onsdag 5. februar 2020

Det var en gang en bønnebue


Bønnebuen min. Den som aldri fikk oppleve en eneste bønneorgie, men som måtte nøye seg med sukkererter, blomstererter, squash og gresskar.
Bønnebuen som måtte tåle at nykommerne av armeringsnett fylte seg opp med bønner i både gult, grønt og lilla. Bønnebuen som akkurat hadde fått ny benk og gulv av betongheller, og som skulle nyte alderdommen med panoramautsikt over resten av kjøkkenhagen.


Det var piletrærne og syrinen sin skyld... for ikke å snakke om gartnerens. 
Gartneren som ikke gjorde grundig nok forarbeid med kjøkkenhagekassene. Gartneren som ikke skjønte at trærne kom til å stikke røttene sine opp i saker de ikke hadde noe med. 
Naivt!

Og bønnebuen måtte ta støyten selvfølgelig. Fullkomment urettferdig!

Jeg tror forresten ikke at bønnebuer har følelser som kan bli såret. De er altfor praktisk anlagt. 

I den grad de er bevisste, ser de sikkert på sin siste hvile i bunnen av den nyrensede kjøkkenhagekassen som helt optimal. Der blir de (for nå har bønnebuen blitt delt i mange, mange biter) satt pris på av utallige individer og livsformer, mange flere enn de som holdt dem med selskap oppe i dagslyset. Og i bønnebuens glansdager var det mange som både søkte ly og hvile, skjul og utsiktsplass i buen. Ja, og gartneren da. Gartneren som aldri kunne la være å plukke på kvistene, rette på blomstene, titte mellom greinene og stadig tilføre ungjyplinger av noen myke, sevjegrønne ungtrær for å stabilisere. Som om det var behov for slikt!

Og så kom altså disse nabobuene av jern. Noen fikk riktignok en innramming av trestammer, men selv om de stilte bønnebuen i skyggen så kunne de ikke varte opp på langt nær like mange insekter og sopper på kvistene sine. Bønnebuen godtet seg nok litt over det. Men det ble roligere tider i buen.











Planen for buen var som navnet sier, at den skulle være klatrestativ for bønner. Drømmen var å kunne gå inn under buen og høste bønner i kaskader fra taket. 



Men bønnene likte ikke buen - eller kanskje det var omvendt, men de ble i hvertfall aldri venner.
Bønnene klagde over av greinene var for tykke, og buen ble snurt. 


Først når noen omfangsrike gresskar og squashplanter kilte buen oppover beina ble det søt musikk. Squash og gresskar fikk slynge seg rundt og legge seg over greiner. De strøk over buen som strammet musklene og holdt seg  høy og staselig til tross for vekten av bladverk og av de runde, små og akkurat passe fyldige gresskarene. Tromboncino squashene vokste seg meterlange før de ble oppdaget inne i alt bladverket. De trodde nok de hadde blitt født inn i en jungel, men så var det bare 2018 som blåste tropevarme over både innland og utland.


Kanskje tenker noen at det bare skulle mangle om ikke buen kunne bære børen av squash og gresskar. Og det kan man jo sagtens spørre seg.. Men bare om man ikke opplevde vinteren i 2018! 


Da var det så mye snø at buen på et tidspunkt ble helt borte. Delvis fordi snødekket selv var rekorddypt, og delvis fordi snøen fra inngangspartiet måtte måkes ut i hagen. Buen ble trykket sammen, og jeg trodde den var ferdig, men i takt med at snøen smeltet (i slutten av april) så reiste buen seg opp igjen. Den var seig, den bønnebuen!

Og nå ligger den altså i bunnen av den ene kassen. Jeg sa det var fordi jeg måtte grave ut all jorden fra kassen og da ville grunnen under hele buens venstre side forsvinne. Og det var jo sant... men kanskje ikke hele sannheten. Etter å ha satt opp flere buer av armeringsjern, og sett hvor lett det er for planter å slynge seg rundt det tynne jernet, fikk jeg lyst på mer jern. Men det kunne jeg jo ikke si! Heller ikke at bønnebuen kastet mer skygge enn armeringsbuene...

