Hagelykke

Er vi ikke alltid på jakt etter den gode lykkefølelsen?
Vi leter etter den store kjærligheten, de store prestasjonene, noe vi kan vise fram og være stolte over. Kanskje lykkefølelsen kommer når vi kan skaffe oss nye, fine ting? Når vi reiser og opplever andre steder? Kanskje er det når vi er alene i den store naturen at følelsene bruser som ørsmå champagnebobler i blodet? Når vi legger et nyfødt mirakel til brystet for første gang og kjenner at melken strømmer?
Hmm... Lykkefølelsen er sikkert ganske individuell.  Kanskje kjennes den som champagne? Som forelskelse? Som glade ilinger i magen? Kanskje blir man varm i kroppen, fornøyd og lett til sinns? Uansett hvordan vi opplever lykkefølelsen vil vi gjerne ha mer. Så vi jakter.

Rosen Louise Odier dufter vidunderlig og blomstrer overdådig lenge.

Heldigvis er det mange veier til lykken. En av dem er hagen. En hage kan være alt fra en blomsterkasse på veggen, til en balkong, til en større eller mindre hageflekk. Det trenger bare å være en bit av verden som en selv disponerer. Da kan man gjøre hva man vil. Prøve så mange ganger som helst. Bestemme selv. Klø seg i hodet og lete etter inspirasjon. Kaste seg optimistisk i gang... eller gi blaffen... (-men da bør man nok heller søke lykken andre steder.)
Det er neppe slik at alle blir lykkelige av det samme. Men det dukker stadig opp artikler i aviser og på nettet, som nettopp beskriver hagearbeid som avstressende og lykkefremkallende... Kanskje ligger det en rest av det naturmennesket vi engang var i oss?

En titt inn i hagen.

Oldemorhagen kaller jeg denne delen. Den er vakrest tidlig på sommeren.

Hagelykke er vanedannende. Det skal ikke mye til heller. Kanskje starter det med at en kjøper seg en sommerblomst og blir overrasket over at den overlever sommeren. Utvider med noen flere året etter. Så står det plutselig en avdelt staude fra en nabo i jorden... -Og før man vet ordet av det, står man med yoghurtbeger, kjøpejord og frøposer på kjøkkenet. Ute er vårsola i ferd med å smelte bort vinteren. Inne begynner små spirer å titte opp i vinduskarmen. Er det så enkelt? Bare frø, jord,vann og så har man laget en ny plante? Yes!!!
Uten at man kanskje har tenkt over det så tar man aktivt del i en skapeprosess som involverer liv, død, skjønnhet, duft, kanskje mat, og helt sikkert utallige insekter.
Om man lager plantene selv eller kjøper dem, spiller det noen rolle? Kanskje blir man enda mer lykkelig når man lager noen planter selv? Fasiten er forskjellig fra person til person, tror jeg. Det er bare å prøve. (Men husk at du kan bli hektet...)

Selvsådde revebjeller skaper spenning i hagen.

Selv oppdaget jeg hagelykken tidlig. Den har nok vært i meg fra barneårene. Det handler om å lytte, se og være oppmerksom. I hagen kan man lettere stresse ned. Sitte rolig og betrakte. Bare nyte. Eller arbeide fysisk mens tankene flyter avsted. Hagen stimulerer alle sansene våre. Jeg kjenner at den gir meg energi. Jeg lader meg opp i hagen. Alle følelsene jeg beskrev først i innlegget finnes i meg når jeg er i hagen. Ikke på én gang... heldigvis. Det hadde blitt litt voldsomt. Men en følelse nå og en annen da. Mest av alt kjenner jeg en uendelig takknemlighet. Jeg føler meg så utrolig heldig som har mulighet til å skape mitt eget lille paradis. Hjemme.

Kvisthulen er et favorittsted.  Her kan jeg gjemme meg bort litt.

