Spiselig i forsommerhagen

Det er endelig sommer. I år var våren normal. Det var kaldt, varmt og vått om hverandre. Litt hagl, litt snø og litt bæring av småplanter ut og inn om natta. Selv om jeg knapt er ferdig med årets våronn i hagen, er spisesesongen godt igang. Utvalget er mindre enn det blir på sensommeren og høsten, men det er likevel mange spennende smaker å oppleve i forsommerhagen.

Ved kvisthulen vokser det Ramsløk. Ikke veldig mye, men nå ser det i hvert fall ut som den har bestemt seg for å bli på plassen. Den har til og med begynt å frø seg selv - og det er godt nytt!

Foreløpig er Ramsløk en luksusplante i hagen som høstes forsiktig for at den skal få sjansen til å etablere seg skikkelig.

Ramsløk er en skogplante, så det er ikke gitt at den vil danne teppe i Fagertunhagen, men så lenge det er liv er det håp!

Ramsløk har en mild hvitløkssmak og kan brukes til alle retter hvor det passer med løksmak.

Jeg har Seiersløk også et par steder i hagen.
Den var jeg så heldig å få tak i på et plantemarked i fjor.

Seiersløk er Nord-Norges svar på Ramsløk.
Den er litt grovere i teksturen i forhold til Ramsløk, men har en fin smak.

Jeg kjenner at Ramsløk fort blir førstevalget mitt, men om jeg snitter Seiersløken fint så er den nydelig i maten.

Selve planten er større enn Ramsløken og blomstrer fint med sin Alliumskule av en blomst.


Mens vi er inne på løk, er det selvfølgelig gressløk som briljerer med sin frodighet nå om dagen. Den strutter av livskraft og er snart klar til å eksplodere i lilla.

Gressløken har selskap av litt luftløk i urtekassen sin, men det er gressløken som eier kassen.

I en av kjøkkenhagekassene troner en rabarbra som egentlig skal flytte. Den skulle bare stå på vent i kassen til jeg fant et permanent sted, men plutselig har tiden gått, og nå truer rabarbraen med å ta over hele kassen.

Rabarbrasuppe og rabarbragrøt hører forsommeren til.
Rabarbra minner meg om dagen da jeg fikk mitt tredje barn.
Jeg hadde laget rabarbrasuppe til dessert og sto og stekte pannekaker da hun brått varslet sin ankomst. Og vipps, etter tre timer var jeg plutselig blitt trebarnsmamma.

Det ble hverken rabarbrasuppe eller pannekaker på meg den dagen, men i stedet fikk jeg nok en gang verdens nydeligste baby i armene. Livet er både fantastisk og uforutsigbart!




I den bratte skråningen min stortrives brennesle. Det er ikke noe rart, for der får den stå helt i fred. Det er verre med brenneslen utenfor hagegjerdet. Den slår jeg ned. Det vil si, i år har jeg gjort en vri.

Da jeg gjorde i stand stripen på min side av gjerdet for å så erter, kom jeg på det geniale (hrm.. vil
tiden vise) trikset å spa en lang grøft på langs i bedet som jeg dyttet maisrestene fra i fjor ned i, før jeg tok med meg saks og vandret ut på utsiden av gjerdet hvor jeg klippet ned brenneslen. Avklippet kastet jeg over gjerdet og ned på maisrestene. Da jeg hadde klippet ned alt som kantet gjerdet,
foldet jeg jorden over neslegrøfta og gjorde klart til såing.

Jeg får nok ikke vite før senere på sommeren om dette var lurt eller ikke, men jeg har en god følelse 😊
Forøvrig er det ikke bare mikrolivet i jorda som skal få nyte godt av brenneslen. Både insektene og
jeg går på slang i skråningen. Neslesuppen har stått på bordet flere ganger allerede. Noen ganger sper jeg på med spinat også, bare for fargens skyld. Ja, og så putter jeg gjerne litt av det jeg har av løk-grønt i suppen.

