Bugnende feriehage

Flammebedet lyser mer og mer opp for hver dag som går

Denne uken har jeg ferie og turen går rett over dørstokken og ut i hagen. Det er det beste jeg vet. Nå som værmeldingen viser sommervarme blir det noen deilige, late dager på meg. Jeg er ferdig med forsommerens noe heftige hageprosjekter, og nå er det tid for å nyte resultatet.

Georginer og revebjeller ved husveggen.

Aksveronika og Alpestikle står for de blå innslagene her.

I dag startet dagen med en kosetur i hagen med tær som ble våte i sandalene fra gårsdagens kveldsregn. Jeg klippet ned litt avblomstret, rufset opp igjen Marikåpeblomstene som hadde lagt seg ned, og kjente at det var alt som behøvdes.

Nå dufter det av blomstererter, roser og skjærsmin. Humlene surrer og jeg ser til min glede at det faktisk finnes bier her også. Det bekymrer meg likevel at det er merkbart færre enn tidligere. Jeg skulle ønske noen ville sette ut et bisamfunn i nærheten. Hagen har åpen buffet fra april til oktober, med høysesong fra mai til september.

På kvisthulen blomstrer Rosa Helenae 'Petersen'. Jeg tok en stikling av den i forfjor som har overvintret i potte to sesonger. Den er nå plassert på motsatt side av hulen i forhold til sin mor og så håper jeg at de skal klare å strekke seg over hele kvisthulen og omfavne hverandre etterhvert.













De fleste pionene er avblomstret. Regnet på søndag og i går kveld, gjorde avslutningen litt raskere for de fleste av etternølerne. Jeg klipper likevel kun vekk det som behøves og drøyer hver eneste blomst som fortsatt ser fin ut. På slike koseturer rundt i hagen ser jeg stadig planter som behøver å flyttes. Det er de som står på feil plass og blir skygget ut av andre. En geranium gjemt under en hosta, og en hosta gjemt under en bronseblad. Det er den sterkestes rett som gjelder, men jeg har heldigvis mulighet til å gi taperne en ny start. Men det får bli senere. Nå er det ferie.

Kornvalmue i Flammebedet

Den ene nabo'n min sitter på trappa og spiller campingplassmusikk. Fra den andre hører jeg glade barnelyder. Her i hagen suser det i trærne og klirrer i uroen som henger i pergolaen. Det er så varmt at vinden er kjærkommen.

Jeg tror jeg smetter ned i kjelleren og henter meg litt iskrem.
-Og så må jeg huske mobilen som ligger i kjøleskapet til nedkjøling.

For aller første gang fikk jeg melding på skjermen om at telefonen måtte kjøles ned før jeg kunne bruke kamerafunksjonen igjen. Lurer på om det sier mest om telefonen, bruken min eller varmen.

Nyt sommeren mens den er her folkens. Husk å ta en runde rundt huset eller ut på balkongen og se hva som blomstrer. Kanskje noe trenger vann?
Man blir tørst i varmen. Plantene også!

De virket så opptatt av hverandre at jeg lot dem få snakke i fred.

Min navneløse, gule høstdronning

Jeg har hatt en staude i mange år som jeg ikke vet navnet på. Jeg har spurt her tidligere og lett på nettet, uten resultat, men nå... Nå! Tror jeg at jeg vet hva hun heter.

Om jeg ikke tar feil så har jeg en Senecio ovatus. På engelsk blir denne planten kalt Wood Ragwort.
Den tilhører Asteraceae-familien.

Beskrivelsen jeg har funnet passer veldig bra.
Den kan bli mellom 50 og 150 cm høy, ja endatil 2 meter, Stilkene er rette og hårløse, mens bladene er avlange, lansettformede med fintaggede kanter. Blomstene er små og gule. Planten blomstrer fra juli til september.
Den blir en stor, fin tue med litt fontenefasong ettersom blomstene fyller ut toppen i mengder.

Jeg skulle veldig gjerne likt å vite om planten har et norsk navn. Kanskje noen kjenner den igjen?

Wood Ragwort er en takknemlig staude å ha i hagen.

