1. mai og våren er her

I påsken kom våren til Fagertunhagen. Snøsmeltingen satte i gang for fullt og de første krokusene tittet frem. I skråningen bak garasjen ble det blått i blått av blåveis, og svarttrost og rødstrupe overtok matfatet på verandaen. Kattene som hadde sovet seg bedagelig gjennom vinteren på hver sin sofarygg, fikk smaken på utelivet igjen. Etter å ha jaktet fugl på fuglebrettet fra innsiden av vinduet, kunne de nå storme opp på verandaen og skremme vekk alt som kunne fly. Ut fra resultatet hittil, kan det virke som de trenger å finpusse jaktferdighetene, og jobbe litt med sommerkroppen disse pelskledde også.

Påsken ble innledet med potting av georginer. Sola varmet, og selv om det var mye snø i hagen så kjentes det vårlig.
Jeg har nok pleid å gjøre dette tidligere før, men fordelen denne gangen var at jeg kunne gjøre jobben utendørs.
Jeg overvintrer georginene med jord rundt knollene. Min erfaring er at de da holder seg bedre i forhold til å tørke ut. 

Etter å ha renset alle knollene for jord, var det bare å lete fram alt jeg hadde av store potter.
Den brukte jorda ble spart for å bruke til bokashi.

I påvente av at bedene skulle smelte fram fra snøen, ble påsken benyttet til å lage to nye buer til kjøkkenhagen og en jordbærvegg.

Det blir mye på en gang i kjøkkenhagen, men buene er praktiske for å dyrke i høyden. Jeg har rett og slett bøyd armeringsnett fra kasse til kasse og kantet med ungtrær. For å få buene like høye som den som sto der fra før måtte jeg skjøte nettet, men det var ikke noe problem.

Jordbærveggen snekret Morten og jeg sammen. Dit skal jordbærplantene få flytte, slik at jeg kan bruke kassen de står i nå til grønnsaker i stedet. Ved å bygge smalt og høyt fikk vi utnyttet plassen maksimalt. Nå står jordbærveggen helt ut på kanten av den bratte skråningen uten å ta noe plass fra kompostområdet. Solforholdene er ikke helt ideelle, for den peker mot øst, men det er verdt et forsøk.

Kassen skal beises sotgrå. I prisippet vil den da se svart ut, og gjøre minst mulig ut av seg.
Den øverste hyllen ble så høy at jeg ikke når opp, så jeg tenker det blir timian der oppe. Da behøver jeg ikke streve så med vanningen.
Jeg håper jordbærveggen kommer til å fungere som jeg har tenkt. Og så håper jeg at jeg klarer å fylle den med sneglefri jord selv om jeg ikke vil bruke kjøpejord. Det kan bli en utfordring.

Fra påsken og til i dag, har våren virkelig festet grepet i hagen. I går, på den siste dagen i april, slo de første påskeliljene ut i blomst og den aller siste flekken av snø smeltet bort.
Snart har alle blomsterbed hatt en gjennomgang med saks og ugressjern. Kvist og kvast fra i fjor er delt i småbiter og ligger nå som et lunt dekke rundt bena på alt som spirer fram. Og spirer gjør det! Over alt dukker det opp løkblomster. Staudene presser opp blader, og frø spirer alle mulige og umulige steder. Det er en fryd å følge med på alt som skjer.

I to av kjøkkenhagekassene testet jeg høstplanting av hvitløk og såing av gulrot i oktober. Nå strutter det av hvitløksspyd på rekke og rad i den ene kassen og når jeg kikker veldig godt etter, kan jeg se ørsmå gulrotspirer på rekke i den andre kassen. O fryd og glede!

Jeg må stadig opp med telefonen for å ta bilder når jeg driver på ute i hagen. Det er så mye vakkert som dukker opp.

Vårpryd og snøklokker

Lungeurt

Perleblomst og hvitveis

Påskeliljer

Og ikke nok med det, men i drivhuset har jeg høstet reddiker og salat i hele april. Dette ble sådd i vinter på bokashi og gammel, brukt krukkejord i krukker som skal ut til sommeren. På toppen la jeg snø og nå strutter det av grønt i alle krukkene.

