søndag 15. april 2018

Sommervarme i vinterland



I dag har det vært sommer og vinter på en gang. Ut å måke snø i shorts og singlet. Fuglekvitter, fluesurr og til og med en bie på forgjeves jakt etter mat. Den lette så iherdig over hageblad, tekopp og min fargerike singlet at jeg fór inn for å se om jeg hadde noe som blomstret. Det ble meg, to katter, tyve fluer, en bie og tre potteplanter på verandaen.

Fluene tok for seg av melonskallet jeg hadde gnagd rent, bien overså både streptocarpus, primula og chrysantemum, og kattene ville inn igjen.
Da jeg ikke reiste meg for å slippe dem inn, stakk den ene av og den andre la seg i skyggen av snøen på verandagulvet.


Det er sommervarmt i vinterland. Det er vår!

Det er beskjedent med hagemuligheter i vårværet. Jeg måket litt snø fra plassen som kanskje, kanskje skal få huse et lite drivhus etterhvert. Jeg skrapet begge vedovnene mine som allerede var tømt, etter mer aske til å kaste ut på snøen. Jeg gikk en en runde på stien som er måket i hagen og lette etter tegn på at snøen har minket.


















Men det er vanskelig å se at snø smelter.
Den smelter så sakte at man aldri rekker å få det med seg før etterpå.
Og så blir det bart.

Hadde det vært bart i dag hadde det blomstret i hagen. Vinterblomst og krokus med tulipanspyd innimellom. På denne tiden før om årene, har jeg vært i full gang med å flette inn nye kvister i kvisthulen, lage klatrestativer og klippe ned brask i bedene.
I år kan jeg gå på snøen i stedet. Den er så kompakt at jeg ikke synker gjennom. Jeg er høyere enn pergolaen og kan ta flyfoto ved bare å strekke armene i været.



















Men inne er det vår. Der står hundrevis av planter under lys i kjelleren og drømmer om frostfrie netter så de kan få flytte ut på herding.




Det blir nok ikke denne helgen.

fredag 6. april 2018

Vinter mot vår



Å vente på våren er en tålmodighetsprøve.

Spesielt i år.

Det er fortsatt nok snø i hagen til å grave snøhuler. Ikke med ståhøyde riktig nok, men dog.
Snøen ligger overalt. Det finnes ingen bare flekker enda, men det er store spor etter tæring av snø.

Et par runder med aske på snøen har hatt sin virkning. Det sørgelige var at det siste askeutslippet ble etterfulgt av et dekkende snølag. - Og da ble det slutt på moroa.

Alle snøbildene er tatt i dag. Det er med andre ord ikke mye vår å spore enda.
Men værmeldingen sier at det skal bli mildt framover.
Det er gode nyheter. 
Jeg lengter etter å kjenne lukten av våt snø når jeg går ut om morgenen. Jeg vil at snøen skal renne bort i våryre sildrebekker langs alle hjulspor i veiene.

Egentlig tror jeg at våren faktisk har kommet. Det er bare det at vinteren ikke har dratt sin vei enda. Våren smyger seg derfor stille omkring, gjemmer seg for vinteren og puster litt varm luft hver gang vinteren ser en annen vei.
Det har vært en helt fantastisk vinter i år med snø i store mengder, perfekt skiføre og passe mye kulde. Ikke rart at vinteren ikke helt klarer å slippe taket. Det er lenge siden den har sett så mye vinteraktiviteter, må skjønne.


Men det er med vinteren som med oss andre. Vi må kjenne vår besøkelsestid, og vite når det er på tide å trekke oss tilbake og så andre kan få komme til. Akkurat det er ikke nødvendigvis så lett for alle. Man kan jo fort la seg rive med til å ønske seg mer.
Kanskje er det slik vinteren har det nå. Han vil bare tøye applausen med et ekstranummer for mye.

Man skulle kanskje tro at Kong Vinter hadde gitt ut all snøen sin for denne gang, men jammen klarte han ikke å presse ut et tett snødrev både i går og dagene før. Man må jo nesten la seg imponere.
Våren blir litt blek når vinteren viser krefter på denne måten. Det er ikke bare bare å sette opp mot selveste kongen.



Mon tro om våren likevel klarer å smyge seg inn under snødekket og vekke krokusen der nede. For hvordan skal krokusen ellers vite når det er på tide å sende de spisse små spydene sine opp fra den frosne jorden? Og hvordan er det egentlig der under snøen i hagen?