Men er det hagelykke når gråværet ligger som en kald, fuktig hinne over hagen i ukesvis? Når høstmørket gjemmer hagen ute av syne fra alle vinduer?
Tja, har vi egentlig godt av å spise sjokolade hver dag? Kanskje er det lurt med pauser for å kjenne på gleden når solen titter fram og fargene gnistrer igjen.

Lykke er også forventninger om det fine som skal komme :)

Trädgårdslycka! er tema hos Bland rosor och bladlöss. Vil du lese flere innlegg på dette temaet finner du det her.

Lengsel etter lys

Et langtidsvarsel uten gløtt av sol. Ettermiddag midt på dagen. Kveld i huset før middagen er over. Det er november. November med gråvær, regn, sludd og smeltende snø.
Lengselen etter lys er stor.
Jeg har bare dagslys til disposisjon i helgene. Hvis ikke solen skinner da, må jeg vente enda en uke.

Heldigvis har jeg samlet sol, lys og hageglede på harddisk gjennom en lang og fantastisk sommer. Og ikke bare sommerlys... Vinteren byr innimellom på så gnistrende lys at man nesten må knipe øynene. -Og vårvinterens takdryppende forventninger om blåveis, vinterblomst og krokus... Det er rene saligheten :)

Med fyr på peisen og lampelyset akkompagnert av levende lys, er det lov til å drømme seg tilbake. Gå seg vill i utallige bilder og la seg henføre på nytt. Det både gjør godt, og lover godt.
Tenk på hvordan lyset smyger seg tilbake - bare vi kommer ut av den forestående julefeiringen med alle sine kunstige lysbomber og røde stearinlys. Når primulaene roper etter deg på butikken, og tulipanene vokser seg krokete i store vaser. Det er da vi våkner av iherdig fuglesang litt tidligere for hver morgen.

Lyset påvirker serotoninproduksjonen i kroppen vår. Serotonin er et signalstoff som produseres i hjernestammen og som har stor betydning for humør, døgnrytme, søvn og sexlyst.
Ikke rart vi lengter etter mer lys på denne tiden av året!

Og når lyset endelig flommer over oss igjen, eksploderer naturen rundt oss i våryr kurtise, fargeprakt og summende glad travelhet. Våren er her :)

Vi må nok finne oss i at mørket kryper enda tettere innpå oss en stund til. 

Fram med refleks og hodelykt, sofakrok, bøker, filmer og hagebilder. Nå er det andre aktiviteter som spiller hovedrollen. Slik er det å ha årstider, og takk for det!

Men til tross for det... Jeg kjenner på lengselen etter lys! Og kanskje er det fint å ha noe å lengte etter også :)

Dette var mitt bidrag til Blommig fredags: Lengtan efter ljus

Vil du se flere bidrag på dette temaet så klikk her.

Det vil spire og gro.

Hager er potensielle overflødighetshorn. De gir mer enn gjerne mye tilbake for den innsatsen man legger ned. Men det er viktig å huske at man må gi for å få. Og så må man se etter hva man får, for det er ikke nødvendigvis det man venter. Naturen er slik at den legger tilrette for reproduksjon. Bar jord vil spire, spirer vil vokste, knopper vil blomstre, bier vil pollinere, frukter og frø vil bli spist eller spredd på annen måte.

Spiller vi på lag, og planter soltilbedere i solen og skyggetålende i skyggen, så blir vi helst rikelig belønnet. Det samme skjer med alt vi gjør som faller i god jord (bokstavelig talt). 

Og bommer vi med det vi planter, så sender gjerne naturen opp noe annet fra bakken i stedet. Det mangler ikke på oppfinnsomhet der. Kanskje rynker noen på nesen og tenker ugress, men hva så? Det er naturens generøsitet. Vi kan fjerne ugresset og plante noe annet i stedet. Det er ikke så farlig for naturen hva som vokser hvor, bare det er noe som vokser. 