På alle disse årene har jeg kun fått én frøplante, ellers har jeg økt beholdningen ved deling.
Dette er med andre ord ingen innpåsliten dame.
Men omsvermet er hun. Når blomstene åpner seg på sensommeren vrimler det av blomsterfluer, humler, bier og sommerfugler på de små, gule blomstene.
Planten er til tider helt besatt av nektarhungrige små insekter. Det kan virke som humlene rett og slett overnatter blant alle blomstene. Som deltagere på en stor festival full av humlesurr og med fri flyt av nektar.

For hvert år legger damen seg litt ut. De stive stilkene er sterke og trenger bare litt oppbinding mot det aller hardeste regnet. Slik for sikkerhetsskyld...

I flammebedet mitt satte jeg to små biter av planten i fjor. Allerede i år er det blitt store tuer av gult solskinn i bedet. En plante til å bli glad i og glad av :)

 Kanskje er ikke den gule høstdronningen min navneløs lenger. Kanskje heter hun Dronning Ragwort... eller Wood Ragwort, for å være mer nøyaktig. Ikke et majestetisk navn akkurat, men hva så?
Hvem vet hva hun heter på norsk?

Løytnantshjerte

Denne vakre stauden kom til Norge på 1800-tallet og fikk det spennende navnet løytnantshjerte. Det hører selvfølgelig en historie til et slikt fantasifullt navn. Kanskje var det fantasien til datidens piker som løp løpsk ved synet av de hjerteformede blomstene. Det oppsto i allefall en historie om hva som skjulte seg i hjertet. Om man trekker de to ytterste kronbladene forsiktig tilside kommer en pike tilsyne. Hun er kledd i hvitt undertøy og hvite benklær.Tar man deretter de indre kronbladene bort ser man en champagneflaske...
I et løytnantshjerte er det derfor plass til først en pike og deretter en flaske champagne. Eller sagt litt mindre beskjedent så rommer nok løytnantshjertene både piker og champagne.

Løytnanthjerte er en så sjarmerende og hjertebestrødd blomst at det knytter seg historier til blomsten i flere land.
I England er stauden kjent under forskjellige navn. Det ene er 'Lady in a Bath'.
Nå kan man kanskje lure på hvor damen i badekaret er, men det er lett å se.
Snu en blomst på hodet og dra de ytterste kronbladene ut til siden...

Dette bildet har jeg lånt fra nettet.

Planten blir også kalt 'Bleeding Heart'.
Legenden som forklarer dette navnet kommer fra Japan. Historien handler om en ung mann som forsøker å vinne kjærligheten til en ung pike. Den unge beileren gir henne først et par kaniner. (Det er de ytterste to kronbladene på blomsten.) Deretter får piken et par tøfler. (De neste kronbladene.) Og tilslutt får hun et par øreringer. (De siste to kronbladene.) Dessverre fortsetter piken å avvise den forelskede unge mannen. Knust av sorg stikker mannen sverdet rett gjennom hjertet sitt. (Den midterste delen av blomsten.) Og derav kommer navnet 'Bleeding Heart'.

Litt fakta om Løytnantshjerte (Dicentra spectabilis):

Denne gammeldagse oldemorplanten kommer opprinnelig fra Østen. (Kina, Korea, Japan) Den trives best i jevnt fuktig jord i halvskygge. I varmere strøk er den mer avhengig av skygge, men i fuktigere og kjøligere klima tåler den fint å stå i solen også. Løytnantshjerte blir opp til en drøy meter høy og danner en stor tue med årene. Den kan gjerne stå på samme plass i årevis uten nevneverdig stell. Den blomstrer på forsommeren, men etterpå falmer bladene og planten visner mer eller mindre ned. Dette gjør at det kan være lurt å plassere den bakom en plante som kan overta showet utpå sommeren.

Det finnes flere varianter av løytnantshjerter. Blant annet helt hvite løytnantshjerter (Dicentra spectabilis 'Alba') , og kirsebærrøde løytnantshjerter (Dicentra spectabilis 'Valentine').

Løytnantshjerter er også oppført under det latinske navnet Lamprocapnos dicentra. Dette virker imidlertid ikke til å være innført over alt, og det ser ut til at det gamle navnet fortsatt brukes mest.