Det bønnebuer ikke vet, det har de ikke vondt av. Og nå har kjøkkenhagekassen fått tømt seg for røtter og markduk er lagt i bunnen. All ståltråd ble møysommelig surret av bønnebuen og kvistene delt opp og lagt i bunnen. Deretter ble det påfyll av kvist og kvast, grønt og brunt, halvferdig hagekompost og løv. Jorden som først ble spadd ut ble spadd tilbake og bokashikompost tilført. Og så ble det frost.


Hvil i biter og mat jorden, kjære bønnebue. Kanskje det blir du som gjør at bønnene en gang får lyst til å vokse i kassen likevel. Men da får det bli lave bønner, eller hva sier du?











fredag 24. januar 2020

Vintervakuum


Blåmeis
For meg er januar er en måned full av optimisme fordi lyset har begynt å tøye tiden i begge ender. Fuglene synger og farger opp i en ellers fargeløs hage. Frøposene dukker opp fra kjølige gjemmesteder og postkassen lokker med enda flere frø.

Stillits
Dompap
Samtidig er januar som et vakuum i hagen. Tilsynelatende står tiden bare bom stille. Været og døgnene kommer og går. Snøen daler og smelter, fryser og blir til is. Regn, sludd og varmegrader herjer, men alt ser ut til å prelle av på overflaten.
Det settes varmerekorder og snøen forsvinner, men ikke her. Fagertun er spesialisert på å tiltrekke seg snø og vintervær. Neida, det er ikke helt sant, men det føles virkelig slik.
Når jeg leser og hører om vårtegn andre steder, håper jeg innerst inne det skal bety at våren vil komme ekstra tidlig til Fagertun i år. Det er selvfølgelig et veldig egoistisk og lite miljøvennlig håp, men å si noe annet ville være å lyve.

Nøtteliten må klø seg litt på magen


Klokkerankespiren på vei opp
Nydusjet klokkerankebaby
Vårlengselen er så grunnleggende tilstede i meg at det nærmest verker i kroppen nå som hagen står i ro og jeg ikke kan komme under huden på den. (Eller snøen da..)
Mørket dominerer fortsatt døgnet og hjemmetid tilbringes for det meste innendørs. Det blir altfor mye stillesittende haging gjennom hageblader og skjermer, men noen frø er selvfølgelig kommet i jorden. De første brettene med spirer står godt plassert under lys i planterommet i kjelleren. Vaskerommet er gjort om til så-, prikle- og ompottingsrom for de neste 5 månedene. Det vil si at klesvasken må finne seg i selskap av jordsekker og potter i hopetall.




I drivhuset er det satt opp hyller klare til å ta imot en hærskare med planter når bare lys og temperatur blir bra nok om to-tre måneder. Enn så lenge er gulvet dekket av krukker som jeg fyller med gammel, brukt krukkejord og bokashi. Jeg sår til med salat og diverse annet i krukkene og håper at dette skal spire når tiden blir moden. Det ville være synd om noe spirte opp for tidlig, for så å gå med i en påfølgende kuldeperiode. Vi er tross alt bare i januar enda, så det kan fortsatt bli en skikkelig snørik og kald vinter. (Oj, der kom visst den lille fornuftige stemmen på skulderen min fram med en pekefinger...)



Det fine med januar er at jeg får god tid til å planlegge alt jeg har lyst til å gjøre til sommeren. Jeg vil rive uthuset og bygge nytt (eller evt restaurere det gamle). Jeg vil dyrke opp området bak uthuset. Siden jeg i årevis har tenkt at jeg burde gjøre noe med plenen foran flammebedet, og stålisen nå brer seg på alle stiene over gresset, kan det jo hende at dette faktisk blir våren hvor det kommer til å skje. Og, hvis jeg først skal ta opp gresset, burde jeg ikke da passe på å lage min aller første hagedam? Jeg vil jo ha en wildlife-vennlig hage!