Jeg elsker våren med fuglekvitter, humlesurr og vind som rasler i gammelt løv. For hver gang jeg går en ny runde i hagen er det mer som har dukket opp. Overraskelser og gjensynsglede.
Hodet er fullt av idéer for sommeren, og hele hagesesongen ligger foran meg. Kan det bli bedre?

Mens jeg venter på våren - Aske på snøen

Det er ikke lett å vente. For hver dag som går uten merkbar snøsmelting, kjennes våren som en uoppnåelig drøm. Den er på vei, men den leker med meg. Den erter og gjemmer seg. Den tøyer tålmodigheten til bristepunktet.
I ettermiddag var jeg ute med en stor balje med aske fra de to vedovnene mine. Det blåste, så jeg passet på å rygge mot vinden mens jeg kastet ut den grå, støvete asken. Små klumper og biter spredte seg hit og dit, mens støvet virvlet av gårde i små askeskyer og la seg som en hinne over snødynene. Jeg hostet og blunket og satte grå avtrykk i snøen der jeg baste meg gjennom hagen.

Kjøkkenhagen, urtehagen og resten av hagen går nesten i ett om dagen. Snøen gjør alt den kan for å utjevne høydeforskjeller og gjerder. Det er rart å se hvordan hagen kan endre uttrykk så totalt. Alt som ligner på frodighet er borte. Fargene er borte. Duftene er erstattet med en lukt av vinter. Etterhvert vil den endre seg til lukten av vår, men ikke riktig enda. Lukten av vår er for meg en blanding av våt snø og jord. Det lukter friskt og syrlig. En lukt full av liv og håp. Jeg kan nesten ikke vente. Det er et av årets største høydepunkter den dagen våren kiler i nesen.

Her er urtehagen i slutten av juni i fjor. Den høyre bjørkestubben er nå kun synlige som en bitteliten haug i snøen. Skiltet står i snø til halsen.
Det var like mye snø i fjor, men da kom sommeren som en virvelvind i mai og satte fart på alt som vokste og grodde. Helt til tørken satte inn. Jeg kunne nesten ikke tro hvor varm sommer vi fikk i fjor. Den ene godværsdagen avløste den andre. Det var helt fantastisk. Jeg måtte vanne en del i kjøkkenhagen, men resten av hagen klarte seg med minimalt med vann. De er nok ikke bortskjemte, plantene mine. De har lært seg å strekke røttene godt ned.
Det skal bli spennende å se hvordan våren og sommeren blir i år.
Men først må altså snøen bort!

Det blir ikke pent ute når jeg strør med aske, men det virker!

I morgen og resten av uken er det lovet mye sol, og den vil varme opp de små, mørke partiklene som så vil bidra til å smelte snøen. I dag kunne jeg ikke se at snøen hadde smeltet noe i solen, men i morgen ettermiddag håper jeg å se forskjell. Stygge, skitne kratere med porøs snø vil åpenbare seg etterhvert. Det blir gresselig stygt og skikkelig møkkete, men det tar knekken på snøen.

Akkurat hva jeg ønsker meg nå!

I mens får jeg kose meg med vintervennene mine. Under taket på verandaen henger en foringsstasjon som er elsket av fuglene. Den er elsket av meg også - hver gang jeg ser på fuglene, men ser jeg ned på gulvet så rynker jeg på nesen. De griser noe grenseløst disse små nøstene, Det ligger små fettbiter fra meiseboller og frøskall overalt. 

Derfor kikker jeg minst mulig ned og mest mulig opp. Gulvet kan jeg spyle til våren. Nå handler det om overlevelse for de fjærkledde, fristelser for kattene og smilepauser for meg. 

Jeg orker rett og slett ikke å nevne for dem at de kanskje kommer til å mangle tak til neste vinter. At hele stativet muligens flytter ut i hagen...

Det får jeg ta neste vinter. Hvis jeg husker det...

Nå lengter jeg bare etter en ny hagesesong. Om den blir varm, kald, tørr eller våt, det får så være, men jeg trenger å kjenne jord under føttene og mellom fingrene!

Jeg trenger den energien som fargene gir, lyden av insekter og bladverk som svaier i vinden. 

