mandag 23. desember 2013

Lille julaften

Det er dagen før dagen i dag. Det har vært stille på hagebloggen min den siste tiden. Lite hage og desto mer juleforberedelser. Nå er det meste klart, og det beste av alt: Det er fortsatt hvitt ute!

I dag har det vært nydelig vær med strålende desembersol. Sønnen min spikket bjørkepinner til pinnekjøttet ute, og jeg misunte ham mens jeg balet med glasering av varme former til karamellpudding og skrellet kålrot til stappen.

Pusekatten var nysgjerrig på den
varme kjelen som sto til
avkjøling, men holdt seg klokelig
på avstand etter å ha brent snuten
litt.





Minstejenta trillet marsipan og storesøster laget meiseboller. Eldstejenta var på jobb. Hun er hjemme på juleferie fra folkehøyskolen hun går på. Med seg i bagasjen hadde hun en nydelig skinnfell hun har sydd. Det er morsomt å oppleve at ungene går i mine fotspor helt uoppfordret. Jammen hadde den hjemvendte strikket seg både tøfler og mariusørevarmer også :)
Det er en kreativ flokk jeg har, og i år har de hjulpet til uten (for mye) om og men... Det er ikke alltid en selvfølge ;)


 Det er koselig med julehøytiden, og etterpå har året snudd. Solen kommer sakte tilbake. Lyset vekker livsgnisten hos alle som har det minste gnist igjen og sirkelen er ved begynnelsen.
Det kan bare bli bedre og bedre! Snart dukker det opp primulaer i vinduene og frøene roper på såjorden sin. Jeg kjenner at jeg gleder meg så veldig til neste år.
Neste hageår på Fagertun.
















Riktig god jul til alle som er innom!

søndag 8. desember 2013

Navneløse liljer

Jeg har en letejobb foran meg i vinter... Jeg vil så gjerne vite hvilke liljer jeg har i hagen. Før hadde jeg full oversikt, men nå...


Jeg tenkte at jeg kunne vise fram de ukjente og håper at noen har forslag til hvem de kan være. Jeg starter med den vakre damen som viser fram sine knallorange pollenknapper på bildet over.
Hun ble valgt ut høsten 2012 av yngstejenta mi, og fikk plass i hennes del av bedet. 



Denne liljen havnet altså i handlekurven på en butikkrunde. Kanskje fra Plantasjen, men det kan ha vært en matbutikk for den del. Den blomstret litt sent, hadde bølgete kronblader med rosa kant ytterst, og fregner i midten. Den ble ikke veldig høy. Kanskje 60 cm om jeg husker riktig. Den sto litt i fare for å drukne i sine omgivelser.


I følge Martin (kommentarfeltet under) så kan dette være en orientalsk lilje med navn: Lilium Brasilia. Jeg har søkt opp denne liljen på nettet og den ligner fullstendig. Sannsynligvis har Martin helt rett! Tusen takk :)

Neste lilje ut, tror jeg at jeg vet hvem er. Det skulle være en helt vanlig kongelilje (som jeg har flere av), men den mangler den brunrosa fargen på utsiden av kronbladene.
Jeg mener å huske at den finnes i helt hvit utgave også, og det må jo være den som har sneket seg inn i bedet mitt. Sikkert feilmerket løk... Eller hva?



Det ser ut til at jeg kan ha rett i at liljen over er en hvit variant av Kongelilje. I følge Karsten F så er det nettopp en Lilium Regale 'alba'. Tusen takk, Karsten:)

Den neste har jeg ikke peiling på, rett og slett. Irriterende nok. Den ble også satt høsten 2012. (Hva var det jeg tenkte på den høsten..?)
Det er en ganske stram lilje. Sterk stilk og ryddige blomster. Middels høy, den også.



I følge Karsten F (kommentarfeltet under) så kan liljen over være en asiatisk lilje ved navn: Lilium 'Rosella's Dream'. Det jeg finner av bilder og omtale av denne liljen på nettet ser ut til å stemme veldig! Virkelig morsomt! Jeg tror jeg får navn på alle liljene mine, jeg :)

Da jeg flyttet hit, sto det en lilje midt inne i en spireahekk langs verandaen. Den tror jeg ganske sikkert er en tigerlilje. Den er nydelig orange, med prikker på kronbladene og bulbiller i bladhjørnene.



Jeg skal nok spre denne damen ut i flammebedet mitt! Der vil hun passe bedre enn inni den lysrosa prisessespireaen.

Etter å ha lest meg opp på Lilium lancifolium, Tigerliljen, (nok en gang Karsten F) så fant jeg ut at den er spiselig for mennesker, men giftig for katter. Selv det å slikke blomsterstøv ut av pelsen er giftig for kattene. (Forårsaker nyresvikt!) Hmm... Kanskje jeg må ut å klippe pollenknapper til sommeren da...

