Spiselig i forsommerhagen

Det er endelig sommer. I år var våren normal. Det var kaldt, varmt og vått om hverandre. Litt hagl, litt snø og litt bæring av småplanter ut og inn om natta. Selv om jeg knapt er ferdig med årets våronn i hagen, er spisesesongen godt igang. Utvalget er mindre enn det blir på sensommeren og høsten, men det er likevel mange spennende smaker å oppleve i forsommerhagen.

Ved kvisthulen vokser det Ramsløk. Ikke veldig mye, men nå ser det i hvert fall ut som den har bestemt seg for å bli på plassen. Den har til og med begynt å frø seg selv - og det er godt nytt!

Foreløpig er Ramsløk en luksusplante i hagen som høstes forsiktig for at den skal få sjansen til å etablere seg skikkelig.

Ramsløk er en skogplante, så det er ikke gitt at den vil danne teppe i Fagertunhagen, men så lenge det er liv er det håp!

Ramsløk har en mild hvitløkssmak og kan brukes til alle retter hvor det passer med løksmak.

Jeg har Seiersløk også et par steder i hagen.
Den var jeg så heldig å få tak i på et plantemarked i fjor.

Seiersløk er Nord-Norges svar på Ramsløk.
Den er litt grovere i teksturen i forhold til Ramsløk, men har en fin smak.

Jeg kjenner at Ramsløk fort blir førstevalget mitt, men om jeg snitter Seiersløken fint så er den nydelig i maten.

Selve planten er større enn Ramsløken og blomstrer fint med sin Alliumskule av en blomst.


Mens vi er inne på løk, er det selvfølgelig gressløk som briljerer med sin frodighet nå om dagen. Den strutter av livskraft og er snart klar til å eksplodere i lilla.

Gressløken har selskap av litt luftløk i urtekassen sin, men det er gressløken som eier kassen.

I en av kjøkkenhagekassene troner en rabarbra som egentlig skal flytte. Den skulle bare stå på vent i kassen til jeg fant et permanent sted, men plutselig har tiden gått, og nå truer rabarbraen med å ta over hele kassen.

Rabarbrasuppe og rabarbragrøt hører forsommeren til.
Rabarbra minner meg om dagen da jeg fikk mitt tredje barn.
Jeg hadde laget rabarbrasuppe til dessert og sto og stekte pannekaker da hun brått varslet sin ankomst. Og vipps, etter tre timer var jeg plutselig blitt trebarnsmamma.

Det ble hverken rabarbrasuppe eller pannekaker på meg den dagen, men i stedet fikk jeg nok en gang verdens nydeligste baby i armene. Livet er både fantastisk og uforutsigbart!




I den bratte skråningen min stortrives brennesle. Det er ikke noe rart, for der får den stå helt i fred. Det er verre med brenneslen utenfor hagegjerdet. Den slår jeg ned. Det vil si, i år har jeg gjort en vri.

Da jeg gjorde i stand stripen på min side av gjerdet for å så erter, kom jeg på det geniale (hrm.. vil
tiden vise) trikset å spa en lang grøft på langs i bedet som jeg dyttet maisrestene fra i fjor ned i, før jeg tok med meg saks og vandret ut på utsiden av gjerdet hvor jeg klippet ned brenneslen. Avklippet kastet jeg over gjerdet og ned på maisrestene. Da jeg hadde klippet ned alt som kantet gjerdet,
foldet jeg jorden over neslegrøfta og gjorde klart til såing.

Jeg får nok ikke vite før senere på sommeren om dette var lurt eller ikke, men jeg har en god følelse 😊
Forøvrig er det ikke bare mikrolivet i jorda som skal få nyte godt av brenneslen. Både insektene og
jeg går på slang i skråningen. Neslesuppen har stått på bordet flere ganger allerede. Noen ganger sper jeg på med spinat også, bare for fargens skyld. Ja, og så putter jeg gjerne litt av det jeg har av løk-grønt i suppen.

I blomsterbedene står Bjørnerot som frodige tuer av hårfint bladverk. Den er god som dryss på
potetene. Jeg har også brukt den i suppe. Den er aller best nå mens den er ung. Deretter får
den blomstre i fred. I gamledager ble denne planten brukt som karrierstatning, men først og fremt er den en nydelig staude når den blomstrer.

