Tanker og drømmer for sommeren 2019

En Klokkeranke (Cobaea Scandens) er i ferd med å løfte seg opp fra jorden. 

Det nærmer seg en ny sesong. Februar var en annerledes måned som tok brodden av alt snøfallet som innledet året. Men nå har mars kommet med kuldegrader og snø igjen. Jeg tør likevel å håpe på en vår i år. Det fikk vi ikke i fjor.
En ny sesong er aldri så spennende som før den starter. Akkurat nå er nesten alle faktorer ukjente, men jeg vet i hvert fall hva jeg har å bygge på. I det minste i grove trekk.

 Til forskjell fra i fjor på samme tid, har jeg et drivhus. Der inne står det en drueplante i ett hjørne og en ildblomkarse i et annet. Drueplanten tror jeg lever. Ildblomkarsen aner jeg ikke hvordan har klart seg.
Mange av urtene mine som sto i krukker i fjor, står nå på overvintring inne drivhuset. Der står de rett i bakken. Snødynen som ble bredt over urtene i desember, har blitt fornyet etter februars vårvarme herjing. De tomme krukkene fra forrige sommer er i ferd med å fylles med gammel, brukt plantejord og bokashi. Dette er også nytt for meg. I fjor tømte jeg bokashi i en egen binge ute hele vinteren, og det fungerte fint, men det er spennende å prøve nye ting, lære nytt og samle erfaringer.

Hvis det går som jeg har lest på nettet, vil bokashiblandingen i krukkene ha omdannet seg til næringsrik jord innen det er tid for utplanting til sommeren. I mellomtiden vil det spire fra frøene jeg har sådd i dem.

Eller vil og vil... Etter forrige helgs rundvask av drivhuset kan jeg faktisk konstantere at det allerede spirer. To av krukkene viser livstegn selv om yr varsler ny runde med vinter.
Jeg dekket de spirende krukkene med bobleplast og krysser fingrene. Jeg har en ovn til hjelp, men helt frostfritt blir det nok ikke framover.


Det er ikke bare drivhuset som er nytt og spennende. Til sommeren håper jeg det skal renne en bekk av sitrontimian mellom kasser og krukker i urtehagen. I fjor la jeg nemlig flere flak avklippet, sti-invaderende timian rett på barkdekket i urtehagen. Forhåpentligvis har disse flakene slått rot i underlaget av bark og kvist. Visst ligger barkduken og sperrer 5 cm nedenfor, men timian trigger mot har jeg lest, og da lar den seg neppe skremme av litt duk. Jeg synes det myker opp med vekster i underlaget  mellom kasser og krukker.

Det går bra om sitrontimian sprer seg mellom kasser og krukker. Den tåler lett tråkk, dufter godt og biene elsker den.

Her strekker selvsådd kamille seg opp til salvien. Ved føttene har den selskap av sitrontimian. Det er rett og slett rom for litt mingling i urtehagen - men bare i mellomrommene. Jeg vil helst ikke blande innad i krukker og kasser.

I kjøkkenhagen er jeg spent på om høstens gulrotsådd kommer til å spire.
Gjør den det blir jeg kjempeglad, og hvis det ikke spirer har jeg kjøpt masse frø som kan sås til våren. Problemet blir kanskje størst hvis gulrotbedet faktisk slår til - for hvor har jeg da plass til å så de nyinnkjøpte gulrotfrøene? Ikke i nabokassen i hvert fall. Der satte jeg hvitløk i høst. Også det var en førstegangs erfaring. Skjønt, erfaringen har jeg vel strengt tatt ikke høstet enda...

Her er hvitløk satt i jorden, klare for å pakkes inn i jord. Spennende om det spirer til sommeren.

Jeg snekret meg en liten kasse ekstra i fjor. Den står litt skyggefullt til, og passer derfor fint til salat. Likevel har jeg rent for få kasser i forhold til frøposer.

Bakerst til høyre fikk jeg klemt inn en liten kasse ekstra. Den er ekstra høy fordi bakken skråner. Det gjør det lettvint å høste salat i behagelig høyde

I går mens jeg kjørte bil og lyttet til Flytsonen på radio, fløt tankene avgårde til neste sommer og kjøkkenhagens plassutnyttelse. En løsning kan være å tømme jordbær- og rabarbrakassen. Det betyr at både jordbær og rabarbra må få nye hjem.Kanskje jeg kan snekre en slags jordbærvegg? En endevegg på kompostplassen, med jordbær i etasjer oppover. Jeg tenker det som en slags bratt trapp. Den vil bli østvendt, men det kan gå. Hmm... Lurer på om jeg ikke skal gi det en sjanse. Hvis jeg bare utnytter rommet oppover så blir kjøkkenhagen straks større.