Den siste liljen jeg lurer på er en jeg har hatt i mange år. Den blir høy og dufter helt fantastisk. Den blomstrer ganske sent og ofte kan den bli litt stygg om det er for mye regn. Det kommer mengder av blomster på den og den blomstrer over en lang, lang periode. Jeg bare brekker av stygge blomster etterhvert. Det hender at fuglene hakker hull i de svære knoppene. Blomsten åpner seg allikevel, men blir litt fillete så klart..






Denne siste liljen kjøpte jeg antagelig fra Zimtrade. Jeg må se om jeg kan finne igjen noen gamle bestillingslister derfra. 
Jeg blir veldig glad om noen skulle kjenne igjen noe her:) 

Her fikk jeg to forskjellige alternativer. Karsten F foreslår Lilium 'Silk Road' og Mariann nevner Lilium 'Triumphator'. Begge ligner veldig, men jeg syns Triumphator lyder kjent. Jeg heller til å tro at det er nettopp den liljen jeg har. Uansett så må jeg si tusen takk for alle tips:)

Nå har endelig snøen kommet til Fagertun også. Det laver ned ute, og inne tenner vi det andre lyset i adventstaken.

Ønsker alle som er innom en god og stemningsfull 2. søndag i advent :)

onsdag 4. desember 2013

I mørke desember

Nå venter jeg utålmodig på at snøen skal komme å lage julestemning. Det er bare om kvelden når mørket har senket seg, at stemningen kommer med adventslys og duften av pepperkaker. Hagen burde ligget gjemt under en lunende dyne på denne tiden. Alt vissent og uklippet burde ha fått en pen, glatt overflate av skinnende hvitt med lyseblå, lange skygger.
Slik er det ikke enda. Ikke her.


Fuglene pynter opp og skaper liv i det visne og høstkalde landskapet. Det veksler på med rim den ene dagen og klissent, vått og sleipt den neste. Noen cm snø kan dale for så og fønes bort av vind i varmegrader. Innimellom blåser det så huset rister, men mest så er det mørkt, skumrende eller grått ute. De timene som dagslyset skinner må jeg kikke ut av vinduet på kontoret for å få med meg. Selv soloppgangen om morgenen drøyer til jeg har ankommet jobben. Solnedgangen som jeg beundret på vei hjem fra jobb i november, har slukket sine siste striper innen jeg setter nøkkelen i bilen om ettermiddagen. Nå gleder jeg meg til solsnu!





Det jeg gleder meg aller mest til er at snøen skal lyse opp bakken. Når den legger seg for vinteren blir hagen lun og hyggelig igjen. Alle spor av gjenglemte høstplikter blir borte og hagespaden kan byttes ut med snøskuffen. Joda, det gleder jeg meg til nå :)

Kvisthulen i desember 2012



mandag 25. november 2013

En novembersøndag

Det er snart den mørkeste tiden av året. Snøen lar vente på seg, og kulden biter sånn passe. Dagslyset er verdifullt og stadig svinnende. En søndag med sol og fint vær er som en gnistrende gave. Lyset kan ikke sløses bort nå. Allerede ved tre-tiden begynner det å trekke seg tilbake.
I går var en slik solfylt dag. En herlig dag!


Jeg sov til det ble lyst (deilig helgeluksus!) og dro på meg en jakke, før jeg tasset ut på balkongen for å mate morgenfuglene. Hagen var krisp, kald og rimet. Ikke mye stas i bedene nå. Litt struktur på venstre side og mye rot til høyre. Ingen stauder er klippet ned. De får stå til våren. (Eller rettere sagt legge seg utover..) Jeg kan trygt benytte vinteren til å planlegge. Det er stort potensiale for forbedringer. Utfordringen er vel helst at jeg rekker å planlegge mer i løpet av den lange vinteren, enn jeg rekker å utføre i løpet av sommeren.  Slik er det hvert år, og jeg synes det er helt greit. Hagen må få vokse fram i det tempoet som passer gartneren og gartnerens omgivelser. Det skal være kos, positivt slitsomt og givende i hagen. Og for all del... Den må ikke bli ferdig for tidlig! Her er det veien som er målet, i allefall for meg. 
Utenfor stuevinduene snurret småfuglene rundt og rundt med nebbene fulle av solsikkefrø og feite meiseboller. Dompap, Spettmeis, Kjøttmeis og Blåmeis. Selv den flotte Flaggspetten klarte å klore seg fast i en meisebolle og ble med på karusellen.














Jeg måtte ut å gå en tur for riktig og nyte søndagen.
Med alle ukedagene på jobb mens dagslyset kommer og går, blir en slik gnistrende dag et lite eventyr.
Åkerstubben var ikledd sine fineste iskrystaller og trærne kastet blå skygger over jordene. Det knaste under føttene og Dompapen fløytet i trekronene.

Jeg gikk en runde så jeg kom til demningen litt lenger opp langs elven. Det er en mindre demning enn den som er like utenfor naboens hage hjemme.












































Solen gikk ned bak åsen mens jeg sto her. Det lille røde huset og grantrærne glimtet til før tussmørket begynte å senke seg. Solen var visst allerede ferdig med runden sin for denne gang...

