Gylne tider

 

Det har skjedd en forandring. Den samme som skjer hvert år. Det er høst i luften både morgen og kveld. Midt på dagen kan det fortsatt være sommer, men klesvasken som tørker i solen må plukkes inn før ettermiddagens lange skygger strekker seg over plenen. Ellers slår den seg i den fuktige luften.

Den asiatiske liljen 'Grand Cru' ton i ton med en ryllikplante. 

Hjemturen fra jobb går langs bølgene åkre gjennom gjennom et blidt Totenlandskap. Kornaksene har begynt å bøye hodene sine. Frøene i enden av hvert snerp søker mot jorden. Åkrene begynner å bli gyldne. Enkelte trær har fått sine første gule blader. Om morgenen ligger disen våt og sløret over landskapet og edderkoppspinn trer fram overalt med sine glitrende duggperler. Plenen er våt og (de små) sneglene i kjøkkenhagen har plutselig satt verdensrekord i formering og invitert hele storfamilien på fest. Spisskål og salat står på menyen. Desserten inntok de aller først i jordbærkassen, men det ser ikke ut til å ha påvirket matlysten nevneverdig. Eventuelt er den bare skjerpet. Når jeg tenker på alle de som har brunsnegler i hagen, skal jeg ikke si et pip for å klage på slektstreffet her. Det er mer enn nok mat til både meg og sneglene. De spiser hullene og jeg spiser det rundt. Vi kan sameksistere tross alt.

Flammebedet vokser seg nesten i høyde med pergolaen ettersom sommeren går mot høst.

Tette tuer med gullgul kransøye

Langs pergolaen justerer flammebedet temperaturen omvendt proposjonalt med gradestokken.
Det blir kjøligere i lufta og varmere i bedet.
Det spraker i gule, røde og oransje nyanser. Plantene vokser seg store og frodige. De lokker fram bier, humler, sommerfugler og fluer i hopetall. Det summer intenst og pollen fraktes fra blomst til blomst. Her er det prangende, stort og robust som gjelder. Alle vil ha full oppmerksomhet og de roper gjerne i munnen på hverandre. Det er helt greit. Jeg bare fryder meg.

Etasjeblomst 'Cambridge Scarlet,' nøkketunge 'Desdemona' i knopp og en daglilje jeg ikke husker navnet på...

En bie går inn for landing i en vakker Solbrud. 

Det er de gule fargene som dominerer. Aksnøkketunge, prydsvineblom, solsikker og marikåpe.

Solbrud, Telekia og Tagetes er alle attraktive for små flygende skapninger.

Det er tid for overflod og rikdom nå. Både blomster og grønnsaker byr seg frem og det er bare å høste i vei. Fargerikt og saftig. Nok for alle sanser, hus og mage. Det er ikke verdt å skjenke været framover en tanke. Her er det bare å leve i nuet. Nyte gleden som sildrer gjennom kroppen hver gang jeg kommer hjem og går inn gjennom hageporten. Det er så mye å se på, smake på og være en del av.

Høsthaging

Det har begynt å regne gull igjen. Gult bjørkeløv daler ned på fuktig grønn plen. Om kveldene kryper temperaturen nedover og mørket jager meg ut av bedene allerede ved åtte-tiden. Klesvasken slår seg og plenen er våt både morgen og kveld. Når morgentåken omfavner meg med sin kjølige fuktighet, er det vanskelig å forestille seg hvor varmt det kommer til å bli utover dagen. Men jeg vet. Det blir noen timer sommer - og så er det høst når jeg endelig kommer hjem igjen.

Jeg fikk en pappeske med høstløk i posten for en stund siden. Mye av innholdet har kommet i jorden, men ikke alt. Til det har dagene blitt for korte for meg.
Men nå er det helg og resten skal på plass.
Det er det årlige påfyllet av løk. Mange slag er like som i fjor. Jeg vil bare ha mer. Noen er nye og spennende, og noen er nødvendige. Tulipaner, for eksempel. De må jeg legge noen nye av hvert år. Det er slett ikke alle tulipaner som vil blomstre i årevis.

Det er like skummelt hver gang jeg stikker spaden i bakken mellom storvokste stauder. Har jeg plantet her tidligere?
Om våren er det så god plass i bedene, men nå er de fylt til randen. Det er vanskelig å huske hvor det allerede ligger løker i jorda.
Jeg graver ut stein og ugress. Napper vekk visne valmuer og bender unna falmende bladverk og veltende georginer. Det er nesten så jeg må sloss fram hver eneste jordflekk.
Noen ganger graver jeg opp deler av gamle løker...