Jeg gleder meg til å åpne døren og gå rett ut i mitt eget lille paradis. 

Det er i ferd med å skje, sakte, sakte - nesten umerkelig.

Snøen skal få svette godt de neste dagene. Jeg kjenner at jeg gleder meg!

Mens jeg venter på våren - Krokus

Den første blomsten som dukker opp i hagen min om våren er nesten alltid en krokus. Jeg blir like lykkelig hver gang. Og kommer det først en, kommer det mange! De små spirene dukker opp i takt med at snøen trekker seg tilbake. Det er slett ikke alltid de klarer å vente på bar mark. De små spydene presser seg bestemt opp gjennom nesten hva som helst. Krokus er utrolig tøffe planter. Det er nesten ufattelig at så tynne, skjøre kronblader kan folde seg ut etter å ha stanget seg gjennom halvfrossen, våt jord, småstein, råttent løv og gammelt brask. Blomstene er hele, rene og så tynne at de blafrer i vinden. Ser man dem mot solen kan man se tvers gjennom de klare fargene. De er både sarte og kraftfulle på en gang. 

Krokusene blir flere for hvert år uten at det er noen som helst fare for at det kan bli for mange av dem i hagen min. Jeg hjelper til ved å dele tette tuer og ved å sette noen nye hver høst. Det er fort gjort. Eller kunne i hvert fall vært det, hvis jeg hadde husket om høsten hvor det egentlig er plass til knoller under overflaten. Erfaringsmessig tenker jeg likt hver høst og stikker spaden rett gjennom en gjeng med allerede etablerte krokusknoller. Og skulle jeg finne på å bomme på krokusen så deler jeg gjerne en påskelilje eller tulipanløk før jeg får sukk for meg. Men det er høstens dilemma. Det er måneder unna, og alt jeg kan tenke på nå er våren som skal komme. Husket jeg egentlig å dele de tetteste tuene med krokus i høst? Har jeg satt dem der solen smelter snøen først, tro?

Krokus har faktisk ikke stilk på samme måte som de fleste andre blomster. Den skyter knoppen sin rett opp fra jorden på et stilkaktig kronrør, samtidig som bladene dukker opp. Alt dette kommer fra knollen nede i jorden. Krokus har stengelknoll. Det vil si at nedre del av stengelen er omdannet til et lagringsorgan. Krokus kan tas inn i vase, men fordi de mangler en solid stilk er de mindre egnet til dette enn andre blomster. Og tar man dem ikke inn, er det kanskje bryet verdt å sette seg ned på bakken i blant, for å komme i øyenhøyde på den måten. Fra avstand er krokus fine fargeflekker i vårbrun hage, men på nært hold er de fascinerende skjønnheter hver og en i sær.

Her er en snøkrokus; Crocus chrysanthus 'Romance'

Krokus, som er i irisfamilien, kommer opprinnelig fra fjellområder som Pyrinéene, Alpene og Karpatene.
De er for det meste høyfjellsplanter, og da er det kanskje ikke så rart at de er så viljesterke og hardføre.

De fleste krokusartene blomstrer om våren, men det finnes også høstblomstrende krokus.

Selv har jeg kun vårblomstrende krokus i hagen, og av dem foretrekker jeg de småblomstrede sortene. De er mer grasiøse og livlige enn de storblomstrede, synes jeg. Dessuten tåler de et snøfall bedre også.
Men, jeg er som Ole Brum og sier helst "Ja, takk" til begge deler!

(Noen kaller Tidløs for høstkrokus, men Tidløs er en Colchicum autumnale, og ikke en krokus, selv om de kan minne om hverandre. Den er forøvrig veldig giftig! Det er kun krokus på bildene jeg viser her.)

Krokus er ikke så kresen når det kommer til jord og ph-verdi, bare den er passe fuktig og veldrenert. Når krokusen har blomstret dør knollen, men det gjør ingen ting, for før den dør sikrer den seg vet at nye knoller vokser over.


Krokus kan sette igang å blomstre selv om det er helt ned mot 5 grader. Det er ganske fantastisk!
Den tåler både sol og halvskygge, men blir det for mye skygge kan det bli litt lite blomster. Når knollene først ligger i jorden kan de bare bli værende. De klarer seg fint selv.
Hvis man vil, kan tuene deles når de blir tette, for å spre dem utover et større område.

