mandag 21. april 2014

Påskeblomstring

























Påsken nærmer seg slutt for i år. En deilig påske med vårvær, humlesurr og god tid i hagen. Fjorårets fantastiske påske med ski, bål i snøen, aking og tur over Mjøsisen virker veldig fjern. Årstider er spennende og april kan være lunefull. Vi vet aldri helt hva vi kan forvente på forhånd.

Det har vært tydelige tegn på nattlige hagebesøk her siste måneden. Graving i plen og bed foretrekker jeg å stå for selv, så jeg har knurret litt innvendig. Håpet har vært at snøsmeltingen i skogen skulle gjøre den mer attraktiv enn hagen min, men nei...
Hull innunder uthuset likte jeg ikke, og da jeg etter noen voldsomme katteskrik fra uthuset tok lommelykten og gikk ut, fikk jeg nok. Jeg gikk rett på en grevling. Selvfølgelig! Jeg hadde jo sett sporene. Etter en lite morsom natt med en katt i manko, fikk jeg tak i en felle.
Heldigvis kom pus tilbake uskadd, men jeg brukte kattemat som åte og holdt kattene inne neste natt.






















OJ! Grevling fanget gitt! Jeg trengte en jeger og det fort...
Etter en facebook-etterlysning kom jeg i kontakt med et par stykker. De kunne fortelle at grevlinger er fredet fram til juni. Ikke noe stort sjokk akkurat, med tanke på at de fleste dyr får unger på denne tiden. Det burde jeg jo ha tenkt på, men for å være ærlig så fortrengte jeg nok den tanken i akutt grevlingskrekk. Man kan sikkert få dispensasjon til å felle skadedyr, men for sikkerhetsskyld så kunne den ene jegeren fortelle at det er en ekstra totalfredning av alle dyr i påskedagene! Du har ikke lov til å ta en mus i fella hjemme engang!
Flaks for grevlingen!

Jeg tvang opp attenåringen min (som for tiden har døgnrytme som en grevling selv) og overtalte ham til å hjelpe meg med å få stappet fella med innhold inn i bilen. Det var ikke aktuelt å ta i gitteret for å si det sånn. Grevlingen som hadde sovnet etter nattens kamp mot buret, var ikke i bedre humør enn sønnen min da den våknet. Den freste og virket skummelt aggressiv. Jeg tror det var en ung hann. Den hadde nok slåss med mer enn fella mi for den hadde et nesten avbitt øre. Det var en gammel grodd skade.

Inne i bilen la jeg presenning og aviser under og rundt fella. Grevlingen luktet grevling og var ikke interessert i noen lang kjøretur, men jeg var sta og holdt ut i over 3 mil. Da hadde vi passert fylkesgrensa og nærmet oss Hurdal. Vi fant et hogstfelt og rygget oss inn. Fella ble plassert utenfor bagasjerommet og vi plasserte oss inni bagasjen. (Jeg har stor bil.) Ved hjelp av et par ovnskroker fikk vi lirket opp fella og etter litt om og men var det en rasende, men sikkert lykkelig (eller bare trøtt) grevling som styrtet avgårde inn på hogstfeltet og ble borte før døra rakk å smelle igjen på fella.

Nå håper jeg bare at den vil trives så godt som Hurdøling at den ikke vil se noen grunn til å finne veien tilbake til Fagertun. For det er visst det grevlinger gjør... De går hjem...



Foruten omplassering av grevling har jeg benyttet påsken til å lage mer kjøkkenhage. Det prosjektet er ikke ferdig enda, så det tror jeg heller jeg kommer tilbake til.

Ute i hagen blomstrer det i krokus, med innslag av en og annen snøstjerne, scilla og snøklokke. De vårblomstene som har preget bloggland siste måneden har endelig våknet på Fagertun også.

Nå er det aller meste av snøen borte og det dukker opp noe nytt hver eneste dag.

Jeg har klippet ned alt brask i bedene. Ingenting blir fjernet så nær som rotugress.

Hjertet som ble borte fra kvisthulen i vinter, dukket opp med pynt av krokus.


