Over toppen

Som en liten bekk i følge med andre små bekker, blir til en brusende elv, har plantene i hagen gått fra en stille og rolig start i våres, til å vokse seg til et stort crescendo av brusende blomsterprakt. Selv om det meste av blomstringen har vært senere ute enn vanlig, kom det uunngåelige øyeblikket der hagen som helhet bikket over sitt eget toppunkt.
Kunne man enda fryse det øyeblikket!


Jeg oppdager det sjelden før det er forbi. Det er så lett å tenke seg framover. Litt for lenge. Omtrent som når jeg ser etter en rasteplass med fin utsikt på fjellet. Jeg forkaster den ene etter den andre fordi det stadig blir finere og finere. Og hva skjer? Plutselig er jeg på vei ned fra fjellet. Hvor snudde det? Hvordan skal man skjønne når man bikker toppen?

Telekia, Skogskjegg, Mjødurt og Bronseblad

Kanskje er det ikke nødvendig, og kanskje er det uansett individuelt hva man definerer som det absolutte høydepunktet. Heldigvis kan man alltid se ting på flere måter. Man kan ta inn helheten eller man kan dele helheten inn i sine enkelte deler og disse  videre inn i små og enda mindre detaljer.

Hvis jeg betrakter hagerommene her i Fagertunhagen hver for seg, er det fortsatt mange høydepunkter igjen. Det er som med selve livet. Det er kun en fase som er forbi. 

Våren, forsommeren og høysommeren er rett og slett tilbakelagt. Nå er det kaldere om nettene, mørkere om kveldene og høsthagen gjør seg klar til å folde seg ut. Det ulmer av varme farger inni kalde knopper. Bare solen varmer lenge nok av gangen så sprekker knoppene opp og avslører seg som rause gledesspredere. De skal være her og lyse opp i gråe som solrike høstdager helt til frosten setter et endelig punktum for hagesesongen 2017. 

Tagetes. Linné (rød) og Orange Gem

En georgine i ferd med å avsløre sin ID

Det er solsikker, georginer og solbrud, ja til og med geum dukker opp på scenen igjen med ildrøde blomster.
 Det er ikke måte på alle som vil være med. Noen bryr seg ikke om tiden. De bare blomstrer på. Det er de kjappe ettåringene. De har ingenting å tape, men alt å vinne på en lang blomstersesong. Da rekker de å sette enorme mengder frøstander for å sikre kommende generasjoner. Og her snakker vi ikke bare varme farger. Her er det rett og slett alle farger!

Solbrud med Tagetes Linné i bakgrunnen

Valmuer, tagetes, ringblomst, blomkarse, sommerstokkroser, pyntekorg og kornblomst. De har allerede blomstret lenge og det har ikke streifet noen av dem at vi er langt ute i sesongen. De briljerer. De fyller plassen sin med farge og smittende energi. De lokker fram sesongens siste stauder. De som er like kalde som isen på sjøen. Like vakre som snøkrystaller og isroser. Det er de blå. Høsthjelm, kinasøte og skogsøte. Så blå at de kan ta selvtilliten fra selve himmelen -  og farlig vakre.


Enn så lenge må jeg og humlene nøye oss med falmende riddersporer og metalliske blå alpestikler.
Ikke noe dårlig alternativ. Kan til og med brukes som tørkestativ for dryppvåte humler som trenger å henge til tørk.


Nå er det snart tid for høstens bugnende gavmildhet og skarpe farger. Kjøligere, men også klarere luft og fuktige morgener og kvelder. Mørket kryper innpå og nattefrosten har allerede opptrådt et par plasser på østlandet. Men ikke i Fagertunhagen. Jeg håper virkelig at det ikke skjer på lenge enda.

Over toppen - klar for neste

For et humleliv vi har...

Jeg ble utfordret av Bille på Skyggebalkongen til å skrive et innlegg om humler på bloggen min. Det gjør jeg mer enn gjerne!

