentant og kastet meg rundt etter kameraet for å forevige den skjønne. Det hadde strengt tatt ikke noe hastverk for rosens del. Den sto rolig på sin rot og ventet, men lyset er mer upålitelig kan man si. Det stikker sin vei fortere for hver kveld og overlater scenen til mørket. Rosen er en kanadisk tøffing som jeg har rotet bort navnelappen til. Det er litt irriterende, så om noen kjenner den igjen og vil sette meg på rett spor så blir jeg glad.

Enten denne hardhausen heter William Baffin, Henry Kelsey, John Cabot eller noe annet, så er den uansett en robust rose som taklet den tøffe, rosedrepende vinteren/våren vi hadde i år. Den har blomstret i hele sommer og sporadisk ut over høsten. Den er halvfylt med lysende rosa blomster i klaser. Den er ikke av de rosene som fyller rommet rundt seg med roseduft, men det kan den jo tilgis der den setter farge på hagen i oktober.

Kanadiske roser er krysset fram for å tåle de varme somrene og kalde vintrene de har i Kanada. Det er derfor rimelig å anta at de er bra egnet her i innlandsstrøkene også. Helt sammenlignbart er det dog ikke. I Kanada har de minst like kalde vintere, men de er kortere, høsten er lengre og sommeren varmere. Dette påvirker rosenes avmodning (herdingsprosess) om høsten.

Roser i krig og harmoni

På 1400-tallet var det periodevis borgerkrigs-lignende tilstander i England. Kampen sto om Englands trone og hovedmotstanderne var huset York og huset Lancaster. I ettertid kalles dette rosekrigene fordi begge partene hadde en rose som sitt symbol.

Lancasters røde rose

Yorks hvite rose

Når jeg leser om de historiske rosene, er det morsomt å finne ut at litt av historien fortsatt eksisterer i min egen hage. Ikke at det er krigerske tilstander her, men jeg tror derimot at jeg har samlet krigssymbolene i fredelig sameksistens innenfor hagegjerdet.

Rosa alba suaveolens 'Kystkvitrose'

I fjor plantet jeg Rosa alba suaveolens 'Kystkvitrose'.
Det er en gammel, hardfør rosesort med doble til lettfylte blomster som dufter deilig. (Suaveolens betyr velluktende)
Dette er i følge litteraturen rosen som slekten York brukte som sitt symbol under Rosekrigene i England.
Rosen har også blitt brukt til produksjon av rosenolje i Iran og Bulgaria.
Den er en god kystrose, men jeg satser på at den vil like innlandsklimaet her på Fagertun også.
Den skal ha kraftig vekst og blomstre godt på mager jord. Rosebusken kan bli drøyt 2 meter høy og er engangsblomstrende, men med langvarig flor. Foreløpig er den liten, men den blomstrer fint og ser ikke ut til å ha tatt noe skade av årets tøffe vårvinter.

For et par - tre år siden fikk jeg en rot av en vakker rødrosa rose av søsteren min. Den hadde ikke noe navn, men etter å ha lett på nettet og i bøkene mine, så tror jeg ganske bestemt at det må være Provinsrosen. Det vil si Rosa gallica 'Splendens'.
Rosen er en variant av Rosa gallica officinalis som antagelig er den eldste rose i kultur. Denne gallicarosen mener mange at var Lancasterslekten sitt symbol. Hvis jeg ser litt rundt på det, så er altså dette rotskuddet jeg fikk en etterkommer av Lancasters røde rose.
Det er jo en fornøyelig tanke.

Bli med inn i bedet, da vel!

Bedene mine kan stort sett oppleves fra mange kanter, og aller helst fra innsiden. Bildet over viser bare en overfladisk del av staudebedet, men blir du med inn på stiene så kan vi leke gjemsel og glemme tiden...

Den gulbrokede Kornellen lyser opp og speiler fargen sin i Marikåpe og Hosta. Prydsvineroten velter ut på stien og strekker seg etter Marikåpen på andre siden. Men vi kommer fint fram.

'Jeg ser dere nok', sier Totenvikrosa, som har klart å vokse seg helt inn i kvisthuleveggen nå.

Aruncus dioicus - En rent hvit Skogskjegg som ligner Astilbe.

Vi tar en annen sti og hilser på den hvite, slørlette Skogskjeggen. Den fikk endelig fikk lys og plass i år fordi naboen måtte kuttes ned etter vinteren. Nå lyser den opp helt bakerst i bedet, og er veldig populær hos humlene.

Vi fortsetter bortover hellene og hører det knaser litt i Krypfredløs som også har sneket seg ut i stien. Fredløsen tåler fint litt tråkk. De er overivrige og jeg klipper fram hellene rett som det er. Fort og greit. Fredløsen bare nikker blidt med de gule blomstene sine og slår nye røtter.