Ellers er det ikke så mye som pynter opp enda. Det meste er nakent og brunt. Kun tuene med blomstring lyser opp. Men så springer jeg til gjengjeld som en annen bie fra blomst til blomst, og riktig nyter dem på nært hold.














Jeg synes den tiden vi er inne i nå er den fineste i hele året. Det er så mye forventning i luften og små overraskelser som dukker opp. Jeg kan planlegg og forandre. Det er liksom ingen grenser for hva som lar seg gjøre. Jorden er fuktig og føyelig, røttene sitter løst og det er godt med plass. Jeg drømmer om blomstringen som skal komme og nyter den som allerede er.















Nå skal jeg ut i finværet å nyte den siste påskedagen.

Fortsatt god påske alle hagevenner :)







mandag 14. april 2014

Sol, vind og hestemøkk


























Fridag! Påskeferie og god tid til å gjøre akkurat det jeg hadde mest lyst til. Påskekrimboka lå klar, kjøpesenteret var åpent, det var sol og snø i fjellet, valgene mange. Jeg kastet meg avgårde allerede før frokost. Plutselig fikk jeg mulighet til å være med ungene å pynte i stallen hos faren deres. Jeg samlet møkk og jentene pyntet vekk resten. Hei og hå som det gikk unna. Rykende fersk møkk etter natten. Jeg halvfylte fòrsekker, for hestepærer er tungt og blir fort dampende fuktig. Sammen med litt halm stuet jeg alt inn i bilen og trallet meg hjem til frokost.

Det var en deilig start på dagen! 




Ute i hagen sto fire store kasser som jeg laget i går. Det skal bli to til, minst.. Jeg har nemlig plass til tre veldig smale kasser i tillegg til seks store. Jeg får nå se om jeg rekker med det i år.

Jeg plasserte de ferdige kassene der de skal stå, og stakk rundt tre av dem med kantskjæreren min. Så tok jeg den ene kassen og tippet pent rundt på hodet så den lå med bena i været ved siden av.

Det var grusomt vanskelig å fjerne gresstorven der kassen skulle være. Bakken var pakket med røtter fra den store bjørka i urtehagen.
Det er helt rart hvor grunt disse ligger. Håper det er dypere røtter også, for jeg var brutal og nådeløs der jeg spadde opp firkanten.

Røttene ble renset for jord i alle ytterkanter og amputert med dårlig samvittighet. Mens sevjen vætet jorda tippet jeg kassen rundt igjen og på plass i hullet.

Jeg foret innerveggene med plastikk.
Etter å ha fundert fram og tilbake på om jeg burde lage en sperre i bunnen, endte det med et kompromiss mellom meg og samvittigheten min. Plast et stykke inn fra kanten og helt åpent på midten.
Den stakkars amputerte bjørka skal få sin sjanse til å stikke et sugerør eller to inn i godsakene den også. Tipper at jeg kommer til å angre endel på det.


Vel, så langt - veldig greit. Det neste var vanskeligere. Hva lønner det seg å fylle i kassene? Jeg vil bruke minst mulig penger (dvs kjøpejord) og mest mulig av det jeg har tilgjengelig.

Alle kassene vil nok bli individuelt oppbygd rent innholdsmessig. Denne første ble mest varmbenkinspirert.
Jeg drasset fram et lass med kvist og kvast fra gårsdagens sjau i hagen.

Høstormedruestilker (solide greier), en nedklippet rognspirea (den vokser midt i en kasse - veldig upraktisk), jordskokkstilker fra i fjor og diverse fra komposthaugen. Dette brakk jeg opp i ganske store biter. Det som var mykt ble slengt oppå. Etter ca 10 cm la jeg gresstorven tilbake (opp ned) på det gyngende underlaget.

Deretter la jeg halm og hestemøkk lagvis mens jeg iherdig trampet rundt i kassen. Med voldsomme vindkast var det en utfordring. Jeg måtte nesten legge meg over halmen for å holde den på plass i kassen. Det føyk støv og halm alle vegne. Jeg kunne ha fylt kassen helt til kanten, men fordi jeg skal fylle så mange stoppet jeg før jeg var helt oppe.