Humleaksjonen er nå forlengst i full gang med Summende hager både på facebook og i det virkelige liv, og med humlestafett på Moseplassen.

(Kikk gjerne innom et par tidligere innlegg jeg har laget på dette temaet: Buzz og Bier i tilbakegang.)

Humler

De pelskledde og varmblodige humlene våre er tilpasset et liv i nordlige strøk. De er på farten både i sludd og gråvær. Vi treffer på dem overalt fra kyst til høyfjell.
Humlene har en svært viktig rolle som bestøvere av nytteplanter. Nå er humlebestanden i nedgang og vi må alle gjøre en innsats for å hjelpe dem.
Dette kan vi som privatpersoner enklest gjøre ved å boikotte gift i hagen, spre informasjon og plante massevis av nektar- og pollenrike blomster og trær. Selje og krokus om våren er finfin frokost. Enkeltblomstrende blomster om sommeren (med synlig gul knapp i midten), sørger for jevn tilgang av nektar og pollen gjennom resten av sesongen. Har vi også høstblomstrende planter, har vi sikret humledronningene kveldsmat før den lange vinterdvalen.
Det er lurt å ha en stor variasjon av planter. Noen humler har nemlig lange tunger, mens andre har korte. En kort-tunget humle når ikke ned til nektaren i en blomst som er formet som et langt rør, så de spiser derfor av forskjellige blomster.

En vårblomstrende Mahonia er som et bugnende matfat for humlene.

La meg presentere de sosiale humlene:

Hennes høyhet Humledronningen

Hun er stor, drektig, sulten og trøtt etter vinterdvalen, men dronningen vet hva hun har å gjøre. Med en gang hun våkner om våren legger hun ut på jakt etter et egnet sted for å anlegge et bol. Hun suser rundt og utforsker alle små, mørke hull. Finner hun et gammelt smågnagerbol eller fuglereir, slår hun fornøyd leir. Hun fórer bolet sitt med tørt gress, mose, musehår eller lignende, og summer lykkelig av sted for å spise frokost.

Når dronningen har samlet inn pollen og nektar, og spist seg mett, krabber hun inn i sitt nylagde bol. Hun skiller ut voks og bygger en krukke som fylles med nektar. Deretter lager hun en plattform av voks og pollen hvor hun legger de første eggene.  Tilslutt legger hun seg til å ruge. I denne rugeperioden tar hun kun nødvendige turer ut når været er bra for å etterfylle nektar og pollen.

Spebarn-humlene

Ut av eggene klekkes larvene hurtig. Hennes høyhet humlemamma oppnår gjerne en kroppstemperatur på 37-39 grader så det er godt og varmt i bolet. Humlelarvene lever i store felles larvekamre.

Der vokser de fort. Larvene gjennomgår fire stadier før de spinner en silkekokong og forpupper seg. Avhengig av temperatur og mattilgang tar det ikke mer enn 3-4 uker fra egg til voksen humle. Her er det best å nyte barndommen mens man kan…

Unghumlene

Alle de unge humlene som utvikles utover forsommeren er sterile hunner eller arbeidere. De hjelper til med oppfostringen av de følgende generasjonene. Det første kullet med arbeiderhumler er gjerne veldig små.  Arbeiderne (og dronningene) samler pollen i pollenkurvene sine på bakbeina. 

Voksne humler

På sensommeren utvikles hannhumler og kjønnsmodne hunner. Hunnene er blivende dronninger. En summende gjeng med lodne kronprinsesser. De må bare sørge for å parre seg og overvintre. Hannene og arbeiderne dør etter parringen. Det er harde bud i humlebolet… Til å forsvare seg i løpet av sine korte liv har arbeiderne og dronningene stikkebrodd. De kan som vepsen stikke flere ganger, for brodden er glatt og helt uten mothaker. 