Her kan vi egentlig gå rett igjennom, men Hurdalsrosen har visst tenkt å breie seg noe veldig etterhvert. Jeg legger heller om stien enn å begrense rosen. Nå må vi huke oss ned eller risikere å ripe oss opp for å fortsette.
På uthusveggen kan vi se insektshotellet jeg laget i våres. Lurer på om noen vil flytte inn der til vinteren?

Inne i obelisken vokste det en rose i fjor... Maiden's Blush...
Men den enes død, den andres brød. I år får skjoldbronsebladene mer plass å breie seg på.

Huker vi oss ned her, er det ingen som ser oss. Vi derimot, har mye fin utsikt synes jeg :)

Kom så går vi andre veien i stedet. Se på den blå Jonsokkollen. Den krabber rundt og fyller tomrom i bedet, den også. Midt i bildet er det Kryptimian mellom hellene. Det dufter deilig når vi passerer.

Her går vi fra rent og lyst til helt mørkt. Rosekragen har dekorert Blærespireaen så den ikke skal bli dyster...

Ser du den høye obelisken rett til venstre for midten?
I fjor var den dekket av en rose (Frühlingsduft) som nådde høyt over toppen. Det er såvidt litt liv nede ved bakken nå, men jeg vet ikke om den vil komme seg igjen.

Jeg tror vi tar kvelden nå. Vi kan heller leke videre i bedene senere. Det er fortsatt mye utsikt fra innsiden å utforske.

Tre hardføre roser

Rosa pimpinellifolia 'Totenvikrosa'

Når man bor i en tøffere klimasone så lærer man seg kanskje lettere å sette pris på hardføre roser. Det er kjekt å ha noen man kan stole på, uansett hvordan vinteren skulle bli.

Heldigvis så finnes det skikkelige tøffinger blant blomstenes dronninger. Det er ikke slik at roser behøver å være vanskelige eller kreve mye stell. Det kommer helst an på hvilke slag man velger, tror jeg.

-Og kanskje er det lurt om man klarer å se skjønnheten i det enkle og nyte blomstringen når den er der, om så bare for tre korte uker...

Totenvikrosa er en  yndig og velduftende rose med navn fra nabokommunen her. Totenvika er et lite tettsted ved Mjøsa. Nærheten til den store innsjøen gjør klimaet der betraktelig bedre enn her på Fagertun, men Totenvikrosa fikser både kuldegrader, tele og sen vår. Eksemplaret mitt har bare hatt én vinter på Fagertun enda, men det er til gjengjeld den tøffeste vinteren på de fem årene jeg har bodd her. (For plantene vel og merke. Jeg syns vinteren for tre år siden med minus 37 grader på det verste, og over en uke i strekk med under 30 kuldegrader, var ganske heftig!)

Totenvikrosa er en Pimpinellifolia-rose og Rosa Pimpinellifolia er en av villroseartene i Norge. Den har mengder av små hvite, doble roser på tornete stilker. Rosebusken blir over meteren høy, men ikke særlig mer. Om høsten får den mørkebrune nyper.

Totenvikrosen min titter inn mellom greinene i kvisthulen. Til neste år når hun nok helt inn og kan fylle litt av huleveggen.

Hurdalsrosa er en annen tøffing i hagen. Den ble hentet til Norge av en prestesønn fra Hurdalen, og spredte seg via slekt og naboer fra prestegården både sørover og nordover langs Mjøsa.

Hurdalsrosa er en albarose. Det er en gruppe veldig gamle hageroser som også går under navnet prestegårdsroser. Hurdalsrosa kan bli flere meter høy og er et nydelig syn i full blomst. Dessverre så dufter den ikke, men med naboer som kan ta seg av den saken så går det så fint så.

Samplanting av Hurdalsrose og Duftskjærsmin er en vidunderlig kombinasjon av blomstring og velduft. Selv om Skjærsminen ikke er så glad i å stå i vase, så må jeg bare ha disse to sammen inne. Himmelsk, ingen tvil!

For første gang har jeg imidlertid hatt litt vinterskade på noen av Hurdalsrosene mine. Ikke dramatisk, men jeg har måttet skjære vekk en god del dødt etter vinteren. Hmm...

Rosa Rugosa 'Louise Bugnet'

 Den tredje hardføre skjønnheten som blomstrer her akkurat nå er søsteren til Thérèse (hun rosa, du vet), nemlig Louise Bugnet. Knoppene starter som helt rødrosa, for så å sprekke opp i hvitt. Deilig duftende og halvfylte med mørke blader. En nydelig rose som er foredlet fram i Canada.

