Hageprosjekter 2019 - Barkdekke på gressplen

Den enkleste måten jeg lager stier og annet dekke i hagen, er ved å legge bark på plen.

Her er urtehagen med sitt barkdekke

Det har jeg gjort i urtehagen, gjennom flere blomsterbed og på baksiden av uthuset.

Pergolaen har også barkdekke, men her gravde jeg vekk plenen først. Ikke fordi det hadde noe å si for selve dekket, men fordi jeg ønsket å senke "gulvet" slik at jeg fikk større takhøyde. 

Innsiden av pergolaen har fått et dekke av kvistkutt og litt bark

Barkdekket holder seg fint i mange år, men det er likevel nødvendig med litt påfyll nå og da. (Dette avhenger nok mye av hvor raus man er med barken første året.)

Egentlig er det ikke bare bark jeg benytter. Jeg kutter også opp alt jeg har tilgang på av kvist og småtrær, og legger dette ut på stiene.

Til slikt arbeid bruker jeg kompostkvernen min. Den maler ikke opp kvisten til flis, men kutter alt i 3-4 cm lange biter.

Ved å lage dekkmaterialet selv sparer man en del penger og selve dekket varer også litt lenger.

Det skal dog mye kvister til for å lage store mengder med kvistkutt.

Sti gjennom den smaleste delen av hagen.

Bak uthuset. Her kan de nye gjessene mine trampe rundt uten å få grønske på svømmeføttene.

 I juni byttet jeg ut plenen i kjøkkenhagen med fast dekke. Dette fordi jeg rett og slett var lei av å kjøre gressklipper rundt alle kassene mine. Det er viktig at hagen er praktisk og lett tilgjengelig, så irritasjonsmomenter bør man kvitte seg med, tenker jeg. Hvis det er et overkommelig arbeid da, vel og merke...

Det meste av kjøkkenhagen fikk betongheller, men den delen som ligger bak urtehagen fikk barkdekke. Det samme fikk den smale plenstien mellom urtehagen og drivhuset. Denne stien som kommer ut gjennom flammebedet i den andre enden.











Å legge barkdekket rett på plenen har to store fordeler. For det første er det arbeidsbesparende, og for det andre blir underlaget mye fastere enn det blir om man graver vekk plenen først.
Jeg graver likevel litt... 

For å sikre at det ikke skal komme opp noe fra plenen i kantene, fjerner jeg gresstorven akkurat langs kanten. Det er ikke nødvendig, men noe jeg gjør for å gardere meg mot et mulig senere strev.
Jeg bruker en kantskjærer og stikker kantene et lite stykke inn. Deretter snur jeg kantskjæreren i 90 graders vinkel og tråkker raskt noen tverrsnitt med jevne mellomrom. Dette er fort gjort og så kan jeg lett stikke en flat spade ned i sporet etter kantskjæreren og bende opp plenbiter fra kanten.

Akkurat bildet over er et litt dårlig eksempel, for her hadde kantskjæreren knekt, så den venstre kanten ble en del videre enn nødvendig. I kjøkkenhagen fylte jeg også på litt sand i sporene etter plenen. Det gjør jeg ikke til vanlig, for når jeg skal lage kanter til stier så er det fint å ha et søkk å legge kantmaterialet ned i. Da ligger det veldig stødig.

Bare husk at plenbitene som fjernes ikke er avfall. De omdannes til den fineste jord hvis de stables opp ned på hverandre og dekkes til av f.eks. aviser og gressklipp. En sesong i stabel og så er det klart for tilplanting. En ypperlig måte å lage nye bed på.

Når plenkantene er fjernet, dekker jeg all resterende plen med våte aviser.
Jeg sørger for at laget blir heldekkende og uten gliper. Det er viktig at avisene vætes for at de skal ligge tett mot plenen. Dessuten flyr de ikke avgårde med vinden når de er våte. Når hele området er tapetsert med nyheter, er det bare å rulle ut en barkduk.

Disse kommer i forskjellig kvalitet. De tykkeste dukene er best, men det er også mulig å legge dobbelt lag av en tynnere duk.
Min erfaring er at planterøtter lettere trenger gjennom vevde duker, men at disse dukene er ganske kraftige.

