lørdag 1. november 2014

For et halvt år siden

Verden sett fra froskeperspektiv. En julerose blomstrer foran kvisthulen.

I dag er det siste dagen i oktober. Det snør vått og er mørkt. Jeg var ute og kuttet noen frosne grønnkålblader til middag. De hadde snødd ned og sto der som hvite hauger i det svinnende lyset.
Fargene blir borte nå. Hagen er vissen og snart er den vekk. Bare omrisset blir værende over vinteren.

For ganske nøyaktig et halvt år siden var vi i andre enden av skalaen. Da var hagen i ferd med å våkne igjen. Den var naken og bar, men med små glimt av blomster og løkjuveler her og der. En tid full av pågangsmot, forventninger og glede.


Her hvor jeg hager kommer gjerne høsten tidlig og våren sent. Som regel har vi en skikkelig vinter også. Når jeg ser tilbake på bildene fra overgangen april/mai, ser det veldig goldt ut. Men jeg vet at det ikke føltes slik da. Jeg hadde tatt vårens detaljbriller på og zoomet inn alle nye spirer som dukket opp fortløpende. -I knestående, ja nesten liggende posisjon, med kamera klart og nesen full av jordens dufter.


Ikke mye farger og spenning her, bare en stor dose vårglede :)
Våriris
Våren er full av muligheter. Hele hagesesongen ligger klar som et blankt ark. Jeg kan tegne hva jeg vil. Pusse ut og prøve så mange ganger jeg måtte ønske. 
Det kjennes som om alt er mulig! Kun været eller en kink i ryggen kan ødelegge. 
Været må jeg ta som det kommer, men ryggen kan jeg passe selv. 
Slik er det! Derfor er jeg også alltid så møkkete. Jeg setter meg nemlig helt ned heller enn å stå med bøyd rygg. 

Og når jeg sitter der nede på bakken har jeg orkesterplass til vårens oppvåkning. Maurenes frenetiske arbeidstempo, fluenes surring og humlenes dype summing smelter sammen med rasling i tørt brask og fuglekvitter. Det er en sang for sjelen. Man må bare åpne ørene og ta i mot. Samtidig strømmer duftene fram, og fargerike små blomster trekker oppmerksomheten til seg. Man kan bare la seg forføre...




Siden hagen min våknet for et halvt år siden har jeg hatt tidenes sommer.
Det har vært så fint vær at selv hageaktivitetene ble skrudd ned på et minimum etterhvert.
Det ble virkelig en sommer i nytelsens tegn. Sol, badetemperaturer, måltider ute og glade mennesker. Duft av blomster og naboens grillmat, lyd av gressklippere, barnelatter og rautende kuer. Alt var med på å veve sammen en fløyelsmyk sommer i en levende hage.

Blomstene blomstret i et forrykende tempo. En stund lurte jeg på om det kom til å være igjen noen blomster til sensommeren og høsten...
Det ble det!
Frodig og bugnende. Min egen kilde til lykke og energipåfyll.
Jeg unner alle mennesker en hageflekk.

 Det ble lite blogging i sommer. Livet måtte nytes offline. Nå som høsten og vinteren krever førsteretten på det neste halve året, kan jeg krype opp i sofaen med pc'en og nyte hagen på blogg og i bilder.
Det er tid for å la årets sesong synke inn, nullstille seg og etterhvert planlegge neste.
Jeg gleder meg allerede :)

Lungeurt med vakre blader og tidlig blomstring






























"För sex månader sen", var tema hos Blommig Fredag. Vil du lese flere innlegg på temaet så klikk her.

God helg :)

søndag 26. oktober 2014

Fargejakt på tampen


Det er siste helg i oktober. I natt skal klokken flyttes tilbake og mørket kryper innpå ettermiddagen. I hagen har frost og snø vært på besøk flere ganger. Det meste av beplantningen har trukket seg tilbake til røttene og noen har også trukket sitt siste sukk. Den gyldne høsttimen er over. Nå er det bare de mest iherdige som fortsatt lyser opp. De seigeste som ikke har gitt opp helt.



Det ser stusslig ut i bedene. Rotete og fargeløst. Veltede og knekte stilker i et salig kaos.

Flammene har sluknet i flammebedet. Det har brent ut. Nå må jeg vente helt til våren før Fugl Føniks flyr opp av asken igjen.
Imens leter jeg etter de siste fargene i hagen. De finnes fortsatt. Når solen skinner. Blodbeger er en tøffing. Den klarer ikke vinteren ute, men den henger fortsatt med. Den klamrer seg til støtten sin og vipper med de vakre bjellene sine.






















































Jeg har samlet frø og tatt inn et par planter, så neste generasjon blodbeger er forhåpentligvis sikret.

