Mens jeg venter på våren - Krokus

Den første blomsten som dukker opp i hagen min om våren er nesten alltid en krokus. Jeg blir like lykkelig hver gang. Og kommer det først en, kommer det mange! De små spirene dukker opp i takt med at snøen trekker seg tilbake. Det er slett ikke alltid de klarer å vente på bar mark. De små spydene presser seg bestemt opp gjennom nesten hva som helst. Krokus er utrolig tøffe planter. Det er nesten ufattelig at så tynne, skjøre kronblader kan folde seg ut etter å ha stanget seg gjennom halvfrossen, våt jord, småstein, råttent løv og gammelt brask. Blomstene er hele, rene og så tynne at de blafrer i vinden. Ser man dem mot solen kan man se tvers gjennom de klare fargene. De er både sarte og kraftfulle på en gang. 

Krokusene blir flere for hvert år uten at det er noen som helst fare for at det kan bli for mange av dem i hagen min. Jeg hjelper til ved å dele tette tuer og ved å sette noen nye hver høst. Det er fort gjort. Eller kunne i hvert fall vært det, hvis jeg hadde husket om høsten hvor det egentlig er plass til knoller under overflaten. Erfaringsmessig tenker jeg likt hver høst og stikker spaden rett gjennom en gjeng med allerede etablerte krokusknoller. Og skulle jeg finne på å bomme på krokusen så deler jeg gjerne en påskelilje eller tulipanløk før jeg får sukk for meg. Men det er høstens dilemma. Det er måneder unna, og alt jeg kan tenke på nå er våren som skal komme. Husket jeg egentlig å dele de tetteste tuene med krokus i høst? Har jeg satt dem der solen smelter snøen først, tro?

Krokus har faktisk ikke stilk på samme måte som de fleste andre blomster. Den skyter knoppen sin rett opp fra jorden på et stilkaktig kronrør, samtidig som bladene dukker opp. Alt dette kommer fra knollen nede i jorden. Krokus har stengelknoll. Det vil si at nedre del av stengelen er omdannet til et lagringsorgan. Krokus kan tas inn i vase, men fordi de mangler en solid stilk er de mindre egnet til dette enn andre blomster. Og tar man dem ikke inn, er det kanskje bryet verdt å sette seg ned på bakken i blant, for å komme i øyenhøyde på den måten. Fra avstand er krokus fine fargeflekker i vårbrun hage, men på nært hold er de fascinerende skjønnheter hver og en i sær.

Her er en snøkrokus; Crocus chrysanthus 'Romance'

Krokus, som er i irisfamilien, kommer opprinnelig fra fjellområder som Pyrinéene, Alpene og Karpatene.
De er for det meste høyfjellsplanter, og da er det kanskje ikke så rart at de er så viljesterke og hardføre.

De fleste krokusartene blomstrer om våren, men det finnes også høstblomstrende krokus.

Selv har jeg kun vårblomstrende krokus i hagen, og av dem foretrekker jeg de småblomstrede sortene. De er mer grasiøse og livlige enn de storblomstrede, synes jeg. Dessuten tåler de et snøfall bedre også.
Men, jeg er som Ole Brum og sier helst "Ja, takk" til begge deler!

(Noen kaller Tidløs for høstkrokus, men Tidløs er en Colchicum autumnale, og ikke en krokus, selv om de kan minne om hverandre. Den er forøvrig veldig giftig! Det er kun krokus på bildene jeg viser her.)

Krokus er ikke så kresen når det kommer til jord og ph-verdi, bare den er passe fuktig og veldrenert. Når krokusen har blomstret dør knollen, men det gjør ingen ting, for før den dør sikrer den seg vet at nye knoller vokser over.


Krokus kan sette igang å blomstre selv om det er helt ned mot 5 grader. Det er ganske fantastisk!
Den tåler både sol og halvskygge, men blir det for mye skygge kan det bli litt lite blomster. Når knollene først ligger i jorden kan de bare bli værende. De klarer seg fint selv.
Hvis man vil, kan tuene deles når de blir tette, for å spre dem utover et større område.