Sommerminner

Mens jeg venter på våren

Når kuldegradene nekter å slippe taket, og den etterlengtede våren fortsatt føles langt unna, er det godt å ha noen gamle bilder å drømme seg bort i.

Jeg har lyst til å dele noen sommerminner fra gamlehagen min. 

Barna, to katter og jeg flyttet derfra senhøsten 2008. Plantene mine ble stort sett igjen alle sammen. Snøen kom og begravde alt før jeg fikk delt fra noe. Georginene frøs i bakken. 

Slik kan det gå.. 

Men livet gikk videre og vi fikk en ny og tom hage. Blanke ark.

Hagen vi dro ifra var lidenskapen min og lekeplassen til ungene. Den var sammen med resten av gården, den beste plassen ungene kunne vokse opp. De var heldige som fikk sine barndomsår der.  -Uten behov for barnehager og SFO, men med foreldre hjemme og det store miljøet det er på en aktiv gård. Mange dyr, mange mennesker og nærhet til naturen. 

Til å begynne med sparte jeg fotballplen til barna, men oppdaget at de likte stier, trestammer, stubber og store steiner minst like godt som husker, sklier og rene plenflater. De hadde klatretrær, hemmelige steder og hoppet fra sten til stubbe gjennom bed og hager som noen små ekorn. Om å gjøre ikke å tråkke på bakken...

Jeg hadde store staudebed med steinstier gjennom. Ingen steder som ikke lettvint kunne nås. Jeg har alltid likt å betrakte bedene innenfra. Når noen kom for å kikke på hagen, ville jeg helst ha dem inn på stiene. Jeg ville at de skulle kjenne blomstene stryke mot leggene og kanskje måtte skyve en rosegren tilside for å komme forbi. 

Det var alltid litt skuffende når noen stilte seg opp midt på plenen, kikket fra venstre til høyre...ferdig...og sa: "Skjønner ikke at du orker å dra på deg så mye arbeid". 

Heldigvis var det flere som lot seg begeistre! Spesielt den ene søsteren min som jeg smittet meg hagedilla. Vi kunne og kan fortsatt bruke timesvis i hverandres hager mens vi studerer hver minste detalj og hver lille plante. 

Hagelykke:)

Her er en rosa akeleie som jeg kjøpte som 'Nora Barlow', men som jeg tror må være en annen. 

Den har selskap av en lyseblå geranium 'Johnson Blue' i den lave kveldssolen.

Jeg liker frodige, romantiske hager og koser meg med bøker om engelske Cottage Gardens.

Jeg hadde en lang pergola kantet med bed på den ene siden, og med armeringsnett med klatreplanter på den andre siden. Bakenfor lå "Skogen". Det var Woodland-prosjektet mitt. Opprinnelig var det en eplehage. 

Jeg gravde vekk gresstorven der jeg ville ha stier, og la den opp ned der jeg ville ha opphøyde bed. Deretter dekket jeg baksiden av torven med våte aviser og la perforert duk/plast over. Dette kunne jeg (med litt godvilje og luking) plante i året etter. 

Jeg plantet inn flere trær og busker som jeg stammet opp, og fylte på med bunndekkere og løkplanter. 

Det ble etterhvert en fin atmosfære der. 

Det ble plass til et eget Rhododendronbed i skogen som jeg gravde dypt ned, bygde opp med torvblokker og møysommelig fylte med barnåler, fraflyttede maurtuer og naturtorv. Der hadde jeg lave varianter av Rhododendron som jeg kjøpte hos Ringstads Planteskole på Gjøvik.

Jeg gravde også ut en veldig dyp grop som jeg kledde med plast og fylte igjen. Jeg hadde selvfølgelig sprekker til drenering, men sørget for at gropen skulle holde godt på fuktigheten.

Diverse Hosta og Bergenia

Der plantet jeg Darmera Peltata, bronseblad, bregner og spansk kjørvel. Det ble en frodig oase. 

Jeg fant mye stein mens jeg gravde. De store fikk oppgave som kanter til stien og de små ble til en bekk av steiner gjennom skogen. Det ble både dekorativt og praktisk.

I og med at jeg bygget opp bedene, så måtte jeg beskytte epletre-stammene. Det gjorde jeg ved å legge steiner nederst så de ikke skulle få jord høyere opp enn de var vant til.

Pergolaen var jeg veldig glad i. Jeg ønsker meg en slik i den nye hagen min også, selv om jeg ikke har så mye plass her. 

Det er noe spesielt med en levende grønn tunnel. Den hadde en benk i enden hvor det var deilig å sette seg og bare kjenne. På duftene, på brisen, på varmen. Der kunne jeg kikke inn i skogen eller oppover langs den lange stauderabatten. Jeg hadde roser og kaprifol ved benken. Et deilig sted å være.