Jeg har er en staude som fortsatt blomstrer. Den gir alt den har for å lyse opp på grå høstdager. Det er en Rudbeckia. Jeg tror den heter Goldsturm. Blomstene titter freidig opp med sine sorte øyeknapper og blafrer med de dypeste, dypgule kronblader i vinden. Litt rufsete, men det passer den godt.



























Ellers er det døende bladverk og stengler som skaper fargeflekker. Noen gir alt på slutten. Når hostabladene ligger klistret, helt gjennomsiktige og brune utover bakken, da klemmer den røde vortemelken til.





























Bronseblad gløder mot solen og Mjødurten tar på seg rollen som Kong Midas.






























I kjøkkenhagen har det meste stoppet opp. Mye er spist, men noe står fortsatt og byr på seg selv. Mangold, den vakre bladbeten i alle sine farger pynter opp i hjørnet sitt. Enn så lenge.


























Nå holdt jeg visst nesten på å glemme asterhekken min. Den forsøker seg på blomstring i år som i fjor og alle år tidligere. Det er bare det at den er så veldig sent ute. Den bor rett og slett i feil hage. Jeg får såvidt se de første blomstene, men aldri har jeg opplevd den slå ut med alle sine tusenvis av knopper. Det har jeg bare sett i hagemagasiner...


Jeg har lagt masse løk og kjenner at når jeg går ut for å gjøre noe i hagen nå om dagen, så er det våren jeg tenker på. Årets sesong avsluttes egentlig som en begynnelse på neste års vår. Det jeg graver ned eller flytter på nå, vil gi meg tusenfold med glede tilbake en gang i mars, april eller mai. Samme hvor fullt det ser ut i bedene akkurat nå, så vet jeg hvor glissent det kommer til å se ut når snøen går og bedene er renset for gamle, døde planterester. Det er plass til masse, masse mer. Hadde jeg enda kunnet se gjennom jordskorpen hvor alle løkene ligger... Tenk så lett det hadde vært å finne plass da!



søndag 5. oktober 2014

Festen er over

Rimbelagt blodbeger

Hagesesongen 2014 er snart historie. Alle gode barndomsminners varme, late sommer har omsider overlatt oss i høstens grep. Ute samler løvet seg i driver og landskapet lyser i varme farger. Morgentåken sklir i flak over jordene og lar solens lave stråler skape trolske motiver. Det er vakkert!
I hagen er den store festen ugjenkallelig over. Bare de ivrigste festdeltagerne holder stand ut i de små timer. Et fargeglimt her og der. Noen kom litt forsent. Som vanlig... Det er alltid de samme. Høstaster og høstormedrue. De er nok litt fortumlet nå. Har bare rukket å åpne noen få blomster enda. Men foreløpig har frosten fart snilt med dem. 
Kuldegradene kom med overgangen til Oktober. Det er som det skal være her. Dessverre... 

Georginene takler slik kulde dårlig. De kan overleve det første ispustet, men bladene blir sorte og krøllete. Påfølgende frost tar livet av siste håp om mer blomstring. Men selve planten overlever. Den må bare opp av jorden før det blir tele - og det er det forhåpentligvis lenge til enda. Snart skal jeg ut og grave opp knollene. De skal få overvintre i kjelleren slik de pleier. Sove til april og vekkes forsiktig. Men først må de merkes. Jeg skriver farge og/eller navn på en frysetape og fester rundt en stilk langt nede på hver plante. Det er like frustrerende hver høst å komme på at dette var noe jeg skulle gjort mens de sto i blomst. Det er ikke lett å skjelne en svart, dvask sak fra en annen like slapp en... For de har ikke lenger farge på blomsten slik som på bildet, nei. Nå er det bare minnene om dem som har farge. Så jeg bør nok ikke vente for lenge... 
Det er på en måte vakkert med den første frosten, men det er også en påminnelse om at fargene er i ferd med å forsvinne fra hagen. Et varsel om vinterens svart-hvite landskap med sjatteringer i blågrått. De kalde fargenes årstid.

Sitrontimian, Persisk karve, Geum og Høstaster i knopp.
Rimet lager mønster på blomster og blader. Det legger seg som konturstreker langs ytterkanter og fremhever bladnerver. Foreløpig har frosten lite kraft og smelter fort av solens morgenstråler.

