fredag 24. januar 2020

Vintervakuum


Blåmeis
For meg er januar er en måned full av optimisme fordi lyset har begynt å tøye tiden i begge ender. Fuglene synger og farger opp i en ellers fargeløs hage. Frøposene dukker opp fra kjølige gjemmesteder og postkassen lokker med enda flere frø.

Stillits
Dompap
Samtidig er januar som et vakuum i hagen. Tilsynelatende står tiden bare bom stille. Været og døgnene kommer og går. Snøen daler og smelter, fryser og blir til is. Regn, sludd og varmegrader herjer, men alt ser ut til å prelle av på overflaten.
Det settes varmerekorder og snøen forsvinner, men ikke her. Fagertun er spesialisert på å tiltrekke seg snø og vintervær. Neida, det er ikke helt sant, men det føles virkelig slik.
Når jeg leser og hører om vårtegn andre steder, håper jeg innerst inne det skal bety at våren vil komme ekstra tidlig til Fagertun i år. Det er selvfølgelig et veldig egoistisk og lite miljøvennlig håp, men å si noe annet ville være å lyve.

Nøtteliten må klø seg litt på magen


Klokkerankespiren på vei opp
Nydusjet klokkerankebaby
Vårlengselen er så grunnleggende tilstede i meg at det nærmest verker i kroppen nå som hagen står i ro og jeg ikke kan komme under huden på den. (Eller snøen da..)
Mørket dominerer fortsatt døgnet og hjemmetid tilbringes for det meste innendørs. Det blir altfor mye stillesittende haging gjennom hageblader og skjermer, men noen frø er selvfølgelig kommet i jorden. De første brettene med spirer står godt plassert under lys i planterommet i kjelleren. Vaskerommet er gjort om til så-, prikle- og ompottingsrom for de neste 5 månedene. Det vil si at klesvasken må finne seg i selskap av jordsekker og potter i hopetall.




I drivhuset er det satt opp hyller klare til å ta imot en hærskare med planter når bare lys og temperatur blir bra nok om to-tre måneder. Enn så lenge er gulvet dekket av krukker som jeg fyller med gammel, brukt krukkejord og bokashi. Jeg sår til med salat og diverse annet i krukkene og håper at dette skal spire når tiden blir moden. Det ville være synd om noe spirte opp for tidlig, for så å gå med i en påfølgende kuldeperiode. Vi er tross alt bare i januar enda, så det kan fortsatt bli en skikkelig snørik og kald vinter. (Oj, der kom visst den lille fornuftige stemmen på skulderen min fram med en pekefinger...)



Det fine med januar er at jeg får god tid til å planlegge alt jeg har lyst til å gjøre til sommeren. Jeg vil rive uthuset og bygge nytt (eller evt restaurere det gamle). Jeg vil dyrke opp området bak uthuset. Siden jeg i årevis har tenkt at jeg burde gjøre noe med plenen foran flammebedet, og stålisen nå brer seg på alle stiene over gresset, kan det jo hende at dette faktisk blir våren hvor det kommer til å skje. Og, hvis jeg først skal ta opp gresset, burde jeg ikke da passe på å lage min aller første hagedam? Jeg vil jo ha en wildlife-vennlig hage!

Frøstand av Gullklematis


Vi får se hva som skjer til våren. Det som er sikkert er at jeg skal feire bursdagen min i April med å reise på en hagetur til England med Morten. Det blir garantert vårens høydepunkt (når jeg ser bort fra den aller første krokusen som slår ut i blomst og den første gangen jeg kan sette meg ned i et bed og luke mens jeg kjenner den råtunge duften av jord og vår)
Vi skal lade opp med Hagemessen på Lillestrøm før vi drar til RHS Flowershow i Cardiff. Derfra er planen at ferden videre går til Sudeley Castle & Gardens før vi ender opp i RHS Garden Wisley.