Med tema 'Kärlek' på Blommig Fredag, så passer det å dele dette innlegget der. Vil dere se flere innlegg på temaet så finnes de her.

Fagertunhagen gjennom 2013

I det vi bikker 2014, er det på tide med en oppsummering av hageåret her på Fagertun.
Sesongen gikk tregt i gang, men da våren omsider innfant seg, kom sommeren som en varm vind og tok straks over scenen. Det ble rett og slett finere vær jo mer vi nærmet oss høsten. Sommeren ville ikke slippe taket, og høsten tok til gjengjeld for seg av det som skulle blitt en vinter. Nå ligger hagen under et minimalt snødekke og lurer på om noen snart kan bre den tykke, isolerende dynen over. Gressplenen myser opp gjennom glassklar is og sukker litt der den ligger.

(Dette blir nok et langt innlegg, men for at jeg selv skal kunne bruke det i ettertid trenger jeg såpass mye tekst og bilder...)

Januar

I det året startet dekket snøen hagen og fargeskalaen gikk i blåtoner. 

Snømannen vinket inn til oss, og på turer i nærområdet gnistret det i frost og iskald, lav januarsol. Det var fantastisk vakkert!

Inne leste jeg i hagebøker og hagemagasiner mens jeg fyrte i ovnen. Frøkataloger ble sømfart og bestillinger sendt. 

I butikkene dukket det opp primulaer i alle farger og hos meg ble vårlengselen tent for fullt. Jeg ventet og ventet på den deilige lyden av takdrypp og varmende sol i ansiktet, men våren var fortsatt langt unna...

Februar

Februar fortsatte som januar sluttet. Det var vinter. 

Jeg matet fugler og trålet vårkataloger. 

Det ble sendt bestillinger til Zimtrade og Garden Living. 

Sistnevnte ble forsøkt for aller første gang, og jeg var spent på plantene som skulle dukke opp etterhvert.

Mars

I mars var det fortsatt bare fugler i hagen her på Fagertun. Ikke en hestehov eller blåveis å se noe sted. Snø, snø og atter snø...

Men fuglene gjorde til gjengjeld mye ut av seg. De spiste non stop fra soloppgang til solnedgang. Litt lengre måltider for hver dag. Samlingsstedet var søtmispelen på bildet. Bare etter netter med nysnø så det så rent og pent ut som på bildet. Ellers var snøen pepret med skall fra solsikkefrø.

Ekstra storfint fuglebesøk fikk vi også i mars. Labbende rundt i snøen på svømmeføtter vandret en lettere forvirret svane. En riktig musikalsk sangsvane var det faktisk - skjønt det slapp ikke annet enn hissige freselyder ut av nebbet før den omsider kom seg på vingene igjen.

Men da var det til gjengjeld en som sang av fryd i det den seilte over hustaket og forsvant. -Og jammen var jeg ikke like lettet jeg også! Det er ikke bare-bare å ha svaner i hagen... De er liksom hakket større enn hønene jeg er vant med, og enda mer aggressive enn hanefar selv.

April

8. april ble asken fra vedovnen strødd på snøen i ren vårdesperasjon. Mens snøen virket å smelte andre steder, lå den like tung på Fagertun...

På verandaen pyntet jeg med påskeliljer og perleblomster som jeg måtte flytte inn og ut, hver morgen og kveld. Kuldegradene holdt stadig stand langt ned mot 10 minus om natten.

I kjelleren vokste småplanter og spirer under ekstra lys. Der nede i det kjølige rommet hadde våren startet. Planterøttene fra Garden Living viste seg å være robuste og voksevillige alle sammen, fra Zimtrade mistet jeg kun et par. De hvite løytnatshjertene som kom i blomst nede i kjelleren, fikk flytte opp i en vase.

Etterhvert som april rullet videre dukket det opp noen bare flekker hist og her i hagen. 

De mørke solsikkeskallene under søtmispelen, samlet nok varme i solskinnet til å smeltet vekk snøen. 

Litt av urtehagen begynte å stikke frem, og plutselig fikk jeg mulighet til å komme og demontere min gamle pergola som jeg flyttet fra for fem år siden. Endelig skulle jeg få pergola!