Det eneste man skal huske på er at man ikke fjerner eller klipper vekk krokusbladene før de har visnet. Dette er for at de skal rekke å sende næringen ned i knollene slik at de får en god start neste år.
Og det vil vi jo at de skal få.

Det er litt skummelt å legge til navn her, for jeg husker ikke lenger hvem som heter hva. Hvis jeg skulle gjette er dette en Crocus tommasinianus 'Ruby Giant'

Vårkrokus blomstrer tidlig, og blomstringen varer gjerne i tre uker. Blomstene lukker seg om natten og åpner seg om morgenen. Hvis det regner eller er overskyet, holder blomstene seg lukket. De trenger en liten temperaturøkning for å åpne seg. Det får de på dager med sol og mye lys.

I mørke og dårlig vær beskytter altså kronbladene det viktige pollenet sitt ved å lukke seg beskyttende rundt. Da ligger insektene i ly likevel, og når humler og bier krabber frem og strekker på vingene, dirrer det altså i kronbladene også. Celler ekspanderer og trekker seg sammen som om de følger naturens egen puls. Og humlene kommer til vidåpne matfat, mens solen titter varmt ned på samarbeidet som skjer mellom blomster og bier i en verden hvor biedød er et faktum, og hvor barna må demonstrere for å vekke foreldrene fra totalødeleggelse av klimaet. Det har vel aldri vært viktigere å dyrke føde for insektene våre enn det er nå. Da er krokus en viktig blomst. Den tar vare på de insektene som våkner tidligst.

























Akkurat nå ligger alle krokus på Fagertun i frys under en tykk dyne av snø. Når telen begynner å gå, slik at vann kan sildre ned i jorden, har hagen våknet. Jeg får ikke ta del i alt som skjer før det når overflaten, men da er jeg klar. De skal få en varm velkomst når de dukker opp.

Jeg kan ikke annet enn å smile ved tanken på at startskuddet for våren snart går der ute under snøen.

Velkommen skal dere være, alle som en :)


Filmen nedenfor er lånt fra You Tube og viser hvordan en krokus åpner og lukker seg over en periode på to dager.

Vinter mot vår

Å vente på våren er en tålmodighetsprøve.

Spesielt i år.

Det er fortsatt nok snø i hagen til å grave snøhuler. Ikke med ståhøyde riktig nok, men dog.
Snøen ligger overalt. Det finnes ingen bare flekker enda, men det er store spor etter tæring av snø.

Et par runder med aske på snøen har hatt sin virkning. Det sørgelige var at det siste askeutslippet ble etterfulgt av et dekkende snølag. - Og da ble det slutt på moroa.

Alle snøbildene er tatt i dag. Det er med andre ord ikke mye vår å spore enda.
Men værmeldingen sier at det skal bli mildt framover.
Det er gode nyheter. 
Jeg lengter etter å kjenne lukten av våt snø når jeg går ut om morgenen. Jeg vil at snøen skal renne bort i våryre sildrebekker langs alle hjulspor i veiene.

Egentlig tror jeg at våren faktisk har kommet. Det er bare det at vinteren ikke har dratt sin vei enda. Våren smyger seg derfor stille omkring, gjemmer seg for vinteren og puster litt varm luft hver gang vinteren ser en annen vei.
Det har vært en helt fantastisk vinter i år med snø i store mengder, perfekt skiføre og passe mye kulde. Ikke rart at vinteren ikke helt klarer å slippe taket. Det er lenge siden den har sett så mye vinteraktiviteter, må skjønne.

Men det er med vinteren som med oss andre. Vi må kjenne vår besøkelsestid, og vite når det er på tide å trekke oss tilbake og så andre kan få komme til. Akkurat det er ikke nødvendigvis så lett for alle. Man kan jo fort la seg rive med til å ønske seg mer.
Kanskje er det slik vinteren har det nå. Han vil bare tøye applausen med et ekstranummer for mye.