Pleier jeg ikke bli nok inspirert fra før når våren kommer, så skal jeg i hvertfall bli det denne våren.
Åh, som jeg gleder meg!




mandag 13. januar 2020

Jubileumsforedrag for Vestre Toten Hagelag



Det er deilig å runde årsskiftet å vite at dagene blir lengre og at våren ligger der som en vidunderlig skatt under snø og is i hagen. Vi leser hageblader om igjen, bestiller frø og planlegger neste sesong i hagen.

Det samme gjør hagelagene. Vestre Toten Hagelag fyller 75 år i år og feirer stort 8. februar med både foredrag og festmiddag.

"Hur kan vi göra våra trädgårdar så vackra som möjligt?"

Foredraget blir åpent for alle, mens festmiddagen blir for innbudte.


Til å holde foredrag kommer selveste John Taylor fra svenske Trädgårdstider.
I Norge sendes dette hageprogrammet under tittelen "Hygge i hagen".

De som eventuelt ikke har fulgt med på Hygge i hagen, men har sett på "Hagen min", fikk likevel et glimt fra hagen til John Taylor og de andre i det svenske hageteamet, da den svenske hagen ble besøkt i det siste programmet til Hagen min i 2019.

Har du lyst til å komme på foredrag med John Taylor lørdag 8. februar, så klikk deg gjerne inn på arrangementet til Vestre Toten Hagelag



Jeg gleder meg til inspirasjon og hagepåfyll på svensk. Bli med da vel!


torsdag 8. august 2019

Hage på instagram












Omsider har jeg også skaffet meg en Instagramkonto for hagen min. Jeg har riktignok vært lenge på Instagram, men uten å være særlig aktiv. Profilen min har vært privat bare med veldig mye hage i feeden. Selv har jeg vært forsiktig med å legge ut for mye hagestoff i og med at det ikke har vært en ren hagekonto.






Jeg liker jo godt å skrive, men det tar tid, så bloggen blir ikke oppdatert så ofte som jeg egentlig ønsker. Nå har jeg altså spedd på med en instagramkonto hvor jeg har som mål å legge ut noe hagerelatert hver eneste dag.
Derfor heter ikke profilen min Fagertunhagen, som egentlig hadde vært mest naturlig, men rett og slett "Dailygardeningdose".
(Daglig hagedose, eller som jeg egentlig mener; daglig dose med haging)


Enda en arena når jeg ikke rekker å følge opp bloggen som jeg ønsker? Det høres ikke så smart ut kanskje, men et instagraminnlegg tar bare en mikrodel av den tiden jeg bruker på et blogginnlegg, og dermed kan jeg være aktiv på en veldig effektiv måte. Og det føles godt å være aktiv!


Det er egentlig en grunn til for at jeg ikke vil kalle Instagramkontoen min for Fagertunhagen. Jeg har nemlig begynt å tenke tanken på at jeg kanskje en dag skal begynne på nytt med hage. Det er en spennende og skremmende tanke.

Jeg har en kjæreste som jeg vil dele resten av livet med. Han har hus i Oslo og jeg har huset mitt her på Toten. Om noen år, når ingen av oss har barn hjemme, er det naturlig å flytte sammen.
Her, der eller kanskje et helt annet sted...
Å skape vårt eget i sammen, virker forlokkende, men da er det selvfølgelig en bråte med kriterier som må innfris. Bedre klimasone, sol fra morgen til kveld, større tomt enn jeg har nå, helst ikke brunsnegler osv osv.

 Jeg må innrømme at jeg ofrer et fremtidig hus færre tanker enn jeg bruker på en potensiell fremtidig hage. Men dette er uansett langt fram i tid. Jeg får god tid til å potte opp planter til et gedigent flyttelass når den tid eventuelt kommer.

Vel, nå har jeg satt ord på det.
Kanskje Fagertunhagen en dag blir historie eller i beste fall en annens hage.