I kjøkkenhagen ble det en dobbel løsning. Det ble en vevd duk, fordi den er slitesterk, med en tynn duk oppå til å hindrer røttene adgang ned i underlaget.
Vanligvis nøyer jeg meg med ett lag, men akkurat her i kjøkkenhagen er det mye trafikk, både med og uten trillebår, så da valgte jeg å gå for en sterkere løsning.

Jeg festet duken tett inntil kjøkkenhagekassene med stiftemaskin. Dess mindre sprekk mellom barkduk og kasse, dess mindre risiko for at frø skal trille ned for så å spire opp langs kassene. Det er viktig at det er litt slakk i duken når den festes slik.

Der hvor barkdekket ikke grenset mot kjøkkenhagekassene laget jeg sti-kanter oppå duken. Det vil si inn mot kompostområdet og langs stien gjennom Flammebedet. Slike kanter bør være såpass høye at barken butter i mot og ikke velter over. Jeg bruker gjerne steiner eller trestammer og stokker som kantmateriale.

Når duk og kanter er på plass gjenstår bare det morsomste. Da er det klart til å tømme bark (eller kvistkutt) utover og jevne det til. Det går fort og resultatet er klart med en gang. Et passe mykt og fast underlag er på plass. Barken vil sette seg ganske fort, spesielt om den blir våt av regn eller vanning.

Barkstier varer ikke evig. De holder seg gjerne fine i noen år, men etter hvert vil barkdekket begynne å omdanne seg og flere og flere frøplanter vil ønske å vokse i dekket. Disse er lette å nappe vekk på grunn av duken under. Ofte er det imidlertid stauder og andre prydplanter som frør seg i barkdekket,  og da er omplassering tingen.

Her har jeg fjernet bark fra en gammel sti. 

Jeg har hatt slike bark- og kvistkutt-stier i opp til 8 år før jeg har skiftet dem ut. Men da har de også blitt ganske grønne. Å bytte ut dekket er lettere enn å anlegge det. Da er det bare å måke opp den sorte barkjorden (for da har den omdannet seg nesten til jord) og enten bruke som dekke i bed eller blande i komposten hvis det er for mye tilvekst i den. Barkduken og kantene ligger selvfølgelig igjen og så er det bare å helle utover ny bark.

I og med at det begynner å gro i barkdekket med årene, hender det at stiene mine blir smalere. Der det er bunndekkere som kanter stien så liker de å vandre inn. De er imidlertid veldig enkle å dra unna. Den største grunnen til at jeg lar stiene gro igjen er ikke at det er vanskelig å fjerne plantene, men at jeg liker at de breier seg. Det skal jo tross alt være stier og ikke gangveier. Men innimellom tar jeg en sjau og finner fram igjen den opprinnelige stien før den får leve sitt eget liv noen nye år.

Nedenfor ser vi området som er det neste som står for tur når det gjelder sti-rensk.
Kanskje til neste år?
Det første bildet er fra området ble endret fra plen til bed i 2013. Det andre bildet er fra i år. Det ser ut til at alt har vokst bortsett fra stien.

Ny sti med tre alperips til venstre og sølvarve til høyre. Resten er gressklipp.

Her har alperipsen fått kulefasong og selskap av krypjonsokkoll som renner nedover steinene for å møte sølvarven.

Nå møtes straks sølvarve og Krypjonsokkoll. Hele området blomstrer frodig, men stien er bare en smal stripe. Det er sølvarven som har vandret mest. Den er jo også på listen over uønskede hagevekster nå. Litt trist synes jeg, for selv om dette bildet kanskje kan tolkes som det motsatte, så er den enkel å kontrollere i hagen her.
Vel. Det blir en opprydding etterhvert, men foreløpig er både jeg og biene fornøyd med arrangementet slik det er ;)

Fagertunhagen gjennom 2013

I det vi bikker 2014, er det på tide med en oppsummering av hageåret her på Fagertun.
Sesongen gikk tregt i gang, men da våren omsider innfant seg, kom sommeren som en varm vind og tok straks over scenen. Det ble rett og slett finere vær jo mer vi nærmet oss høsten. Sommeren ville ikke slippe taket, og høsten tok til gjengjeld for seg av det som skulle blitt en vinter. Nå ligger hagen under et minimalt snødekke og lurer på om noen snart kan bre den tykke, isolerende dynen over. Gressplenen myser opp gjennom glassklar is og sukker litt der den ligger.