Man skulle kanskje tro at Kong Vinter hadde gitt ut all snøen sin for denne gang, men jammen klarte han ikke å presse ut et tett snødrev både i går og dagene før. Man må jo nesten la seg imponere.
Våren blir litt blek når vinteren viser krefter på denne måten. Det er ikke bare bare å sette opp mot selveste kongen.

Mon tro om våren likevel klarer å smyge seg inn under snødekket og vekke krokusen der nede. For hvordan skal krokusen ellers vite når det er på tide å sende de spisse små spydene sine opp fra den frosne jorden? Og hvordan er det egentlig der under snøen i hagen?

Det ser ut som det meste er klemt ned i vannrett stilling. Tenker det er mange busker og trær som begynner å kjenne det i kvisten nå. Overstrekking i alle retninger med brist både her og der. Flere enn jeg liker å tenke på, ser ut til å lide av forskjellige grader av avrivning og kompliserte brudd.
Det kan nok hende at regningen etter vinterfesten blir litt større enn beregnet denne gangen.
Det får jeg ta som det kommer. Alt som ikke er dødt vokser nok ut igjen. Kanskje ikke med helt samme fasong, men det er som det skal være. Hagen er i levende forandring akkurat slik som jeg liker at den er.

Akkurat nå tror jeg at hagen ligger og dirrer under snøen. Det er nok en kakofoni av lydløse stemmer der nede som roper etter lys og varme. Kanskje sildrer det vann gjennom snøen og trenger ned i bakken her og der. Kalde dråper som kiler løken som har ligget i frys siden i høst. Tipper det rykker i de kalde, hvite løkrøttene da.

Jeg trøster meg med at det helt sikkert blir bart i år også.  Det skulle jo være maks uflaks hvis klimaendringer får isen til å smelte fra nordpolen for så å dukke opp i Fagertunhagen.
Det ville jo blitt den første isbreen på Toten siden siste istid. Spennende muligheter for brevandring, men dårlige utsikter for haging...

Jeg later som en sen vår er praktisk slik at jeg får god tid til å drive fram georginene. Jeg sår frø og prikler og kveler tanken på hvor store plantene kommer til å bli før de kan flytte ut.

Jeg måler daglig snødybden med blikket og sier til meg selv at den synker sammen. Joda, det snødde på ti centimeter til, men det synker sikkert sammen. Snart tror jeg. I hvert fall ganske snart. Kanskje neste uke, eller uken etter.

Endelig vår!

Nå har våren presset ut vinteren på Fagertun. Endelig!
Mellom visne stauderester lyser det i gult og lilla. Jeg har lyst til å sitte ute i bedene hele dagen og klippe ned brask. Jeg vil luke vekk ugress og rydde plass til alt som snart skal opp. Det blir ikke riktig slik. Tiden må strekke til på så mange kanter, men en halvtime nå og da hjelper også. Skuldrene senkes når jeg setter meg ned og tar fatt i saks, sekatør og ugressjern. Hodet tømmes og kreativiteten flyter. Det er når jeg sitter slik og ikke tenker så aktivt, at ideér og alternative løsninger dukker opp.
Det er når jeg sitter slik at jeg kommer nærmest hjertet av hagen min. Det er da jeg tar temperaturen og sjekker allmenntilstanden til Fagertun. Jeg ser hvor det er problemer, hvem som sliter, hva som spirer hvor og jeg finner frøplanter som er verdt å ta vare på. Bedene betraktes nedenfra og nærkontakten med halvvåkne insekter, jordens dufter og små mirakler er intens.
Det er en egen verden.

Jeg klipper alt gammelt brask i biter og slipper det rett ned igjen i bedet. Jeg liker tanken på at minst mulig fjernes. Gjennom sesongen tilfører jeg gressklipp og litt naturgjødsel, men tar bare ut blomsterbuketter (i rikt monn) og rotugress. Annet avfall blir stort sett lagt tilbake i bedet. Planen er at jorden skal bli bedre og bedre. Meitemarken skal trives og planterøttene skal få en porøs og næringsrik jord å vokse i.