Men i dag er Fagertunhagen i høyeste grad i sitt ess. Det blomstrer som besatt, og jeg utvider hagen i den eneste retningen det er mulig, nemlig bak uthuset. Det er et stort prosjekt å temme et villniss av villbringebær og brennesle, men det skal jeg nok klare. Foreløpig jobber jeg etter kvele-metoden. Det krever ikke så mye krefter, men desto mer tålmodighet.



Og i mens kommer jeg til å følge opp bloggen i rykk og napp, mens jeg laster opp bilder i vilden sky på Instagram.

Forøvrig skriver jeg engelsk på Instagram - i den grad det er noe tekst å snakke om. Jeg er nøye med blomsternavn, de kommer med både engelsk, latinsk og norsk navn.

Så hvis noen ønsker å kikke innom Fagertunhagen litt oftere enn bloggen tilbyr så er dere hjertelig velkommen til dailygardeningdose.








tirsdag 23. juli 2019

Bugnende feriehage

Flammebedet lyser mer og mer opp for hver dag som går
Denne uken har jeg ferie og turen går rett over dørstokken og ut i hagen. Det er det beste jeg vet. Nå som værmeldingen viser sommervarme blir det noen deilige, late dager på meg. Jeg er ferdig med forsommerens noe heftige hageprosjekter, og nå er det tid for å nyte resultatet.

Georginer og revebjeller ved husveggen.

Aksveronika og Alpestikle står for de blå innslagene her.


















I dag startet dagen med en kosetur i hagen med tær som ble våte i sandalene fra gårsdagens kveldsregn. Jeg klippet ned litt avblomstret, rufset opp igjen Marikåpeblomstene som hadde lagt seg ned, og kjente at det var alt som behøvdes.

Nå dufter det av blomstererter, roser og skjærsmin. Humlene surrer og jeg ser til min glede at det faktisk finnes bier her også. Det bekymrer meg likevel at det er merkbart færre enn tidligere. Jeg skulle ønske noen ville sette ut et bisamfunn i nærheten. Hagen har åpen buffet fra april til oktober, med høysesong fra mai til september.

På kvisthulen blomstrer Rosa Helenae 'Petersen'. Jeg tok en stikling av den i forfjor som har overvintret i potte to sesonger. Den er nå plassert på motsatt side av hulen i forhold til sin mor og så håper jeg at de skal klare å strekke seg over hele kvisthulen og omfavne hverandre etterhvert.













De fleste pionene er avblomstret. Regnet på søndag og i går kveld, gjorde avslutningen litt raskere for de fleste av etternølerne. Jeg klipper likevel kun vekk det som behøves og drøyer hver eneste blomst som fortsatt ser fin ut. På slike koseturer rundt i hagen ser jeg stadig planter som behøver å flyttes. Det er de som står på feil plass og blir skygget ut av andre. En geranium gjemt under en hosta, og en hosta gjemt under en bronseblad. Det er den sterkestes rett som gjelder, men jeg har heldigvis mulighet til å gi taperne en ny start. Men det får bli senere. Nå er det ferie.


Kornvalmue i Flammebedet
Den ene nabo'n min sitter på trappa og spiller campingplassmusikk. Fra den andre hører jeg glade barnelyder. Her i hagen suser det i trærne og klirrer i uroen som henger i pergolaen. Det er så varmt at vinden er kjærkommen.

Jeg tror jeg smetter ned i kjelleren og henter meg litt iskrem.
-Og så må jeg huske mobilen som ligger i kjøleskapet til nedkjøling.

For aller første gang fikk jeg melding på skjermen om at telefonen måtte kjøles ned før jeg kunne bruke kamerafunksjonen igjen. Lurer på om det sier mest om telefonen, bruken min eller varmen.

Nyt sommeren mens den er her folkens. Husk å ta en runde rundt huset eller ut på balkongen og se hva som blomstrer. Kanskje noe trenger vann?
Man blir tørst i varmen. Plantene også!



