lørdag 22. november 2014

Betatt av en klatrer




Og jeg som trodde jeg ikke var fordomsfull... 

Jeg har visst om blodbeger i årevis, men avskrevet planten som vanskelig å få til og dyster i fargen. 
Dyster faktisk! 
Altfor mørk og med et like skummelt navn.
Hva skulle jeg med den?

Men som med alle mine ungdommelige og ubetenksomme dommer over hva jeg likte og ikke likte, sto også denne for fall - tilslutt. Det er heldigvis lenge siden jeg var så raskt ute og avslo blomster som stygge og kjedelige. Og det uten egentlig å ha sett dem nærmere innpå enn min egen kroppslengde. Veldig lenge siden...

Men Blodbegerne har holdt seg unna. De har gjemt seg i hagemagasiner og andres blogger, helt til 2013. Da sto jeg plutselig foran Hagegal-standen på Hagemessen og ble nødet med et lite plastbeger fullt av småplanter. De så slett ikke blodige ut. Ganske lysegrønne faktisk. Nesten så jeg fikk et lite håp om at de skulle takle både meg og hagen min, tross all min skepsis.



Vel, for å gjøre den historien kort, ble jeg overbevist i den grad at jeg både sanket frø av plantene mine og gjorde et (mislykket) forsøk på å overvintre en av dem inne. 

Morplanten, som jeg satte mørkt da den skulle stått lyst, viste ikke tegn til liv om våren. Heldigvis spirte frøene så det suste. De vokste og vokste, og snurret seg i hverandre. Jeg klippet og stusset litt, og kunne sikkert tatt mye mer enn jeg turde. Da sommervarmen kom, ble de plantet ut. Det så de ut til å stortrives med. De grep tak i det de fant, slynget seg rundt, og klatret helt på egenhånd. Noen klatret i rosestativer, andre i armeringsjernet på pergolaen og de mest uheldige fikk utdelt den litt for skyggefulle kvisthulen. Der var det trangt om plassen og kamp om lyset. De klarte seg fint, men ble ikke like frodige og store som de som sto i solen. Det er forøvrig disse barna av fjorårets planter som pryder innlegget her.
Det man straks tar for å være blomsten, den rosa klokken, er egentlig bare begerblader. Selve blomsten er nesten sort og henger ut av klokken med kritthvite pollenknapper.
Blomsten visner og faller ut, men det rosa begeret henger der standhaftig hele sommeren til ende. Om blomsten blir pollinert før den visner, blåser det seg opp en liten boble midt i klokken. Det er en frøkapsel. Er du heldig så er den skranglende full av frø :)

Blodbegerblomst
Når jeg skriver om blomstene mine så omtaler jeg dem ofte som om de skulle være jenter, kanskje prinsesser eller til og med dronninger...
Det får jeg ikke helt til å passe inn med denne blomsten. 
Den er maskulin! No doubt...

Jeg går jo og plukker på plantene mine. Løfter blomsterhodene opp så jeg kan se dem i ansiktet og ja... dere vet... pusler litt med dem.

Jeg behøvde ikke vippe opp mange blodbegerknopper før jeg i anstendighetens navn lot dem dingle i fred ;)
Ingen ting i veien med potensen der. Ikke rart de skrudde seg nesten til topps på rosebuene mine. Og det på sin aller første sommer. Dette er egentlig stauder nemlig. De ville vokst seg kraftigere, høyere og flottere for hvert år om de bare hadde taklet vinteren. Men akkurat det er nok litt mye å forlange når de stammer fra det sydlige Mexico... 

 Her behøves neppe ytterligere forklaringer på plantenes maskuline trekk.

Det hjelper ikke at de kler seg i rosa eller nesten sort heller.


Hovedtyngden av plantene nådde et par felter høyere opp på rosebuen innen frosten tok knekken på dem. De øverste lange skuddene klamret seg fast over hodet på meg, men der rakk ikke blomstene å slå ut.

Akkurat de to plantene på bildet over har jeg pottet opp, klippet ned og tatt inn. De står med små spede skudd i kjelleren. Under lys denne gangen... Så får jeg se om de klarer seg bedre enn fjorårets. Kanskje kan jeg bruke skuddene som stiklinger også. Da har jeg enda en overvintringsmulighet. Det er spennende med planter, og noen er verdt en ekstra innsats.
Frøene jeg har sanket ligger fortsatt i kapslene sine. De er så tørre at det skrangler når jeg rister på dem. Frøene skal i såjord senest i januar. Kan hende jeg starter i desember allerede. De trenger lang tid... Det er nesten så jeg gleder meg til å komme i gang. Til tross for at vinteren knapt har kommet enda.
Selv om blodbeger ikke tåler vinteren her, så er den forbausende tøff.
Det har vært mange frostnetter med helt ned i 3-4 kuldegrader uten at den ga opp. Selv om den var rimkledt flere morgener på rad, så struttet den like fint når solen hadde smeltet is til vanndråper. Det var nesten trist den dagen jeg klippet ned to av dem for å ta med røttene inn.