Inne i kjelleren har jeg småplanter under lys. Ikke like mange som i fjor, men det blir nok flere innen utplanting.
Dessverre har jeg fått bladlus også. Det er første gang og fryktelig irriterende! Jeg klemmer nådeløst ihjel alle jeg ser. Om de slipper seg ned i pottejorden, trykker jeg til med en finger. '
Her om dagen var jeg så heldig å få en marihøne inn i bilen på vei hjem fra jobb. Aner ikke hvor den kom fra, men plutselig satt den på innsiden av ruten min og så veldig forkommen ut. Den ble fanget så snart jeg stoppet bilen, og fraktet ned i kjelleren. Ikke med onde kidnapper-hensikter, men med forsikringer om at det var et riktig så hyggelig sted.
I kjelleren fikk den plass på et persilleblad. For sikkerhetsskyld klemte jeg fast en bevinget bladlus foran den og sprutet litt vann på planten, så marihønen skulle skjønne at det var full servering i lokalet. Ved inspeksjon dagen etter hadde den forflyttet seg til en anisisop og så akkurat så fornøyd ut som marihøner med to prikker pleier å se ut. Hadde den hatt en tunge som oss, hadde den sikkert slikket seg rundt munnen og klappet seg på magen med et par av beina sine. Men nå er det en stund siden jeg så den. Ikke at det er så rart i jungelen av grønne blader som befinner seg i kjelleren. Jeg velger å tro at den sitter der et sted i det grønne og har det aldeles utmerket.

God vår til alle!

Nå braker det snart løs i hagen :)

Påskeblomstring

Påsken nærmer seg slutt for i år. En deilig påske med vårvær, humlesurr og god tid i hagen. Fjorårets fantastiske påske med ski, bål i snøen, aking og tur over Mjøsisen virker veldig fjern. Årstider er spennende og april kan være lunefull. Vi vet aldri helt hva vi kan forvente på forhånd.

Det har vært tydelige tegn på nattlige hagebesøk her siste måneden. Graving i plen og bed foretrekker jeg å stå for selv, så jeg har knurret litt innvendig. Håpet har vært at snøsmeltingen i skogen skulle gjøre den mer attraktiv enn hagen min, men nei...
Hull innunder uthuset likte jeg ikke, og da jeg etter noen voldsomme katteskrik fra uthuset tok lommelykten og gikk ut, fikk jeg nok. Jeg gikk rett på en grevling. Selvfølgelig! Jeg hadde jo sett sporene. Etter en lite morsom natt med en katt i manko, fikk jeg tak i en felle.
Heldigvis kom pus tilbake uskadd, men jeg brukte kattemat som åte og holdt kattene inne neste natt.

OJ! Grevling fanget gitt! Jeg trengte en jeger og det fort...
Etter en facebook-etterlysning kom jeg i kontakt med et par stykker. De kunne fortelle at grevlinger er fredet fram til juni. Ikke noe stort sjokk akkurat, med tanke på at de fleste dyr får unger på denne tiden. Det burde jeg jo ha tenkt på, men for å være ærlig så fortrengte jeg nok den tanken i akutt grevlingskrekk. Man kan sikkert få dispensasjon til å felle skadedyr, men for sikkerhetsskyld så kunne den ene jegeren fortelle at det er en ekstra totalfredning av alle dyr i påskedagene! Du har ikke lov til å ta en mus i fella hjemme engang!
Flaks for grevlingen!

Jeg tvang opp attenåringen min (som for tiden har døgnrytme som en grevling selv) og overtalte ham til å hjelpe meg med å få stappet fella med innhold inn i bilen. Det var ikke aktuelt å ta i gitteret for å si det sånn. Grevlingen som hadde sovnet etter nattens kamp mot buret, var ikke i bedre humør enn sønnen min da den våknet. Den freste og virket skummelt aggressiv. Jeg tror det var en ung hann. Den hadde nok slåss med mer enn fella mi for den hadde et nesten avbitt øre. Det var en gammel grodd skade.