Frøstand av Gullklematis


Vi får se hva som skjer til våren. Det som er sikkert er at jeg skal feire bursdagen min i April med å reise på en hagetur til England med Morten. Det blir garantert vårens høydepunkt (når jeg ser bort fra den aller første krokusen som slår ut i blomst og den første gangen jeg kan sette meg ned i et bed og luke mens jeg kjenner den råtunge duften av jord og vår)
Vi skal lade opp med Hagemessen på Lillestrøm før vi drar til RHS Flowershow i Cardiff. Derfra er planen at ferden videre går til Sudeley Castle & Gardens før vi ender opp i RHS Garden Wisley.

Pleier jeg ikke bli nok inspirert fra før når våren kommer, så skal jeg i hvertfall bli det denne våren.
Åh, som jeg gleder meg!




mandag 13. januar 2020

Jubileumsforedrag for Vestre Toten Hagelag



Det er deilig å runde årsskiftet å vite at dagene blir lengre og at våren ligger der som en vidunderlig skatt under snø og is i hagen. Vi leser hageblader om igjen, bestiller frø og planlegger neste sesong i hagen.

Det samme gjør hagelagene. Vestre Toten Hagelag fyller 75 år i år og feirer stort 8. februar med både foredrag og festmiddag.

"Hur kan vi göra våra trädgårdar så vackra som möjligt?"

Foredraget blir åpent for alle, mens festmiddagen blir for innbudte.


Til å holde foredrag kommer selveste John Taylor fra svenske Trädgårdstider.
I Norge sendes dette hageprogrammet under tittelen "Hygge i hagen".

De som eventuelt ikke har fulgt med på Hygge i hagen, men har sett på "Hagen min", fikk likevel et glimt fra hagen til John Taylor og de andre i det svenske hageteamet, da den svenske hagen ble besøkt i det siste programmet til Hagen min i 2019.

Har du lyst til å komme på foredrag med John Taylor lørdag 8. februar, så klikk deg gjerne inn på arrangementet til Vestre Toten Hagelag



Jeg gleder meg til inspirasjon og hagepåfyll på svensk. Bli med da vel!


torsdag 8. august 2019

Hage på instagram












Omsider har jeg også skaffet meg en Instagramkonto for hagen min. Jeg har riktignok vært lenge på Instagram, men uten å være særlig aktiv. Profilen min har vært privat bare med veldig mye hage i feeden. Selv har jeg vært forsiktig med å legge ut for mye hagestoff i og med at det ikke har vært en ren hagekonto.






Jeg liker jo godt å skrive, men det tar tid, så bloggen blir ikke oppdatert så ofte som jeg egentlig ønsker. Nå har jeg altså spedd på med en instagramkonto hvor jeg har som mål å legge ut noe hagerelatert hver eneste dag.
Derfor heter ikke profilen min Fagertunhagen, som egentlig hadde vært mest naturlig, men rett og slett "Dailygardeningdose".
(Daglig hagedose, eller som jeg egentlig mener; daglig dose med haging)


Enda en arena når jeg ikke rekker å følge opp bloggen som jeg ønsker? Det høres ikke så smart ut kanskje, men et instagraminnlegg tar bare en mikrodel av den tiden jeg bruker på et blogginnlegg, og dermed kan jeg være aktiv på en veldig effektiv måte. Og det føles godt å være aktiv!


Det er egentlig en grunn til for at jeg ikke vil kalle Instagramkontoen min for Fagertunhagen. Jeg har nemlig begynt å tenke tanken på at jeg kanskje en dag skal begynne på nytt med hage. Det er en spennende og skremmende tanke.

Jeg har en kjæreste som jeg vil dele resten av livet med. Han har hus i Oslo og jeg har huset mitt her på Toten. Om noen år, når ingen av oss har barn hjemme, er det naturlig å flytte sammen.
Her, der eller kanskje et helt annet sted...
Å skape vårt eget i sammen, virker forlokkende, men da er det selvfølgelig en bråte med kriterier som må innfris. Bedre klimasone, sol fra morgen til kveld, større tomt enn jeg har nå, helst ikke brunsnegler osv osv.

 Jeg må innrømme at jeg ofrer et fremtidig hus færre tanker enn jeg bruker på en potensiell fremtidig hage. Men dette er uansett langt fram i tid. Jeg får god tid til å potte opp planter til et gedigent flyttelass når den tid eventuelt kommer.