Den gode nyheten i seg selv var nok til å smeltet vekk resten av snøen!

Og så var det plutselig bart! Under over alle under! Så skulle det bli vår i 2013 også...

Mai

'Mai du skjønne milde' ble bare skjønn, men ikke så mild, i 2013. Det spiret litt tregt i den kalde jorda. 

Selv snøen holdt seg ikke for god til å lave ned i mai... 

Våren holdt igjen og holdt igjen så jeg tilslutt bare gikk og ventet på at alle sluser skulle åpnes på en gang, og at våren skulle eksplodere fram i en voldsom fargeorgie. 

Og det skjedde tilslutt, men ikke før pinsehelgen. Da skjøt kvikksølvet fart i termometeret, og man kunne nesten høre hvordan det raslet i alle kronbladene som åpnet seg over alt i hagen.

Det kjølige været holdt meg ikke borte fra hagen, tvert i mot var det riktig så fint arbeidsvær. Jeg gravde og banket ned jordspyd,  og målte og skrudde på pergolaen i hele mai. I urtehagen eksprimenterte jeg med pallegjerde og kjøkkenhagen ble sådd til.
Det er ingen måned som er så deilig hage-travel som mai. Da er det om å gjøre og rekke over alt gravearbeid mens jorden enda er fuktig etter vinteren, og gressrøttene fortsatt ligger slappe i bakken. Etterpå blir alt mye tyngre. Da holder røttene seg fast og kjemper imot...

Til 17. mai hadde bjørka endelig fått sin lysegrønne skrud og jeg oppdaget at tulipa 'Fusilier' hadde fått selskap av hvite snøstjerner.
En kjapp omplanting av verandaperleblomstene skapte en hurtigversjon av en nasjonaldagsblomstring i det ellers så nakne bedet.

Det skal bli spennende å se om alle tre vil blomstre samtidig i 2014...

Juni

Forsommerjuni bød på mye forventning og enda mer graving. Overgangen fra vår til sommer skjer ofte med en liten kunstpause. De siste tulipanene, perleblomstene og narcissene slipper sine visne kronblader til bakken samtidig som stauder og sommerblomster står med store knopper. Det er som en grønn og forventningsfull pause.

Jeg ryddet uthuset og gjorde forberedelser til konfirmasjon. Den store dagen ble feiret hos søsteren min. Hun hadde to konfirmanter selv så det ble trippel feiring. Tre kusiner og stort selskap.
Jeg laget en girlander av bjørnemose til balkongen og fylte en trillebår med blomster til hagen. Idéen til trillebåren fikk jeg på hagemessen på Lillestrøm.

Pallegjerdet kom på plass i urtehagen og pergolaen ble ferdig. Jeg kunne begynne på flammebedet som skulle strekke seg langs pergolaen. Omsider kunne de siste plantene som var tiltenkt flammebedet komme i jord også. Slitne som de var etter en lang tilværelse på verandaen...

Så gikk juni over i sommer og jeg lærte meg litt pilefletting på et kurs med Klara Pil.
Den ukjente knollen jeg fikk fra moren min etter hagemessen, viste seg å være en Incarvillea delavayi som blomstret fint i rosa. Anemonen jeg hadde bestilt fra Zimtrade klarte nesten å ta pusten fra meg da den åpnet sine knopper. Den var vidunderlig skjønn med sine blå detaljer.

Juli

Juli overtok showet med stor bravur da juni takket for seg. Det hadde vært 30 gode dager fulle av vekstkraft og med nok nedbør til å fylle alle grønne celler. Juli slapp solen fram. Late, varme dager med badetemperatur i elven og summende veps ved takmønet. Vannsprederen måtte fram og tørste gresskarplanter nøyde seg ikke med mindre enn bøttevis om gangen. Det grodde så det knaket i kjøkkenhagen.

Det ble mye grilling og utekos. De første grønnsakene kunne høstes, og deretter ble det noe egendyrket til middag helt til langt ut i desember.