Det ser ut som det meste er klemt ned i vannrett stilling. Tenker det er mange busker og trær som begynner å kjenne det i kvisten nå. Overstrekking i alle retninger med brist både her og der. Flere enn jeg liker å tenke på, ser ut til å lide av forskjellige grader av avrivning og kompliserte brudd.
Det kan nok hende at regningen etter vinterfesten blir litt større enn beregnet denne gangen.
Det får jeg ta som det kommer. Alt som ikke er dødt vokser nok ut igjen. Kanskje ikke med helt samme fasong, men det er som det skal være. Hagen er i levende forandring akkurat slik som jeg liker at den er.

Akkurat nå tror jeg at hagen ligger og dirrer under snøen. Det er nok en kakofoni av lydløse stemmer der nede som roper etter lys og varme. Kanskje sildrer det vann gjennom snøen og trenger ned i bakken her og der. Kalde dråper som kiler løken som har ligget i frys siden i høst. Tipper det rykker i de kalde, hvite løkrøttene da.

Jeg trøster meg med at det helt sikkert blir bart i år også.  Det skulle jo være maks uflaks hvis klimaendringer får isen til å smelte fra nordpolen for så å dukke opp i Fagertunhagen.
Det ville jo blitt den første isbreen på Toten siden siste istid. Spennende muligheter for brevandring, men dårlige utsikter for haging...

Jeg later som en sen vår er praktisk slik at jeg får god tid til å drive fram georginene. Jeg sår frø og prikler og kveler tanken på hvor store plantene kommer til å bli før de kan flytte ut.

Jeg måler daglig snødybden med blikket og sier til meg selv at den synker sammen. Joda, det snødde på ti centimeter til, men det synker sikkert sammen. Snart tror jeg. I hvert fall ganske snart. Kanskje neste uke, eller uken etter.

lørdag 9. september 2017

Vått i vått



Som når akvarellmaleren maler vått i vått og lar fargene flyte sammen, har været overtatt hagen min. Det stadige regnet sørger for en utflytende mingling mellom naboplanter. Høye som lave. Det flørtes til høyre og venstre, men mest i vindretningen. De høyer bøyer seg over de lave. Det kan med god vilje beskrives som grasiøst, men kun til det punkt hvor stengelen brekker og blomsterhodet fungerer som en paraply over seg selv og de insektene som har søkt ly i matfatet.


En langvarig periode med regn og hustrige temperaturer kan være en styrkeprøve for noen og enhver. Roser går i ball og allerede utsprugne blomster blir fillete i kantene og ser halvvisne ut. Våte, klissete kronblader klistrer seg til naboblomster og knopper. Det sprer seg en skygge av høstlig jordfarge over bedene. Brune kanter og råtnende plantedeler gir et inntrykk av det uunngåelige forfallet som er forestående. Her og der skifter bladene sakte, men sikkert farge. Det kommer stadig  noe vissent flyvende med vinden. Det er ikke lett å forestille seg at vi fortsatt kan få mange gnistrende, solfylte høstdager. Men det kan vi. Og når de gode dagene kommer, skal jeg ruske opp i bedene med saksen og klippe vekk det styggeste av forfallet. Så vil hagen våkne opp i sin siste fargerike skrud. Det er den som er skarp i fargen, men glissen i frodighet. Det er den tiden hvor de takker for seg én etter én og jeg kan klippe meg rom i bedene til nedgraving av knoller og løker. Ikke riktig enda. Men det kommer.



 Akkurat nå er hagen i værets grep. Den er frodig, men lutende. Fargerik og utflytende.
I perioder med opphold kan jeg dra på meg langstøvlene og vandre ut for å hente mengder av blomster til buketter. Jeg kan være raus. Det er ikke godt å vite hvor lenge blomstene klarer å holde seg fine i fuktigheten. Jeg kan like gjerne plukke dem inn. Så får de gamle, rufsete stå for fargen i bedet og knoppene bli dem som skal få folde seg ut med solen om høsten blir god. Det ligger stadig dråper av regn og dogg som perler på blader og blomster.
Det er vakkert, men forgjengelig. Sneglene sklir oppover stengler og utover blader i det seige slimet sitt. De gafler i seg mat og drikke på en gang.