Rynkerose og Pion


Det er som om høsten presser ut de siste dråpene med glød og varme farger i en eksplosjon av gnistrende løv og vaiende strå, vel vitende om hva som venter. 
Det er en nytelse å være med på. Jeg suger til meg alle fargeinntrykk og håper det skal vare lengst mulig. Jeg gruer meg til trærne står der med nakne, sorte grener og bakken blir brun og mørk. Da blir frosten en god ting. Når den kan lyse opp det mørke landskapet... Da ønsker jeg snøen velkommen også. Men ikke riktig enda!



Det er de rødgyldne fargene som dominerer i hagen, men noe blått er det også. Oktoberhjelmen blomstrer med sin isblå farge, og Scabiosaen henger med så godt den kan. De er noen tøffinger. Skjønt... Scabiosaen er ettårig, og vil før eller siden bukke under for godt. Men ikke riktig enda!
Anisisopen ga resten under frosten, og konsentrerer seg om frøproduksjon nå. Den sikrer neste års avling. 

Oktoberhjelm, Anisisop, Scabiosa og mer Oktoberhjelm i selskap med Kongeskjerm.
Nå er det tid for opprydding etter festen. Planlegging av neste års sesong og berging av sarte planter og krukker. Frø skal samles og stauder deles. 
Det er en tid for alt. Nå flytter jeg fokus frem i tid. Denne sesongen er i det store og hele over. 

En fantastisk sesong!

lørdag 20. september 2014

Høsthaging



Det har begynt å regne gull igjen. Gult bjørkeløv daler ned på fuktig grønn plen. Om kveldene kryper temperaturen nedover og mørket jager meg ut av bedene allerede ved åtte-tiden. Klesvasken slår seg og plenen er våt både morgen og kveld. Når morgentåken omfavner meg med sin kjølige fuktighet, er det vanskelig å forestille seg hvor varmt det kommer til å bli utover dagen. Men jeg vet. Det blir noen timer sommer - og så er det høst når jeg endelig kommer hjem igjen.



Jeg fikk en pappeske med høstløk i posten for en stund siden. Mye av innholdet har kommet i jorden, men ikke alt. Til det har dagene blitt for korte for meg.
Men nå er det helg og resten skal på plass.
Det er det årlige påfyllet av løk. Mange slag er like som i fjor. Jeg vil bare ha mer. Noen er nye og spennende, og noen er nødvendige. Tulipaner, for eksempel. De må jeg legge noen nye av hvert år. Det er slett ikke alle tulipaner som vil blomstre i årevis.

Det er like skummelt hver gang jeg stikker spaden i bakken mellom storvokste stauder. Har jeg plantet her tidligere?
Om våren er det så god plass i bedene, men nå er de fylt til randen. Det er vanskelig å huske hvor det allerede ligger løker i jorda.
Jeg graver ut stein og ugress. Napper vekk visne valmuer og bender unna falmende bladverk og veltende georginer. Det er nesten så jeg må sloss fram hver eneste jordflekk.
Noen ganger graver jeg opp deler av gamle løker...



Av og til dukker det opp overraskelser. En orientvalmue i full blomst hadde jeg ikke forventet meg nå. Den var nok litt forvirret selv også tror jeg, for den turde ikke helt å åpne kronbladene.





























Det er fortsatt mye som blomstrer ute, men det er akkompagnert av falmende skjønnhet og forfall. Noe tar seg best ut ved nærstudium. Blomster med stusselige naboer for eksempel... Noe tar seg best ut fra lang avstand. Da tenker jeg på alle de som har blitt fillete og brunskjoldete i kantene, men som lager en fin fargeflekk i hagen allikevel.



























Men også det visne kan være vakkert. Frøkapsler og strå pryder gjerne hagen helt til snøen legger seg tykk nok til å dekke alt. Men det er leeenge til enda! Heldigvis :)































Fortsatt flagrer sommerfuglene rundt. Selv om trekkfuglene samler seg i flokker til et øredøvende spetakkel, kan høsten bli både mild og lang.
Etterhvert skal jeg ruske opp i bedene og dele stauder og flytte litt på noen planter. I kjøkkenhagen er det massevis av godsaker som skal inn og i skogen lokker soppen. 
Jeg håper på en fin og lang hagehøst.

























søndag 31. august 2014

Mett og fornøyd



Akkurat som etter et vellykket selskap, er jeg mett og fornøyd med årets hagesesong. Den er selvfølgelig ikke over, men resten skal bare nytes i fred og ro. Ikke noe jag, ingen forventninger. Vårens intense hagekribling har gjennom sommerens tallrike blomstringstopper roet seg til en behagelig følelse av at hagen klarer seg selv nå. Den har samarbeidet med gartneren sin i de mest hektiske vekstperiodene, og nå klarer den resten selv. Det er ikke så mye igjen, men hagen skal få skinne på solrike høstdager og henge med hodet i tåke og regn.