Sitrontimian, som er vintergrønn, er alltid høsteklar såfremt den ikke er dekket av snø. Den koser
seg både i bed og urtehage hos meg. Den er gjerne med i krydderblandingene mine til fisk. Jeg pleier ikke å putte den i munnen når jeg luker, men jeg nyter duften som frigjøres når jeg rufser i den, eller setter meg ned på den. I urtehagen har den fått lov til å spre seg mellom kassene. Den er så tøff at den tåler litt tråkk.

Når jeg driver på ute i hagen med utplanting, luking og hagearbeid generelt, vandrer jeg nokså usystematisk fram og tilbake i alle retninger - som en annen robotklipper. Jeg kan starte med et brett planter i hendene som skal plantes ut, for så å oppdage at jeg trenger å flytte en annen plante for at de nye skal passe inn. Men hvor er greipet? Eller spaden, eller stikkepinnen min?
Noen ganger er det helt ufattelig hvor vanskelig det kan være å finne et hageredskap som er i kontinuerlig bruk hver eneste dag. Det virker som om hagen har det moro med å kamuflere alt jeg setter fra meg.
Vel, hva er vel da mer naturlig enn å knipe av litt spiselig når man traver hagen rundt på let etter akkurat det redskapet man trenger for å avslutte det man har påbegynt.

Selv om det er litt tidlig for myntene mine, har jeg både timian, sar, fransk estragon, gul oregano og kamille klare til å høstes allerede.
Tekoppen fylles med friske smaker nå. Det er deilig etter en vinter med tørkede urter.

Når jeg passerer urtene mine må jeg stadig ned med hendene og stryke fram dufter eller putte en topp eller et blad i munnen. Og dette gjør jeg selvfølgelig andre steder i hagen også. Det er alltid noe spiselig å finne. Anisisop finnes både i urtehagen og i staudebedene. Den både dufter og smaker godt! Matrem smaker ikke godt, men jeg kan godt finne på å smake på den likevel. Selv uten at jeg er plaget av migrene eller føler meg premenstruell. Etasjeblomst kan jeg tygge på, men det er egentlig først når den begynner å blomstre at den blir virkelig spennende å putte i munnen. Det er ikke så mange planter å spise i prydbedene, men derimot kan det være rikelig med ugress. Når jeg fjerner midtnerven i løvetannbladene, blir de spennende i smaken. Vassarv er rett og slett godt. Den kan minne om rå mais. Meldestokk er også verdt å smake på og passerer jeg en fin rød hagemelde napper jeg selvfølgelig et blad. Det er alltid de spedeste toppskuddene som er best. Det gjelder for de fleste planter.
I kjøkkenhagen kan jeg nå plukke små salatblader, beteblader og erteskudd fra sukkerertene. Også toppskuddene på bondebønnene kan spises. I drivhuset er basilikum kommet i jorda og i ferd med å strekke på seg.

Alle disse smakene i hagen er som en skattekiste. Det endrer seg dag for dag. Planter spirer, vokser og dør. Jeg nyter det som finnes når det er der, samtidig som jeg planlegger for neste sesong.

Og noen ganger får jeg meg en skikkelig overraskelse. I forrige uke fant jeg morkler i hagen. Det var morsomt!

Jeg har aldri opplevd å kunne høste sopp i egen hage tidligere. Ei heller har jeg høstet sopp om våren. Nå håper jeg veldig at det skal dukke opp flere eksemplarer.
De jeg fant vokste i staudebedet på nordsiden mellom nedklippet kvist og brask.
Etterpå fant jeg en morkel i barkdekket i urtehagen også, men den klarte jeg å tråkke på mens jeg flyttet om på noen krukker. Veldig ergerlig altså.

Det ble ikke noen stor sopphøst, kun fire eksemplarer, men nok til å hente fram stekepannen og nyte egne morkler - rett fra hagen.

Snakk om luksus!

Mens jeg venter på våren - Aske på snøen

Det er ikke lett å vente. For hver dag som går uten merkbar snøsmelting, kjennes våren som en uoppnåelig drøm. Den er på vei, men den leker med meg. Den erter og gjemmer seg. Den tøyer tålmodigheten til bristepunktet.
I ettermiddag var jeg ute med en stor balje med aske fra de to vedovnene mine. Det blåste, så jeg passet på å rygge mot vinden mens jeg kastet ut den grå, støvete asken. Små klumper og biter spredte seg hit og dit, mens støvet virvlet av gårde i små askeskyer og la seg som en hinne over snødynene. Jeg hostet og blunket og satte grå avtrykk i snøen der jeg baste meg gjennom hagen.