Hannhumlene har lengre antenner og er mer langstrakte i kroppen. De deltar ikke på matsankingen til kolonien. Adferdsmessig virker hannene ganske dorske der de sitter på en blomst og vifter med beina om vi berører dem. De har ikke stikkebrodd heller. De lever et avslappet og behagelig liv fram til vel overstått parring, men så er det slutt også...

Arbeidsfordelingen i bolet er er varierte. Det er stort sett bare hunnene som gjør arbeidsoppgaver inne. Noen humler er utearbeidende og samler inn nektar og pollen. Andre steller egg og yngel. Det er humler som har som oppgave å forsvare bolet og det er humler som sørger for frisk luft ved å vifte med vingene. De er et godt organisert lite samfunn.

The end…  

Humlene har ettårige samfunn. Det er bare den (de) befruktede dronningene som overvintrer. Alle de andre dør.

Denne måten å fungere sosialt på gjelder for 26 av våre 34 humlearter. De sosiale humlene. 

Andre arter

Det finnes også 8 andre arter.

Det er gjøkhumler pluss tundrahumla (bombus hyperboreus).
Humledronningene til disse 8 artene er av det mer hardhudede slaget. Hadde de vært mennesker så hadde de nok gått inn i historien som nådeløse diktatorer og tyranner.

Disse barske dronningene tar seg inn i bolene til sosiale humledronninger etter at de har produsert arbeidere. Deretter drepes den stakkars dronningen av bolet og arbeiderne holdes som slaver og må hjelpe gjøkhumledronningen til å oppfostre nye dronninger og hanner.

Ikke noe Disney-aktig søtt over denne måten å skaffe seg bol på, men slik er naturen. -Og vi trenger alle disse pollinerende humlene.

Jeg vil gjerne utfordre Hagen i Vest, Hageidyll i Sponvika og Annes Hus og Hage til å skrive et innlegg hver seg om humler eller bier og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. Håper dere tar utfordringen :)

Kilder:

Humler i Norge - en felthåndbok
Wikipedia

Buzz...

Humlene trenger hjelp!

En av sommerens velkjente summelyder kommer fra en liten trinn, flyvende skapning. En lubben, pelskledd og stripete klump. En humle med altfor tung kropp til at det virker mulig at den kan surrer rundt fra blomst til blomst. Men heldigvis er ikke alt helt opplagt og logisk ved første øyekast. Vi har fortsatt litt hverdagsmagi å grunne over og falle i staver for.
Den dype humlerøsten virker trygg og godslig, ikke høy, tynn og hysterisk som hos andre stikkende insekter.
Nei, humler er rolige skapninger. De må ikke forveksles med veps og bier. Humlene svermer ikke og er ikke aggressive. Det er faktisk bare jentehumler som stikker, og det gjør de kun om de føler seg veldig truet.

Har du noen gang måttet beskytte beskytte deg og maten din for innpåslitne veps?
Tenkte meg det, ja...

Men innpåslitne humler? Niks!
De er ikke interessert i maten vår, eller oss for den del. Og om de kommer bortom for å sjekke, så flyr de bare videre. Vi har jo ikke noe pollen eller nektar å by på.



Jeg synes at humler ofte virker ofte litt klumsete. De krasjer inn i hindringer og ser ikke alltid ut til å avpasse farten etter forholdene.
Men de har helt sikkert et annet syn på den saken! De er travelt opptatt med sitt og det kommer faktisk oss til nytte også.

Det antas at mer enn en tredjedel av all matvareproduksjon i verden er avhengig av bestøvende insekter. Og nå er altså humlene truet med sterk tilbakegang - og til og med utryddelse for enkelte arter. Dette skyldes endringer i landskapet. Før hadde vi slåttemark med mye ville blomster, men nå er landskapet mer ensformig på grunn av effektiviteten i landbruket. Og humlene sulter...