De virket så opptatt av hverandre at jeg lot dem få snakke i fred.

fredag 19. juli 2019

Åpen hage


Denne helgen arrangerer Vestre Toten Hagelag åpne hager. Det er tre hager som holder åpent.
(Se arrangement)


Fagertunhagen er åpen lørdag og søndag fra
12 til 16.

Se veiforklaring lenger ned.


Om hagen


Akkurat nå er hagen lik et sukkerbrød som hever litt for mye i ovnen.  Den balanserer på kanten til å velte over og flyter ut, men ikke riktig enda. Jeg klipper i vei og snører sammen. Det er ingenting som blir like fint i tjor som når det får danse fritt, men når voksekraften når igjen tyngdekraften og det er lovet regn, da vet jeg at det er best å være føre var.


Man kommer nesten rett inn i kjøkkenhagen når man går inn porten her. Den består av opphøyde kasser og klatrebuer. Det varierer litt hva som trives i år i forhold til i fjor, da det var så varmt. Mais og amarant lider. Hvitløk, stangselleri, salat og bondebønner koser seg. Ertene ble spist opp før de rakk å strekke seg 3 cm over jorden. Dette skjedde både med 1. og 2. sådden, så det blir ingen erter i år. Slik kan det gå...


Jordbærene har fått en egen klatrevegg å vokse i. Den er fuglene veldig glad i. De spiser både røde og grønne bær. Hakker dem i biter og kaster dem ned på grusen. Irriterende! Det har derfor kommet opp et jordbærbur i all hast rundt veggen. Der kan vi gå inn, mens fuglene bare kan se på og ergre seg.


Ved siden av kjøkkenhagen ligger urtehagen. Der blomstrer for tiden sitrontimian som får renne som lilla bekker over barkdekket og peke nese til alle de andre som har sine tilmålte plasser. Den stakkars Balsam'en (Costmary) må nesten holde pusten for å få plass i kassen sin.


Langs drivhuset og inni pergolaen står det oppmarsjert en lang rekke med georginer. Det er ikke fordi jeg liker planter i stram giv akt, men fordi jeg ikke fikk noen blomstring i fjor og derfor mangler merking på samtlige planter. Nå får de stå i potte til de viser farge og så flytter jeg hele potta ut i bedene der de passer inn. Vanligvis planter jeg dem rett ut i bedene om våren, så dette er helt mot normalt.


Flammebedet fyrer seg opp mot sensommeren når det skal få komme helt til sin rett, men det er allerede varme i bedet. Selv på en litt hustrig og våt julidag som her, dirrer det så smått av energi i bedet.


Bak huset begynner såvidt kvisthulen å få litt roseblomstring i håret, mens skjærsminen fortsatt blomstrer langs gjerdet. Her er det et stort staudebed som man kan gå gjennom. Det er alltid noe som er i blomst, noe som står på vent og noe som er avblomstret. Her og der kikker det opp noen valmuer og prestekrager. Det kommer litt ugress, men det er sjelden det når helt opp gjennom blomsterfloret. Det er plantet så tett at ugresset skal være skikkelig ivrig for å finne seg et smutthull. Jeg napper vekk det som står i veien og overser det meste.

Når det kommer opp frøplanter som står i veien, pleier jeg å flytte dem dit jeg ønsker at de skal vokse. Noen ganger er jeg uoppmerksom så de kommer for langt før jeg ser dem.
Når valget står mellom å nappe vekk eller spare, er valget ofte enkelt.
Her klarer jeg å smyge meg mellom revebjellene for å komme inn på stien. Og det må nok alle besøkende også :)













Skulle det friste med et hagebesøk, finner du hagen min her:

Vestbakkvegen 12,
2840 Reinsvoll.

Avkjøringen er i den  nordlige enden av gjennomsnittsmålingen på Rv4. 
Det vil være skiltet.

Ved spørsmål nås jeg på tlf.nr. 415 36 840

Velkommen!

Vennlig hilsen 
Gerd Ellen Ottersen

lørdag 6. juli 2019

Hageprosjekter 2019 - Barkdekke på gressplen




Den enkleste måten jeg lager stier og annet dekke i hagen, er ved å legge bark på plen.