Det eneste man skal huske på er at man ikke fjerner eller klipper vekk krokusbladene før de har visnet. Dette er for at de skal rekke å sende næringen ned i knollene slik at de får en god start neste år.
Og det vil vi jo at de skal få.

Det er litt skummelt å legge til navn her, for jeg husker ikke lenger hvem som heter hva. Hvis jeg skulle gjette er dette en Crocus tommasinianus 'Ruby Giant'

Vårkrokus blomstrer tidlig, og blomstringen varer gjerne i tre uker. Blomstene lukker seg om natten og åpner seg om morgenen. Hvis det regner eller er overskyet, holder blomstene seg lukket. De trenger en liten temperaturøkning for å åpne seg. Det får de på dager med sol og mye lys.

I mørke og dårlig vær beskytter altså kronbladene det viktige pollenet sitt ved å lukke seg beskyttende rundt. Da ligger insektene i ly likevel, og når humler og bier krabber frem og strekker på vingene, dirrer det altså i kronbladene også. Celler ekspanderer og trekker seg sammen som om de følger naturens egen puls. Og humlene kommer til vidåpne matfat, mens solen titter varmt ned på samarbeidet som skjer mellom blomster og bier i en verden hvor biedød er et faktum, og hvor barna må demonstrere for å vekke foreldrene fra totalødeleggelse av klimaet. Det har vel aldri vært viktigere å dyrke føde for insektene våre enn det er nå. Da er krokus en viktig blomst. Den tar vare på de insektene som våkner tidligst.

























Akkurat nå ligger alle krokus på Fagertun i frys under en tykk dyne av snø. Når telen begynner å gå, slik at vann kan sildre ned i jorden, har hagen våknet. Jeg får ikke ta del i alt som skjer før det når overflaten, men da er jeg klar. De skal få en varm velkomst når de dukker opp.

Jeg kan ikke annet enn å smile ved tanken på at startskuddet for våren snart går der ute under snøen.

Velkommen skal dere være, alle som en :)


Filmen nedenfor er lånt fra You Tube og viser hvordan en krokus åpner og lukker seg over en periode på to dager.

Sommervarme i vinterland

I dag har det vært sommer og vinter på en gang. Ut å måke snø i shorts og singlet. Fuglekvitter, fluesurr og til og med en bie på forgjeves jakt etter mat. Den lette så iherdig over hageblad, tekopp og min fargerike singlet at jeg fór inn for å se om jeg hadde noe som blomstret. Det ble meg, to katter, tyve fluer, en bie og tre potteplanter på verandaen.

Fluene tok for seg av melonskallet jeg hadde gnagd rent, bien overså både streptocarpus, primula og chrysantemum, og kattene ville inn igjen.
Da jeg ikke reiste meg for å slippe dem inn, stakk den ene av og den andre la seg i skyggen av snøen på verandagulvet.


Det er sommervarmt i vinterland. Det er vår!

Det er beskjedent med hagemuligheter i vårværet. Jeg måket litt snø fra plassen som kanskje, kanskje skal få huse et lite drivhus etterhvert. Jeg skrapet begge vedovnene mine som allerede var tømt, etter mer aske til å kaste ut på snøen. Jeg gikk en en runde på stien som er måket i hagen og lette etter tegn på at snøen har minket.

Men det er vanskelig å se at snø smelter.
Den smelter så sakte at man aldri rekker å få det med seg før etterpå.
Og så blir det bart.

Hadde det vært bart i dag hadde det blomstret i hagen. Vinterblomst og krokus med tulipanspyd innimellom. På denne tiden før om årene, har jeg vært i full gang med å flette inn nye kvister i kvisthulen, lage klatrestativer og klippe ned brask i bedene.
I år kan jeg gå på snøen i stedet. Den er så kompakt at jeg ikke synker gjennom. Jeg er høyere enn pergolaen og kan ta flyfoto ved bare å strekke armene i været.

Men inne er det vår. Der står hundrevis av planter under lys i kjelleren og drømmer om frostfrie netter så de kan få flytte ut på herding.