Planter eller sår vi blomster som frør seg selv, vil det alltid skje noe nytt i hagen. Plantene vil bevege seg rundt fra år til år og skape spenning og overraskelser. Og jo mer man planter jo mer vokser det. Det vokser mer enn vi planter faktisk. Stauder breier seg. Utløpere stikker avgårde og frø seiler i vinden, fraktes av maur eller får skyss i pelsen på et forbipasserende dyr. Jo flere sommerblomster man plukker jo flere nye springer ut. For plantene vil ikke gi seg før de går i frø...

Har man en kjøkkenhage merker man virkelig hvor mye man får. Et bittelite frø kan fylle en tallerken, kanskje flere ganger til og med. Det er nesten magisk. Tenk hvis du sådde alle frøene i én tomat... Hvor mange tomater kunne du høste da? Eller en hasselnøtt? Nøtter fra et helt tre i år etter år. Og selve treet ville bli større og bære flere nøtter... 

Jo, alle hager er generøse om de får lov. Vi er heldige tilretteleggere som kan nyte resultatet. Hvis vi klarer å fokusere på det som til enhver tid er bra i stedet for å se på alt det andre, er vi generøse tilbake. For vi klarer aldri å temme naturen helt - heldigvis. Kanskje blir vi rett og slett mer overbærende og gavmilde selv av det å hage. (Hage er i ferd med å bli et verb også) 

Det er så mange positive, blide hagebloggere på nettet som gjerne sender frø og planter til hagevenner, hjelper med å svare på spørsmål og deler sine erfaringer med andre.

Her om dagen fikk jeg en konvolutt i posten fra Danmark. I konvolutten lå det et veldig hyggelig kort og frø av Oljeplante (Ricin). På kortet sto det at avsenderen hadde lest på bloggen min at ricin-spirene feilet (råtnet). Selv hadde hun noen frø i overskudd og de sendte hun altså til meg som en overraskelse. Tenk så hyggelig gjort! Jeg gikk og smilte hele dagen. Nå går jeg og titter på jorden hver dag og venter på at den skal løfte på seg. 

Generøsitet er tema på Blommig Fredag.   Klikk gjerne på linken for å se flere bidrag.

Vårlengt og smeltevær

Vår i kjøkkenvinduet, vinter utenfor.

I helgen er det lovet varmegrader, vind og sol. Fantastisk! Jeg gleder meg til å se snøen smelte.
Nede i kjelleren står det noen nyinnkjøpte stemorsblomster, påskeliljer og en ranunkel under lys. I morgen er tiden inne. Da skal de få lufte seg. Jeg er så forventningsfull. Våren er umiskjennelig i anmarsj og værmeldingen har vært stabilt mild i lange tider. Et par kuldegrader nå og da, men ikke i nærheten av den vinteren vi hadde i fjor.

Jeg vet selvfølgelig at det både kan komme mer snø og tøffe kuldeperioder, men akkurat nå er jeg optimistisk. Hver dag bringer vår og sommer nærmere. Naturen bestemmer til syvende og sist når hagen skal våkne og kong Vinter ånde sitt siste rimfrosne pust over landskapet.
Jeg kan strø aske på plenen, måke snøen hit og dit, men naturen bestemmer. Stilt ovenfor naturkreftene kan man ikke annet enn ydmykt avfinne seg med forutsetningene og deretter ta sine forholdsregler og gjøre det beste ut av situasjonen.
Jeg har hage i en klimasone som heller mer mot H6 enn H5. Jeg kan skape bedre mikroklima her og der, men hagen min vil aldri få vår så tidlig som hagene i H3 og H4. Slik er det. Jeg får mer tid på planterommet og til planlegging. Jeg får kjenne på forventningene litt lenger. (Glemte jeg å nevne lengsel og frustrasjon?)
Men i år ligger det an til tidlig vår på Fagertun. Fjorårets iskalde og snøtunge april er forlengst glemt. Snart blir det bart, og snart blomstrer påskeliljene. På verandaen.

Vil du ser flere tolkninger av temaet 'ydmyk' kikker du inn på Blommig Fredag.