Endelig åpnet alle knopper seg og pioner, revebjeller, stjerneskjerm og alle de andre fylte hagen med farge, velduft og lyd fra utallige humler.
Jeg så knapt en bie i 2013. Sikkert ikke mer enn en håndfull tilsammen i løpet av hele sesongen!
Humler og veps var det mange av - og fluer! Heldigvis gjør de nytte for seg med pollineringen de også. Det er litt skummelt at biene manglet. Det har jeg ikke opplevd før! Ikke var det så mange sommerfugler heller...

Juli ble den store valmuemåneden min. Jeg hadde sådd både fylte pionvalmuer i fargeblanding og enkle lilla som jeg fikk fra MarJe (Hagen i svingen). Nå skal det sies at jeg hadde sådd mange røde og hvite opiumsvalmuer av slaget Danebrog også, men de var av de uheldige som måtte stå en evighet på verandaen i påvente av et flammebed å flytt inn i. I protest så utsatte de blomstringen sin en måned.

Jeg gjorde ferdig noen hagestier med bark, men ellers ble juli en rolig feriemåned med fokus på nyting. Gressklipp i bedene og tette beplantninger sørget for minimal fordampning i varmen. Jeg konsentrerte vanningen til nyplantinger og kjøkkenhage.

Juli ble en deilig hagemåned. Ikke den mest effektive, men den mest givende. Jeg ønsker meg flere slike somre!

August

Med overgangen til august kom mørket tilbake om kveldene i følge med doggvått gress. Edderkoppenes arbeid ble plutselig synlig og hagen begynte å vise sine gule farger blant pastellene.

Vi fant fram pledd og levende lys på verandaen om kveldene.

I kjøkkenhagen struttet gresskarplantene med stadig nye og voksende gresskar. Jordskokken vokste seg høy og broccolien kunne høstes.

I bedene slo skogsøte, kuletistler og klematis ut sine knopper. Rosen Louise Odier fortsatte sin utrettelige blomstring ved inngangen til urtehagen.

Jeg begynte så smått å grave vekk plenen i mellomrommet mellom huset og gjerdet mot Oldemorhagen.
Stien rundt Haugen ble ferdig og hekker og tujaer fikk seg en liten stuss.

Grantreet foran huset fikk dødsdommen sin. Det har vært plaget med ull-lus de siste årene og nå var det verre enn noen sinne.
Om jeg såvidt strøk borti grenene ble jeg klissete hvit på klærne...
Ekkelt!
Ingen sprøytemidler er aktuelle i hagen min og valget ble motorsagen.

Trist for juletrebelysningen, men helt greit for kjøkkenhagen som nå kan se fram til utvidelse i 2014 og mye mer sol...

Baret ble resirkulert på stiene mine og stammen ligger i vedskjulet og tørker før siste reis inn i vedovnen.






Denne måneden struttet sommerblomstene i bedene og fargeskalaen manglet ingen farger. Her var det plass til alle i en deilig augustvarm fargfest! De danske valmuene flagret med kronbladene og lokket til seg tusenvis av blomsterfluer. Insekter og fugler hadde travle tider.

I armeringsnettet på pergolaen begynte blodbeger, blomstererter og prydbønner å feste grepet.

Krypfredløsen blomstret i en sjø av gull og den høye 'Kyss meg over gjerdet' stakk blomstene gjennom bakveggen i kvisthulen.

Jeg høstet urter med jevne mellomrom. I skogen bugnet det av blåbær og bringebæren begynte å bli rød. August var fylt av bugnende overflod. Blomsterbuketter  pyntet opp både hjemme og på kontoret mitt.

I pallegjerdet trivdes timian og sommersar fint på øverste hylle.
Kryddertagetesen hang derimot med nebbet. Den trivdes best nede på bakken i dypere, fuktigere jord. Jeg hadde en kasse med samme plante der og det ble stor forskjell på dem.
På de lavere hyllene koste kruspersille og rosmarin seg fint.
Årets salvie ble en pinglete affære. Selv om den fikk egen kasse...

September

Med knallfarger kastet september seg over hagen og lot den ene fargebomben gå av etter den andre. Jeg plukket blomster til vaser og klippet av visne blomsterhoder fortløpende. Hele hagen summet av en intensiv innspurt mot første frostnatt.