Nå slutter liksom hagen ved uthuset, men det gjemmer seg faktisk et ganske stort areal naturtomt på baksiden...

Kanskje denne stien etterhvert vil lede til en helt ny hage? Det er en spennende tanke.

Jeg har lyst til å utvide hagen bak uthuset også. Der er det naturtomt nå med villbringebær, liljekonvall, nyperoser og gress. Om våren blomstrer det av blåveis og forvillede krokus og påskeliljer i det tørre gresset her og der. Da er det rimelig framkommelig, men ettersom sommeren skrider frem blir det mer og mer tilvokst og vilt på baksiden.

Jeg har et håp om at jeg skal kunne temme dette villnisset uten altfor mye gravejobb. Trikset er å bruke aviser. Jeg abonnerer på en papiravis, og sammen med reklameaviser, skal disse få dekke bakken etterhvert som jeg beveger meg ut på naturtomta.
Hvis bakken er samarbeidsvillig, kan jeg snu det øverste laget opp ned først, alternativt så lar jeg det være som det er, deretter legger jeg på et tykt lag av våte aviser, barkduk der det skal bli stier, og til slutt en topping av kvistkutt og bark. På den måten tenker jeg å kvele det som er i jorden av røtter og dermed legge til rette for nyplanting etterhvert.

Det er nok ganske skyggefullt bak uthuset - skjønt, jeg har ikke tilbrakt nok tid der til å være sikker på hvor mange soltimer det er snakk om. Uansett har jeg lyst å lage meg et woodland-område. Jeg kan la de trærne som allerede er der få bli, og i tillegg plante noe flere. Stauder som hosta, bregner, hasselurt, lungeurt og bronseblad kan bli fine der.

Lungeurt med sine prikkete blader liker det litt skyggefullt. Om våren blomstrer den vakkert i blått og rosa.

Både hosta i forskjellige varianter og hasselurt egner seg som bunndekke i skygge.

Som en del av nydyrkingsplanen har jeg også vært inne på tanken om å sette poteter oppå bakken og dekke med aviser og gressklipp. Det skal være en fin måte å bearbeide jorden uten spade. Jeg er usikker på om det kun fungerer på ren gressplen eller om det også kan gjøres på eng? Uansett er det jo en artig tanke.

Foreløpig kan jeg bare drømme og legge planer. Sommeren er fortsatt langt fram i tid. Jeg kan gjøre om  på planene mine flere ganger før det i det hele tatt blir mulig å sette en spade i jorden. Nå er det innehaging og sesongforberedelser i kjelleren. Der står spirene kjølig og lyst og vokser passe sakte. Grønnsaker og blomster i blanding. En spennende forsmak på hva som skal fylle bed og kasser til sommeren. Jeg gleder meg grenseløst!

Flere klokkeranker strekker seg mot lyset på kjøkkenbenken. De slipper fra seg frøkapselen og er fri! Helt magisk...

Prosjekt haugen

Jeg startet et lite prosjekt i fjor. Ut av et villniss rundt en søtmispelbusk begynte jeg å lage en haug. Jeg trengte nemlig et sted å legge all gresstorven jeg fjernet fra det store staudebedet.

Det sto en brudespirea på hver side av Søtmispelen. De har hatt veldig dårlig blomstring. Det er mest morgensol og sen ettermiddagssol der. Huset stenger mot sør. Jeg fjernet den ene spireaen og klippet ned den andre. Hvis den ikke tar seg opp med litt ekstra stell, så må nok den også få flytte over til solsiden. Gresstorven la jeg opp ned i en bue rundt Søtmispelen. Jeg startet litt utenfor så det ikke skulle bli jord oppover stammene. Deretter lot jeg torvhaugen bli gradvis høyere jo lenger ut den kom fra midten.

Det er ikke så lett å få en haug til å se naturlig ut på en helt flat tomt, så jeg blir nok nødt til å bruke planter til å myke opp unaturlige kanter. Men inne fra hagen vil kanskje den gradvise stigningen virke naturlig etterhvert. Det fine med en haug er at de lave plantene kommer nærmere øyenhøyde, og hellingen gjør at flere av dem får glede av ettermiddagssolen som såvidt titter innom.

Jeg avsluttet med et tykt lag våte aviser med litt billig kjøpejord på toppen. Etterhvert som jeg klippet plenen fylte jeg på med gressklipp for å gjøre fargen mer diskré, holde på fuktigheten og samtidig tilføre haugen litt godsaker.