Det er faktisk slik at gjennom pollinering av kommersielle avlinger som tomater, erter, epler og jordbær, så er insektene beregnet å bidra med 14,2 milliarder Euro per år i EU-regnskapet. Og nå er verdens viktigste summetone i ferd med å stilne!
Det vil være ekstremt kostbart å pollinere slike avlinger uten humler, så prisene på frukt og grønnsaker vil bli mye høyere uten humler til å holde kostnadene nede.

Jeg er veldig glad i å plukke blåbær i skogen. Hver høst tar jeg med meg spannet og fyller fryseren.
Blåbær er deilig både rørt, i saft, i kaker og på yoghurt og kornblandinger.
Blåbær er blant de sunneste planteproduktene som finnes. Fulle av antioksydanter.
Vi burde egentlig spise mer blåbær, men det kan fort bli mindre i stedet.
Uten humler, ingen blåbær...

Blåbærlyngen blomstrer i månedskiftet mai/juni. Da kan det fortsatt være kjølig, men det går fint for pelskledde humler. De produserer sin egen kroppsvarme.

Humlene er veldig hardføre og holder seg i aktivitet selv om det regner eller temperaturen synker ned mot null grader.

Humler er noen tøffinger!




Vet du forresten hva Buzz-pollinering er?

Det er når humlen tar tak i en blomst og ved hjelp av sin store kropp og vibrerende vingemuskulatur lager en høy (summe)tone. Denne vibreringen/summingen frigjør pollen som ellers ville vært fanget inni blomsten. Bl.a. tomater, blåbær og jordbær blir pollinert på denne måten.
Du har kanskje tenkt over denne høye, intense summingen i hver enkelt blomst når humlen arbeider. Det er jo selve lyden av sommer i blomsterbedet :)

Når humlen buzzer (og det er bare humler som gjør dette), ristes samtidig pollen ned i pollenkurvene på bakbeina. Noe pollen drysser også av den hårete kroppen og lander i blomsten som da blir bestøvet.
Smart!

Humler jobber faktisk fortere enn tambier!

De legger også igjen et duftspor etter seg når de har høstet pollen og nektar fra en blomst.
Denne duften gjør at andre humler ikke behøver å kaste bort tid og energi på en blomst med veldig lite nektar og pollen igjen.

Hva kan vi gjøre for humlene?

Det viktigste vi kan gjøre er å plante blomster som humlene har nytte av i hagene våre, men vi kan også være med på å spre bevisstheten om at humlene er truet. 

Det er en bloggaksjon igang nå. Den ble startet av Anne på Moseplassen. Hun oppfordrer alle til å skrive om humlene. 

Hun viser også en filmsnutt produsert for Miljøverndepartementet og Hageselskapets kampanje 'summende hager'. 

Nå er det flere enn naturvernere og biologieksperter som roper et varsko. 

FN og nasjonale myndigheter over hele verden er i gang med arbeidet for å redde det biologiske mangfoldet. 

Store matvareprodusenter og industrielle aktører i landbruket er av de som bekymrer seg aller mest. 

Nå er bestøvningen av planter til menneskemat og dyrefôr i ferd med å svikte!   

HJELP!!!

Hva slags planter bør vi ha for humlenes skyld?

Fordi humlene har forskjellig lengde på tunga, vil ikke den samme blomsten gagne alle humler. Vi må derfor servere et så bredt utvalg av blomster på hagebuffeten vår som mulig.

Blomstene bør ha forskjellig fasong. Revebjeller, lavendel, geranium, urter og villroser er proppet med humlemat, men det er masse mer vi kan servere.

Det viktigste er å tenke at blomstene skal være enkle. 

Men...

Noen av de mest foredlede blomstene som selges, f.eks stemor og begonia, er allikevel ikke så gunstige som man kunne tro. 

Disse fargerike blomstene produserer ofte veldig lite pollen og nektar. 

Slik kan det gå når vi overtar utviklingen...