Her er urtehagen med sitt barkdekke
Det har jeg gjort i urtehagen, gjennom flere blomsterbed og på baksiden av uthuset.

Pergolaen har også barkdekke, men her gravde jeg vekk plenen først. Ikke fordi det hadde noe å si for selve dekket, men fordi jeg ønsket å senke "gulvet" slik at jeg fikk større takhøyde. 
Innsiden av pergolaen har fått et dekke av kvistkutt og litt bark
Barkdekket holder seg fint i mange år, men det er likevel nødvendig med litt påfyll nå og da. (Dette avhenger nok mye av hvor raus man er med barken første året.)

Egentlig er det ikke bare bark jeg benytter. Jeg kutter også opp alt jeg har tilgang på av kvist og småtrær, og legger dette ut på stiene.

Til slikt arbeid bruker jeg kompostkvernen min. Den maler ikke opp kvisten til flis, men kutter alt i 3-4 cm lange biter.

Ved å lage dekkmaterialet selv sparer man en del penger og selve dekket varer også litt lenger.

Det skal dog mye kvister til for å lage store mengder med kvistkutt.



Sti gjennom den smaleste delen av hagen.
Bak uthuset. Her kan de nye gjessene mine trampe rundt uten å få grønske på svømmeføttene.
 I juni byttet jeg ut plenen i kjøkkenhagen med fast dekke. Dette fordi jeg rett og slett var lei av å kjøre gressklipper rundt alle kassene mine. Det er viktig at hagen er praktisk og lett tilgjengelig, så irritasjonsmomenter bør man kvitte seg med, tenker jeg. Hvis det er et overkommelig arbeid da, vel og merke...
Det meste av kjøkkenhagen fikk betongheller, men den delen som ligger bak urtehagen fikk barkdekke. Det samme fikk den smale plenstien mellom urtehagen og drivhuset. Denne stien som kommer ut gjennom flammebedet i den andre enden.











Å legge barkdekket rett på plenen har to store fordeler. For det første er det arbeidsbesparende, og for det andre blir underlaget mye fastere enn det blir om man graver vekk plenen først.
Jeg graver likevel litt... 

For å sikre at det ikke skal komme opp noe fra plenen i kantene, fjerner jeg gresstorven akkurat langs kanten. Det er ikke nødvendig, men noe jeg gjør for å gardere meg mot et mulig senere strev.
Jeg bruker en kantskjærer og stikker kantene et lite stykke inn. Deretter snur jeg kantskjæreren i 90 graders vinkel og tråkker raskt noen tverrsnitt med jevne mellomrom. Dette er fort gjort og så kan jeg lett stikke en flat spade ned i sporet etter kantskjæreren og bende opp plenbiter fra kanten.

Akkurat bildet over er et litt dårlig eksempel, for her hadde kantskjæreren knekt, så den venstre kanten ble en del videre enn nødvendig. I kjøkkenhagen fylte jeg også på litt sand i sporene etter plenen. Det gjør jeg ikke til vanlig, for når jeg skal lage kanter til stier så er det fint å ha et søkk å legge kantmaterialet ned i. Da ligger det veldig stødig.

Bare husk at plenbitene som fjernes ikke er avfall. De omdannes til den fineste jord hvis de stables opp ned på hverandre og dekkes til av f.eks. aviser og gressklipp. En sesong i stabel og så er det klart for tilplanting. En ypperlig måte å lage nye bed på.

Når plenkantene er fjernet, dekker jeg all resterende plen med våte aviser.
Jeg sørger for at laget blir heldekkende og uten gliper. Det er viktig at avisene vætes for at de skal ligge tett mot plenen. Dessuten flyr de ikke avgårde med vinden når de er våte. Når hele området er tapetsert med nyheter, er det bare å rulle ut en barkduk.