Inne i bilen la jeg presenning og aviser under og rundt fella. Grevlingen luktet grevling og var ikke interessert i noen lang kjøretur, men jeg var sta og holdt ut i over 3 mil. Da hadde vi passert fylkesgrensa og nærmet oss Hurdal. Vi fant et hogstfelt og rygget oss inn. Fella ble plassert utenfor bagasjerommet og vi plasserte oss inni bagasjen. (Jeg har stor bil.) Ved hjelp av et par ovnskroker fikk vi lirket opp fella og etter litt om og men var det en rasende, men sikkert lykkelig (eller bare trøtt) grevling som styrtet avgårde inn på hogstfeltet og ble borte før døra rakk å smelle igjen på fella.

Nå håper jeg bare at den vil trives så godt som Hurdøling at den ikke vil se noen grunn til å finne veien tilbake til Fagertun. For det er visst det grevlinger gjør... De går hjem...

Foruten omplassering av grevling har jeg benyttet påsken til å lage mer kjøkkenhage. Det prosjektet er ikke ferdig enda, så det tror jeg heller jeg kommer tilbake til.

Ute i hagen blomstrer det i krokus, med innslag av en og annen snøstjerne, scilla og snøklokke. De vårblomstene som har preget bloggland siste måneden har endelig våknet på Fagertun også.

Nå er det aller meste av snøen borte og det dukker opp noe nytt hver eneste dag.

Jeg har klippet ned alt brask i bedene. Ingenting blir fjernet så nær som rotugress.

Hjertet som ble borte fra kvisthulen i vinter, dukket opp med pynt av krokus.


Ellers er det ikke så mye som pynter opp enda. Det meste er nakent og brunt. Kun tuene med blomstring lyser opp. Men så springer jeg til gjengjeld som en annen bie fra blomst til blomst, og riktig nyter dem på nært hold.

Jeg synes den tiden vi er inne i nå er den fineste i hele året. Det er så mye forventning i luften og små overraskelser som dukker opp. Jeg kan planlegg og forandre. Det er liksom ingen grenser for hva som lar seg gjøre. Jorden er fuktig og føyelig, røttene sitter løst og det er godt med plass. Jeg drømmer om blomstringen som skal komme og nyter den som allerede er.

Nå skal jeg ut i finværet å nyte den siste påskedagen.

Fortsatt god påske alle hagevenner :)

Vår i hagen

Endelig!
En deilig vårdag på en fridag! Kan det bli bedre?

Selv om natten var i tøffeste laget for de som overnattet i minidrivhuset på verandaen, så våknet jeg til fuglekvitter, solskinn og masse arbeidslyst.
Hagearbeid, vel og merke. Ikke noe annet. En hel dag med bare hage. Vidunderlig!

Armert med sitteunderlag, saks, sekatør og en  stikkepinne (Løvetannfjerner) bega jeg meg ut til den beste jobben i verden.

En kjapp inspeksjonsrunde avslørte at blåveisen strutter i skråningen, blant gammelt vissent gress og løv.
Den hvite tuen jeg fant i en veikant i fjor (og gravde opp med bare fingrene) har overlevd og blomstrer som bare det.

Det er masse hvit blåveis i den veikanten nå også. Kanskje jeg skal snike meg til et par planter i år også?
De er jo så yndige!



Under et ungt og sørgelig skadet epletre, har noen små vårpryd dukket opp i gresset. Kanskje de blir ensomme etterhvert om ikke epletreet klarer seg.
Det fikk nemlig stammen sin kløyvd av snøen for et par vintre siden, og selv om jeg lappet og forbandt så ser det ikke bra ut.

I bedene har krokusen dukket frem. En tue her og en tue der. De lyser opp, men frodig blir det ikke akkurat. Det er best å studere dem på nært hold.

Jeg må bli flinkere til å merke meg navnene. Den eneste jeg er helt sikker på av disse fire ovenfor, er Cream Beauty. Hun er avbildet på det nest siste krokusbildet.

Når jeg går igang med vårryddingen i bedene så tar jeg meg god tid. Om det er fordi jeg er så ekstremt grundig, eller om det er fordi jeg vil nyte det, tja... Det er vel helst fordi det er så deilig å sitte der helt nede på bakken og snuse inn våren mens jeg lar tanke fly og sansene vibrere.