I blomsterbedene står Bjørnerot som frodige tuer av hårfint bladverk. Den er god som dryss på
potetene. Jeg har også brukt den i suppe. Den er aller best nå mens den er ung. Deretter får
den blomstre i fred. I gamledager ble denne planten brukt som karrierstatning, men først og fremt er den en nydelig staude når den blomstrer.

Sitrontimian, som er vintergrønn, er alltid høsteklar såfremt den ikke er dekket av snø. Den koser
seg både i bed og urtehage hos meg. Den er gjerne med i krydderblandingene mine til fisk. Jeg pleier ikke å putte den i munnen når jeg luker, men jeg nyter duften som frigjøres når jeg rufser i den, eller setter meg ned på den. I urtehagen har den fått lov til å spre seg mellom kassene. Den er så tøff at den tåler litt tråkk.

Når jeg driver på ute i hagen med utplanting, luking og hagearbeid generelt, vandrer jeg nokså usystematisk fram og tilbake i alle retninger - som en annen robotklipper. Jeg kan starte med et brett planter i hendene som skal plantes ut, for så å oppdage at jeg trenger å flytte en annen plante for at de nye skal passe inn. Men hvor er greipet? Eller spaden, eller stikkepinnen min?
Noen ganger er det helt ufattelig hvor vanskelig det kan være å finne et hageredskap som er i kontinuerlig bruk hver eneste dag. Det virker som om hagen har det moro med å kamuflere alt jeg setter fra meg.
Vel, hva er vel da mer naturlig enn å knipe av litt spiselig når man traver hagen rundt på let etter akkurat det redskapet man trenger for å avslutte det man har påbegynt.

Selv om det er litt tidlig for myntene mine, har jeg både timian, sar, fransk estragon, gul oregano og kamille klare til å høstes allerede.
Tekoppen fylles med friske smaker nå. Det er deilig etter en vinter med tørkede urter.

Når jeg passerer urtene mine må jeg stadig ned med hendene og stryke fram dufter eller putte en topp eller et blad i munnen. Og dette gjør jeg selvfølgelig andre steder i hagen også. Det er alltid noe spiselig å finne. Anisisop finnes både i urtehagen og i staudebedene. Den både dufter og smaker godt! Matrem smaker ikke godt, men jeg kan godt finne på å smake på den likevel. Selv uten at jeg er plaget av migrene eller føler meg premenstruell. Etasjeblomst kan jeg tygge på, men det er egentlig først når den begynner å blomstre at den blir virkelig spennende å putte i munnen. Det er ikke så mange planter å spise i prydbedene, men derimot kan det være rikelig med ugress. Når jeg fjerner midtnerven i løvetannbladene, blir de spennende i smaken. Vassarv er rett og slett godt. Den kan minne om rå mais. Meldestokk er også verdt å smake på og passerer jeg en fin rød hagemelde napper jeg selvfølgelig et blad. Det er alltid de spedeste toppskuddene som er best. Det gjelder for de fleste planter.
I kjøkkenhagen kan jeg nå plukke små salatblader, beteblader og erteskudd fra sukkerertene. Også toppskuddene på bondebønnene kan spises. I drivhuset er basilikum kommet i jorda og i ferd med å strekke på seg.

Alle disse smakene i hagen er som en skattekiste. Det endrer seg dag for dag. Planter spirer, vokser og dør. Jeg nyter det som finnes når det er der, samtidig som jeg planlegger for neste sesong.

Og noen ganger får jeg meg en skikkelig overraskelse. I forrige uke fant jeg morkler i hagen. Det var morsomt!

Jeg har aldri opplevd å kunne høste sopp i egen hage tidligere. Ei heller har jeg høstet sopp om våren. Nå håper jeg veldig at det skal dukke opp flere eksemplarer.
De jeg fant vokste i staudebedet på nordsiden mellom nedklippet kvist og brask.
Etterpå fant jeg en morkel i barkdekket i urtehagen også, men den klarte jeg å tråkke på mens jeg flyttet om på noen krukker. Veldig ergerlig altså.

Det ble ikke noen stor sopphøst, kun fire eksemplarer, men nok til å hente fram stekepannen og nyte egne morkler - rett fra hagen.

Snakk om luksus!