Kjøkkenhagen, urtehagen og resten av hagen går nesten i ett om dagen. Snøen gjør alt den kan for å utjevne høydeforskjeller og gjerder. Det er rart å se hvordan hagen kan endre uttrykk så totalt. Alt som ligner på frodighet er borte. Fargene er borte. Duftene er erstattet med en lukt av vinter. Etterhvert vil den endre seg til lukten av vår, men ikke riktig enda. Lukten av vår er for meg en blanding av våt snø og jord. Det lukter friskt og syrlig. En lukt full av liv og håp. Jeg kan nesten ikke vente. Det er et av årets største høydepunkter den dagen våren kiler i nesen.

Her er urtehagen i slutten av juni i fjor. Den høyre bjørkestubben er nå kun synlige som en bitteliten haug i snøen. Skiltet står i snø til halsen.
Det var like mye snø i fjor, men da kom sommeren som en virvelvind i mai og satte fart på alt som vokste og grodde. Helt til tørken satte inn. Jeg kunne nesten ikke tro hvor varm sommer vi fikk i fjor. Den ene godværsdagen avløste den andre. Det var helt fantastisk. Jeg måtte vanne en del i kjøkkenhagen, men resten av hagen klarte seg med minimalt med vann. De er nok ikke bortskjemte, plantene mine. De har lært seg å strekke røttene godt ned.
Det skal bli spennende å se hvordan våren og sommeren blir i år.
Men først må altså snøen bort!

Det blir ikke pent ute når jeg strør med aske, men det virker!

I morgen og resten av uken er det lovet mye sol, og den vil varme opp de små, mørke partiklene som så vil bidra til å smelte snøen. I dag kunne jeg ikke se at snøen hadde smeltet noe i solen, men i morgen ettermiddag håper jeg å se forskjell. Stygge, skitne kratere med porøs snø vil åpenbare seg etterhvert. Det blir gresselig stygt og skikkelig møkkete, men det tar knekken på snøen.

Akkurat hva jeg ønsker meg nå!

I mens får jeg kose meg med vintervennene mine. Under taket på verandaen henger en foringsstasjon som er elsket av fuglene. Den er elsket av meg også - hver gang jeg ser på fuglene, men ser jeg ned på gulvet så rynker jeg på nesen. De griser noe grenseløst disse små nøstene, Det ligger små fettbiter fra meiseboller og frøskall overalt. 

Derfor kikker jeg minst mulig ned og mest mulig opp. Gulvet kan jeg spyle til våren. Nå handler det om overlevelse for de fjærkledde, fristelser for kattene og smilepauser for meg. 

Jeg orker rett og slett ikke å nevne for dem at de kanskje kommer til å mangle tak til neste vinter. At hele stativet muligens flytter ut i hagen...

Det får jeg ta neste vinter. Hvis jeg husker det...

Nå lengter jeg bare etter en ny hagesesong. Om den blir varm, kald, tørr eller våt, det får så være, men jeg trenger å kjenne jord under føttene og mellom fingrene!

Jeg trenger den energien som fargene gir, lyden av insekter og bladverk som svaier i vinden. 

Jeg gleder meg til å åpne døren og gå rett ut i mitt eget lille paradis. 

Det er i ferd med å skje, sakte, sakte - nesten umerkelig.

Snøen skal få svette godt de neste dagene. Jeg kjenner at jeg gleder meg!

Tanker og drømmer for sommeren 2019

En Klokkeranke (Cobaea Scandens) er i ferd med å løfte seg opp fra jorden. 

Det nærmer seg en ny sesong. Februar var en annerledes måned som tok brodden av alt snøfallet som innledet året. Men nå har mars kommet med kuldegrader og snø igjen. Jeg tør likevel å håpe på en vår i år. Det fikk vi ikke i fjor.
En ny sesong er aldri så spennende som før den starter. Akkurat nå er nesten alle faktorer ukjente, men jeg vet i hvert fall hva jeg har å bygge på. I det minste i grove trekk.