Jeg bruker ikke rive i bedene. Jeg setter meg helt ned på kne (derfor sitteunderlaget) og plukker forsiktig bort alt vissent fra ifjor. Dette klipper jeg i biter som jeg lar ligge på stedet. Ugress som løvetann, brennesle, fuglevikke og krypsoleie blir løsnet med røttene av stikkepinnen og kastet i en stor lilla, myk bøtte. (Lilla er lurt for da syns den.) Det er ikke mye som kastes i bøtta. Det aller meste havner tilbake i bedet og blir til årets første mulch. Ved hjelp av fuktighet komposteres dette på stedet. Det er helt suverent for å forbedre jordstrukturen.

Senere kommer jeg til å fylle på med gressklipp, og det er sjelden behov for noe gjødsling utover dette. Når jeg ikke fjerner noe fra bedene, men fører alt tilbake til jorden, så blir det litt slik som det er ute i den ville naturen. Jeg bare rydder og styrer prosessen litt. Blander meg borti, kan man si. Det skal jo se pent ut.

Helt konsekvent er jeg dog ikke. Når det vokser som verst på sommeren så fjerner jeg mengder fra bedene. Men dette kommer tilbake etter en periode i komposten, mer eller mindre ferdig omdannet.

Jeg plukker også veldig mye inn til buketter. Det er virkelig en av de største fordelene ved å ha en frodig hage. Jeg har alltid friske blomster inne om sommeren. Ja, egentlig fra nå av og til snøen kommer.

På jobben har jeg en vase stående som jeg stadig fyller med det som måtte blomstre. Det sprer både duft og glede:)

Det er sjelden at ikke blomstene fanger oppmerksomheten til de som passerer, og vekker en trang til å stoppe opp og stikke nesen ned i en av dem. Noen ganger med et fornøyd smil og andre ganger med et forundret blikk når ikke den vakre blomsten har noen duft i det hele tatt!



Jeg oppdaget forresten to vinterblomster i dag som strålte omkapp med solen. Foreløpig står de der helt alene, men det spruter av spirer i jordoverflaten overalt nå. Det skal bli spennende framover. Jeg er en mester i å glemme hva jeg setter hvor av høstløk og blir like overrasket hver eneste vår!
Så, i år som hvert foregående år, så lover jeg meg selv at jeg skal notere hva som plantes hvor, hva som blomstrer når og hva som trenger å flyttes!
Haha... vi får nå se... Jeg har jo oppdaget Evernote, og det kan hende at det øker muligheten bittelitt...

Jeg tror jeg må avslutte med en ikke-blomstrende fargeklatt. Det er nesten så en skulle tro at det var et høstbilde, men denne Bergeniaen lyste alldeles rødt i morgensolen i dag. Den kvalifiserer helt klart til deling og spredning i bedet.

Må det bli en like deilig dag i morgen også:)

Prosjekt Pergola - del 1

I dag fikk jeg med meg sønnen min og dro på Pergolademontering.

Ikke akkurat hva en tenåring (som har sittet oppe halve natten med dataspill) ønsker å bruke en søndag til... 

Jeg forsøkte meg med en vekking klokken elleve, men det tok enda halvannen time før jeg fikk ham ut av senga. Etter litt overtalelse (jeg har jo bursdag i morgen og dette er det jeg ønsker meg aller mest...) kom han endelig på gli. 

Han fikk penger til bensin og durte av sted på mopeden. (Frihet er viktig!) 

Jeg stappet bilen full av klatreutstyr, verktøy, kjeks (smøring), plaster, ekstra batteri til drillen, fotoapparat og freste etter guttungen. Best å ikke miste han av syne.

Det første som måtte gjøres var å ta ned armeringsnettet langs den ene siden. Det var festet med en million gjenstridige ståldingser, som jeg ikke vet hva heter. Jeg ga sønnen min en skrutrekker og mente han kunne bende dem ut, men det eneste som bøyde seg var skrutrekkeren. 