Vel, nå har jeg satt ord på det.
Kanskje Fagertunhagen en dag blir historie eller i beste fall en annens hage.




Men i dag er Fagertunhagen i høyeste grad i sitt ess. Det blomstrer som besatt, og jeg utvider hagen i den eneste retningen det er mulig, nemlig bak uthuset. Det er et stort prosjekt å temme et villniss av villbringebær og brennesle, men det skal jeg nok klare. Foreløpig jobber jeg etter kvele-metoden. Det krever ikke så mye krefter, men desto mer tålmodighet.



Og i mens kommer jeg til å følge opp bloggen i rykk og napp, mens jeg laster opp bilder i vilden sky på Instagram.

Forøvrig skriver jeg engelsk på Instagram - i den grad det er noe tekst å snakke om. Jeg er nøye med blomsternavn, de kommer med både engelsk, latinsk og norsk navn.

Så hvis noen ønsker å kikke innom Fagertunhagen litt oftere enn bloggen tilbyr så er dere hjertelig velkommen til dailygardeningdose.








tirsdag 23. juli 2019

Bugnende feriehage

Flammebedet lyser mer og mer opp for hver dag som går
Denne uken har jeg ferie og turen går rett over dørstokken og ut i hagen. Det er det beste jeg vet. Nå som værmeldingen viser sommervarme blir det noen deilige, late dager på meg. Jeg er ferdig med forsommerens noe heftige hageprosjekter, og nå er det tid for å nyte resultatet.

Georginer og revebjeller ved husveggen.

Aksveronika og Alpestikle står for de blå innslagene her.


















I dag startet dagen med en kosetur i hagen med tær som ble våte i sandalene fra gårsdagens kveldsregn. Jeg klippet ned litt avblomstret, rufset opp igjen Marikåpeblomstene som hadde lagt seg ned, og kjente at det var alt som behøvdes.

Nå dufter det av blomstererter, roser og skjærsmin. Humlene surrer og jeg ser til min glede at det faktisk finnes bier her også. Det bekymrer meg likevel at det er merkbart færre enn tidligere. Jeg skulle ønske noen ville sette ut et bisamfunn i nærheten. Hagen har åpen buffet fra april til oktober, med høysesong fra mai til september.

På kvisthulen blomstrer Rosa Helenae 'Petersen'. Jeg tok en stikling av den i forfjor som har overvintret i potte to sesonger. Den er nå plassert på motsatt side av hulen i forhold til sin mor og så håper jeg at de skal klare å strekke seg over hele kvisthulen og omfavne hverandre etterhvert.













De fleste pionene er avblomstret. Regnet på søndag og i går kveld, gjorde avslutningen litt raskere for de fleste av etternølerne. Jeg klipper likevel kun vekk det som behøves og drøyer hver eneste blomst som fortsatt ser fin ut. På slike koseturer rundt i hagen ser jeg stadig planter som behøver å flyttes. Det er de som står på feil plass og blir skygget ut av andre. En geranium gjemt under en hosta, og en hosta gjemt under en bronseblad. Det er den sterkestes rett som gjelder, men jeg har heldigvis mulighet til å gi taperne en ny start. Men det får bli senere. Nå er det ferie.


Kornvalmue i Flammebedet
Den ene nabo'n min sitter på trappa og spiller campingplassmusikk. Fra den andre hører jeg glade barnelyder. Her i hagen suser det i trærne og klirrer i uroen som henger i pergolaen. Det er så varmt at vinden er kjærkommen.

Jeg tror jeg smetter ned i kjelleren og henter meg litt iskrem.
-Og så må jeg huske mobilen som ligger i kjøleskapet til nedkjøling.

For aller første gang fikk jeg melding på skjermen om at telefonen måtte kjøles ned før jeg kunne bruke kamerafunksjonen igjen. Lurer på om det sier mest om telefonen, bruken min eller varmen.