Solskinn i bedet

På tirsdag var det solskinn fra skyfri himmel. Kaldt og klart, med knasende is og sprø fuglesang.
Vidunderlig! Jeg droppet lunchpausen og gikk meg en halvtimes tur i stedet.
Solstrålene kjentes som etterlengtet energipåfyll og løfte om varmere tider...

Til alle tider har vi mennesker feiret solen. I gamle tiders religioner var det solguder og solgudinner.
Det var norrøne Sól, germanske Sunna, greske Helios og egyptiske Ra, for ikke å snakke om en mengde andre.
I dag kan vi fortsatt ane den gamle soltilbedelsen i noen av hagens vakre planter.
Sporene finnes både i norske, utenlandske og latinske plantenavn. Om ikke for tilbedelsens skyld, så som en ærbødig referanse til solen, solguden og det vakre gule, varmende lyset som gir energi og livskraft til planter, dyr og mennesker.

Solbrud og Solhatt i forskjellige farger.

Solsikker (Helianthus annuus), Solblom (Arnica montana), Soleie (Ranunculus), Solhatt (Rudbeckia) og Solbrud (Helenium) er vel noen fine eksempler på lysende, varmt solgule blomster oppkalt etter nettopp solen. Alle disse blomstene finnes i andre farger også, og kan virkelig flamme opp i bed og krukker.

Her er et lite planteportrett av den største solplanten av dem alle i Fagertunhagen:

Solsikke (Helianthus annuus)

Alle kjenner solsikken. Den er liksom barnas blomst. Den er stor, gul og glad,  har store frø, er lett å så og vokser fort i høyden. En morsom egenskap hos solsikken er at blomstene følger solens gang over himmelen. Dette er spesielt vanlig i knoppstadiet. Jeg har lest at blomstene alltid spretter ut med ansiktet mot øst, men jeg har aldri egentlig sett etter. Det skal jeg gjøre til sommeren..

Solsikken kommer fra Nord-Amerika hvor den ble brukt av de ulike indianerstammene. De brukte den til matlaging, medisin, presset olje til bruk på hud og hår, farget klær, laget farge til kroppsmaling, brukte de tørkede stilkene i byggverk og brukte ellers planten mye i seremonier.

Nå dyrkes solsikker i stor stil mange steder i verden. Både frø og olje er ettertraktet. 

Solsikker vil ha det varmt, så vi må nok til litt sørligere breddegrader for å finne de største og frodigste solsikkeåkrene. Her til lands blir planten brukt mest til pryd. Det finnes mengder av sorter man kan dyrke. Det er lave, høye, kjempehøye, enkle, fylte, røde og gule varianter. Bortsett fra de tettfylte utgavene, er solsikkene elsket av alle nektarsugende, summende og flagrende små skapninger som er så viktige å ta vare på. Fuglene elsker frøene og det gjør vi tobente også.

Tar man en nærmere titt på  solsikkeblomstene eller -frøstandene, er det lett å se at de er bygget opp etter Fibonaccis tallfølge. Husker dere den forresten? (Nå kan alle med matte-skrekk få lov til å scrolle forbi et avsnitt.)
Matematikeren Fibonaccis tallfølge fremkommer (bortsett fra de to første tallene 0 og 1) ved å summere de to foregående tallene. Det vil si : 0 1 1 2 3 5 8 13 21 34 55 89 osv. Disse tallene (rekkefølgen på dem/forholdet mellom dem) går igjen overalt. Det er kjempespennende! Deler man hvert tall i rekken med det foregående får man:
1/1 = 1
2/1 = 2
3/2 = 1,5
5/3 = 1,667
8/5 = 1,6
13/8 = 1,625
21/13= 1,615
34/21 = 1,619
55/34 = 1,6176
89/55 = 1,618
osv

Og hva er så dette?    Jo, Det Gylne Snitt! 