Det blir nok ikke denne helgen.

Endelig vår!

Nå har våren presset ut vinteren på Fagertun. Endelig!
Mellom visne stauderester lyser det i gult og lilla. Jeg har lyst til å sitte ute i bedene hele dagen og klippe ned brask. Jeg vil luke vekk ugress og rydde plass til alt som snart skal opp. Det blir ikke riktig slik. Tiden må strekke til på så mange kanter, men en halvtime nå og da hjelper også. Skuldrene senkes når jeg setter meg ned og tar fatt i saks, sekatør og ugressjern. Hodet tømmes og kreativiteten flyter. Det er når jeg sitter slik og ikke tenker så aktivt, at ideér og alternative løsninger dukker opp.
Det er når jeg sitter slik at jeg kommer nærmest hjertet av hagen min. Det er da jeg tar temperaturen og sjekker allmenntilstanden til Fagertun. Jeg ser hvor det er problemer, hvem som sliter, hva som spirer hvor og jeg finner frøplanter som er verdt å ta vare på. Bedene betraktes nedenfra og nærkontakten med halvvåkne insekter, jordens dufter og små mirakler er intens.
Det er en egen verden.

Jeg klipper alt gammelt brask i biter og slipper det rett ned igjen i bedet. Jeg liker tanken på at minst mulig fjernes. Gjennom sesongen tilfører jeg gressklipp og litt naturgjødsel, men tar bare ut blomsterbuketter (i rikt monn) og rotugress. Annet avfall blir stort sett lagt tilbake i bedet. Planen er at jorden skal bli bedre og bedre. Meitemarken skal trives og planterøttene skal få en porøs og næringsrik jord å vokse i.

Inne i kjelleren har jeg småplanter under lys. Ikke like mange som i fjor, men det blir nok flere innen utplanting.
Dessverre har jeg fått bladlus også. Det er første gang og fryktelig irriterende! Jeg klemmer nådeløst ihjel alle jeg ser. Om de slipper seg ned i pottejorden, trykker jeg til med en finger. '
Her om dagen var jeg så heldig å få en marihøne inn i bilen på vei hjem fra jobb. Aner ikke hvor den kom fra, men plutselig satt den på innsiden av ruten min og så veldig forkommen ut. Den ble fanget så snart jeg stoppet bilen, og fraktet ned i kjelleren. Ikke med onde kidnapper-hensikter, men med forsikringer om at det var et riktig så hyggelig sted.
I kjelleren fikk den plass på et persilleblad. For sikkerhetsskyld klemte jeg fast en bevinget bladlus foran den og sprutet litt vann på planten, så marihønen skulle skjønne at det var full servering i lokalet. Ved inspeksjon dagen etter hadde den forflyttet seg til en anisisop og så akkurat så fornøyd ut som marihøner med to prikker pleier å se ut. Hadde den hatt en tunge som oss, hadde den sikkert slikket seg rundt munnen og klappet seg på magen med et par av beina sine. Men nå er det en stund siden jeg så den. Ikke at det er så rart i jungelen av grønne blader som befinner seg i kjelleren. Jeg velger å tro at den sitter der et sted i det grønne og har det aldeles utmerket.

God vår til alle!

Nå braker det snart løs i hagen :)

En ny vår

Det går mot en ny vår- og hagesesong på Fagertun. En ny tid, faktisk. Fra å ha hatt full fokus på hagen som hobby, har jeg plutselig innlemmet noen nye elementer i (hage)livet mitt.  

Det blir spennende, berikende, og litt rart. 

Årsaken (selve hovedelementet) heter Morten. 

Han påstår at han hverken er gartner eller spesielt handy, men jeg værer en spire av potensiale - og spirer er jeg jo flink med.

Hans erfaring med hage er en kjempestor gressmatte som han kaller ved ulike navn, alt etter hvor på plenen han befinner seg - Rough, Green, Fairway og slikt. Han strør rundt seg med fremmedspråklige navn. Jeg blir lettere forvirret. 

Bedre blir det ikke av at han gyver løs på alle kongler som dumper i bakken fra furutrærne i hagen sin, og slår dem vekk med en kølle. (Ja, for han har faktisk en hage, men der heter gresset moseplen.) 