(Dette blir nok et langt innlegg, men for at jeg selv skal kunne bruke det i ettertid trenger jeg såpass mye tekst og bilder...)

Januar

I det året startet dekket snøen hagen og fargeskalaen gikk i blåtoner. 

Snømannen vinket inn til oss, og på turer i nærområdet gnistret det i frost og iskald, lav januarsol. Det var fantastisk vakkert!

Inne leste jeg i hagebøker og hagemagasiner mens jeg fyrte i ovnen. Frøkataloger ble sømfart og bestillinger sendt. 

I butikkene dukket det opp primulaer i alle farger og hos meg ble vårlengselen tent for fullt. Jeg ventet og ventet på den deilige lyden av takdrypp og varmende sol i ansiktet, men våren var fortsatt langt unna...

Februar

Februar fortsatte som januar sluttet. Det var vinter. 

Jeg matet fugler og trålet vårkataloger. 

Det ble sendt bestillinger til Zimtrade og Garden Living. 

Sistnevnte ble forsøkt for aller første gang, og jeg var spent på plantene som skulle dukke opp etterhvert.

Mars

I mars var det fortsatt bare fugler i hagen her på Fagertun. Ikke en hestehov eller blåveis å se noe sted. Snø, snø og atter snø...

Men fuglene gjorde til gjengjeld mye ut av seg. De spiste non stop fra soloppgang til solnedgang. Litt lengre måltider for hver dag. Samlingsstedet var søtmispelen på bildet. Bare etter netter med nysnø så det så rent og pent ut som på bildet. Ellers var snøen pepret med skall fra solsikkefrø.

Ekstra storfint fuglebesøk fikk vi også i mars. Labbende rundt i snøen på svømmeføtter vandret en lettere forvirret svane. En riktig musikalsk sangsvane var det faktisk - skjønt det slapp ikke annet enn hissige freselyder ut av nebbet før den omsider kom seg på vingene igjen.

Men da var det til gjengjeld en som sang av fryd i det den seilte over hustaket og forsvant. -Og jammen var jeg ikke like lettet jeg også! Det er ikke bare-bare å ha svaner i hagen... De er liksom hakket større enn hønene jeg er vant med, og enda mer aggressive enn hanefar selv.

April

8. april ble asken fra vedovnen strødd på snøen i ren vårdesperasjon. Mens snøen virket å smelte andre steder, lå den like tung på Fagertun...

På verandaen pyntet jeg med påskeliljer og perleblomster som jeg måtte flytte inn og ut, hver morgen og kveld. Kuldegradene holdt stadig stand langt ned mot 10 minus om natten.

I kjelleren vokste småplanter og spirer under ekstra lys. Der nede i det kjølige rommet hadde våren startet. Planterøttene fra Garden Living viste seg å være robuste og voksevillige alle sammen, fra Zimtrade mistet jeg kun et par. De hvite løytnatshjertene som kom i blomst nede i kjelleren, fikk flytte opp i en vase.

Etterhvert som april rullet videre dukket det opp noen bare flekker hist og her i hagen. 

De mørke solsikkeskallene under søtmispelen, samlet nok varme i solskinnet til å smeltet vekk snøen. 

Litt av urtehagen begynte å stikke frem, og plutselig fikk jeg mulighet til å komme og demontere min gamle pergola som jeg flyttet fra for fem år siden. Endelig skulle jeg få pergola!

Den gode nyheten i seg selv var nok til å smeltet vekk resten av snøen!

Og så var det plutselig bart! Under over alle under! Så skulle det bli vår i 2013 også...