Sommerblomstene blomstret på høygir og endelig åpnet gullkosmosen seg også. Den ble visst sådd altfor sent...
Fargeskalaen ble gulere og gulere for hver dag. Rognen skiftet farge og den røde bjørka slapp bladene sine.

Blant staudene dukket de sene endelig opp. Høstormedruen åpnet forsiktig sine første knopper uvitende om at første frostnatt var like om hjørnet, og at resten av knoppene aldri skulle få rekke å vise seg fram. Samme sjebne ventet hjortetrøsten også...

I kjøkkenhagen høstet jeg gresskar og laget 'Pumpkin Pie'. Det smakte nesten jul! Noen av gresskarene ble satt på lagring og noen delt, kokt og fryst. Jordskokken begynte å blomstre og vi spiste blå poteter, gule og røde gulrøtter, rødbeter og annet godt til middagsmåltidene.

Jeg gravde ferdig mellomrommet som ble påbegynt i august, og laget sti av aviser, duk og kvistkutt.  Endelig var jeg ferdig med all gressklipping på den siden av huset!
Bedene ble begynt tilplantet med bunndekkere, men for det meste dekket jeg med gressklipp. Løk ble satt i jorden, men resten får vente til våren. Jeg passet på å lage en 'ny' sti til kvisthulen mens jeg var i gang. Der la jeg betongheller i kombinasjon med kvistkutt.

Til tross for at september startet så full av liv, avsluttet den med synlig forfall. Årets første nattefrost sørget for det. Selv om den var mild, så var høsten her. Den var iallefall på vei...

Oktober

Oktober ble også mild og behagelig, men det var blitt høst i hagen. 

Grevlingen kom på besøk og gravde huller i plenen, latriner bak uthuset og tunneler under gjerdet.

Den holdt seg her en ukes tid. Helt til jeg fikk skaffet en grevlingfelle. Da fant den ut at tiden var inne for nye jaktmarker. (I andres hager. Den gikk ikke i fellen!)

Jeg var glad til. Jeg visste jo ikke helt hva jeg skulle ha brukt en fanget grevling til heller...

Dammen utenfor gjerdet ble tømt og i en drøy uke bodde vi ved kanten av et stup.

Det så ikke pent ut, men var sikkert nødvendig for å rense rørgaten som går fra demningen til kraftverket.



Jeg fikk hjelp av pappa og sønnen min til å ta ned de fleste trærne i skråningen. Det var litt av en jobb! Jeg har nok en ryddesjau igjen til våren, men så ble det åpent og mer romfølelse i hagen også. Vedskjulet i uthuset ble fylt opp, og bare jeg får kløyvet kabbene så skal det bli mye fin vinterved til neste år.

I hagen holdt noen blomster fortsatt stand, selv om alle som kunne frø seg virket veldig opptatt av nettopp det.

I kjøkkenhagen høstet jeg siste rest av grønnsaker. Jordskokk, gulrøtter og rødbeter. De minste jordskokkene gravde jeg ned igjen for å sikre neste års avling. Jeg er spent på om det blir bra nok.

Med oktober var hagesesongen over på Fagertun. Den stadige frosten sørget for tele i bakken og videre graving må nok skje til våren.

November

November kom med snø, men ikke mye. Mild ble den også. En riktig behagelig november. Hagen ble bare betraktet. Ikke mer å gjøre for i år. Vemodig.

Desember

Desember ble en måned med snø, is og regn. Innimellom var det perfekt julestemning, men den holdt seg ikke til jul. Veien opp til huset ble glatt og uframkommelig og jeg måtte ty til kjetting et par ganger. Kjedelig! 

Hagen snødde ned og regnet fram igjen i en jevn rytme. Julaften opprant med silregn på hard snø. 

Og så var 2013 omme. 

Et flott hageår, og mitt første på blogg.

Jeg har kost meg veldig med å lese andres innlegg og kommentarer dette året.

Det har vært inspirerende og spennende! Tusen takk til alle som har tittet innom Fagertun i 2013 :)

Jeg ønsker dere alle et flott, givende og kreativt nytt hageår! Håper biene dukker opp til sommeren og at enda flere blir bitt av hagebasillen. Det skal visst virke både avstressende og lykkefremkallende :)

Godt nytt år!