Av og til dukker det opp overraskelser. En orientvalmue i full blomst hadde jeg ikke forventet meg nå. Den var nok litt forvirret selv også tror jeg, for den turde ikke helt å åpne kronbladene.

Det er fortsatt mye som blomstrer ute, men det er akkompagnert av falmende skjønnhet og forfall. Noe tar seg best ut ved nærstudium. Blomster med stusselige naboer for eksempel... Noe tar seg best ut fra lang avstand. Da tenker jeg på alle de som har blitt fillete og brunskjoldete i kantene, men som lager en fin fargeflekk i hagen allikevel.

Men også det visne kan være vakkert. Frøkapsler og strå pryder gjerne hagen helt til snøen legger seg tykk nok til å dekke alt. Men det er leeenge til enda! Heldigvis :)

Fortsatt flagrer sommerfuglene rundt. Selv om trekkfuglene samler seg i flokker til et øredøvende spetakkel, kan høsten bli både mild og lang.

Etterhvert skal jeg ruske opp i bedene og dele stauder og flytte litt på noen planter. I kjøkkenhagen er det massevis av godsaker som skal inn og i skogen lokker soppen. 

Jeg håper på en fin og lang hagehøst.

Prosjekt Pergola - del 2

Grave, grave, grave, banke, vatre, rette opp, vatre, banke, vatre og endelig skruuuu....

Jeg er igang med å sette sammen pergolaen, men det går ikke veldig fort. Foreløpig har jeg gravd ned 12 av 18 stolper på jordspyd.

Ja, gravd ned... ikke banket...

I og med at stolpene sitter fast i jordspydene så må jeg stå på toppen av gardintrappen for å slå med slegga. Det er så upraktisk at det bare er de siste 10 - 15 cm jeg banker ned med slegge.

Først graver jeg altså et hull så langt ned som jeg kommer med armene. Når nesa subber gress og jord, da stikker jeg spydet nedi, måler til, vatrer og klatrer opp gardintrappa med en eldgammel slegge jeg fant i uthuset. Den er litt løs fra skaftet så jeg må slå nøyaktig og ikke slenge rundt meg. Jeg vil absolutt ikke ha den på tærne eller i knærne. 

Nå i helgen, etter å ha stått ute i regnet, var den litt bedre å bruke. Tror kanskje at skaftet har sugd vann så det sitter litt bedre.

Jeg klarer ikke å spa hullene med spade heller. Da streiker ryggen, og det er det ikke verdt. Nei, jeg sitter på kne ved hullet og bender løs jord, stein og skrot som dukker opp med stikkepinnen min (et orange og blått urgressjern egentlig...) og skuffer alt opp med nevene.

Tungvint? Hmm. Kommer an på hva en sammenligner med.
Jeg har ikke mannemuskler og hadde jeg vært en arkeolog så ville jeg sikkert syntes at dette var veldig effektivt. Jeg bruker jo ikke akkurat teskje og pensel...

Når jeg innimellom møter på rustne takrenner, gummislanger eller store steiner, så tyr jeg til spettet. (Og hvis jeg kan henge på spettet uten at noe skjer så graver jeg hullet større rundt hindringen...)

Her blir det pergola! Smått om senn...

Jeg trodde at jeg skulle få større problemer enn jeg faktisk fikk med alle skruene uten gjenger, men etter å ha ringt pappaen min for å låne en baufil så fikk jeg beskjed om å banke dem fram og tilbake til de brekker av - og det fungerer strålende! 

Egentlig hadde jeg tenkt å spyle alle deler og beise dem før jeg setter dem sammen igjen, men det har jeg ikke hatt tid til. Jeg kan vel gjøre det etterpå heller, tenker jeg nå. Det er så tungvint å ha alt liggende på bakken når gresset snart blir grønt og etterhvert trenger en gressklipp. Jeg spyler over det som skal høyt med høytrykkspyleren, resten kan jeg ta tilslutt. Den gamle beisen flasser av her og der. På toppen av tverrdragerne er det nesten ikke noe igjen. Beisen er byttet ut med grønske...
Bare jeg får opp alt så skal det få et nytt strøk og bli så godt som nytt, tenker jeg!