Mai

'Mai du skjønne milde' ble bare skjønn, men ikke så mild, i 2013. Det spiret litt tregt i den kalde jorda. 

Selv snøen holdt seg ikke for god til å lave ned i mai... 

Våren holdt igjen og holdt igjen så jeg tilslutt bare gikk og ventet på at alle sluser skulle åpnes på en gang, og at våren skulle eksplodere fram i en voldsom fargeorgie. 

Og det skjedde tilslutt, men ikke før pinsehelgen. Da skjøt kvikksølvet fart i termometeret, og man kunne nesten høre hvordan det raslet i alle kronbladene som åpnet seg over alt i hagen.

Det kjølige været holdt meg ikke borte fra hagen, tvert i mot var det riktig så fint arbeidsvær. Jeg gravde og banket ned jordspyd,  og målte og skrudde på pergolaen i hele mai. I urtehagen eksprimenterte jeg med pallegjerde og kjøkkenhagen ble sådd til.
Det er ingen måned som er så deilig hage-travel som mai. Da er det om å gjøre og rekke over alt gravearbeid mens jorden enda er fuktig etter vinteren, og gressrøttene fortsatt ligger slappe i bakken. Etterpå blir alt mye tyngre. Da holder røttene seg fast og kjemper imot...

Til 17. mai hadde bjørka endelig fått sin lysegrønne skrud og jeg oppdaget at tulipa 'Fusilier' hadde fått selskap av hvite snøstjerner.
En kjapp omplanting av verandaperleblomstene skapte en hurtigversjon av en nasjonaldagsblomstring i det ellers så nakne bedet.

Det skal bli spennende å se om alle tre vil blomstre samtidig i 2014...

Juni

Forsommerjuni bød på mye forventning og enda mer graving. Overgangen fra vår til sommer skjer ofte med en liten kunstpause. De siste tulipanene, perleblomstene og narcissene slipper sine visne kronblader til bakken samtidig som stauder og sommerblomster står med store knopper. Det er som en grønn og forventningsfull pause.

Jeg ryddet uthuset og gjorde forberedelser til konfirmasjon. Den store dagen ble feiret hos søsteren min. Hun hadde to konfirmanter selv så det ble trippel feiring. Tre kusiner og stort selskap.
Jeg laget en girlander av bjørnemose til balkongen og fylte en trillebår med blomster til hagen. Idéen til trillebåren fikk jeg på hagemessen på Lillestrøm.

Pallegjerdet kom på plass i urtehagen og pergolaen ble ferdig. Jeg kunne begynne på flammebedet som skulle strekke seg langs pergolaen. Omsider kunne de siste plantene som var tiltenkt flammebedet komme i jord også. Slitne som de var etter en lang tilværelse på verandaen...

Så gikk juni over i sommer og jeg lærte meg litt pilefletting på et kurs med Klara Pil.
Den ukjente knollen jeg fikk fra moren min etter hagemessen, viste seg å være en Incarvillea delavayi som blomstret fint i rosa. Anemonen jeg hadde bestilt fra Zimtrade klarte nesten å ta pusten fra meg da den åpnet sine knopper. Den var vidunderlig skjønn med sine blå detaljer.

Juli

Juli overtok showet med stor bravur da juni takket for seg. Det hadde vært 30 gode dager fulle av vekstkraft og med nok nedbør til å fylle alle grønne celler. Juli slapp solen fram. Late, varme dager med badetemperatur i elven og summende veps ved takmønet. Vannsprederen måtte fram og tørste gresskarplanter nøyde seg ikke med mindre enn bøttevis om gangen. Det grodde så det knaket i kjøkkenhagen.

Det ble mye grilling og utekos. De første grønnsakene kunne høstes, og deretter ble det noe egendyrket til middag helt til langt ut i desember.

Endelig åpnet alle knopper seg og pioner, revebjeller, stjerneskjerm og alle de andre fylte hagen med farge, velduft og lyd fra utallige humler.
Jeg så knapt en bie i 2013. Sikkert ikke mer enn en håndfull tilsammen i løpet av hele sesongen!
Humler og veps var det mange av - og fluer! Heldigvis gjør de nytte for seg med pollineringen de også. Det er litt skummelt at biene manglet. Det har jeg ikke opplevd før! Ikke var det så mange sommerfugler heller...

