Revebjeller

Revebjelle (Digitalis purpurea) vokser naturlig vilt i kyststrøkene fra Telemark til Nord-Trøndelag. Her på Østlandet derimot, er den en ren hageplante. Opprinnelig var blomstene purpurrøde, men innblanding fra hagerømlinger har bidratt med både rosa og hvite revebjeller.

Det tok noen år før jeg sådde mine første revebjeller. Det hadde nok å gjøre med at de er toårige, og det var lenge å skulle vente på blomstene. Ikke var jeg sikker på om de ville klare seg her heller. Jeg trodde de var avhengig av den sure vestlandsjorden. Så feil kan man ta...
Jeg sådde frø inne to år på rad, og etter det har jeg aldri vært uten revebjeller i hagen. De fleste er rosa i ulike nyanser, men noen blir også hvite.

Det er nok litt i grenseland tøffe vintre her innimellom, men de formerer seg så uhemmet at det alltid er noen som klarer seg.

Hver sensommer sprer de seg som et vegg til veggteppe i bedene. Det tyter fram bladrosetter langs steinkanter og mellom tråkkheller. De lar ingen anledning gå fra seg til å spre genene sine.

Heldigvis er det en enkel sak å nappe vekk overskuddet. Om jeg venter til våren så vil mye falle fra av naturlige årsaker også. Den viktigste jobben er egentlig å luke vekk mengden fra enkelteksemplarer - som så kan få stå og vokse seg store uten konkurranse fra hundrevis av fettere og kusiner.

Revebjeller er av de mest romantiske plantene i hagen. De stikker opp mellom de andre blomstene og skaper høyde og variasjon i bedene. De blomstrer nedenfra og opp over en lang periode. Blir de for høye og ranglete er det bare å klippe av blomsterstandene, så kommer det nye sidegreiner med knopper. Noe av sjarmen er at de selvsår seg så ivrig. Det åpner for nye plantekombinasjoner og uventede fargemønstre.

Det er bryet verdt å studere enkeltblomstene. De er fregnete og vakre i en uendelighet av forskjellige variasjoner.
-Og så brummer det gjerne dypt i humlebassrøster fra innsiden av dem.



På engelsk heter planten Foxglove.
Det er nok mange barn gjennom tidene som har nappet av de 4-5 cm lange blomstene og stukket fingrene inn i dem som lekehansker.
Blomstene har en fristende fasong for små fingre. På svensk heter de Fingerborgsblomma og på dansk Almindelig fingerbøl.

Mormoren min som vokste opp på vestlandet, fortalte at hun pleide å nappe av blomstene, stikke dem på fingeren og suge på dem da hun var liten. Hun blåste også i dem. Sannsynligvis er ikke nektaren giftig, men det er ikke en lek som blir anbefalt noen å prøve i dag. Hele planten er veldig giftig! Selv små doser er dødelig...




Revebjeller blir bestøvet av humler. Blomstene har prikker og hår som styrer humlene til nektaren. En barneaktivitet jeg bare har lest om, men ikke opplevd selv, går ut på å fange humler mens de sitter inni blomsten. Da er det om å gjøre og klemme igjen åpningen og høre på summingen...
Jeg vil anta at faren for å bli brent er større enn faren for forgiftning i akkurat det tilfellet.

Jeg husker at det som fikk meg til å så mine aller første revebjeller var et bilde i en hagebok. Bildet viste en tønne som var plantet til med revebjeller. Jeg har aldri kommet så langt som til å bruke revebjeller i hverken tønner eller krukker. Hos meg har de fått boltre seg i relativt fri dressur i bedene.

Det finnes selvfølgelig mange forskjellige typer revebjeller å få tak i. Noen har blomster rundt hele stengelen, i stedet for at alle blomstene henger på den ene siden. De finnes i utallige fargenyanser av rosa, hvitt og aprikos og det er også staudevarianter i gult.
De trives i halvskygge og er fine i skogspartier (woodland). Om man er redd for å få for mange frøplanter, kan man klippe av stenglene før frøene modnes, og fjerne dem.
Ønsker man seg bare hvite revebjeller bør man nok satse på å kjøpe og så frø selv.