Heldigvis så trener sønnen min seks dager i uken, og lysten til å vise muskler er alltid tilstede. 

Han kastet seg over en tang og gikk til kamp mot alle dingsene. Tilslutt kunne nettet flyttes unna. 

Det vil si, det kunne ha blitt flyttet unna, om ikke fem år med oppspart humle og viltvoksende epletrær hadde klamret seg til det. 

Men hagesakser og sager av alle slag fant jeg i bilen, og  lillesøster som hadde tatt seg av all merkingen, tok på seg rensing av nett også.

En liten nødmelding til min svoger...

Armert med hver vår drill og etterhvert riktige bits, satte guttungen og jeg igang med demontering. 

Jeg overhørte alle spørsmål om hvor lenge vi skulle drive  på, og siktet meg inn på alle synlige og usynlige skruer. For hver andre skrue jeg fikk ut så surret bare bits'en rundt i neste. NEI!!! Knurring hjalp lite, og tyngden bak drillen var det så som så med jo høyere skruene satt. Det er tungt å både holde seg fast, klemme i mot og sikte riktig på en gang. Særlig når gardintrappa vingler og skruene er søkk borte inni treverket, fulle av beis og tremasse. 

Jeg angret så smått på at jeg hadde vært så nøye da Pergolaen ble satt opp. Jeg hadde jo ikke i tankene den gangen, at den skulle kunne tas fra hverandre. Den hadde sikkert stått imot både orkan og jordskjelv med bare en tredel av alle de skruene vi klemte inn. (På min ordre, så klart. Ikke verdt at den skulle kunne ramle fra hverandre, nei!)

Sakte, men sikkert, havnet flere og flere deler på bakken. Og selv om tenåringen måtte ruse litt med mopeden innimellom, sparke litt fotball med lillesøster og foreta en anseelig mengde kropphevinger i tverrbjelkene, så ble pergolaen luftigere og luftigere for hver time.

Da nødmeldingen gikk igjennom til min kjære svoger, ble det enda mer fart i sakene. Han dukket opp med mye kraftigere verktøy enn jeg hadde og det ble ny futt i demonteringen. Han dundret løs på mine oppgitte skruer med superkrefter eller baufil, alt ettersom. Jeg lukket ørene for splintrelyder og tenkte hardt på at alt kan fikses bare jeg får det hjem.

Ved hjelp av spett og en stein til å bende mot, fikk vi opp de fleste stolpene. 

De satt dønn fast i hvert sitt jordspyd og måtte tas opp sammen. De mest gjenstridige er fortsatt frosset fast i bakken og trenger enda noen dager med varmt vårvær før de kan bendes opp.

Ikke så mye pergola igjen her... 

Tilslutt sto det igjen bare 6 av 18 stolper. Alt annet lå pent stablet på bakken. 

De siste seks blir bare barnemat når det tiner i bakken. I alle fall til sammenligning med alt vi klarte å få gjort i dag. 

Jeg har tenkt til å ta resten på tirsdag. Da kan jeg nemlig få hjelp av en god venninne med traktor og henger. Det må til litt størrelse på hengeren for å få med armeringsnettet og de lengste bitene av pergolaen. En bilhenger blir nok for liten. 

Det er godt å ha gode venner, snille, flinke unger og hjelpsom familie!  :) 

Det skal bli veldig spennende å få reist pergolaen i hagen hjemme. Det kommer det nok mer om i et senere blogginnlegg. I mellomtiden skal jeg vaske vekk grønske og beise på harde livet. Gjenstridige gjenværende skruer må ut og den nye plassen må forberedes. 

Jeg lurer på om jeg kanskje må til å grave hull til spydene nå, siden de sitter sammen med stolpene. Vi får se...