To av lagene ble fylt med litt jord også, for å drøye ut møkka. Jeg vannet grundig og lenge. Trampet litt til, slurp slurp... og dekket kassen med tre oppklippede fòrsekker.

Strålende fornøyd med innsatsen sparket jeg av meg skoene ute (!) og dumpet ned i sofaen med mat, te og pc'n i fanget. Hos Bille på Skyggebalkongen fant jeg flere linker til Kjøkkenhageinspirert hage-tv med Carol Klein. Hva kunne passe bedre?

Og gjett hva.. Etter et par timer på sofaen stakk jeg ut og snekret en kasse til :D Veldig fornøyd med meg selv akkurat nå :)

Gjesp...


onsdag 9. april 2014

Inspirert av Late Hager













I skikkelig april-ånd tenkte nok værgudene at det må ruskes litt opp i vårstemning og hagesysler. Regn, sludd og snø gjør gjerne susen. Ingenting er som å rake om ettermiddagen, fyre opp i ovnen om kvelden, hutre seg til jobb i regn og tåke neste morgen, for så å komme hjem til ren og hvit hage. Blanke ark. Ikke et lauvblad i syne, bare noen gjenknepne krokuser med hvite sjal. Rent og ryddig.
Uæhh...
Heldigvis var det møte i hagelaget med foredrag og oppstart av studiering om Late Hager. Jeg tror kanskje jeg skal være forsiktig med å definere min egen hage som lat - eller meg selv for den del - noen får sikkert inntrykk av at hagen min er høyintensivt arbeidskrevende. Men nope... Ikke så!

Jeg fikk med en god venninne som psykisk støtte og troppet opp. Jeg trodde jeg skulle få høre om enkle, innholdsløse, kjedelige hager - med lite annet å foreta seg enn å ligge i solstolen og late seg. Heldigvis tok jeg helt feil!

Livlig og inspirerende morsomt tok Janne Bang oss med på en rundtur rundt i noen herlig late hager. Plutselig kjente jeg at yes, dette er slik jeg hager. Hagen min er en lat hage selv om jeg gjør så mye jeg lyster i den og elsker å drive med noe.
Det jeg gjør er vel egentlig å bygge ut flere late soner i min allerede late hage.

Hva er det som gjør en hage lat, lurer du kanskje? Smarte løsninger på vanlige problemer, er kanskje svaret.
























I følge Janne er det mye man kan gjøre for å lage en hage som passer seg selv mest mulig. Her er en liten oppsummering slik jeg oppfattet henne.

Uteplasser
Den største solstekte, nakne veranda er ikke nødvendigvis den som blir mest populær. Lag gjerne flere små uteplasser unna huset. Så enkelt som en liten sirkel av subbus kan være nok til å skape en plass for en stol eller to.

Husveggen
Ikke lurt med bed her. Dette er området for drenering og tørke.
Smale bed med roser er en klassiker som krever vanning og gjerne forårsaker vann i kjellere når roserøttene får gravd seg dypt nok ned.

Kanter
Legg kanter i flukt med plenen. På den måten kan man kjøre gressklipperen over og glemme kantklipping.

Gulv
Bruk ikke de aller laveste staudene som bunndekkere. Slike vokser det gjerne ugress opp i. De litt større tuedannende plantene som blodstorkenebb, hosta og marikåpe holder ugresset unna langt bedre. Stier kan lages av steiner, bark, treverk, heller, grus eller kombinasjoner av disse og andre materialer.

Vegger
Gjør hagen spennende med enkle vegger både i ytterkant og som romdeling inni. Det kan være hekker eller byggverk av mange slag. Frittvoksende busker er minst arbeidskrevende. Foreta kun litt foryngelsesbeskjæring år om annet. (Fjern greiner helt nedenfra.)

Tak
Trær over hodet gir en lun følelse av tak. Dette er spesielt hyggelig i tilknytning til sitteplasser.

Bed
Lag dem store nok og la plantene få bre seg ut. Jo tettere, dess mindre rom for ugress. Ta en rufs om våren og napp evt litt utover sommeren.