Dyvåte humler har nok med å klamre seg fast og håpe at de skal rekke å tørke før de blir slått i bakken av neste skur. Nesten alle skal dø. Så brutalt er det i naturen. Men som i alle generasjoner tidligere, har de sørget for neste års generasjoner når den tid kommer. Dronninger av alle slag kommer til å være parret og installert i sine bol, egg lagt og frø kastet. Opplagsnæringen i overvintrende plantene synker ned til røtter og knoller, og neste generasjon blir klargjort for vinter og hvile. Men ikke riktig enda.
Vi kan få en lang og fin høst først.
Det er det som er så spennende - og så frustrerende, deilig, ukontrollerbart ved å ha en hage. Man kan ikke vite. Det er ikke vi som bestemmer. Vi må bare nyte det vi har mens det er her, og legge tilrette for at naturens urstyrte evolusjon skal få gå sin gang. Naturen har et iboende ønske om å overleve. Eller rettere sagt, hver lille, levende del av naturen  har denne drivkraften. Så får vinden blåse og regnet falle. Noen dør og andre vokser frem. Sommer er blitt høst og vi er på vei mot vinter. Det er som en evigvarende spiral av sykluser. Vi vil alltid være midt i noe. Med minner bakover og forventninger framover. Men her og nå er øyeblikket vi puster og lever i. Og akkurat i dag lukter det vått, kjennes kjølig og det regner. I kveld skal jeg kanskje fyre i ovnen, men helt sikkert er det at jeg skal tenne levende lys. Det blir ikke noe hagearbeid, men visst vet jeg å kose meg likevel.





søndag 27. august 2017

Gylne tider

 

Det har skjedd en forandring. Den samme som skjer hvert år. Det er høst i luften både morgen og kveld. Midt på dagen kan det fortsatt være sommer, men klesvasken som tørker i solen må plukkes inn før ettermiddagens lange skygger strekker seg over plenen. Ellers slår den seg i den fuktige luften.
Den asiatiske liljen 'Grand Cru' ton i ton med en ryllikplante. 
Hjemturen fra jobb går langs bølgene åkre gjennom gjennom et blidt Totenlandskap. Kornaksene har begynt å bøye hodene sine. Frøene i enden av hvert snerp søker mot jorden. Åkrene begynner å bli gyldne. Enkelte trær har fått sine første gule blader. Om morgenen ligger disen våt og sløret over landskapet og edderkoppspinn trer fram overalt med sine glitrende duggperler. Plenen er våt og (de små) sneglene i kjøkkenhagen har plutselig satt verdensrekord i formering og invitert hele storfamilien på fest. Spisskål og salat står på menyen. Desserten inntok de aller først i jordbærkassen, men det ser ikke ut til å ha påvirket matlysten nevneverdig. Eventuelt er den bare skjerpet. Når jeg tenker på alle de som har brunsnegler i hagen, skal jeg ikke si et pip for å klage på slektstreffet her. Det er mer enn nok mat til både meg og sneglene. De spiser hullene og jeg spiser det rundt. Vi kan sameksistere tross alt.

Flammebedet vokser seg nesten i høyde med pergolaen ettersom sommeren går mot høst.











Tette tuer med gullgul kransøye


Langs pergolaen justerer flammebedet temperaturen omvendt proposjonalt med gradestokken.
Det blir kjøligere i lufta og varmere i bedet.
Det spraker i gule, røde og oransje nyanser. Plantene vokser seg store og frodige. De lokker fram bier, humler, sommerfugler og fluer i hopetall. Det summer intenst og pollen fraktes fra blomst til blomst. Her er det prangende, stort og robust som gjelder. Alle vil ha full oppmerksomhet og de roper gjerne i munnen på hverandre. Det er helt greit. Jeg bare fryder meg.

Etasjeblomst 'Cambridge Scarlet,' nøkketunge 'Desdemona' i knopp og en daglilje jeg ikke husker navnet på...
En bie går inn for landing i en vakker Solbrud. 

Det er de gule fargene som dominerer. Aksnøkketunge, prydsvineblom, solsikker og marikåpe.

Solbrud, Telekia og Tagetes er alle attraktive for små flygende skapninger.