 Til forskjell fra i fjor på samme tid, har jeg et drivhus. Der inne står det en drueplante i ett hjørne og en ildblomkarse i et annet. Drueplanten tror jeg lever. Ildblomkarsen aner jeg ikke hvordan har klart seg.
Mange av urtene mine som sto i krukker i fjor, står nå på overvintring inne drivhuset. Der står de rett i bakken. Snødynen som ble bredt over urtene i desember, har blitt fornyet etter februars vårvarme herjing. De tomme krukkene fra forrige sommer er i ferd med å fylles med gammel, brukt plantejord og bokashi. Dette er også nytt for meg. I fjor tømte jeg bokashi i en egen binge ute hele vinteren, og det fungerte fint, men det er spennende å prøve nye ting, lære nytt og samle erfaringer.

Hvis det går som jeg har lest på nettet, vil bokashiblandingen i krukkene ha omdannet seg til næringsrik jord innen det er tid for utplanting til sommeren. I mellomtiden vil det spire fra frøene jeg har sådd i dem.

Eller vil og vil... Etter forrige helgs rundvask av drivhuset kan jeg faktisk konstantere at det allerede spirer. To av krukkene viser livstegn selv om yr varsler ny runde med vinter.
Jeg dekket de spirende krukkene med bobleplast og krysser fingrene. Jeg har en ovn til hjelp, men helt frostfritt blir det nok ikke framover.


Det er ikke bare drivhuset som er nytt og spennende. Til sommeren håper jeg det skal renne en bekk av sitrontimian mellom kasser og krukker i urtehagen. I fjor la jeg nemlig flere flak avklippet, sti-invaderende timian rett på barkdekket i urtehagen. Forhåpentligvis har disse flakene slått rot i underlaget av bark og kvist. Visst ligger barkduken og sperrer 5 cm nedenfor, men timian trigger mot har jeg lest, og da lar den seg neppe skremme av litt duk. Jeg synes det myker opp med vekster i underlaget  mellom kasser og krukker.

Det går bra om sitrontimian sprer seg mellom kasser og krukker. Den tåler lett tråkk, dufter godt og biene elsker den.

Her strekker selvsådd kamille seg opp til salvien. Ved føttene har den selskap av sitrontimian. Det er rett og slett rom for litt mingling i urtehagen - men bare i mellomrommene. Jeg vil helst ikke blande innad i krukker og kasser.

I kjøkkenhagen er jeg spent på om høstens gulrotsådd kommer til å spire.
Gjør den det blir jeg kjempeglad, og hvis det ikke spirer har jeg kjøpt masse frø som kan sås til våren. Problemet blir kanskje størst hvis gulrotbedet faktisk slår til - for hvor har jeg da plass til å så de nyinnkjøpte gulrotfrøene? Ikke i nabokassen i hvert fall. Der satte jeg hvitløk i høst. Også det var en førstegangs erfaring. Skjønt, erfaringen har jeg vel strengt tatt ikke høstet enda...

Her er hvitløk satt i jorden, klare for å pakkes inn i jord. Spennende om det spirer til sommeren.

Jeg snekret meg en liten kasse ekstra i fjor. Den står litt skyggefullt til, og passer derfor fint til salat. Likevel har jeg rent for få kasser i forhold til frøposer.

Bakerst til høyre fikk jeg klemt inn en liten kasse ekstra. Den er ekstra høy fordi bakken skråner. Det gjør det lettvint å høste salat i behagelig høyde

I går mens jeg kjørte bil og lyttet til Flytsonen på radio, fløt tankene avgårde til neste sommer og kjøkkenhagens plassutnyttelse. En løsning kan være å tømme jordbær- og rabarbrakassen. Det betyr at både jordbær og rabarbra må få nye hjem.Kanskje jeg kan snekre en slags jordbærvegg? En endevegg på kompostplassen, med jordbær i etasjer oppover. Jeg tenker det som en slags bratt trapp. Den vil bli østvendt, men det kan gå. Hmm... Lurer på om jeg ikke skal gi det en sjanse. Hvis jeg bare utnytter rommet oppover så blir kjøkkenhagen straks større.

Nå slutter liksom hagen ved uthuset, men det gjemmer seg faktisk et ganske stort areal naturtomt på baksiden...

Kanskje denne stien etterhvert vil lede til en helt ny hage? Det er en spennende tanke.

Jeg har lyst til å utvide hagen bak uthuset også. Der er det naturtomt nå med villbringebær, liljekonvall, nyperoser og gress. Om våren blomstrer det av blåveis og forvillede krokus og påskeliljer i det tørre gresset her og der. Da er det rimelig framkommelig, men ettersom sommeren skrider frem blir det mer og mer tilvokst og vilt på baksiden.