Nyt sommeren mens den er her folkens. Husk å ta en runde rundt huset eller ut på balkongen og se hva som blomstrer. Kanskje noe trenger vann?
Man blir tørst i varmen. Plantene også!



De virket så opptatt av hverandre at jeg lot dem få snakke i fred.

fredag 19. juli 2019

Åpen hage


Denne helgen arrangerer Vestre Toten Hagelag åpne hager. Det er tre hager som holder åpent.
(Se arrangement)


Fagertunhagen er åpen lørdag og søndag fra
12 til 16.

Se veiforklaring lenger ned.


Om hagen


Akkurat nå er hagen lik et sukkerbrød som hever litt for mye i ovnen.  Den balanserer på kanten til å velte over og flyter ut, men ikke riktig enda. Jeg klipper i vei og snører sammen. Det er ingenting som blir like fint i tjor som når det får danse fritt, men når voksekraften når igjen tyngdekraften og det er lovet regn, da vet jeg at det er best å være føre var.


Man kommer nesten rett inn i kjøkkenhagen når man går inn porten her. Den består av opphøyde kasser og klatrebuer. Det varierer litt hva som trives i år i forhold til i fjor, da det var så varmt. Mais og amarant lider. Hvitløk, stangselleri, salat og bondebønner koser seg. Ertene ble spist opp før de rakk å strekke seg 3 cm over jorden. Dette skjedde både med 1. og 2. sådden, så det blir ingen erter i år. Slik kan det gå...


Jordbærene har fått en egen klatrevegg å vokse i. Den er fuglene veldig glad i. De spiser både røde og grønne bær. Hakker dem i biter og kaster dem ned på grusen. Irriterende! Det har derfor kommet opp et jordbærbur i all hast rundt veggen. Der kan vi gå inn, mens fuglene bare kan se på og ergre seg.


Ved siden av kjøkkenhagen ligger urtehagen. Der blomstrer for tiden sitrontimian som får renne som lilla bekker over barkdekket og peke nese til alle de andre som har sine tilmålte plasser. Den stakkars Balsam'en (Costmary) må nesten holde pusten for å få plass i kassen sin.


Langs drivhuset og inni pergolaen står det oppmarsjert en lang rekke med georginer. Det er ikke fordi jeg liker planter i stram giv akt, men fordi jeg ikke fikk noen blomstring i fjor og derfor mangler merking på samtlige planter. Nå får de stå i potte til de viser farge og så flytter jeg hele potta ut i bedene der de passer inn. Vanligvis planter jeg dem rett ut i bedene om våren, så dette er helt mot normalt.


Flammebedet fyrer seg opp mot sensommeren når det skal få komme helt til sin rett, men det er allerede varme i bedet. Selv på en litt hustrig og våt julidag som her, dirrer det så smått av energi i bedet.


Bak huset begynner såvidt kvisthulen å få litt roseblomstring i håret, mens skjærsminen fortsatt blomstrer langs gjerdet. Her er det et stort staudebed som man kan gå gjennom. Det er alltid noe som er i blomst, noe som står på vent og noe som er avblomstret. Her og der kikker det opp noen valmuer og prestekrager. Det kommer litt ugress, men det er sjelden det når helt opp gjennom blomsterfloret. Det er plantet så tett at ugresset skal være skikkelig ivrig for å finne seg et smutthull. Jeg napper vekk det som står i veien og overser det meste.

Når det kommer opp frøplanter som står i veien, pleier jeg å flytte dem dit jeg ønsker at de skal vokse. Noen ganger er jeg uoppmerksom så de kommer for langt før jeg ser dem.
Når valget står mellom å nappe vekk eller spare, er valget ofte enkelt.
Her klarer jeg å smyge meg mellom revebjellene for å komme inn på stien. Og det må nok alle besøkende også :)













Skulle det friste med et hagebesøk, finner du hagen min her:

Vestbakkvegen 12,
2840 Reinsvoll.

Avkjøringen er i den  nordlige enden av gjennomsnittsmålingen på Rv4. 
Det vil være skiltet.

Ved spørsmål nås jeg på tlf.nr. 415 36 840

Velkommen!

Vennlig hilsen 
Gerd Ellen Ottersen