Det Gylne Snitt forekommer i matematikken, kunsten, arkitekturen og ikke minst i naturen. Ser man på solsikkeblomstene (innenfor de store gule kronbladene) så er de bygget opp i et mønster av spiraler. Du kan telle spiraler som går til høyre og spiraler som går til venstre.
Det er ikke like mange av hver, for antallet matcher Fibonaccis tallrekke. Tar du det høyeste antallet spiraler og deler på det laveste, får du tilnærmet 1,618. Det vil si Det Gylne Snitt. Det er den optimale måten å plassere blomstene og frøene på. Fantastisk!

Ta for eksempel en titt her.

De fleste solsikker er ettårige, men det finnes også staudesolsikker. Faktisk så er jordskokken i kjøkkenhagen min en type solsikke. (Helianthus tuberosus)

Jordskokk i blomst i kjøkkenhagen

Solsikker vil ha det varmt og de er ganske grådige planter. Skal du dyrke en rekordhøy plante må du være spandabel med både vann og gjødsel. Solsikker kan også dukke opp på overraskende steder når fuglene har sørget for frøspredning av vinterens matrasjoner. Slike glade overraskelser tar jeg imot med takk.
Solsikker kan såes rett ut i bedet om våren, men jeg foretrekker å så dem inne først. De vokser fort så jeg trenger ikke være så tidlig ute.
Har du et nytt bed som ikke riktig er tilvokst av planter enda, kan solsikker være en fin måte å skape rask (om enn midlertidig) høyde i bedet på. De er kraftige planter som fyller plassen sin og stråler omkapp med sensommersolen.

Solen er tema i 'Blommig Fredag' hos Bland Rosor & Bladlöss. Der kan du se mange andre spennende og vakre tolkninger av temaet.

På andre siden

Utsikt gjennom hekken på Sudeley Castle, England.

På andre siden er det noe spennende. Alltid! Jeg lover! Det er spennende helt til man får tilfredsstilt nysgjerrigheten og undersøkt. Så dabber interessen muligens av og man ser seg om etter noe annet. Eller man blir fanget. Eller man finner ut at det slett ikke var noe spennende der. Uansett er det når idéen om den andre siden inntreffer, at spenningen og forventningene er størst.

Grevlingen, for eksempel, synes det er mest spennende på andre siden av hagegjerdet. Min side. Den bor på utsiden og vil inn. Kattene som bor på innsiden, er ivrige på å utforske utsiden. Sauene og ponniene i inngjerdingen hos naboen, synes opplagt at gresset er grønnere på andre siden. Det er de nesten forpliktet til, for loven om gresset på den andre siden av gjerdet, har vært opplest og vedtatt i uminnelige tider. Ikke rart dyrene er på rømmen så fort gjerdet gir etter.

4 naboponnier i midlertidig frihet.

Fra Sudeley Castle, England

Jeg er alltid veldig nysgjerrig på hva som befinner seg på andre siden av hekker og høye gjerder med spennende porter.
Jeg kikker diskret mens jeg somler forbi og håper å få et glimt av en skjult skatt av en hage.

Egentlig er det litt synd at vi ikke har flere gjerder og hekker her i Norge. Når alt er åpent og gjennomsiktig blir litt av spenningen borte.

Selv har jeg et gjerde. Det fungerer mer som et stengsel og en avgrensning, enn til å stenge innsyn utenfra. Det synes jeg er greit, men jeg håper at prydbuskene mine vil vokse seg store og lage en variert skjerm her og der langs gjerdet. Da blir det mer spennende å kikke inn fra utsiden.


Den andre siden av hagen er alltid der du ikke er. Den andre siden av blomsterbedet ser alltid annerledes ut. Den andre siden av blomsten er kan hende baksiden, men den kan være vakker på sin egen måte. På den andre siden av bladene gjemmer det seg kanskje en bladlus eller hundre. Slik er det. Det er alltid noe å se etter på andre siden.