Jeg har et håp om at jeg skal kunne temme dette villnisset uten altfor mye gravejobb. Trikset er å bruke aviser. Jeg abonnerer på en papiravis, og sammen med reklameaviser, skal disse få dekke bakken etterhvert som jeg beveger meg ut på naturtomta.
Hvis bakken er samarbeidsvillig, kan jeg snu det øverste laget opp ned først, alternativt så lar jeg det være som det er, deretter legger jeg på et tykt lag av våte aviser, barkduk der det skal bli stier, og til slutt en topping av kvistkutt og bark. På den måten tenker jeg å kvele det som er i jorden av røtter og dermed legge til rette for nyplanting etterhvert.

Det er nok ganske skyggefullt bak uthuset - skjønt, jeg har ikke tilbrakt nok tid der til å være sikker på hvor mange soltimer det er snakk om. Uansett har jeg lyst å lage meg et woodland-område. Jeg kan la de trærne som allerede er der få bli, og i tillegg plante noe flere. Stauder som hosta, bregner, hasselurt, lungeurt og bronseblad kan bli fine der.

Lungeurt med sine prikkete blader liker det litt skyggefullt. Om våren blomstrer den vakkert i blått og rosa.

Både hosta i forskjellige varianter og hasselurt egner seg som bunndekke i skygge.

Som en del av nydyrkingsplanen har jeg også vært inne på tanken om å sette poteter oppå bakken og dekke med aviser og gressklipp. Det skal være en fin måte å bearbeide jorden uten spade. Jeg er usikker på om det kun fungerer på ren gressplen eller om det også kan gjøres på eng? Uansett er det jo en artig tanke.

Foreløpig kan jeg bare drømme og legge planer. Sommeren er fortsatt langt fram i tid. Jeg kan gjøre om  på planene mine flere ganger før det i det hele tatt blir mulig å sette en spade i jorden. Nå er det innehaging og sesongforberedelser i kjelleren. Der står spirene kjølig og lyst og vokser passe sakte. Grønnsaker og blomster i blanding. En spennende forsmak på hva som skal fylle bed og kasser til sommeren. Jeg gleder meg grenseløst!

Flere klokkeranker strekker seg mot lyset på kjøkkenbenken. De slipper fra seg frøkapselen og er fri! Helt magisk...

Krydder fra hagen

Krydder er en viktig ingrediens i husholdningen min. Krydder er både duft og smak. Smak er viktig når mat skal tilberedes, men duften spiller nesten like stor stor rolle. Duften gir et hint om krydderet vil passe i retten og ikke minst; duft er en snarvei til både minner og matlyst.
Når vi trekker inn en duft, vil straks hukommelsen koble seg på å vekke gamle minner eller følelser. Også smaksansen vår er tett knyttet sammen med luktesansen. Derfor kan tennene begynne å løpe i vann - for eksempel når timianblader treffer glohet ertesuppe, fordi aromaene blander seg og stiger opp til nesen vår med bud om at dette kommer til å smake veldig godt.

I butikken finnes det meste, men ikke alt. Dyrker man urter og annet spiselig er det ingen grenser for hva man kan  lage selv av krydderblandinger. Det kan gjøres så enkelt eller komplisert som man bare ønsker.

Basilikum

Urter kan fint krydre maten i frisk tilstand. Da kan man være raus med målene. De kan også tørkes eller dypfryses. Man kan legge urter i olje eller eddik, lage pesto eller urtesalt. Mulighetene er tallrike og finnes enkelt både i bøker, magasiner og ikke minst på nettet. Jeg bruker friske urter fra de første spirer fram om våren. Det er først på sensommeren og høsten jeg begynner å tenke på vinterens forråd og gjør en innsats for å bevare smakene fra hagen.

Glattbladet persille

Noe av det enkleste jeg gjør, er å hakke persille og lage små kuler pakket i plastfolie som jeg putter i fryseren. Disse er det bare å hente fra fryseren, slippe rett ut av folien og ned i lapskaus, gryteretter og sauser som man ønsker å krydre med persille. Da er fargen fortsatt intens grønn og smaken frisk og god.

