En mørk Høstormedrue rager over de andre plantene. Det er sent i september og Georginene kappes i en fargesprakende sluttspurt mot frostens kalde bitt. Ormedruen tar det med ro. Hun er mørk og fager og står som en rolig og trygg silhuett over de lavere plantene som skriker om oppmerksomhet. Hun behøver ikke skrike. Hun trekker blikkene til seg. Hun svaier grasiøst med de høye stilkene. De når godt over to meter til værs. Øverst prydes hun av små sorte perler. Hun lar de lave høststrålene gli nedover stilkene. Hun nyter høsten. Hun kikker overbærende ned på Marikåpen. Det er bare blader igjen av henne. De er fulle av vann. Ormedruen grøsser litt. Hun rister på de flikete sorte bladene sine. De samler ikke vann.
Tidligere på sommeren kikket Frøken Marikåpe bort på den mørke tuen og ristet på det grønnkrusete håret sitt. Hun syntes litt synd på Høstormedruen som ikke kom i blomst. Stakkars, hvert år kom frosten og tok henne før knoppene fikk åpnet seg. Hun så liksom litt dyster ut der borte.
Hun boblet over av glede og fniste henrykt til den store tuen med geranium ved siden av seg.
Ja ja, visst så overgikk Patricia seg selv i år med en enorm blomstring, men hvem ble foretrukket til bukettene som skulle pryde bordet inne tro?
I kveld har altså Anne på Moseplassen åpnet for siste farge i X-faktor blomsterutgaven grønn og sort. Det er nok den vanskeligste fargen på Fagertun.
Her kommer frosten så tidlig hvert år at Høstormedruen dessverre ikke rekker å blomstre. Men knoppene er som en blomstring i seg selv med de nydelige perleradene som bukter seg grasiøst til værs. Jeg tar dermed sjansen på å slippe henne til i konkurransen, selv om den søte Marikåpen er et veldig friskt og frodig alternativ. Det er nå tross alt morsomt med litt drama i hverdagen :)