I dag er jeg helt mør i skrotten etter helgens graving. Det verker overalt i grunnen, og jeg synes det er helt perfekt å sitte her i sofaen med bloggen og planlegge videre. Ute regner det så det siler.

Sofaplanlegging

En pergola i hagen krever selvfølgelig litt planlegging! Den må jo ha en funksjon og gjøre noe for hagen. Det jeg tenker er at den skal bli bakgrunn for et langt bed, den skal bli en romdeler mellom hagen og naturhagen (skråningen ned mot dammen), den skal lage den første veggen mot klesstativet (som jeg gjerne vil gjemme litt) og den skal bli en fin tunnel å rusle i med utsikt mot dammen på den ene siden og blomster/bed på den andre (og oppover vegger og tak). Puh... Jeg setter jo litt krav til den...
Inngangen blir på langsiden, rett vis á vis verandaen min, i rett siktelinje fra verandadøren. Etterhvert vil jeg gjerne lage en sti fra verandaen, tvers over plenen og bort til pergolaen. 

Vel inne i pergolaen kan man da enten gå til høyre eller venstre. Til høyre ender pergolaen bak uthuset. Der skulle jeg gjerne hatt en dør. Der er nemlig naturtomten min. Det har potensiale til å bli et fremtidig woodland. Et helt eget preg med andre ord, og en fin overraskelse bak en dør på gløtt. Hvis man går til venstre i pergolaen så er det et lenger strekk enn til høyre. Der tenker jeg å lage en endevegg med en benk tvers over. Jeg tror jeg planter til enden for det vil skjule klesstativet. Eventuelt kan jeg henge opp et speil i tillegg. Det hadde vært helt ypperlig for å lure øyet til å tro at pergolaen er lengre enn den er. Det eneste som bekymrer meg er om fuglene vil bli lurt også. Jeg vil nødig lage en fuglefelle i enden av tunnelen min.
I og med at jeg stenger pergolaen i denne enden, vil jeg ha en åpning ut på siden. En sti gjennom blomsterbedet jeg planlegger på langsiden. Det ville vært for tungvint om en måtte snu og gå tilbake samme vei.
Hvis jeg ser bort fra den tunge jobben med å grave dette langsgående blomsterbedet, så gleder jeg meg veldig til å plante til langs pergolaen. Jeg har nemlig en idé om hva slags bed jeg vil lage. 

Flammebed

Det er noen planter som jeg alltid strever litt med å finne plass til. Det er de røde, oransje og gule. Nå har jeg tenkt at jeg skal samle slike planter og lage et flammefarget bed langs pergolaen. En såkalt "Hot border". Jeg er litt spent på hvordan det vil bli, men jeg har så mye kalde farger og pasteller ellers, så det er litt gøy å finne på noe nytt. 

Nå tenker jeg at pergolaen min med tiden
skal bli min egen "Firewalk" eller kanskje "Flammegang".
Hmm... Det høres kanskje litt voldsomt ut, men på høsten er det nettopp det jeg håper det skal bli. Knallfarger og høstfarger som et fyrverkeri mot den mørke pergolaen. En spennende utsikt fra stuevinduet også.

Jeg regner med at høsten blir den enkleste årstiden å plante for. Georginer og liljer, rudbeckia, helenium, ringblomster og blomkarse med mer. Det er mange å velge i for sensommeren. Jeg er mer spent på vår og forsommer, om jeg klarer å gjennomføre fargetemaet da også. 

Rødbladete planter, noe hvitt, noe gress og kanskje litt lilla som kontrast...  Jeg gleder meg!

Jeg skal ha armeringsnett på pergolaveggen mot bedet. Der kan jeg plante røde prydbønner (de kan spises), røde blomstererter, blomkarse og villvin. Kanskje en klatrerose eller tre også?
Jeg lurer på om Flammentanz ville klare seg så utsatt til? Polstjärnen er bankers og litt hvitt er nok helt greit mellom alle de intense flammefargene. Det kan være greit med noe som demper og gjør det mykere. Det grønne vil uansett binde alt sammen - tror jeg.. :)

Jeg er spent på hvor mye jeg rekker i sommer. Det tar alltid litt tid å skape nye bed.
Plantene må finne den rette plassen sin og vokse seg til.
Men først og fremst må pergolaen bli ferdig og bedet gravd opp!



Grave, grave, grave, banke, vatre, rette opp, vatre, banke, vatre og endelig skruuuu....