Parmesan og pinjekjerner finner veien hjem fra matbutikken og basilikum blir til mengder av irrgrønn pesto. Fordelt i passe store porsjoner i fryseren, har jeg pesto i måneder framover. Både farge, smak og duft er til å bli hoppende glad av. Nå man står der med pestoen sin kan man jo lure på hvorfor man i det hele tatt har kjøpt fabrikkprodusert pesto tidligere. Men slik er det med det meste. Selve tilfredsstillelsen av å lage noe av råvarer man har dyrket selv, gjør noe med hvordan man setter pris på smaken, duften, ja selve opplevelsen og renheten til det endelige produktet.  Pesto bruker jeg til mye, men spesielt godt er det på pizza som alternativ til tomatsaus. Med litt Cottage cheese i tillegg, blir det både saftig og smakfullt. Så kan dette toppes med skinke, ost og hva man enn måtte like på pizzaen. Og strør man litt urtesalt på idet pizzaen tas ut av ovnen, gjør det garantert lykke.

Løpstikke

Urtesalt kan man lage av alle slags urter og grønt. Om man blander flere typer eller lager urtesalt av bare ett slag, blir helt opp til en selv. Man kan gjerne bruke grønt fra selleri, persille, gressløk og løpstikke for å få buljongpreg på smaken, eller blande timian, oregano, sar, rosmarin o.l. for å få et middelhavs-sus over saltet.
Når det gjelder løpstikke er den kanskje aller mest anvendelig når den er tørket. I frisk tilstand kan den lett dominere maten, men som tørket gir den en deilig og mye mer behersket smak.

Til fisk er det er det spesielt én blanding jeg er veldig glad i å bruke. Når jeg lager den, dufter hele huset som innsiden av et sitrondrops. Da er det ikke mulig å gå inn døren uten å snuse begjærlig og undre seg over hvor mye duft det er plass til i et hus. Jeg blir like glad hver gang. Egentlig må jeg bare gå ut av huset noen ganger for å få anledning til å åpne ytterdøren på nytt og puste inn sitronaromaen flere ganger.

Sitronverbena. Den trives best i drivhuset.

Jeg blander rett og slett sitronverbena, sitronmynte

Fersk og ferdig tørket urtesalt i stekeovnen

og sitrontimian til en knallgrønn urtemos sammen med sjøsalt. Dette kjevler jeg tynt utover mellom to flak bakepapir, og tørker i stekeovnen på maks 40 grader med døren på gløtt.
(Jeg tar av det øverste papiret før
jeg tørker blandingen. Det er kun et hjelpemiddel for å klemme mosen tynt utover uten å grise til kjevlen.)
Vel inne i stekeovnen får brettet med urtemos stå til det irrgrønne har tørket inn til en knusktørr matt grønnfarge som hurtigmikseren kjører til pulver så sitrontåken står ut av den minste sprekk i lokket.
Og vips er urtesaltet klart til bruk og kan strøs på maten. Det er spesielt godt til fisk, men passer til alle retter hvor man kan tenke seg å bruke sitron.

Forskjellige krydderurter til tørk

På sensommeren og høsten er det ikke bare hurtigmikser og stekeovnen som bærer preg av at det er innhøstningstider. Noen større kurvfat flyttes stadig mellom kjøkkenbordet og benken. Alt ettersom hvor vi trenger mest plass. Det er hele tiden nye urter til tørking. Oregano, mynte, salvie, kamille...
I nettingbrettet som henger over vedovnen dingler buketter med vinterens te til tørk.
Jeg synes det er trivelig med urter til tørk på kjøkkenet. Når de er ferdig tørket, havner de i krydderglass, tebokser eller teposer

Selv kakene i fryseren er krydret fra hagen. Banankake med bananmynte og sitronverbena ble populær selv om ingen klarte å gjette riktig krydder. Peppermynte i sjokoladekake er bankers, men at mine peppermynte og steviakrydrede hveteboller skulle bli populære hadde jeg ikke forutsett. Det blir definitivt ny porsjon.

Det er artig å leke litt med maten. Jeg har ikke så dårlig samvittighet om jeg må kaste noe heller, for alt jeg kaster av matavfall går rett i bokashibøtta. Deretter blir det til jord som jeg dyrker ny mat i. Absolutt alt kommer til nytte rett og slett. Det føles veldig riktig. Jeg kjenner at urtehagen gjør meg rik. Rik på lykke og gode følelser, rik på gode smaksopplevelser og rik på god te og godt krydder gjennom hele vinteren.