Det ble noen midlertidige kranser og hengende buketter inne de påfølgende dagene.
Vakkert det også :)

Nå har alle planter tatt kvelden her på Fagertun. Blodbegerne ute er døde, men i kjelleren er det både liv og håp. Og mer skal det bli. Til sommeren gleder jeg meg til å kle vegger og stativer med denne villige klatreren som hverken er dyster eller blodig. Den er igrunnen veldig anvendelig og fin :)


Blodbeger - Rhodochiton atrosanguineus


lørdag 15. november 2014

Hagelykke



Er vi ikke alltid på jakt etter den gode lykkefølelsen?
Vi leter etter den store kjærligheten, de store prestasjonene, noe vi kan vise fram og være stolte over. Kanskje lykkefølelsen kommer når vi kan skaffe oss nye, fine ting? Når vi reiser og opplever andre steder? Kanskje er det når vi er alene i den store naturen at følelsene bruser som ørsmå champagnebobler i blodet? Når vi legger et nyfødt mirakel til brystet for første gang og kjenner at melken strømmer?
Hmm... Lykkefølelsen er sikkert ganske individuell.  Kanskje kjennes den som champagne? Som forelskelse? Som glade ilinger i magen? Kanskje blir man varm i kroppen, fornøyd og lett til sinns? Uansett hvordan vi opplever lykkefølelsen vil vi gjerne ha mer. Så vi jakter.

Rosen Louise Odier dufter vidunderlig og blomstrer overdådig lenge.


Heldigvis er det mange veier til lykken. En av dem er hagen. En hage kan være alt fra en blomsterkasse på veggen, til en balkong, til en større eller mindre hageflekk. Det trenger bare å være en bit av verden som en selv disponerer. Da kan man gjøre hva man vil. Prøve så mange ganger som helst. Bestemme selv. Klø seg i hodet og lete etter inspirasjon. Kaste seg optimistisk i gang... eller gi blaffen... (-men da bør man nok heller søke lykken andre steder.)
Det er neppe slik at alle blir lykkelige av det samme. Men det dukker stadig opp artikler i aviser og på nettet, som nettopp beskriver hagearbeid som avstressende og lykkefremkallende... Kanskje ligger det en rest av det naturmennesket vi engang var i oss?

En titt inn i hagen.


Oldemorhagen kaller jeg denne delen. Den er vakrest tidlig på sommeren.


Hagelykke er vanedannende. Det skal ikke mye til heller. Kanskje starter det med at en kjøper seg en sommerblomst og blir overrasket over at den overlever sommeren. Utvider med noen flere året etter. Så står det plutselig en avdelt staude fra en nabo i jorden... -Og før man vet ordet av det, står man med yoghurtbeger, kjøpejord og frøposer på kjøkkenet. Ute er vårsola i ferd med å smelte bort vinteren. Inne begynner små spirer å titte opp i vinduskarmen. Er det så enkelt? Bare frø, jord,vann og så har man laget en ny plante? Yes!!!
Uten at man kanskje har tenkt over det så tar man aktivt del i en skapeprosess som involverer liv, død, skjønnhet, duft, kanskje mat, og helt sikkert utallige insekter.
Om man lager plantene selv eller kjøper dem, spiller det noen rolle? Kanskje blir man enda mer lykkelig når man lager noen planter selv? Fasiten er forskjellig fra person til person, tror jeg. Det er bare å prøve. (Men husk at du kan bli hektet...)

Selvsådde revebjeller skaper spenning i hagen.



Selv oppdaget jeg hagelykken tidlig. Den har nok vært i meg fra barneårene. Det handler om å lytte, se og være oppmerksom. I hagen kan man lettere stresse ned. Sitte rolig og betrakte. Bare nyte. Eller arbeide fysisk mens tankene flyter avsted. Hagen stimulerer alle sansene våre. Jeg kjenner at den gir meg energi. Jeg lader meg opp i hagen. Alle følelsene jeg beskrev først i innlegget finnes i meg når jeg er i hagen. Ikke på én gang... heldigvis. Det hadde blitt litt voldsomt. Men en følelse nå og en annen da. Mest av alt kjenner jeg en uendelig takknemlighet. Jeg føler meg så utrolig heldig som har mulighet til å skape mitt eget lille paradis. Hjemme.


Kvisthulen er et favorittsted.  Her kan jeg gjemme meg bort litt.