Det er tid for overflod og rikdom nå. Både blomster og grønnsaker byr seg frem og det er bare å høste i vei. Fargerikt og saftig. Nok for alle sanser, hus og mage. Det er ikke verdt å skjenke været framover en tanke. Her er det bare å leve i nuet. Nyte gleden som sildrer gjennom kroppen hver gang jeg kommer hjem og går inn gjennom hageporten. Det er så mye å se på, smake på og være en del av.



onsdag 16. august 2017

Over toppen



Som en liten bekk i følge med andre små bekker, blir til en brusende elv, har plantene i hagen gått fra en stille og rolig start i våres, til å vokse seg til et stort crescendo av brusende blomsterprakt. Selv om det meste av blomstringen har vært senere ute enn vanlig, kom det uunngåelige øyeblikket der hagen som helhet bikket over sitt eget toppunkt.
Kunne man enda fryse det øyeblikket!


Jeg oppdager det sjelden før det er forbi. Det er så lett å tenke seg framover. Litt for lenge. Omtrent som når jeg ser etter en rasteplass med fin utsikt på fjellet. Jeg forkaster den ene etter den andre fordi det stadig blir finere og finere. Og hva skjer? Plutselig er jeg på vei ned fra fjellet. Hvor snudde det? Hvordan skal man skjønne når man bikker toppen?

Telekia, Skogskjegg, Mjødurt og Bronseblad
Kanskje er det ikke nødvendig, og kanskje er det uansett individuelt hva man definerer som det absolutte høydepunktet. Heldigvis kan man alltid se ting på flere måter. Man kan ta inn helheten eller man kan dele helheten inn i sine enkelte deler og disse  videre inn i små og enda mindre detaljer.













Hvis jeg betrakter hagerommene her i Fagertunhagen hver for seg, er det fortsatt mange høydepunkter igjen. Det er som med selve livet. Det er kun en fase som er forbi. 
Våren, forsommeren og høysommeren er rett og slett tilbakelagt. Nå er det kaldere om nettene, mørkere om kveldene og høsthagen gjør seg klar til å folde seg ut. Det ulmer av varme farger inni kalde knopper. Bare solen varmer lenge nok av gangen så sprekker knoppene opp og avslører seg som rause gledesspredere. De skal være her og lyse opp i gråe som solrike høstdager helt til frosten setter et endelig punktum for hagesesongen 2017. 

Tagetes. Linné (rød) og Orange Gem
En georgine i ferd med å avsløre sin ID
Det er solsikker, georginer og solbrud, ja til og med geum dukker opp på scenen igjen med ildrøde blomster.
 Det er ikke måte på alle som vil være med. Noen bryr seg ikke om tiden. De bare blomstrer på. Det er de kjappe ettåringene. De har ingenting å tape, men alt å vinne på en lang blomstersesong. Da rekker de å sette enorme mengder frøstander for å sikre kommende generasjoner. Og her snakker vi ikke bare varme farger. Her er det rett og slett alle farger!


Solbrud med Tagetes Linné i bakgrunnen
Valmuer, tagetes, ringblomst, blomkarse, sommerstokkroser, pyntekorg og kornblomst. De har allerede blomstret lenge og det har ikke streifet noen av dem at vi er langt ute i sesongen. De briljerer. De fyller plassen sin med farge og smittende energi. De lokker fram sesongens siste stauder. De som er like kalde som isen på sjøen. Like vakre som snøkrystaller og isroser. Det er de blå. Høsthjelm, kinasøte og skogsøte. Så blå at de kan ta selvtilliten fra selve himmelen -  og farlig vakre.


Enn så lenge må jeg og humlene nøye oss med falmende riddersporer og metalliske blå alpestikler.
Ikke noe dårlig alternativ. Kan til og med brukes som tørkestativ for dryppvåte humler som trenger å henge til tørk.


Nå er det snart tid for høstens bugnende gavmildhet og skarpe farger. Kjøligere, men også klarere luft og fuktige morgener og kvelder. Mørket kryper innpå og nattefrosten har allerede opptrådt et par plasser på østlandet. Men ikke i Fagertunhagen. Jeg håper virkelig at det ikke skjer på lenge enda.






Over toppen - klar for neste
































torsdag 27. juli 2017

Glede i hagen



Når julisolen varmer og duftene virvler gjennom hagen, må jeg bare gå meg en runde og la alle sanser få del i gleden.

Jeg klapper og stryker, napper og kaster. Jeg bøyer meg og snuser, drar blomstene inntil meg og kjenner greiner, torner og blader rispe meg i huden eller hekte seg i klærne. 

Selv om jeg ikke skal spise jordbær jeg bare smake på ett bær, og det søte, friske jordbæret aldeles eksploderer i munnen min. 