Om vi sørger for variasjon i bedene våre fra tidlig vår til sen høst, så gjør vi samtidig en god innsats for humlepopulasjonen.

En grønn plenflate og ryddig steinbelegning er vakkert og ryddig i våre øyne, men helt bortkastet sett fra humlens perspektiv. 

Om vi for hver tettfylte rose planter en enkel i tillegg blir det bra. 

Om vi ved den sirlige plenen lar det være et bed eller en krukke med blomster kommer humlene til å fryde seg.

Om humlene fryder seg så kommer det oss til gode. I hagen, i butikken og ved matbordet.


Jeg fikk denne utfordingen om å skrive et innlegg om humler fra Et nytt landsbyliv.
Jeg kikket litt rundt på nettet og det finnes massevis av informasjon om humlenes kår der. De fakta jeg har skrevet om humlene har jeg funnet hos Direktoratet for Naturforvaltning, Hageselskapet og Bumblebee Conservation Trust.

Og du, om du finner en strandet og fortvilet humle som trenger hjelp. Gi den sukkervann. Like deler sukker og varmt vann i en skål eller svamp. Plasser både humlen og energidrikken nær en blomst. Det vil gi ny energi!

Jeg sender utfordringen om å skrive et innlegg om humler, humleopplevelser eller humleinspirasjon videre til Hagen Med Tjeld, Fröpåsen og Hagejournalen.

Ønsker dere alle en øredøvende lyd av humlesurr i vårhagen!

Ny hage

Da vi kom til vår nye hage i slutten av oktober 2008, var den allerede dekket av snø. Det var en enorm hekk i enden av plenen mot dammen, men ellers ingen avgrensninger.

Når jeg kikket ut av stuevinduene skvatt jeg litt til å begynne med, for det så jo ut som det sto et hus i hagen...

Mitt første prosjekt måtte definitivt bli et gjerde. Hagen måtte få grenser og romfølelse - og nabohuset måtte ut av hagen min...

Neste vår var jeg veldig spent på om det gjemte seg noen løkplanter under snøen. Men nei, det gjorde det ikke. Ikke noen blomsterbed heller. Sukk...

Noen ville blomster dukket imidlertid opp, og hver fargeklatt ble tatt godt i mot. Blåveisen skjøt opp sine dunete knopper og fortalte om kalkrik jord. Små fioler nikket blidt mot aprilsola.
Heggen slo ut sine velduftende blomster og granen prydet seg med knallrød blomstring.

Med hjelp av snille foreldre, søstre og svogere ble det gjerde rundt tomta (i rekordfart) da våren endelig kom. Og endelig, ble hagen helt min.

I løpet av vårvinteren hadde jeg saget ned hekken mot dammen. Det åpnet opp hagen veldig og åpenbarte en spennende utsikt.
Vi satte gjerdet så nær dammen vi turde i den bratte skråningen. På den måten ble naturtomten ned mot vannet sikret og tilgjengelig.

Jeg var heldig den første våren og fikk endel planter fra et ektepar som skulle flytte fra sin hage. I tillegg var det en gammel dame som skulle fjerne et blomsterbed. Der kunne jeg forsyne meg.

Jeg gravde som en gal. Jeg måtte lage bed til plantene jeg fikk. Jeg gjøv løs på plenen og sakte, men sikkert ble det blomsterbed. Jeg brukte døde trestammer fra skråningen og steiner jeg gravde opp, som kanter. Alle småtrærne jeg ryddet vekk, kuttet jeg opp til fliser og fylte på stien i bedet.
Det var deilig å se at det begynte å blomstre rundt meg igjen.

Her er det første bildet fra våren 2009 og det andre fra våren 2010.

Og til slutt et par bilder fra i fjor sommer. Stien er der fortsatt selv om den ikke synes like godt. Og det er noe av det jeg liker best, nemlig å kunne bevege meg inn blant plantene :)