Men er det hagelykke når gråværet ligger som en kald, fuktig hinne over hagen i ukesvis? Når høstmørket gjemmer hagen ute av syne fra alle vinduer?
Tja, har vi egentlig godt av å spise sjokolade hver dag? Kanskje er det lurt med pauser for å kjenne på gleden når solen titter fram og fargene gnistrer igjen.


Lykke er også forventninger om det fine som skal komme :)





Trädgårdslycka! er tema hos Bland rosor och bladlöss. Vil du lese flere innlegg på dette temaet finner du det her.

lørdag 8. november 2014

Lengsel etter lys



Et langtidsvarsel uten gløtt av sol. Ettermiddag midt på dagen. Kveld i huset før middagen er over. Det er november. November med gråvær, regn, sludd og smeltende snø.
Lengselen etter lys er stor.
Jeg har bare dagslys til disposisjon i helgene. Hvis ikke solen skinner da, må jeg vente enda en uke.

Heldigvis har jeg samlet sol, lys og hageglede på harddisk gjennom en lang og fantastisk sommer. Og ikke bare sommerlys... Vinteren byr innimellom på så gnistrende lys at man nesten må knipe øynene. -Og vårvinterens takdryppende forventninger om blåveis, vinterblomst og krokus... Det er rene saligheten :)






Med fyr på peisen og lampelyset akkompagnert av levende lys, er det lov til å drømme seg tilbake. Gå seg vill i utallige bilder og la seg henføre på nytt. Det både gjør godt, og lover godt.
Tenk på hvordan lyset smyger seg tilbake - bare vi kommer ut av den forestående julefeiringen med alle sine kunstige lysbomber og røde stearinlys. Når primulaene roper etter deg på butikken, og tulipanene vokser seg krokete i store vaser. Det er da vi våkner av iherdig fuglesang litt tidligere for hver morgen.



Lyset påvirker serotoninproduksjonen i kroppen vår. Serotonin er et signalstoff som produseres i hjernestammen og som har stor betydning for humør, døgnrytme, søvn og sexlyst.
Ikke rart vi lengter etter mer lys på denne tiden av året!

Og når lyset endelig flommer over oss igjen, eksploderer naturen rundt oss i våryr kurtise, fargeprakt og summende glad travelhet. Våren er her :)





Vi må nok finne oss i at mørket kryper enda tettere innpå oss en stund til. 
Fram med refleks og hodelykt, sofakrok, bøker, filmer og hagebilder. Nå er det andre aktiviteter som spiller hovedrollen. Slik er det å ha årstider, og takk for det!

Men til tross for det... Jeg kjenner på lengselen etter lys! Og kanskje er det fint å ha noe å lengte etter også :)



Dette var mitt bidrag til Blommig fredags: Lengtan efter ljus
Vil du se flere bidrag på dette temaet så klikk her.





lørdag 1. november 2014

For et halvt år siden

Verden sett fra froskeperspektiv. En julerose blomstrer foran kvisthulen.

I dag er det siste dagen i oktober. Det snør vått og er mørkt. Jeg var ute og kuttet noen frosne grønnkålblader til middag. De hadde snødd ned og sto der som hvite hauger i det svinnende lyset.
Fargene blir borte nå. Hagen er vissen og snart er den vekk. Bare omrisset blir værende over vinteren.

For ganske nøyaktig et halvt år siden var vi i andre enden av skalaen. Da var hagen i ferd med å våkne igjen. Den var naken og bar, men med små glimt av blomster og løkjuveler her og der. En tid full av pågangsmot, forventninger og glede.


Her hvor jeg hager kommer gjerne høsten tidlig og våren sent. Som regel har vi en skikkelig vinter også. Når jeg ser tilbake på bildene fra overgangen april/mai, ser det veldig goldt ut. Men jeg vet at det ikke føltes slik da. Jeg hadde tatt vårens detaljbriller på og zoomet inn alle nye spirer som dukket opp fortløpende. -I knestående, ja nesten liggende posisjon, med kamera klart og nesen full av jordens dufter.


Ikke mye farger og spenning her, bare en stor dose vårglede :)
Våriris
Våren er full av muligheter. Hele hagesesongen ligger klar som et blankt ark. Jeg kan tegne hva jeg vil. Pusse ut og prøve så mange ganger jeg måtte ønske. 
Det kjennes som om alt er mulig! Kun været eller en kink i ryggen kan ødelegge. 
Været må jeg ta som det kommer, men ryggen kan jeg passe selv. 
Slik er det! Derfor er jeg også alltid så møkkete. Jeg setter meg nemlig helt ned heller enn å stå med bøyd rygg. 