Jeg stikker meg på agurkurtbladene mens jeg snuser inn agurkduften og ser biene summe fra den ene blå stjernen til den andre. 

Så napper jeg av en blomst og legger den på tungen. 
Den har en like mild smak som jordbæret var eksplosivt. 

Som en liten bit med rispapir som blir borte i munnen. 
























I gulrotsengen vokser det kamille i overkøya. 
De strekker seg mellom gulrotplantene på tynne stilker og vaier beroligende i solen uten å skygge for mye av gulrotgresset ved føttene. 

Jeg høster blomster til vinterens tekopper i sofakroken. Her og der er en av blomstene vertskap for en maur og hans lille husdyrkoloni. Mauren høster honningdugg og jeg høster velvære.






















Jeg går forbi komposten og graver et lite hull i overflaten. Så stikker jeg hånden nedi og borrer den dypere ned. Der inne er det varmt og fuktig. Der arbeider et mikroliv i harde tak for meg. Selv om alt ser urørt ut på overflaten så ulmer det under. Jeg drar hånden ut og pakker igjen hullet. Kjenner at hagen er levende og varm.


I kjøkkenhagen knipser jeg av en brokkolistilk og knasker den i meg mens jeg plukker vekk visne blomstererter. 
I år har det ikke vært angrep av kålsommerfugler med påfølgende larver. Bank i bordet! 

Jeg følger bønnestilkene på deres snirklete ferd opp i bønnebuen min. Sneglene følger med fra det kjølig-fuktige mørket under potetriset. De lager skjelettmønster av bønnebladene der nede. Jeg leder stenglene på rett vei der oppe.


I staudebedet står bronsefennikel og svartkål mellom blomstrende geranium og astilber. 
Selv om jeg syns det er som å putte hår i munnen, må jeg smake på de trådtynne bladene til det bronsefargede rufsehodet. 
De smaker anis, men det føles litt som hår. Godt, og rart. 


Jeg setter meg på bjørkestammen som falt for motorsagen i vinter. Den kjennes fortsatt levende ut i solvarmen. Og den er fortsatt tilstede i hagen. Hele den gamle bjørka. 
Kvistene danner teppet under pergolaen og riset har fått lov til å rage til værs på stammen til et dødt grantre som jeg fant i skogen. 
Der har det tynne riset samme utsikt som tidligere, uten at det blir krangel med urter og grønnsaker om sol og vann. 

Noe av riset ligger også nederst i kompostbingen min. Der styrer det oksygentilførsel og drenering med nedarvet kunnskap og dyktighet. 
Naturen er fantastisk! 

I kvisthulen klirrer det forsiktig i et glasshjerte oppunder taket. Det aldeles dirrer i hundrevis av roseknopper også. De er så klare til å springe ut at de nesten ikke kan holde seg. Men Polstjärnen må få lov til å beholde rampelyset alene en stund til. Honningrosen må vente litt. Jeg sitrer nesten av forventning selv også, og lurer på hvorfor jeg ikke har plantet flere av dem.





Det knaser og knekker når jeg går ut av hulen. Jeg tråkker på kongler og heller som ligge litt hulter til bulter etter at jeg raidet stiene mine på jakt etter skifer på forsommeren. 

Nå ligger skiferhellene samlet og stiene ler mot meg med innvaderende krypfredløs og blå jonsokoll mellom krympende striper av bar jord. 
Hagen liker å bryte litt håndbak med meg. Jeg må visst trekke pusten og spenne musklene. 
Skape litt orden i rekkene igjen. Ikke la det gå for langt. 













En tettfylt Maiden Blush ber meg komme nærmere og jeg er ikke vond å be. Hun har vandret ut av obelisken sin og blitt bestevenn med en fylt geranium som jeg ikke visste at jeg hadde. Når i all verden plantet jeg den?

Jeg tar et bilde av de gode vennene og tenker at jeg må google geraniumen, men det får bli senere. Kanskje til vinteren. Nå må jeg bare være her ute og nyte.


Det er forresten flere som er ute og nyter hagen.

Bagera dukker plutselig opp fra en Bronseblad og synes det er på tide med litt hagekos.

Tenk å være katt og få sett de store plantene innenfra. Kunne smyge seg mellom tette staudekratt og hoppe fra stein til stubbe gjennom bedene. Rulle seg i kattemynte og jakte av hjertens lyst på alt som gjemmer seg der innunder hagen min...