Plen
Ikke inntil husveggen. Ikke mer enn du trenger. Plen er arbeid.



Som enslig dame skjønte jeg forresten at jeg går glipp av det mest arbeidsbesparende av alt man kan ha i en hage. Nemlig en mann!
Det finnes visstnok enkelte mannfolk med turbo. Slike er perfekte. De har masse mannekrefter som gjør tunge jobber lette (man trenger bare å peke og forklare) de liker å legge stein, snekre portaler, bygge plattinger og grave. De får ting gjort i en fei.
Det gjelder bare å velge sin mann med omhu ;)

Nåja, enn så lenge nøyer jeg meg med egne damekrefter og synes jeg kommer langt med det. Jeg har jo god tid. Hagen må for all del ikke bli ferdig. Da blir det kjedelig!

I forhold til latskap i hagen så satses det på minst mulig kanter i kombinasjon med dårlig kantsyn.
Det vil si at jeg rett og slett klarer å se langt gress under gjerdet, rundt kjøkkenhagekassene og mange andre steder, uten å miste nattesøvnen. I det hele tatt er jeg flink til å se utvalgte områder/planter/blomster i hagen, framfor å ergre meg over at helheten er bustete og uferdig. Det kan være mye nytelse i de små detaljer og da bør fokus ligge der og ikke på det som ikke er så vellykket.
Noe av det lureste jeg gjør, er at jeg dekker bedene med gressklipp. Dette holder på fuktighet (sparer vanning), hindrer frøugress i å spire (sparer luking) og gir næring til plantene (sparer penger på gjødsel) og sparer tilslutt meg for en omgang med riva over plenen. Hvis jeg hadde kommet til å gjort det da.. Det er jo en annen sak!
Jeg har bark mellom kassene i urtehagen og planlegger noe slags fast dekke rundt kjøkkenhagen også. Null plenklipping rundt kasser er kjekt. I fjor gravde jeg alle trær i plenen inn i nærmeste bed. (Jeg utvidet bedene til de slukte med seg trærne.) Nå er det ingen trær å passe gressklipperen for. Det er ekte latskap det!
Jeg har forsåvidt gravd meg inn fra alle ytterkanter i hagen. Bedene er tette av planter og ugresset må virkelig sloss for plassen sin. Stiene som løper gjennom bedene er av stein eller oppkuttet kvist. Spesielt det siste er enkelt så lenge jeg har en kompostkvern. Aviser på bakken, så duk med kvistkutt oppå og voilà..! Etter fem-seks år, når kvisten begynner å bli omdannet og det dukker opp småplanter i den, er det bare å skuffe alt sammen ut i bedet som en mulch og fylle på ny kvist på stien. Enkelt, greit og praktisk talt gratis :)

Janne Bang har en egen hjemmeside, Late Hager, som du kan besøke. Du kan også finne siden hennes på facebook. I løpet av studieringen skal vi besøke hennes egne late hage. Jeg gleder meg allerede :D


Og hvis du synes at bildeutvalget mitt er litt rart til temaet denne gangen, har du aldeles rett. Jeg var bare litt lat og tok det jeg hadde for hånden fra forrige helg :)


Fortsatt fin uke !









mandag 31. mars 2014

Små fargeglimt av VÅR!
























Endelig har våren lagt seg tilrette i startgropen hos meg også. Selv om snøen ligger askegrå og sørpevåt, så vokser de bare flekkene time for time. Denne helgen har gjort underverker for min våroptimisme og oppdagelsestrang. Endelig er det farger å se!
Det er ikke så det slår i mot meg enda, men når jeg leter så finner jeg. Som små kostbare edelstener stikker de opp mellom kvist og kvast. De første blomstene.


