Hos meg er det jordsmonnet som er så forskjellig. På andre siden av dammen, dvs utenfor hagen, er det surere jord. På denne siden av dammen er det kalkrik jord. Dette kan jeg ikke gjøre noe med. Det ble avgjort for millioner av år siden da Norge og Grønnland kolliderte. Dette førte til en mektig fjellkjedefolding. På min side av dammen ligger Fagertun  på den såkalte Bruflatformasjonen. Her er det lag av sandstein, siltstein og siltskifer fra Silurtiden. Jeg kan se over på den andre siden av dammen at det blomstrer tett av hvitveis. Hos meg dominerer blåveisen. Jeg har ganske dyp jord, men på den andre siden ligger grunnfjellet opp i dagen. Der er det skrint med jord, mye bergrabber, mose og furutrær.

Demningen i Vestbakkdammen, Hunnselva.
Elva følger forkastningslinjen.  Sedimentære bergarter på venstre side. Grunnfjell på høyre.

På andre siden av dammen, ovenfor feristen, koser sauene seg hele sommeren i frihet.

Det er jo helt fantastisk egentlig!
Slik en variasjon samme hvor en snur seg. Har du sett et Rhododendronblad? Har du sett den andre siden av bladet? Og Alunrotblader... Det kan være verdt å ta en titt på den andre siden. To sider av samme sak, to inntrykk og doble muligheter. Smart?

Fra Royal Botanic Gardens, Kew, England.
Hva ser du på andre siden av pergolataket? Himmelen?  Kanskje er himmelen på begge sider akkurat her..?

Er man nysgjerrig og ser detaljene i det store bildet, kan man øke opplevelsen og bli litt rikere.

Noen ganger lurer jeg også litt på...
Når de snakker om den andre siden på TV - finnes det hager der mon tro?
Hvis ikke kommer jeg nok en gang (laangt inn i fremtiden), til å bli en standhaftig gjenganger i hagen her :D
Så da er alle advart.. :)

Støv på linsa, eller et glimt fra den andre siden? Si det du...

'Å andra sidan' er tema på Blommig Fredag hos Bland Rosor & Bladlöss. Kikk inn der om du vil se flere innlegg på det temaet.

Løytnantshjerte

Denne vakre stauden kom til Norge på 1800-tallet og fikk det spennende navnet løytnantshjerte. Det hører selvfølgelig en historie til et slikt fantasifullt navn. Kanskje var det fantasien til datidens piker som løp løpsk ved synet av de hjerteformede blomstene. Det oppsto i allefall en historie om hva som skjulte seg i hjertet. Om man trekker de to ytterste kronbladene forsiktig tilside kommer en pike tilsyne. Hun er kledd i hvitt undertøy og hvite benklær.Tar man deretter de indre kronbladene bort ser man en champagneflaske...
I et løytnantshjerte er det derfor plass til først en pike og deretter en flaske champagne. Eller sagt litt mindre beskjedent så rommer nok løytnantshjertene både piker og champagne.

Løytnanthjerte er en så sjarmerende og hjertebestrødd blomst at det knytter seg historier til blomsten i flere land.
I England er stauden kjent under forskjellige navn. Det ene er 'Lady in a Bath'.
Nå kan man kanskje lure på hvor damen i badekaret er, men det er lett å se.
Snu en blomst på hodet og dra de ytterste kronbladene ut til siden...

Dette bildet har jeg lånt fra nettet.

Planten blir også kalt 'Bleeding Heart'.
Legenden som forklarer dette navnet kommer fra Japan. Historien handler om en ung mann som forsøker å vinne kjærligheten til en ung pike. Den unge beileren gir henne først et par kaniner. (Det er de ytterste to kronbladene på blomsten.) Deretter får piken et par tøfler. (De neste kronbladene.) Og tilslutt får hun et par øreringer. (De siste to kronbladene.) Dessverre fortsetter piken å avvise den forelskede unge mannen. Knust av sorg stikker mannen sverdet rett gjennom hjertet sitt. (Den midterste delen av blomsten.) Og derav kommer navnet 'Bleeding Heart'.

