onsdag 5. februar 2020

Det var en gang en bønnebue


Bønnebuen min. Den som aldri fikk oppleve en eneste bønneorgie, men som måtte nøye seg med sukkererter, blomstererter, squash og gresskar.
Bønnebuen som måtte tåle at nykommerne av armeringsnett fylte seg opp med bønner i både gult, grønt og lilla. Bønnebuen som akkurat hadde fått ny benk og gulv av betongheller, og som skulle nyte alderdommen med panoramautsikt over resten av kjøkkenhagen.


Det var piletrærne og syrinen sin skyld... for ikke å snakke om gartnerens. 
Gartneren som ikke gjorde grundig nok forarbeid med kjøkkenhagekassene. Gartneren som ikke skjønte at trærne kom til å stikke røttene sine opp i saker de ikke hadde noe med. 
Naivt!

Og bønnebuen måtte ta støyten selvfølgelig. Fullkomment urettferdig!

Jeg tror forresten ikke at bønnebuer har følelser som kan bli såret. De er altfor praktisk anlagt. 

I den grad de er bevisste, ser de sikkert på sin siste hvile i bunnen av den nyrensede kjøkkenhagekassen som helt optimal. Der blir de (for nå har bønnebuen blitt delt i mange, mange biter) satt pris på av utallige individer og livsformer, mange flere enn de som holdt dem med selskap oppe i dagslyset. Og i bønnebuens glansdager var det mange som både søkte ly og hvile, skjul og utsiktsplass i buen. Ja, og gartneren da. Gartneren som aldri kunne la være å plukke på kvistene, rette på blomstene, titte mellom greinene og stadig tilføre ungjyplinger av noen myke, sevjegrønne ungtrær for å stabilisere. Som om det var behov for slikt!

Og så kom altså disse nabobuene av jern. Noen fikk riktignok en innramming av trestammer, men selv om de stilte bønnebuen i skyggen så kunne de ikke varte opp på langt nær like mange insekter og sopper på kvistene sine. Bønnebuen godtet seg nok litt over det. Men det ble roligere tider i buen.











Planen for buen var som navnet sier, at den skulle være klatrestativ for bønner. Drømmen var å kunne gå inn under buen og høste bønner i kaskader fra taket. 



Men bønnene likte ikke buen - eller kanskje det var omvendt, men de ble i hvertfall aldri venner.
Bønnene klagde over av greinene var for tykke, og buen ble snurt. 


Først når noen omfangsrike gresskar og squashplanter kilte buen oppover beina ble det søt musikk. Squash og gresskar fikk slynge seg rundt og legge seg over greiner. De strøk over buen som strammet musklene og holdt seg  høy og staselig til tross for vekten av bladverk og av de runde, små og akkurat passe fyldige gresskarene. Tromboncino squashene vokste seg meterlange før de ble oppdaget inne i alt bladverket. De trodde nok de hadde blitt født inn i en jungel, men så var det bare 2018 som blåste tropevarme over både innland og utland.


Kanskje tenker noen at det bare skulle mangle om ikke buen kunne bære børen av squash og gresskar. Og det kan man jo sagtens spørre seg.. Men bare om man ikke opplevde vinteren i 2018! 


Da var det så mye snø at buen på et tidspunkt ble helt borte. Delvis fordi snødekket selv var rekorddypt, og delvis fordi snøen fra inngangspartiet måtte måkes ut i hagen. Buen ble trykket sammen, og jeg trodde den var ferdig, men i takt med at snøen smeltet (i slutten av april) så reiste buen seg opp igjen. Den var seig, den bønnebuen!

Og nå ligger den altså i bunnen av den ene kassen. Jeg sa det var fordi jeg måtte grave ut all jorden fra kassen og da ville grunnen under hele buens venstre side forsvinne. Og det var jo sant... men kanskje ikke hele sannheten. Etter å ha satt opp flere buer av armeringsjern, og sett hvor lett det er for planter å slynge seg rundt det tynne jernet, fikk jeg lyst på mer jern. Men det kunne jeg jo ikke si! Heller ikke at bønnebuen kastet mer skygge enn armeringsbuene...

Det bønnebuer ikke vet, det har de ikke vondt av. Og nå har kjøkkenhagekassen fått tømt seg for røtter og markduk er lagt i bunnen. All ståltråd ble møysommelig surret av bønnebuen og kvistene delt opp og lagt i bunnen. Deretter ble det påfyll av kvist og kvast, grønt og brunt, halvferdig hagekompost og løv. Jorden som først ble spadd ut ble spadd tilbake og bokashikompost tilført. Og så ble det frost.


Hvil i biter og mat jorden, kjære bønnebue. Kanskje det blir du som gjør at bønnene en gang får lyst til å vokse i kassen likevel. Men da får det bli lave bønner, eller hva sier du?











fredag 24. januar 2020

Vintervakuum


Blåmeis
For meg er januar er en måned full av optimisme fordi lyset har begynt å tøye tiden i begge ender. Fuglene synger og farger opp i en ellers fargeløs hage. Frøposene dukker opp fra kjølige gjemmesteder og postkassen lokker med enda flere frø.

