Hageprosjekter i et nytt år

Nå er 2014 her med en uendelighet av nye ønsker og planer for hagen. Det viser seg som vanlig at en lang høst og vinter gir rom for masse-utklekking av både realistiske og ganske håpløse prosjekter. - Og enda skal hodet mitt få surre på høygir i 3-4 måneder til uten å bli distrahert av ordentlig hagearbeid. Jeg kan sitte å lese i en hagebok for så å bli oppmerksom på at jeg har lukket øynene og egentlig bare ser min egen hage fylles av det jeg nettopp leste om.  Eller jeg må spole hagefilmen tilbake på grunn av at jeg ikke har fått med meg de siste fem minuttene... fordi jeg så for meg en hagedam som flyttet seg rundt i hagen min, endret fasong og tilslutt ble til en bekk som sildret ned skråningen og forsvant i dammen utenfor gjerdet.

Det er imidlertid en del prosjekter som har fulgt meg i flere år. De bør selvsagt prioriteres. Selv om det er de vanskeligste, tyngste og kjedeligste...

For eksempel komposthaugen min. 

Den skal omgjøres til store binger med lokk. Det skal se både ryddig ut og være lettvint og praktisk. Men først må haugen som er der fjernes, for de nye bingene skal jo være på samme sted. Og så må materialer kjøpes og fraktes hjem, ja og bingene snekres selvfølgelig! 

Uæh! Det er kjedelig! 

Jeg vil heller snekre nye kasser til kjøkkenhagen og plante til med en gang. 

Det er mye morsommere enn å flytte rundt på gammelt plantemateriale fullt av brennesle og annet ugress. Jordvepsebol er det sikkert i haugen også!

Men i 2014 skal jeg til pers... Det skal bli året da Fagertun skal kunne smykke seg med flotte kompostbinger. Minst fire, fem stykker! 

Et annet tungvint prosjekt er uthuset som henger som en sekk over den ujevne grunnen min. Det er ikke salrygget, tvert i mot. Det heller ned i begge ender. Som en katt som skyter rygg. Bare ikke riktig så mye. I fjor da jeg fikk tømt hele uthuset, ga det en merkelig følelse av båt å bevege seg der inne. Gulvet heller i alle retninger. Man må nesten ta attersteg på vei fra den ene enden til den andre. Og det uten å ha rørt en eneste ankerdram. 

Uthuset har tidligere rommet en utedo, et lite kufjøs, vedskjul og høyloft. Der høyloftet var, faller takbordene ned og høyet kiler en i nakken. Der kua sto er det fortsatt  igjen litt talle på gulvet, og gulvbordene er så nedslitt at kvister og årringer stikker opp som myke kuler under bena. Der utedoen var, er det et koselig lite kvadratisk vindu på høykant og ikke noe gulv. Det ligger riktignok noe mystisk brunt og gammelt der nede, med masse bøss og støv over, og jeg kan jo gjette hva det er... Selve kassen med setehullet er borte forlengst. 

Utvendig er uthuset kun malt på to sider. Forfra så ser det ut til å sige ned mot venstre. Døren er ødelagt og holdes igjen ved hjelp av en lang bambuspinne og et gammelt bord. Når det blåser som verst så fyker den opp og minner meg på at noe må gjøres.

Utenfor den ene bakveggen lå det masse skrot og søppel som jeg fjernet i fjor. Det viste seg at jord og brask hadde samlet seg langt oppover veggen og gjort bordene råtne i nederkant. Jeg må nok skifte ut bordkledningen hele veien.

Taket er tett heldigvis og derfor kan jeg bruke uthuset til oppbevaring av hagemøbler og diverse annet. Det er superpraktisk!

Til våren håper jeg å få hjelp av pappa og svogrene mine til å jekke opp uthuset i venstre forkant og bytte ut noen råtne bjelker.

De siste par årene har hekken min skrantet. Det er skikkelig trist! Det dreier seg om en gammel søtmispelhekk som var frittvoksende da jeg flyttet hit. Jeg sagde den ned til 30-40 cm og den skjøt på ny og ble en fin klippet hekk. Nå ser den imidlertid ikke frisk ut. Noen av de gamle stammestubbene ser ut til å råtne og bladverket ellers virker å være angrepet av noe som minner om meldugg. Flere og flere av plantene i hekken har blitt gråskimrende og skrantne med små blader og lite vekstkraft. 

Jeg antar at den ikke likte behandlingen min og har blitt svekket og syk. 