I og med at dette er et litt skyggefullt parti har jeg tenkt å plante mest bladvekster i forskjellige mønster og nyanser. Hosta, bregner, gravmyrt, klaseskumblomst, forglemmegei-søster, lungeurt med mer. Jeg rakk å plante noen få i høst, men det meste må ned til våren. Jeg er spent på hvor effektivt dekket har vært mot røttene som befant seg i gresstorven. Det var ikke bare plenrøtter for å si det sånn. Det var det vel egentlig minst av...

Foran haugen skal jeg myke opp kanten. Den skal ikke være rett slik som på bildet over. Skrekk og gru! Nei, plenen skal møte en buktende kant. En glidende overgang til staudebedet på den ene siden og bedet langs husveggen på den andre siden.

Jeg gravde vekk plenen langs gjerdet i samme slengen og satte hosta og hasselurt der. I tillegg plantet jeg stiklinger av Skjørpil som jeg hentet fra moren min. De hadde stått i en vanndunk og laget seg flere små røtter. Tanken er at Skjørpilen skal få vokse seg høy - med glatte stammer nedentil og  et tak av greiner over stien bak haugen.



Til kant brukte jeg gamle trekubber som Pappa hadde liggende. De var så tørre og lette at de sikkert ikke vil holde lenge, men etterhvert som de råtner bort så kan det jo hende at plantene klarer å holde haugen på plass. Alternativt så får jeg bytte dem ut med noe annet.
Jeg er spent på hvor mye haugen vil synke sammen i løpet av vinteren. Kanskje blir jeg nødt til å bygge på mer!

Klissvåt, kald høst...

Stien bak haugen skal få fortsette videre langs huset og forbindes med det bedet jeg allerede har på østsiden. Jeg rakk ikke å gjøre den ferdig før høsten og frosten kom - altfor tidlig, som vanlig!
Selve stien er enkel. Våte aviser på plenen med barkduk og kvistkutt oppå. Det bygger litt opp, så akkurat inntil bedene fjerner jeg plenen først. Det er lurt for å forhindre den i å krype fram fra duken også.

Jeg stappet ned noen løker her og der før frosten sa et endelig stopp i høst. Det skal bli spennende med litt ny blomstring til våren.

Nå er snøen under Søtmispelen pepret av fuglefrørester som fuglene har sluppet fra seg. De bruker busken som spiseplass når de henter mat på fuglebrettene ved vinduet. Kanskje får jeg en havreåker eller en solsikkeskog på haugen i stedet for alle de lave bunndekkerne jeg hadde tenkt meg... Aldri godt å vite.

Sommerminner

Mens jeg venter på våren

Når kuldegradene nekter å slippe taket, og den etterlengtede våren fortsatt føles langt unna, er det godt å ha noen gamle bilder å drømme seg bort i.

Jeg har lyst til å dele noen sommerminner fra gamlehagen min. 

Barna, to katter og jeg flyttet derfra senhøsten 2008. Plantene mine ble stort sett igjen alle sammen. Snøen kom og begravde alt før jeg fikk delt fra noe. Georginene frøs i bakken. 

Slik kan det gå.. 

Men livet gikk videre og vi fikk en ny og tom hage. Blanke ark.

Hagen vi dro ifra var lidenskapen min og lekeplassen til ungene. Den var sammen med resten av gården, den beste plassen ungene kunne vokse opp. De var heldige som fikk sine barndomsår der.  -Uten behov for barnehager og SFO, men med foreldre hjemme og det store miljøet det er på en aktiv gård. Mange dyr, mange mennesker og nærhet til naturen. 

Til å begynne med sparte jeg fotballplen til barna, men oppdaget at de likte stier, trestammer, stubber og store steiner minst like godt som husker, sklier og rene plenflater. De hadde klatretrær, hemmelige steder og hoppet fra sten til stubbe gjennom bed og hager som noen små ekorn. Om å gjøre ikke å tråkke på bakken...

Jeg hadde store staudebed med steinstier gjennom. Ingen steder som ikke lettvint kunne nås. Jeg har alltid likt å betrakte bedene innenfra. Når noen kom for å kikke på hagen, ville jeg helst ha dem inn på stiene. Jeg ville at de skulle kjenne blomstene stryke mot leggene og kanskje måtte skyve en rosegren tilside for å komme forbi. 

Det var alltid litt skuffende når noen stilte seg opp midt på plenen, kikket fra venstre til høyre...ferdig...og sa: "Skjønner ikke at du orker å dra på deg så mye arbeid". 

Heldigvis var det flere som lot seg begeistre! Spesielt den ene søsteren min som jeg smittet meg hagedilla. Vi kunne og kan fortsatt bruke timesvis i hverandres hager mens vi studerer hver minste detalj og hver lille plante. 