Det blomstrer i blått bak uthuset og ved garasjen. Blåveis (Hepatica nobilis) liker seg i kalkrik moldjord. Mitt framtidige woodland... Enn så lenge er dette et naturområde av hagen som klarer seg helt selv. Blåveis om våren, markblomster i juni og kaos etterpå.
Jeg har alltid hørt at blåveis er fredet. Det er den faktisk ikke. Den er kun fredet om den vokser i et område som er fredet.
Det er ikke ulovlig å grave opp en tue heller, men det er greit å vite at den vil trives på sitt nye voksested først. Får den sur sandjord eller torv vil den slite og kanskje gi helt opp.
Blåveis sprer seg ikke med rotutløpere slik som hvitveis. Den er avhengig av å spre frøene sine. Derfor er blåveis mer sårbar om vi graver opp mange tuer fra samme område i naturen.

























Blåveis er avhengig av nyttedyrene ute i naturen for å spre seg. Først må den pollineres. Det tar biene seg av. Se på det øverste bildet i midten over. Ser du bien som sitter på blomsten? Jeg er så glad for å ha sett bier allerede!
Når blomstene visner, svulmer det opp små frukter som de modne frøene sitter på. Stilkene bøyer seg så fruktene senkes mot bakken og da er det fest for maurene. De frakter fruktene med seg for å spise dem, og samtidig hjelper de til med frøspredningen. Genialt ikke sant?






























Helt inntil husveggen blomstrer det i gult. Det er ikke mye. En eneste vinterblomst foreløpig og noen krokus. De fleste ville sikkert ikke oppdaget dem engang. (Da tenker jeg selvfølgelig ikke på dere hagebloggere..)

Den lysende varme gulfargen er så full av sol og energi at den kan fylle hele meg når jeg bøyer meg ned for å ta dem i nærmere øyesyn.










Senere kommer det til å dukke opp flere, men akkurat nå er dette prinsessene i hagen. De får full oppmerksomhet og de nyter det, tror jeg.

Utenfor hagen vokser det tysbast og hestehov. Egentlig vokser begge deler inne i hagen også, men de har fortsatt snødekke her..
Tysbasten holder til på naturområdet mitt. Jeg skulle ønske den kunne blitt litt kraftigere, men pleie får den nok ikke på noen år enda. Akkurat som heggen er den vidunderlig når den blomstrer med sin fantastiske duft, og så blir den glemt resten av året.
Huff for en skjebne..























Forrige helg var jeg på besøk hos eldstejenta som går på Seljord folkehøgskule. De inviterte til et flott musikalshow i kulturhuset. Dette falt sammen med 20 årsdagen hennes, så det ble litt av en feiring på dagen. Dagen etter fikk vi tid til en liten gåtur i området. Heldigvis hadde jeg kamera i lommen. Våren hadde kommet lenger i Seljord enn hos meg på Toten og det var en fryd å kikke inn i hagene vi passerte.



Snøklokker og klosterklokker i mengder. For et syn! Jeg strever og strever for å få en og annen til å klare en forsinket blomstring hjemme, men her så de ut til å være i sitt rette element.















Det er så deilig å kjenne at våren har tatt sine første famlende skritt over landskapet for i år. Nå blir det bare bedre og bedre framover. Jeg gleder meg så til alle fargene som skal komme!
I hele vinter har fargeskalaen vært strammet til så hardt at det nesten har vært som å bo i en svart-hvit-verden. Bare småfuglene og en klar himmel har livet opp. De mest fargerike av fuglene har vært dompapene. Gjør de som i fjor så blir de nok her gjennom sommeren også. Jeg må bare sørge for påfyll av solsikkefrø så er de så fornøyde :)















Her i ettermiddagssolen ser herr dompap nesten orange ut der han sitter i hekken og erter kattene. Og den hvite bakgrunnen... ja den er der fortsatt.


Ønsker alle en flott og vårlig uke :)

lørdag 15. mars 2014

Det vil spire og gro.



Hager er potensielle overflødighetshorn. De gir mer enn gjerne mye tilbake for den innsatsen man legger ned. Men det er viktig å huske at man må gi for å få. Og så må man se etter hva man får, for det er ikke nødvendigvis det man venter. Naturen er slik at den legger tilrette for reproduksjon. Bar jord vil spire, spirer vil vokste, knopper vil blomstre, bier vil pollinere, frukter og frø vil bli spist eller spredd på annen måte.