Disse kommer i forskjellig kvalitet. De tykkeste dukene er best, men det er også mulig å legge dobbelt lag av en tynnere duk.
Min erfaring er at planterøtter lettere trenger gjennom vevde duker, men at disse dukene er ganske kraftige.

I kjøkkenhagen ble det en dobbel løsning. Det ble en vevd duk, fordi den er slitesterk, med en tynn duk oppå til å hindrer røttene adgang ned i underlaget.
Vanligvis nøyer jeg meg med ett lag, men akkurat her i kjøkkenhagen er det mye trafikk, både med og uten trillebår, så da valgte jeg å gå for en sterkere løsning.

Jeg festet duken tett inntil kjøkkenhagekassene med stiftemaskin. Dess mindre sprekk mellom barkduk og kasse, dess mindre risiko for at frø skal trille ned for så å spire opp langs kassene. Det er viktig at det er litt slakk i duken når den festes slik.

Der hvor barkdekket ikke grenset mot kjøkkenhagekassene laget jeg sti-kanter oppå duken. Det vil si inn mot kompostområdet og langs stien gjennom Flammebedet. Slike kanter bør være såpass høye at barken butter i mot og ikke velter over. Jeg bruker gjerne steiner eller trestammer og stokker som kantmateriale.

Når duk og kanter er på plass gjenstår bare det morsomste. Da er det klart til å tømme bark (eller kvistkutt) utover og jevne det til. Det går fort og resultatet er klart med en gang. Et passe mykt og fast underlag er på plass. Barken vil sette seg ganske fort, spesielt om den blir våt av regn eller vanning.


Barkstier varer ikke evig. De holder seg gjerne fine i noen år, men etter hvert vil barkdekket begynne å omdanne seg og flere og flere frøplanter vil ønske å vokse i dekket. Disse er lette å nappe vekk på grunn av duken under. Ofte er det imidlertid stauder og andre prydplanter som frør seg i barkdekket,  og da er omplassering tingen.

Her har jeg fjernet bark fra en gammel sti. 
Jeg har hatt slike bark- og kvistkutt-stier i opp til 8 år før jeg har skiftet dem ut. Men da har de også blitt ganske grønne. Å bytte ut dekket er lettere enn å anlegge det. Da er det bare å måke opp den sorte barkjorden (for da har den omdannet seg nesten til jord) og enten bruke som dekke i bed eller blande i komposten hvis det er for mye tilvekst i den. Barkduken og kantene ligger selvfølgelig igjen og så er det bare å helle utover ny bark.

I og med at det begynner å gro i barkdekket med årene, hender det at stiene mine blir smalere. Der det er bunndekkere som kanter stien så liker de å vandre inn. De er imidlertid veldig enkle å dra unna. Den største grunnen til at jeg lar stiene gro igjen er ikke at det er vanskelig å fjerne plantene, men at jeg liker at de breier seg. Det skal jo tross alt være stier og ikke gangveier. Men innimellom tar jeg en sjau og finner fram igjen den opprinnelige stien før den får leve sitt eget liv noen nye år.

Nedenfor ser vi området som er det neste som står for tur når det gjelder sti-rensk.
Kanskje til neste år?
Det første bildet er fra området ble endret fra plen til bed i 2013. Det andre bildet er fra i år. Det ser ut til at alt har vokst bortsett fra stien.

Ny sti med tre alperips til venstre og sølvarve til høyre. Resten er gressklipp.


Her har alperipsen fått kulefasong og selskap av krypjonsokkoll som renner nedover steinene for å møte sølvarven.
Nå møtes straks sølvarve og Krypjonsokkoll. Hele området blomstrer frodig, men stien er bare en smal stripe. Det er sølvarven som har vandret mest. Den er jo også på listen over uønskede hagevekster nå. Litt trist synes jeg, for selv om dette bildet kanskje kan tolkes som det motsatte, så er den enkel å kontrollere i hagen her.
Vel. Det blir en opprydding etterhvert, men foreløpig er både jeg og biene fornøyd med arrangementet slik det er ;)