Juli ble den store valmuemåneden min. Jeg hadde sådd både fylte pionvalmuer i fargeblanding og enkle lilla som jeg fikk fra MarJe (Hagen i svingen). Nå skal det sies at jeg hadde sådd mange røde og hvite opiumsvalmuer av slaget Danebrog også, men de var av de uheldige som måtte stå en evighet på verandaen i påvente av et flammebed å flytt inn i. I protest så utsatte de blomstringen sin en måned.

Jeg gjorde ferdig noen hagestier med bark, men ellers ble juli en rolig feriemåned med fokus på nyting. Gressklipp i bedene og tette beplantninger sørget for minimal fordampning i varmen. Jeg konsentrerte vanningen til nyplantinger og kjøkkenhage.

Juli ble en deilig hagemåned. Ikke den mest effektive, men den mest givende. Jeg ønsker meg flere slike somre!

August

Med overgangen til august kom mørket tilbake om kveldene i følge med doggvått gress. Edderkoppenes arbeid ble plutselig synlig og hagen begynte å vise sine gule farger blant pastellene.

Vi fant fram pledd og levende lys på verandaen om kveldene.

I kjøkkenhagen struttet gresskarplantene med stadig nye og voksende gresskar. Jordskokken vokste seg høy og broccolien kunne høstes.

I bedene slo skogsøte, kuletistler og klematis ut sine knopper. Rosen Louise Odier fortsatte sin utrettelige blomstring ved inngangen til urtehagen.

Jeg begynte så smått å grave vekk plenen i mellomrommet mellom huset og gjerdet mot Oldemorhagen.
Stien rundt Haugen ble ferdig og hekker og tujaer fikk seg en liten stuss.

Grantreet foran huset fikk dødsdommen sin. Det har vært plaget med ull-lus de siste årene og nå var det verre enn noen sinne.
Om jeg såvidt strøk borti grenene ble jeg klissete hvit på klærne...
Ekkelt!
Ingen sprøytemidler er aktuelle i hagen min og valget ble motorsagen.

Trist for juletrebelysningen, men helt greit for kjøkkenhagen som nå kan se fram til utvidelse i 2014 og mye mer sol...

Baret ble resirkulert på stiene mine og stammen ligger i vedskjulet og tørker før siste reis inn i vedovnen.






Denne måneden struttet sommerblomstene i bedene og fargeskalaen manglet ingen farger. Her var det plass til alle i en deilig augustvarm fargfest! De danske valmuene flagret med kronbladene og lokket til seg tusenvis av blomsterfluer. Insekter og fugler hadde travle tider.

I armeringsnettet på pergolaen begynte blodbeger, blomstererter og prydbønner å feste grepet.

Krypfredløsen blomstret i en sjø av gull og den høye 'Kyss meg over gjerdet' stakk blomstene gjennom bakveggen i kvisthulen.

Jeg høstet urter med jevne mellomrom. I skogen bugnet det av blåbær og bringebæren begynte å bli rød. August var fylt av bugnende overflod. Blomsterbuketter  pyntet opp både hjemme og på kontoret mitt.

I pallegjerdet trivdes timian og sommersar fint på øverste hylle.
Kryddertagetesen hang derimot med nebbet. Den trivdes best nede på bakken i dypere, fuktigere jord. Jeg hadde en kasse med samme plante der og det ble stor forskjell på dem.
På de lavere hyllene koste kruspersille og rosmarin seg fint.
Årets salvie ble en pinglete affære. Selv om den fikk egen kasse...

September

Med knallfarger kastet september seg over hagen og lot den ene fargebomben gå av etter den andre. Jeg plukket blomster til vaser og klippet av visne blomsterhoder fortløpende. Hele hagen summet av en intensiv innspurt mot første frostnatt.

Sommerblomstene blomstret på høygir og endelig åpnet gullkosmosen seg også. Den ble visst sådd altfor sent...
Fargeskalaen ble gulere og gulere for hver dag. Rognen skiftet farge og den røde bjørka slapp bladene sine.