Stillits
Dompap
Samtidig er januar som et vakuum i hagen. Tilsynelatende står tiden bare bom stille. Været og døgnene kommer og går. Snøen daler og smelter, fryser og blir til is. Regn, sludd og varmegrader herjer, men alt ser ut til å prelle av på overflaten.
Det settes varmerekorder og snøen forsvinner, men ikke her. Fagertun er spesialisert på å tiltrekke seg snø og vintervær. Neida, det er ikke helt sant, men det føles virkelig slik.
Når jeg leser og hører om vårtegn andre steder, håper jeg innerst inne det skal bety at våren vil komme ekstra tidlig til Fagertun i år. Det er selvfølgelig et veldig egoistisk og lite miljøvennlig håp, men å si noe annet ville være å lyve.

Nøtteliten må klø seg litt på magen


Klokkerankespiren på vei opp
Nydusjet klokkerankebaby
Vårlengselen er så grunnleggende tilstede i meg at det nærmest verker i kroppen nå som hagen står i ro og jeg ikke kan komme under huden på den. (Eller snøen da..)
Mørket dominerer fortsatt døgnet og hjemmetid tilbringes for det meste innendørs. Det blir altfor mye stillesittende haging gjennom hageblader og skjermer, men noen frø er selvfølgelig kommet i jorden. De første brettene med spirer står godt plassert under lys i planterommet i kjelleren. Vaskerommet er gjort om til så-, prikle- og ompottingsrom for de neste 5 månedene. Det vil si at klesvasken må finne seg i selskap av jordsekker og potter i hopetall.




I drivhuset er det satt opp hyller klare til å ta imot en hærskare med planter når bare lys og temperatur blir bra nok om to-tre måneder. Enn så lenge er gulvet dekket av krukker som jeg fyller med gammel, brukt krukkejord og bokashi. Jeg sår til med salat og diverse annet i krukkene og håper at dette skal spire når tiden blir moden. Det ville være synd om noe spirte opp for tidlig, for så å gå med i en påfølgende kuldeperiode. Vi er tross alt bare i januar enda, så det kan fortsatt bli en skikkelig snørik og kald vinter. (Oj, der kom visst den lille fornuftige stemmen på skulderen min fram med en pekefinger...)



Det fine med januar er at jeg får god tid til å planlegge alt jeg har lyst til å gjøre til sommeren. Jeg vil rive uthuset og bygge nytt (eller evt restaurere det gamle). Jeg vil dyrke opp området bak uthuset. Siden jeg i årevis har tenkt at jeg burde gjøre noe med plenen foran flammebedet, og stålisen nå brer seg på alle stiene over gresset, kan det jo hende at dette faktisk blir våren hvor det kommer til å skje. Og, hvis jeg først skal ta opp gresset, burde jeg ikke da passe på å lage min aller første hagedam? Jeg vil jo ha en wildlife-vennlig hage!

Frøstand av Gullklematis


Vi får se hva som skjer til våren. Det som er sikkert er at jeg skal feire bursdagen min i April med å reise på en hagetur til England med Morten. Det blir garantert vårens høydepunkt (når jeg ser bort fra den aller første krokusen som slår ut i blomst og den første gangen jeg kan sette meg ned i et bed og luke mens jeg kjenner den råtunge duften av jord og vår)
Vi skal lade opp med Hagemessen på Lillestrøm før vi drar til RHS Flowershow i Cardiff. Derfra er planen at ferden videre går til Sudeley Castle & Gardens før vi ender opp i RHS Garden Wisley.

Pleier jeg ikke bli nok inspirert fra før når våren kommer, så skal jeg i hvertfall bli det denne våren.
Åh, som jeg gleder meg!




mandag 13. januar 2020

Jubileumsforedrag for Vestre Toten Hagelag



Det er deilig å runde årsskiftet å vite at dagene blir lengre og at våren ligger der som en vidunderlig skatt under snø og is i hagen. Vi leser hageblader om igjen, bestiller frø og planlegger neste sesong i hagen.

Det samme gjør hagelagene. Vestre Toten Hagelag fyller 75 år i år og feirer stort 8. februar med både foredrag og festmiddag.

"Hur kan vi göra våra trädgårdar så vackra som möjligt?"

Foredraget blir åpent for alle, mens festmiddagen blir for innbudte.


Til å holde foredrag kommer selveste John Taylor fra svenske Trädgårdstider.
I Norge sendes dette hageprogrammet under tittelen "Hygge i hagen".

De som eventuelt ikke har fulgt med på Hygge i hagen, men har sett på "Hagen min", fikk likevel et glimt fra hagen til John Taylor og de andre i det svenske hageteamet, da den svenske hagen ble besøkt i det siste programmet til Hagen min i 2019.

Har du lyst til å komme på foredrag med John Taylor lørdag 8. februar, så klikk deg gjerne inn på arrangementet til Vestre Toten Hagelag



Jeg gleder meg til inspirasjon og hagepåfyll på svensk. Bli med da vel!