Senere skal jeg ta oppvasken og rydde etter selskapet. Noen planter skal flyttes, andre deles. De fleste skal få stå i ro, men frøene vil jeg høste. Jeg venter en forsending med høstløk. Vårblomstringen må man jo så smått begynne å tenke på.
Det er like vanskelig hvert år... for ikke å si enda vanskeligere for hvert år...
Om høsten er bedene sprengfulle av planter. Det er vanskelig å tenke seg at det kan være plass til selv den minste lille løk. Når våren kommer er bedene store og tomme. En tue med krokus her og en annen der. Det er ikke nok til å få tankene over mot frodighet. Bare vissheten om alt som gjemmer seg under jorda kan stagge utålmodigheten min da.


Akkurat nå er det deler av hagen som er ganske slitne og gulbrune i kantene. Den store stauderabatten og Oldemorhagen er over sin glansperiode for lenge siden. Det blomstrer litt her og der som smykker på en gammel kropp. Man må lete etter skjønnheten, men den finnes der fortsatt.




Nå er det det rolige mellomrommet mitt som kan trekke på smilebåndet. Det som aldri har noen overveldende blomstring får heller ingen skjemmende avblomstring av betydning. Her er det behagelig ryddig hele sesongen.


I kjøkkenhagen og urtehagen synes det at innhøstingen er i gang, og langs pergolaen kommer flammebedet stadig mer til sin rett. Akkurat de to delene av hagen skal få egne innlegg senere :)

Nå har roen senket seg over Fagertunhagen og det er tid til å betrakte, smake, nyte og innimellom bare snu seg vekk. Om regnet eller vinden velter en solsikke, tar jeg den bare inn i vasen. Dukker det opp noe pent blant noe vissent, gjør jeg like så. Det er fortsatt en overflod av blomster til vasene mine inne, og mange kommer vel så godt til sin rett på pianoet som ute.





mandag 25. august 2014

Min navneløse, gule høstdronning



Jeg har hatt en staude i mange år som jeg ikke vet navnet på. Jeg har spurt her tidligere og lett på nettet, uten resultat, men nå... Nå! Tror jeg at jeg vet hva hun heter.



Om jeg ikke tar feil så har jeg en Senecio ovatus. På engelsk blir denne planten kalt Wood Ragwort.
Den tilhører Asteraceae-familien.



Beskrivelsen jeg har funnet passer veldig bra.
Den kan bli mellom 50 og 150 cm høy, ja endatil 2 meter, Stilkene er rette og hårløse, mens bladene er avlange, lansettformede med fintaggede kanter. Blomstene er små og gule. Planten blomstrer fra juli til september.
Den blir en stor, fin tue med litt fontenefasong ettersom blomstene fyller ut toppen i mengder.


Jeg skulle veldig gjerne likt å vite om planten har et norsk navn. Kanskje noen kjenner den igjen?

Wood Ragwort er en takknemlig staude å ha i hagen.

På alle disse årene har jeg kun fått én frøplante, ellers har jeg økt beholdningen ved deling.
Dette er med andre ord ingen innpåsliten dame.
Men omsvermet er hun. Når blomstene åpner seg på sensommeren vrimler det av blomsterfluer, humler, bier og sommerfugler på de små, gule blomstene.
Planten er til tider helt besatt av nektarhungrige små insekter. Det kan virke som humlene rett og slett overnatter blant alle blomstene. Som deltagere på en stor festival full av humlesurr og med fri flyt av nektar.

For hvert år legger damen seg litt ut. De stive stilkene er sterke og trenger bare litt oppbinding mot det aller hardeste regnet. Slik for sikkerhetsskyld...


















I flammebedet mitt satte jeg to små biter av planten i fjor. Allerede i år er det blitt store tuer av gult solskinn i bedet. En plante til å bli glad i og glad av :)

 Kanskje er ikke den gule høstdronningen min navneløs lenger. Kanskje heter hun Dronning Ragwort... eller Wood Ragwort, for å være mer nøyaktig. Ikke et majestetisk navn akkurat, men hva så?
Hvem vet hva hun heter på norsk?