Urtehagen min

Det finnes mange hagevarianter. Like mange som det finnes idéer. Det er mulig å satse på fargetema, årstid, sol, skygge, fjell, skog, kyst, inspirasjon eller kanskje bare stille meditasjon. Mulighetene er rett og slett uendelige. Likevel er det en hage som alltid vil følge meg. Den kommer fra urmennesket i meg. Fra den gang sykehus og apotek ikke var oppfunnet og man måtte kurere seg selv som best man kunne. Fra den gang maten ble slaktet eller sanket og livet avhang av tilgang og kunnskap.
Urtehagen var det aller første hageprosjektet i den aller først hagen min. Siden har jeg alltid hatt urter i hagen. Om jeg høster eller ikke spiller ingen rolle - det viktigste er at de finnes og at jeg kan snuse, smake og kjenne på tilfredsheten over å ha mitt eget krydder, min egen te, mitt eget lille apotek og alt sammen med verdenshistoriens flyktige sus i bakgrunnen. Det er rett og slett fascinerende!

Jeg har valgt å ha urtene mine i små kasser uten bunn, rett i bakken, iblandet krukker og potter av ymse slag. De står på et dekke av kvistkutt og bark som sakte, men sikkert formuldes og gir grobunn for frøplanter. Disse er enkle å nappe opp, men enkelte får stå i fred. Småblomstret stemor og kamille både pynter opp og kan spises. Det samme gjelder ringblomst. Slike gjester blir tatt godt i mot og får både vann og stell på sin enkle barkgrunn.

Noen urter overvintrer og klarer seg selv år etter år, noen er sartere og går ut år om annet, mens noen må såes på nytt eller handles inn hvert år - enten fordi de er ettårige eller fordi de ikke tåler vinteren her i Fagertunhagen.

Jeg har hatt litt forskjellige favoritturter gjennom årenes løp. De som er viktigst for meg nå er nok kamille, salvie, sitronverbena, timian, persille og mynte. Alle disse urtene høster jeg og bruker mye. I tillegg står det mange andre urter høyt opp på favorittlisten. Men en oppramsing av urter blir veldig upersonlig og kjedelig, de fortjener en bedre presentasjon.

Salvie

 Jeg har tre typer salvie i hagen. To med brokete blader i tillegg til den vanlige kryddersalvien. Den gulbrokete og den med blader i hvitt og rosa har jeg fordi de er pene, men det er først og fremst den vanlige grønne jeg bruker.
Bladene er litt klebrige når jeg gnir på dem og de dufter helt himmelsk. Salviete er en av favorittdrikkene mine, men jeg bruker også salvie i maten.

Salvie bør for øvrig ikke bruke i store doser over lang tid. Dette fordi salvie inneholder thujon som over en viss mengde er giftig. I de mengder man vanligvis bruker i mat regnes salvie som helt trygt.
Det er kun hvis du er gravid, ammer eller er allergisk at du ikke bør bruke salvie. Thujon kan fremkalle menstruasjon og abort, samt hemme melkeproduksjonen.

Men er du ikke gravid eller ammende, er salvie en fantastisk urt. Den smaker aromatisk, krydret og en anelse bittert. "Sage in May keeps age away" sier de i England. En foryngelsesurt med andre ord! Hva mer kan man ønske seg?

Når salvien blomstrer med himmelblå blomster kan man ikke be om mer. Den er bare skjønn!

Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om salvie.  Der er det mer utfyllende informasjon om salvie å finne.  Innlegget om salvie kan du finne her.

Kamille

Kamille er den perfekte te-urten om kvelden. Fordi blomstene er så små, skal det mange blomster til for å dekke forbruket gjennom hele vinteren. Jeg dyrker dem derfor både litt her og litt der. Det vil si, jeg sår om våren og planter dem ut i en kasse i urtehagen, og så lar jeg alle frøplantene i kjøkkenhagen få vokse der de ønsker i tillegg. Kamille frør seg nemlig ganske lett. De små frøplantene tåler fint å omplasseres om våren, men de er også så spinkle og lette at de gjerne kan veve seg mellom andre planter i hagen uten å være i veien. Kamille er faktisk en såkalt doktorplante som kan settes ved siden av syke planter for å hjelpe disse.

Kamille har mange gode egenskaper ved siden av den velkjente beroligende effekten. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om kamille også. Der kan du lese om flere av kamillens snille og helbredene sider. Denne urten er helt fri for bivirkninger og fare for overdosering eller skader ved langvarig bruk.  Innlegget om Kamille kan du finne her. 