De aldrene epletrærne og et surkirsebærtre dannet et tak over pergolaen. Om våren var taket overstrødd av hvite blomster og tusenvis av summende bier. 

Pergolaen var skikkelig solid og tålte at ungene klatret i den. 

Jeg plantet en Polstjärnen-rose i epletreet til høyre på bildet og den bredde seg ut over Pergolaen også. Det er litt sørgelig at den ikke dufter, men blomstringen er fantastisk mens den varer. 

Polstjärnen

Jeg var også godt i gang med en rosehage da vi flyttet. Hagen ligger i sone H5 til H6, så utvalget er noe begrenset, men helt klart tilstede.

Jeg hadde til og med noen Austinroser som klarte seg. Men det jeg var mest fascinert av var de historiske buskrosene...

Jeg hadde Kystkvitrose, Rosa Alba 'Maxima', Hurdalsrose, Finlands hvite rose, Rosa Mundi, Apotekerrosen og mange flere. 

Rosa Helenae 'Petersens'

Her er Rosa Helenae 'Petersens' på vei opp i et tre. Den frøs endel om vinteren, men desto mer satte jeg pris på blomstringen når den fikk det til. 

Flammentanz

Flammentanz kan ikke bare danse oppover husvegger...

Den har såvidt tatt tak i kavaleren sin her.

Håper de fortsatt danser tett...

Noen ganger så tenker jeg på hvordan hagen må se ut i dag. Den er ikke stelt på snart fem år. Bare litt brenning av brask i bedene om våren. Kanskje det er like greit å ikke vite. 

Men hva med Martagonliljene? Formerer de seg, eller kveles de?  Den kritthvite Trilliumen som jeg brukte flere år på å få fram et eksemplar av, er den borte? Vokser det fortsatt roser i epletrærne mon tro?

Kanskje er det blitt en hemmelig hage av den nå - som bare venter på at noen skal oppdage den. Det vil jeg tenke. Ja, slik er det nok...

Revebjeller og Stjerneskjerm

Ny urtehage

Det aller første jeg laget i min aller første hage, var et urtebed. Det var inspirert av barndommens minner hos mamma og mormor, med peppermynte, hjertensfryd og timian.

Jeg sådde agurkurt og ringblomst og plantet en hekk av rugosaroser rundt. Det var begynnelsen.

Nå har jeg en ny urtehage underveis. Den blir ikke lik den gamle frodige. Den blir mer praktisk. Litt kjedelig foreløpig, men jeg håper å rette på det etterhvert.

For å slippe at urtene skal blande seg i hverandre og slåss uhemmet om plassen, så har jeg laget kasser. Noen litt store og noen litt mindre. Jeg vil ha urtene så nær inngangen som mulig. Det betyr at de må dele sol og regn med en stor Bjørk. 

Nå er heldigvis ikke urtene de mest storforlangende plantene i hagen, så de takket gladelig ja til plassen.

Her er den kaotiske starten.

For å slippe litt arbeid så gravde jeg kassene ned i plenen. (De er uten bunn.)
Etterpå la jeg et tykt lag med våte aviser mellom kassene og barkduk oppå der igjen.

Egentlig liker jeg ikke bark så godt, men for å gjøre det lettvint både for rygg og lommebok så ble det slik i første omgang.

Jeg plantet to avleggere av solbær og en stikkelsbærplante på den ene siden. De kan få skape litt yttergrense.

Jeg fant noen smale lekablokker som jeg la som kant på en side.
Noen kantstener av betong kjøpte jeg og noen heller fikk jeg.

Litt av hvert med andre ord.
Rød tråd? ....mm.... niks...

Jeg plantet en Louise Odier rose i en obelisk ved siden av inngangen til urtehagen.
Denne Bourbon-rosen hadde Sigrid Undset i hagen sin på Bjærkebek (Lillehammer) og den blir gjerne kalt Sigrid Undset rosen. Den er en engangsblomstrende buskrose med sterk duft.

Til sommeren håper jeg at jeg rekker å fullføre urtehagen. (Litt optimistisk!)
Jeg drømmer om et høyt espalier av armeringsjern rundt minst to av sidene. Det vil skape mer romfølelse samtidig som det ikke vil ta plass eller lys. Jeg kan plante noe, eller flette inn kvister for den del, slik at jeg kamuflerer tørkestativet og komposthaugen.

Jeg har igrunnen mange idéer om både urtehagen i seg selv og hvilke planter jeg vil ha der.
Men det får jeg heller komme tilbake til.

Louise Odier

Ha det godt så lenge:)