Litt fakta om Løytnantshjerte (Dicentra spectabilis):

Denne gammeldagse oldemorplanten kommer opprinnelig fra Østen. (Kina, Korea, Japan) Den trives best i jevnt fuktig jord i halvskygge. I varmere strøk er den mer avhengig av skygge, men i fuktigere og kjøligere klima tåler den fint å stå i solen også. Løytnantshjerte blir opp til en drøy meter høy og danner en stor tue med årene. Den kan gjerne stå på samme plass i årevis uten nevneverdig stell. Den blomstrer på forsommeren, men etterpå falmer bladene og planten visner mer eller mindre ned. Dette gjør at det kan være lurt å plassere den bakom en plante som kan overta showet utpå sommeren.

Det finnes flere varianter av løytnantshjerter. Blant annet helt hvite løytnantshjerter (Dicentra spectabilis 'Alba') , og kirsebærrøde løytnantshjerter (Dicentra spectabilis 'Valentine').

Løytnantshjerter er også oppført under det latinske navnet Lamprocapnos dicentra. Dette virker imidlertid ikke til å være innført over alt, og det ser ut til at det gamle navnet fortsatt brukes mest.

Med tema 'Kärlek' på Blommig Fredag, så passer det å dele dette innlegget der. Vil dere se flere innlegg på temaet så finnes de her.

Gledespredere i hagen

Hos Bland rosor och bladlöss er det 'glädjespridare' som er temaet på Blommig fredag.

Hele vinteren igjennom er det fuglene som er de største gledesprederne i hagen min. De kvitrer og synger vekselvis med at de jager hverandre og krangler om maten. Det er liv og røre så lenge det er dagslys.

Jeg mater året rundt og all mat henger i matere som jeg heiser ned fra balkongen.
Det gjør det lettvint å fylle på frø, samtidig som utsikten til fuglene er perfekt. De henger på rad og rekke utenfor stuevinduene.

Jeg tror ikke det går an å bli lei av å betrakte livet der utenfor vinduene. Kattene elsker å sitte i vinduskarmen med viftende hale og klaprende tenner. De synes fuglene ser superfristende ut.


Når endelig vårsolen tiner snøen, er det ikke ende på alle gledesprederne som hagen rommer. Da løper jeg våryr fra den ene bare flekken til den andre, og ønsker hver fargeklatt så hjertelig velkommen at de nesten overgår seg selv der de stråler mot sola.

Først ut er de ville blomstene. Lodne blåveisknopper tyter fram mellom vissent høstløv og nedklemte strå. De blir forsiktig befridd og puttet i vaser for en kortvarig blomstring innendørs. Tysbasten får stå, men blir fotografert, besnust og beundret.

Opp fra den bare jorden i bedene tyter de beste gledesprederne av alle. Løk og knoller eksploderer i farger etter vinterens overvintring i frossen jord. Det er nesten ikke til å tro at det er mulig. Etter måneder med en ekstremt behersket fargepalett, virker det som at alle fargene tyter frem i sine skarpeste nyanser. Jeg suger energien til meg og nyter synet. Hver eneste dag blir bedre enn den forrige. Det er alltid noe nytt som hender. Nye gleder å se fram til.

Fargeshowet eskalerer ettersom april blir mai, og plutselig er det nesten så jeg blir redd jeg ikke skal klare å holde følge. Stadig er det nytt å oppdage, noe jeg hadde glemt og som gleder meg stort når det dukker fram igjen. Det hender at plantene sprer seg til steder jeg ikke hadde forutsett, og finner seg nye partnere å vokse i lag med.  

Noen av favorittene mine er Hundetann og Rutelilje. De er så vakre, elegante og fascinerende. Jeg blir lykkelig og glad av dem, og de blir heldigvis flere og flere. Jeg krabber tett innpå, kjenner på kronbladene og gir dem et puff for å se om de dingler. 

                                                     

Når våren går over i sommer, er hagen i seg selv en eneste stor gledespreder.
Da roer jeg meg litt og kjenner at det er de små overraskelsene og pussige episodene som skaper liv og røre.
Den yngste datteren min og den yngste katten, er to gledespredere som utfolder seg befriende fritt og livslystent blant plantene i hagen min. De smitter glede og jeg lar meg gjerne smitte.