Mynte

Mynte er en selvskreven plante i urtehagen. Den er kjent for alle og frisk og god i smaken. Jeg har en syv-åtte forskjellige slag mynte akkurat nå. Antallet er usikkert fordi jeg mistenker to av slagene å være det samme, bare solgt under forskjellige navn. Alle mine mynter overvintrer som regel, selv om for eksempel eplemynten kan finne på å dø om vinteren blir vanskelig. Jeg har hatt flere varianter tidligere, og det finnes et utall å samle på om man ønsker det. Dette skyldes at mynte krysspollinerer seg  med nabomyntene slik at det stadig dukker opp nye varianter.

Mynte er lett å bruke til te, kaker og desserter, men krever litt mer fintfølelse når den brukes som krydder til maten. Der har mynte potensiale for å bli litt dominerende. Det kan være lurt å velge de mildere typene til matlaging om man er usikker på smaken og vil prøve seg litt forsiktig fram.

Peppermynte

Min helt klare favoritt i te og kaker.

Sjokoladekake med en neve finhakket peppermynte smaker straks som "after eight".
Banankake blir friskere i smaken og is blir spennende.

Som de andre myntene har peppermynte firkantet stengel, men denne er helt rød hos peppermynten. Også bladene har et hint av rødt i seg. 

Grønnmynte / Marokkansk mynte

Dette er nok mynte nummer to i rekken for meg. Dette er spearmint-varianten. Den er også veldig god til te og kaker. Grønnmynte er den vanlige mynten for å lage britisk Mint Sauce eller gelé.

Sitronmynte

Denne mynten er ikke helt glatt, men har litt hår på stilk og blader. Den har også en ganske parfymert og intens sitronduft. Jeg lager gjerne et urtesalt av sitronmynte, sitronverbena og sitrontimian som jeg bruker på fisk. Det blir kjempegodt!

Sitronmynten min har fått en kasse i urtehagen, og så har den tatt en kasse i kjøkkenhagen i tillegg. I urtehagen vokser den så høflig som den kan i solsteken, mens i kjøkkenhagekassen (i år sammen med poteter og bønner) vokser den uhemmet og vilt. Den blir to-tre ganger større enn i urtehagen og takler hensynsløs gravebehandling og nedklipping med et avslappet gjesp. Jeg klipper sitronmynten ned og henger den til tørk og mynten spruter opp igjen før jeg får snudd meg. Det er best å ta det med et smil. Den lukter jo så godt. Kanskje jeg får ferdig sitronmarinerte blå poteter til middag i år...

Krusemynte

Krusemynte er som navnet sier krusete. Det er ikke så lett å ta feil av dette bustehodet.
Den fortjener dermed plassen sin i urtehagen både i egenskap av spesielt utseende og for myntesmak.

Krusemynte går nok inn i samlekategorien myntesmak for
meg. Den er fin i te og kan brukes som de andre myntene, men jeg synes ikke den har en like særpreget egen myntesmak som den har utseende.

Eplemynte

Dette er den milde, snille, lodne mynten. Den som er rund i formene og god å ta på. 

Min sarteste mynte, men akk så deilig.

Eplemynten er lett å like.

Gullmynte / ingefærmynte

Denne mynten har en litt krydret smak og skiller seg ut ved at den har noen gule felter på bladene. Nok en deilig te-mynte.

Bananmynte

Når jeg knuser de lett lodne bladene mellom fingrene og snuser på dem, dukker sjokoladetrukne skumbananer opp i hjernen min, men hvis jeg putter bladene i munnen så blir illusjonen brutt. Det er litt synd at det ikke alltid er samsvar mellom duft og smak..

Lakrismynte

Og her kommer litt juks til slutt. Lakrismynte smaker anis, men den er ikke egentlig en mynte. Den er ikke i slekt engang og burde ikke være medregnet her, men så var det navnet da..
Vi får se litt stort på det og være inkluderende selv om Lakrismynten slekter mer på Anisisop enn mynte.


Jeg har også skrevet et innlegg om mynte tidligere, med mer informasjon om for eksempel medisinsk virkning. Innlegget om mynte kan du finne her.

Dette ble i grunnen en liten repetisjon av urter jeg har omtalt tidligere. For at innlegget ikke skal bli for langt deler jeg opp urtene i urtehagen i flere bolker. Dette ble visst kapittelet for te-urter.
Neste gang skal vi se om det ikke blir mer krydder til maten.