Blant staudene dukket de sene endelig opp. Høstormedruen åpnet forsiktig sine første knopper uvitende om at første frostnatt var like om hjørnet, og at resten av knoppene aldri skulle få rekke å vise seg fram. Samme sjebne ventet hjortetrøsten også...

I kjøkkenhagen høstet jeg gresskar og laget 'Pumpkin Pie'. Det smakte nesten jul! Noen av gresskarene ble satt på lagring og noen delt, kokt og fryst. Jordskokken begynte å blomstre og vi spiste blå poteter, gule og røde gulrøtter, rødbeter og annet godt til middagsmåltidene.

Jeg gravde ferdig mellomrommet som ble påbegynt i august, og laget sti av aviser, duk og kvistkutt.  Endelig var jeg ferdig med all gressklipping på den siden av huset!
Bedene ble begynt tilplantet med bunndekkere, men for det meste dekket jeg med gressklipp. Løk ble satt i jorden, men resten får vente til våren. Jeg passet på å lage en 'ny' sti til kvisthulen mens jeg var i gang. Der la jeg betongheller i kombinasjon med kvistkutt.

Til tross for at september startet så full av liv, avsluttet den med synlig forfall. Årets første nattefrost sørget for det. Selv om den var mild, så var høsten her. Den var iallefall på vei...

Oktober

Oktober ble også mild og behagelig, men det var blitt høst i hagen. 

Grevlingen kom på besøk og gravde huller i plenen, latriner bak uthuset og tunneler under gjerdet.

Den holdt seg her en ukes tid. Helt til jeg fikk skaffet en grevlingfelle. Da fant den ut at tiden var inne for nye jaktmarker. (I andres hager. Den gikk ikke i fellen!)

Jeg var glad til. Jeg visste jo ikke helt hva jeg skulle ha brukt en fanget grevling til heller...

Dammen utenfor gjerdet ble tømt og i en drøy uke bodde vi ved kanten av et stup.

Det så ikke pent ut, men var sikkert nødvendig for å rense rørgaten som går fra demningen til kraftverket.



Jeg fikk hjelp av pappa og sønnen min til å ta ned de fleste trærne i skråningen. Det var litt av en jobb! Jeg har nok en ryddesjau igjen til våren, men så ble det åpent og mer romfølelse i hagen også. Vedskjulet i uthuset ble fylt opp, og bare jeg får kløyvet kabbene så skal det bli mye fin vinterved til neste år.

I hagen holdt noen blomster fortsatt stand, selv om alle som kunne frø seg virket veldig opptatt av nettopp det.

I kjøkkenhagen høstet jeg siste rest av grønnsaker. Jordskokk, gulrøtter og rødbeter. De minste jordskokkene gravde jeg ned igjen for å sikre neste års avling. Jeg er spent på om det blir bra nok.

Med oktober var hagesesongen over på Fagertun. Den stadige frosten sørget for tele i bakken og videre graving må nok skje til våren.

November

November kom med snø, men ikke mye. Mild ble den også. En riktig behagelig november. Hagen ble bare betraktet. Ikke mer å gjøre for i år. Vemodig.

Desember

Desember ble en måned med snø, is og regn. Innimellom var det perfekt julestemning, men den holdt seg ikke til jul. Veien opp til huset ble glatt og uframkommelig og jeg måtte ty til kjetting et par ganger. Kjedelig! 

Hagen snødde ned og regnet fram igjen i en jevn rytme. Julaften opprant med silregn på hard snø. 

Og så var 2013 omme. 

Et flott hageår, og mitt første på blogg.

Jeg har kost meg veldig med å lese andres innlegg og kommentarer dette året.

Det har vært inspirerende og spennende! Tusen takk til alle som har tittet innom Fagertun i 2013 :)

Jeg ønsker dere alle et flott, givende og kreativt nytt hageår! Håper biene dukker opp til sommeren og at enda flere blir bitt av hagebasillen. Det skal visst virke både avstressende og lykkefremkallende :)

Godt nytt år!