Spiller vi på lag, og planter soltilbedere i solen og skyggetålende i skyggen, så blir vi helst rikelig belønnet. Det samme skjer med alt vi gjør som faller i god jord (bokstavelig talt). 
Og bommer vi med det vi planter, så sender gjerne naturen opp noe annet fra bakken i stedet. Det mangler ikke på oppfinnsomhet der. Kanskje rynker noen på nesen og tenker ugress, men hva så? Det er naturens generøsitet. Vi kan fjerne ugresset og plante noe annet i stedet. Det er ikke så farlig for naturen hva som vokser hvor, bare det er noe som vokser. 


Planter eller sår vi blomster som frør seg selv, vil det alltid skje noe nytt i hagen. Plantene vil bevege seg rundt fra år til år og skape spenning og overraskelser. Og jo mer man planter jo mer vokser det. Det vokser mer enn vi planter faktisk. Stauder breier seg. Utløpere stikker avgårde og frø seiler i vinden, fraktes av maur eller får skyss i pelsen på et forbipasserende dyr. Jo flere sommerblomster man plukker jo flere nye springer ut. For plantene vil ikke gi seg før de går i frø...




Har man en kjøkkenhage merker man virkelig hvor mye man får. Et bittelite frø kan fylle en tallerken, kanskje flere ganger til og med. Det er nesten magisk. Tenk hvis du sådde alle frøene i én tomat... Hvor mange tomater kunne du høste da? Eller en hasselnøtt? Nøtter fra et helt tre i år etter år. Og selve treet ville bli større og bære flere nøtter... 




Jo, alle hager er generøse om de får lov. Vi er heldige tilretteleggere som kan nyte resultatet. Hvis vi klarer å fokusere på det som til enhver tid er bra i stedet for å se på alt det andre, er vi generøse tilbake. For vi klarer aldri å temme naturen helt - heldigvis. Kanskje blir vi rett og slett mer overbærende og gavmilde selv av det å hage. (Hage er i ferd med å bli et verb også) 
Det er så mange positive, blide hagebloggere på nettet som gjerne sender frø og planter til hagevenner, hjelper med å svare på spørsmål og deler sine erfaringer med andre.

Her om dagen fikk jeg en konvolutt i posten fra Danmark. I konvolutten lå det et veldig hyggelig kort og frø av Oljeplante (Ricin). På kortet sto det at avsenderen hadde lest på bloggen min at ricin-spirene feilet (råtnet). Selv hadde hun noen frø i overskudd og de sendte hun altså til meg som en overraskelse. Tenk så hyggelig gjort! Jeg gikk og smilte hele dagen. Nå går jeg og titter på jorden hver dag og venter på at den skal løfte på seg. 



Generøsitet er tema på Blommig Fredag.   Klikk gjerne på linken for å se flere bidrag.




onsdag 12. mars 2014

Fra Mammutsalg til rosebestilling



Jeg har handlet på Mammutsalg i årevis. Det er jo en glimrende anledning til å skaffe lesestoff for en rimelig penge. Noen år tenker jeg at dette salget skal få komme og gå uten meg. Jeg sparer heller pengene. Slik som i år. Det gikk helt fint. Jeg scrollet forbi de store mammut-annonsene på nettavis-sidene og fylte papirsøpla med reklame hjemme. Men så dukket det opp en hageblogg med tema 'Mammutsalg'... og ikke nok med det, den ramset opp diverse hagebøker med tilhørende lave priser! Jeg klarte ikke la være. Jeg trykket meg inn og kikket. Deretter skrev jeg ned noen av bøkene på en huskeliste som jeg IKKE hadde tenkt til å bruke. Den skulle bare ligge der i lommen min for moro skyld. Jeg reiste hjem. Jeg var rolig og behersket og lot dagene gå. Men så måtte jeg innom kjøpesenteret en tur. Der passerte jeg en bokhandel hvor det lyste i gult, med røde mammuter. Nei, egentlig passerte jeg den ikke. Jeg ble sugd inn. Og der... midt på bordet foran meg lå Dag Lyngar sin bok : '100 av våre beste roser'. Det var den eneste hageboken de hadde igjen, men det var nok. Akkurat passe og akkurat hva jeg kom hjem med.