Uansett er nok den verste jobben gjort i dag! - Og det kjennes vidunderlig deilig ut :D 

Krokus i kveldssol

Vårminner

En vårdag for mange år siden, med fluesurr og solvarme

Jeg flyttet fra gamlehagen min for ca fire år siden. Den var da 17 år gammel og ganske voksen. I allefall deler av den.
Det fine med en velvokst hage er at den hjelper mer og mer til selv. Når det blir så tett og frodig og stort at hagen vokser fortere enn man klarer å henge med, da begynner det å skje små mirakler.
Plutselig dukker det opp en løytnantshjerte mellom to steiner og en krokus midt ute på plenen. En stjerneskjerm blir til mange og det er bare å flytte dem rundt og glede seg til de skal blomstre og avsløre fargen sin.
 Det er jo ikke det at plantene ikke formerer seg i en ung hage, men når det er få planter er det lett å luke litt for nøye, klippe av alle blomster i det de visner og rydde vekk alle muligheter til naturlig frøformering.

Selv en etablert og ellers frodig hage, ser gjerne litt flat og naken ut i det snøen forsvinner.
Men hvem bryr seg vel om det, når spirene bryter gjennom gammelt løv og planterester? Når den ene knoppen etter den andre åpner seg og gnistrer av farger.
Jeg lengter etter lys og farger hele vinteren og plutselig så er de der i all sin prakt. Knallgule vinterblomst, krokus og påskeliljer. Knallblå perleblomst, snøstjerner og scilla. Det er en vidunderlig tid når våren kommer.

Vårpryd på veg opp

Jeg hadde påskeliljer i mange fargevarianter i gamlehagen. Her er den gode gamle gule.

Hele planten er giftig. Den bør helst ikke settes i vase sammen med andre blomster da de kan visne på grunn av den giftige plantesaften som påskeliljene utskiller.

Her er en type villtulipan. Tulipa 'Violacea'

Den er ganske lav og nett. Den har en nydelig skarp rosa farge med mørk bunn.

I gamlehagen hadde jeg plantet litt løkplanter rundt de fleste trærne i tillegg til bedene. Her er det en gruppen snøstjerner som pynter opp ved en ganske ung lind.

Blå og rosa snøstjerner.

Chionodoxa 'Luciliae' og Krokus 'Advance'

En flittig bie sanker pollen fra Chionodoxa 'Pink Giant'. 

Jeg har satt snøstjerner i den nye hagen min også. De er nydelige. De formerer seg med frø og sideløk. Maur sprer gjerne frøene. Her på Fagertun har vi mengder av maur, så forhåpentligvis vil det dukke opp snøstjerner litt rundt omkring etterhvert.


Når det gjelder krokus er jeg nok mest glad i de små variantene, men jeg har jo funnet ut at lengst unna kan det være lurt med noen store for at de skal synes bedre innenfra.

Jeg drømmer om driver av krokus om våren. De glade fargene lyser opp i det brune landskapet som vinteren etterlater seg.
Siden krokus også sprer seg ved hjelp av sideknoller og frø er det bare å sette sin lit til maurene her også.

Krokus Tommasinianus 'Ruby Giant' og Krokus 'Big Yellow'

Vinterblomsten er ofte den første som dukker opp. Den blomstrer som regel mens det fortsatt ligger snø. Jeg har aldri fått til de riktig store mengdene av denne planten, men noen eksemplarer må jeg ha.

Eranthus hyemalis - Vinterblomst

Den har sin opprinnelse i vårfuktige skogbryn i Sør-Europa, og brer seg med korte utløpere og frø.

Jeg hadde mye av villtulipanen Tulipa 'Tarda' i gamlehagen. Den har mange blomster på hver stengel som åpner seg i sol og lukker seg i skygge. Den brer seg med utløpere og sår seg selv.

Tulipa 'Tarda' sammen med Scilla og Vårkjærminne.

Min favoritt blant tulipanene er denne botaniske sorten som heter Tulipa 'Turkestanica'.

Den er nydelig og grasiøs. Dessverre har jeg ikke denne i min nye hage. Men kanskje om jeg får tak i løk neste høst? Det må jeg få til!

Siden det fortsatt bare er januar så må jeg nok nøye meg med drømmene en lang stund enda.

Men jeg kan jo snuse litt på tulipanene som vokser ut av vasen på stuebordet og perleblomstene som begynner å vise blåfarge i kjøkkenvinduet.