Jeg har lyst til å finne ut hva denne plenhobbyen kan by på av utfordringer og spenning. Siden sesongen for min hagelidenskap og Mortens lidenskap ligger innenfor akkurat samme periode, må vi nok gi og ta litt. Jeg vil gjerne utforske den fine plenen han leker seg på, og han får helt klart stikke spaden i gressmatten min.

Nå er jeg veldig spent på hva en liten ball, noen køller og en gressflate (er den helt uten bier tro?) har å by på. Spesielt sett i forhold til det mangfoldet hagen min øser ut av seg.

Her på Fagertun får jeg ganske ubemerket finslepet en spenstig og lett vridende hofteteknikk.
Det skjer hver gang jeg smyger meg en meter eller to lenger inn i bedet enn det stier og tråkksteiner tillater.
Jeg svinger gjerne både rive, ljå og hekksaks. Selv beisekosten får seg en svingom år om annet.


Hull graver jeg også stadig, og uten unntak putter jeg noe i dem. Kjempeenkelt. 

Den tilfredsstillelsen jeg kjenner etterpå, er kanskje litt lik den man får på en golfbane.
Men mine hull er jo verdt et bilde etter innsatsen...
I Mortens tilfelle ville det jo blitt 18 veldig like bilder. Eller hva..?

Når snøværet ute gir tapt for påskesolen, kommer takrennedrypp og fuglekvitter fram. Det kommer nok til å krible i både golf- og hagefingre da.
Og mens Morten leter fram nytinte golfbaner, durer jeg ned i kjelleren og henter fram georgineknollene mine.

Det er tid for å vekke syvsoverne. Jeg måler de bare flekkene kritisk hver dag, og nikker fornøyd for meg selv. Jeg krysser av i kalenderen for årets hagemesse og duller med småspirene mine.
Morten setter seg på fly til Tyrkia og grønne gressflater. (Joda, visst har jeg fått tilbud om å bli med, men det passet dårlig med jobben denne gangen.)

Jeg har ikke vært like aktiv med bloggen denne vinteren. Slik kan det gå når tankene flyr. Vinteren har plutselig fått et rosa skjær som den ikke har hatt siden jeg var på alder med mine egne barn. Livet er rart og fantastisk.

Nå begynner det likevel å skje noe. Hagen ligger fortsatt under snøen, men fuglene synger om at det snart er vår. Lyset vekker meg om morgenen og i kjelleren er en håndfull potter med spirer priklet ut i hundretalls.  Jeg har til og med holdt mitt første foredrag i det lokale hagelaget. Det var spennende og morsomt. Jeg kjenner at det begynner å dra seg til igjen. Fagertun er klar for en ny hagesesong. Den blir kanskje ikke like intens som i fjor, men helt sikkert like fin. Alt jeg fikk gjort i fjor er jo gjort og kan nytes som ferdig i år.

Bare pergolagulvet ligger og ulmer i bakhodet mitt. Det blir sommerens tyngste prosjekt.
Jeg skal planere ut bakken i pergolaen så det blir lik takhøyde hele veien.

Hadde enda snøen forsvunnet derfra først, men slik blir det nok ikke i år heller.
Kompassnålen dreier ikke når hagen står stille. Tror jeg skal ut og strø aske på snøen når solen kommer frem igjen. Pent blir det ikke, men litt effekt har det helt sikkert.

Det skal bli spennende å oppleve våren 2015. Kanskje blir jeg enda flinkere til å ta et skritt tilbake og nyte hagen. Jeg vil jo gjerne markedsføre hagelykken på Fagertun. -Og den er best 'live'. Med nesen tett på en duftende Louise Odier-rose, eller på benken i Kvisthulen med hyggelig selskap.

Det å sitte i lange kvelder på verandaen med levende lys og koselig stemning er noe av det beste med sommeren. Etter et grillmåltid med salat fra kjøkkenhagen og krydder fra urtehagen...

Da er det sommer og nesten feriefølelse selv om man allerede har hatt en lang dag på jobb. Jeg gleder meg til å la Morten smake på sommerhagen min.