Jeg besøkte rosehagen til Dag for noen år siden. Det var inspirerende. Aïcha i full blomst gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg ble helt forelsket.

Aïcha (lånt fra nettet)

Og gammel kjærlighet ruster ikke, for i boken lyste Aïcha mot meg. Vakkert prydet med herdighet i sone 6. Kan det være mulig at den skjønne tåler mitt klima? Jeg bor bare en halvtime fra Rosehagen til Dag, men i forhold til ham bor jeg nesten på høyfjellet. (Jada, jeg overdriver...)
Jeg kikket inn på nettsidene til Rosa Røyse. Der har jeg handlet barrot-roser tidligere. (Stort sett med godt resultat.) Aïcha sto oppført som en rose som bør vinterdekkes i utsatte strøk... Jasså, de er ikke enige altså? Kanskje det betyr at jeg må finne ut av det selv? Aïcha med sin milde gulfarge og deilige duft vil nok ta seg godt ut ved den mørke pergolaen min. Nå skal jeg riktignok lage meg et flammebed der, men om damen virker sart, så kan det sikkert flamme opp rundt henne.

Rosa alba Maxima (lånt)

Når jeg først var igang med både roseboken og Rosa Røyse, kom jeg ikke utenom Rosa alba Maxima. Dag skrev enkelt og greit at "alba Maxima er kanskje den første rosen man bør anskaffe i hagen". Jaha... Det ble ikke min første rose, men nå skal den inn i hvertfall. Rosen som kanskje er den lengstlevende av alle roser. Det er klart at den skal få bo på Fagertun. Superherdig (H7-8), med sterk og behagelig duft. At den kun blomstrer én gang (i året) har jeg ingen problemer med. Da blir det til gjengjeld ekstra stas :)




Rosa Mundi (lånt)
Og så var det Rosa Mundi da. H6.
Henne hadde jeg i gamlehagen min. Rosens stripete skjønnhet er litt spesiell, utrolig vakker og sjarmerende.
Jeg skjønner ikke at jeg har klart meg uten henne i over 5 år!








Agnes.  (Bildet er lånt fra nettet)

Jeg fikk forresten lyst på flere gultoner. Agnes ble for fristende.
Hun blir også beskrevet av Dag som en robust dame som klarer H6-7. Agnes kan få stå ved det mørke gjerdet mitt og lyse opp.

Det blir nok bra :)





Tilslutt smatt Ritausma inn på bestillingslisten. Dag skriver nemlig at " Den når høyt opp på alle rosekåringer og er en rose som kommer til å bli enda mer populær med årene, ettersom flere vil bli oppmerksom på at den finnes." Klart jeg blir nysgjerrig da. En rose med herdighet  H6-7 må jo passe ypperlig inn her. Den blomstrer til og med fra midten av juni til langt ut på høsten.












Jeg vet ikke om boken som var så billig egentlig ble så billig, men kanskje blir hagen min litt rikere til sommeren, og da gjør det vel ikke noe om lommeboka er litt slapp ;)

Det skal bli spennende å se hvor egnet Fagertun er for rosedyrking. Jeg må i allefall holde meg til de mest hardføre og robuste typene. Foreløpig har jeg hatt suksess med tre typer kanadiske buskroser, polstjernen (selvfølgelig), Louise Odier, provinsrose, dukkerose, kystkvitrose og Hansa. Hurdalsrosene klarte fjorårsvinteren litt overraskende dårlig, men ikke nok til at jeg er bekymret. Frühlingsduft, Rosa Moyesii, og Maidens Blush sliter alle tre, men henger foreløpig med.

Ute er hagen fortsatt dekket av snø. Sukk! Det tiner veldig, men med så mye snø tar det tid. Yr spår vinter igjen og jeg må belage meg på innehaging og nettsurfing en stund til framover.

Jeg har med andre ord god tid til å finne ut hvor rosene skal graves ned når de kommer :)

Er dere nysgjerrige på rosebokforfatterens hage så ta en titt her: Dag Lyngars rosesider.