Og når jeg sitter der nede på bakken har jeg orkesterplass til vårens oppvåkning. Maurenes frenetiske arbeidstempo, fluenes surring og humlenes dype summing smelter sammen med rasling i tørt brask og fuglekvitter. Det er en sang for sjelen. Man må bare åpne ørene og ta i mot. Samtidig strømmer duftene fram, og fargerike små blomster trekker oppmerksomheten til seg. Man kan bare la seg forføre...




Siden hagen min våknet for et halvt år siden har jeg hatt tidenes sommer.
Det har vært så fint vær at selv hageaktivitetene ble skrudd ned på et minimum etterhvert.
Det ble virkelig en sommer i nytelsens tegn. Sol, badetemperaturer, måltider ute og glade mennesker. Duft av blomster og naboens grillmat, lyd av gressklippere, barnelatter og rautende kuer. Alt var med på å veve sammen en fløyelsmyk sommer i en levende hage.

Blomstene blomstret i et forrykende tempo. En stund lurte jeg på om det kom til å være igjen noen blomster til sensommeren og høsten...
Det ble det!
Frodig og bugnende. Min egen kilde til lykke og energipåfyll.
Jeg unner alle mennesker en hageflekk.

 Det ble lite blogging i sommer. Livet måtte nytes offline. Nå som høsten og vinteren krever førsteretten på det neste halve året, kan jeg krype opp i sofaen med pc'en og nyte hagen på blogg og i bilder.
Det er tid for å la årets sesong synke inn, nullstille seg og etterhvert planlegge neste.
Jeg gleder meg allerede :)

Lungeurt med vakre blader og tidlig blomstring






























"För sex månader sen", var tema hos Blommig Fredag. Vil du lese flere innlegg på temaet så klikk her.

God helg :)

søndag 26. oktober 2014

Fargejakt på tampen


Det er siste helg i oktober. I natt skal klokken flyttes tilbake og mørket kryper innpå ettermiddagen. I hagen har frost og snø vært på besøk flere ganger. Det meste av beplantningen har trukket seg tilbake til røttene og noen har også trukket sitt siste sukk. Den gyldne høsttimen er over. Nå er det bare de mest iherdige som fortsatt lyser opp. De seigeste som ikke har gitt opp helt.



Det ser stusslig ut i bedene. Rotete og fargeløst. Veltede og knekte stilker i et salig kaos.

Flammene har sluknet i flammebedet. Det har brent ut. Nå må jeg vente helt til våren før Fugl Føniks flyr opp av asken igjen.
Imens leter jeg etter de siste fargene i hagen. De finnes fortsatt. Når solen skinner. Blodbeger er en tøffing. Den klarer ikke vinteren ute, men den henger fortsatt med. Den klamrer seg til støtten sin og vipper med de vakre bjellene sine.






















































Jeg har samlet frø og tatt inn et par planter, så neste generasjon blodbeger er forhåpentligvis sikret.

Jeg har er en staude som fortsatt blomstrer. Den gir alt den har for å lyse opp på grå høstdager. Det er en Rudbeckia. Jeg tror den heter Goldsturm. Blomstene titter freidig opp med sine sorte øyeknapper og blafrer med de dypeste, dypgule kronblader i vinden. Litt rufsete, men det passer den godt.



























Ellers er det døende bladverk og stengler som skaper fargeflekker. Noen gir alt på slutten. Når hostabladene ligger klistret, helt gjennomsiktige og brune utover bakken, da klemmer den røde vortemelken til.





























Bronseblad gløder mot solen og Mjødurten tar på seg rollen som Kong Midas.






























I kjøkkenhagen har det meste stoppet opp. Mye er spist, men noe står fortsatt og byr på seg selv. Mangold, den vakre bladbeten i alle sine farger pynter opp i hjørnet sitt. Enn så lenge.


























Nå holdt jeg visst nesten på å glemme asterhekken min. Den forsøker seg på blomstring i år som i fjor og alle år tidligere. Det er bare det at den er så veldig sent ute. Den bor rett og slett i feil hage. Jeg får såvidt se de første blomstene, men aldri har jeg opplevd den slå ut med alle sine tusenvis av knopper. Det har jeg bare sett i hagemagasiner...


Jeg har lagt masse løk og kjenner at når jeg går ut for å gjøre noe i hagen nå om dagen, så er det våren jeg tenker på. Årets sesong avsluttes egentlig som en begynnelse på neste års vår. Det jeg graver ned eller flytter på nå, vil gi meg tusenfold med glede tilbake en gang i mars, april eller mai. Samme hvor fullt det ser ut i bedene akkurat nå, så vet jeg hvor glissent det kommer til å se ut når snøen går og bedene er renset for gamle, døde planterester. Det er plass til masse, masse mer. Hadde jeg enda kunnet se gjennom jordskorpen hvor alle løkene ligger... Tenk så lett det hadde vært å finne plass da!