De hvitrimede hjulene så kalde ut og kulden ség på nedover elven. Isen begynte å legge seg som snerk langs kantene.

Jeg undret meg på hva som hadde skjedd om jeg hadde snurret på hjulene.
Kanskje ingenting, fordi jeg ikke hadde klart å rikke dem..? Eller..?

Det var uansett på tide å komme seg hjem. Det blir fort mørkt i skogen når solen går ned.
Så jeg fulgte revetråkket oppover jordet, og trasket hjemover. Rød i kinnene og varm i hjertet.








































































Mandag i dag, fredag i morgen - og snart er det helg igjen!   Nesten :)




lørdag 23. november 2013

Revebjeller

Revebjelle (Digitalis purpurea) vokser naturlig vilt i kyststrøkene fra Telemark til Nord-Trøndelag. Her på Østlandet derimot, er den en ren hageplante. Opprinnelig var blomstene purpurrøde, men innblanding fra hagerømlinger har bidratt med både rosa og hvite revebjeller.


Det tok noen år før jeg sådde mine første revebjeller. Det hadde nok å gjøre med at de er toårige, og det var lenge å skulle vente på blomstene. Ikke var jeg sikker på om de ville klare seg her heller. Jeg trodde de var avhengig av den sure vestlandsjorden. Så feil kan man ta...
Jeg sådde frø inne to år på rad, og etter det har jeg aldri vært uten revebjeller i hagen. De fleste er rosa i ulike nyanser, men noen blir også hvite.


Det er nok litt i grenseland tøffe vintre her innimellom, men de formerer seg så uhemmet at det alltid er noen som klarer seg.

Hver sensommer sprer de seg som et vegg til veggteppe i bedene. Det tyter fram bladrosetter langs steinkanter og mellom tråkkheller. De lar ingen anledning gå fra seg til å spre genene sine.

Heldigvis er det en enkel sak å nappe vekk overskuddet. Om jeg venter til våren så vil mye falle fra av naturlige årsaker også. Den viktigste jobben er egentlig å luke vekk mengden fra enkelteksemplarer - som så kan få stå og vokse seg store uten konkurranse fra hundrevis av fettere og kusiner.

Revebjeller er av de mest romantiske plantene i hagen. De stikker opp mellom de andre blomstene og skaper høyde og variasjon i bedene. De blomstrer nedenfra og opp over en lang periode. Blir de for høye og ranglete er det bare å klippe av blomsterstandene, så kommer det nye sidegreiner med knopper. Noe av sjarmen er at de selvsår seg så ivrig. Det åpner for nye plantekombinasjoner og uventede fargemønstre.

Det er bryet verdt å studere enkeltblomstene. De er fregnete og vakre i en uendelighet av forskjellige variasjoner.
-Og så brummer det gjerne dypt i humlebassrøster fra innsiden av dem.



På engelsk heter planten Foxglove.
Det er nok mange barn gjennom tidene som har nappet av de 4-5 cm lange blomstene og stukket fingrene inn i dem som lekehansker.
Blomstene har en fristende fasong for små fingre. På svensk heter de Fingerborgsblomma og på dansk Almindelig fingerbøl.

Mormoren min som vokste opp på vestlandet, fortalte at hun pleide å nappe av blomstene, stikke dem på fingeren og suge på dem da hun var liten. Hun blåste også i dem. Sannsynligvis er ikke nektaren giftig, men det er ikke en lek som blir anbefalt noen å prøve i dag. Hele planten er veldig giftig! Selv små doser er dødelig...




Revebjeller blir bestøvet av humler. Blomstene har prikker og hår som styrer humlene til nektaren. En barneaktivitet jeg bare har lest om, men ikke opplevd selv, går ut på å fange humler mens de sitter inni blomsten. Da er det om å gjøre og klemme igjen åpningen og høre på summingen...
Jeg vil anta at faren for å bli brent er større enn faren for forgiftning i akkurat det tilfellet.















Jeg husker at det som fikk meg til å så mine aller første revebjeller var et bilde i en hagebok. Bildet viste en tønne som var plantet til med revebjeller. Jeg har aldri kommet så langt som til å bruke revebjeller i hverken tønner eller krukker. Hos meg har de fått boltre seg i relativt fri dressur i bedene.
























Det finnes selvfølgelig mange forskjellige typer revebjeller å få tak i. Noen har blomster rundt hele stengelen, i stedet for at alle blomstene henger på den ene siden. De finnes i utallige fargenyanser av rosa, hvitt og aprikos og det er også staudevarianter i gult.
De trives i halvskygge og er fine i skogspartier (woodland). Om man er redd for å få for mange frøplanter, kan man klippe av stenglene før frøene modnes, og fjerne dem.
Ønsker man seg bare hvite revebjeller bør man nok satse på å kjøpe og så frø selv.