Hagelykke:)

Her er en rosa akeleie som jeg kjøpte som 'Nora Barlow', men som jeg tror må være en annen. 

Den har selskap av en lyseblå geranium 'Johnson Blue' i den lave kveldssolen.

Jeg liker frodige, romantiske hager og koser meg med bøker om engelske Cottage Gardens.

Jeg hadde en lang pergola kantet med bed på den ene siden, og med armeringsnett med klatreplanter på den andre siden. Bakenfor lå "Skogen". Det var Woodland-prosjektet mitt. Opprinnelig var det en eplehage. 

Jeg gravde vekk gresstorven der jeg ville ha stier, og la den opp ned der jeg ville ha opphøyde bed. Deretter dekket jeg baksiden av torven med våte aviser og la perforert duk/plast over. Dette kunne jeg (med litt godvilje og luking) plante i året etter. 

Jeg plantet inn flere trær og busker som jeg stammet opp, og fylte på med bunndekkere og løkplanter. 

Det ble etterhvert en fin atmosfære der. 

Det ble plass til et eget Rhododendronbed i skogen som jeg gravde dypt ned, bygde opp med torvblokker og møysommelig fylte med barnåler, fraflyttede maurtuer og naturtorv. Der hadde jeg lave varianter av Rhododendron som jeg kjøpte hos Ringstads Planteskole på Gjøvik.

Jeg gravde også ut en veldig dyp grop som jeg kledde med plast og fylte igjen. Jeg hadde selvfølgelig sprekker til drenering, men sørget for at gropen skulle holde godt på fuktigheten.

Diverse Hosta og Bergenia

Der plantet jeg Darmera Peltata, bronseblad, bregner og spansk kjørvel. Det ble en frodig oase. 

Jeg fant mye stein mens jeg gravde. De store fikk oppgave som kanter til stien og de små ble til en bekk av steiner gjennom skogen. Det ble både dekorativt og praktisk.

I og med at jeg bygget opp bedene, så måtte jeg beskytte epletre-stammene. Det gjorde jeg ved å legge steiner nederst så de ikke skulle få jord høyere opp enn de var vant til.

Pergolaen var jeg veldig glad i. Jeg ønsker meg en slik i den nye hagen min også, selv om jeg ikke har så mye plass her. 

Det er noe spesielt med en levende grønn tunnel. Den hadde en benk i enden hvor det var deilig å sette seg og bare kjenne. På duftene, på brisen, på varmen. Der kunne jeg kikke inn i skogen eller oppover langs den lange stauderabatten. Jeg hadde roser og kaprifol ved benken. Et deilig sted å være.

De aldrene epletrærne og et surkirsebærtre dannet et tak over pergolaen. Om våren var taket overstrødd av hvite blomster og tusenvis av summende bier. 

Pergolaen var skikkelig solid og tålte at ungene klatret i den. 

Jeg plantet en Polstjärnen-rose i epletreet til høyre på bildet og den bredde seg ut over Pergolaen også. Det er litt sørgelig at den ikke dufter, men blomstringen er fantastisk mens den varer. 

Polstjärnen

Jeg var også godt i gang med en rosehage da vi flyttet. Hagen ligger i sone H5 til H6, så utvalget er noe begrenset, men helt klart tilstede.

Jeg hadde til og med noen Austinroser som klarte seg. Men det jeg var mest fascinert av var de historiske buskrosene...

Jeg hadde Kystkvitrose, Rosa Alba 'Maxima', Hurdalsrose, Finlands hvite rose, Rosa Mundi, Apotekerrosen og mange flere. 

Rosa Helenae 'Petersens'

Her er Rosa Helenae 'Petersens' på vei opp i et tre. Den frøs endel om vinteren, men desto mer satte jeg pris på blomstringen når den fikk det til. 

Flammentanz

Flammentanz kan ikke bare danse oppover husvegger...

Den har såvidt tatt tak i kavaleren sin her.

Håper de fortsatt danser tett...

Noen ganger så tenker jeg på hvordan hagen må se ut i dag. Den er ikke stelt på snart fem år. Bare litt brenning av brask i bedene om våren. Kanskje det er like greit å ikke vite. 

Men hva med Martagonliljene? Formerer de seg, eller kveles de?  Den kritthvite Trilliumen som jeg brukte flere år på å få fram et eksemplar av, er den borte? Vokser det fortsatt roser i epletrærne mon tro?

Kanskje er det blitt en hemmelig hage av den nå - som bare venter på at noen skal oppdage den. Det vil jeg tenke. Ja, slik er det nok...

Revebjeller og Stjerneskjerm