Sannsynligvis bør jeg fjerne den og plante en erstatning. Det blir en fryktelig jobb er jeg redd. En ting er å sage ned, men hva med røttene!?  Og hva skal jeg erstatte hekken med? Jeg tror det er greit med noen måneders tenkepause her. Det kan jo være at andre løsninger enn en ny hekk dukker opp da. 

Når det gjelder selve pergolaen, vil jeg grave ut bakken inni. Den må jevnes så det blir lik takhøyde hele veien. Om jeg sår til med gress etterpå eller får tak i heller og grus, vet jeg ikke enda. Det jeg vet, er at jeg vil bruke gresstorven jeg fjerner til å fylle i de kjøkkenhagekassene som jeg har planer om å snekre til våren. På den måten kommer alt til nytte og det blir mindre jord å skaffe til kassene. 

Utfordringen er at torven ikke kan fjernes før telen har gått, kassene kan ikke fylles med torv før de er snekret og satt på plass, og grønnsaker kan ikke sås eller plantes ut før alt dette er ferdig. 

Pussig, men jeg synes jeg dumper opp i det samme hektiske tidspresset hvert år. Plantene må stå på vent til bedet er laget...

Her skal den nye kjøkkenhagen få boltreplass!

Og helt tilslutt må jeg jo nevne skråningen og naturtomten bak uthuset. Der sagde faren min ned masse trær i sommer og jeg har store planer for området.
Men rekker jeg å begynne på dem i 2014? Se det er kanskje mer tvilsomt.
Uansett så får haugen med kvist og kvast være mitt bidrag til alle ville skapninger som kunne tenke seg å overvintre på Fagertun. Jeg lover at det ikke er nubbesjans for at jeg kommer til å fyre opp haugen, så alle skulle være trygge.

Frodig rikdom

Om sommeren er jeg så rik! 

Da eier jeg en liten bit av paradis, og jeg vet at det er plass til mye i lite. 

Det er ikke størrelsen det kommer an på, men innholdet. -Og jeg kan skalte og valte, prøve og feile, så mye jeg vil på denne biten min av paradis. 

Alt kan gjøres om på. Jorden vil at det skal vokse, jeg vil at det skal vokse og plantene de vil i hvert fall vokse. -Og vokser det for mye så kan jeg klippe, grave og flytte alt jeg ønsker. 

Her er det ingen som dømmer, setter karakterer eller stemmer ut. 

Bak hagegjerdet mitt så regjerer naturen og jeg. Insektene, ugresset, været, jorden, vannet, plantene, kattene, fuglene, ungene og jeg. 

Er det noe rart at haging gjør meg lykkelig?! 

Jeg kan flomme over av kreativitet eller la være. Jeg kan reise bort og komme igjen. 

Hagen lever og utvikler seg enten jeg gjør noe eller ikke. Når jeg en gang ikke er mer, er plassen her fortsatt, men den vil aldri se lik ut. Ikke to dager den samme. Ikke nå og ikke i fremtiden. Er det ikke vidunderlig? 

Bildet over ble tatt i juli. Noen minutter etterpå var lupinene klippet ned og inntrykket et helt annet. Jeg elsker denne frodigheten. Det er en luksus når plantene blir så store at de fyller hagen og innimellom må klippes litt tilbake. Snart vil Skjørpilen vokse seg høy og danne et tak over plantene. Det vil igjen endre preget. Spennende!

Her er et bilde fra stien bak haugen. Alt foran rosene i bakgrunnen var plen i fjor. Etterhvert vil pilestiklingene langs høyrekanten av stien vokse opp til tak her også. Da blir dette kanskje mer en tunnel..? Men så vil trekubbene råtne, og hva skjer med haugen da? Hvem vet? 

Se på baksiden av uthuset! Er det ikke originalt malt? Haha :) Slik har det vært siden jeg flyttet hit, men først nå som jeg har gravd bed helt bort til det, så ser jeg denne siden. Det spørs om ikke uthuset kommer til å endre preg etterhvert også. (Og stien min får vel forhåpentligvis kanter snart...)

Men egentlig så synes jeg jo at uthuset er ganske sjarmerende i sin tofargethet.

Her er livets syklus snart fullført for valmuene.Plutselig er det andre farger som dominerer og jeg kan fundere på hva jeg vil prøve til neste år. Noe blir værende og noe var bare på besøk. Kanskje noe spirer opp igjen til våren som jeg slett ikke forventer? Den som venter får se :)

Ved innkjørselen min har en bølge av ville prestekrager skylt innover bedet. De er så vakre at de skal få duve i fred. Blir de et problem senere, så tar jeg hånd om dem da. Nå bare nyter jeg.