torsdag 3. mars 2016

Et glimt av vår



På mandag fikk jeg årets første glimt av vår. På selveste skuddårsdagen!

En snartur innom Gøteborg med eldstejenta mi, ga meg mulighet til å rusle litt i byens parker. Jeg fikk noen timer på egenhånd om morgenen, og i kjølig morgenluft med hastende studenter rundt meg, kunne jeg nyte synet av snøklokker, vinterblomst og spirende narcisser.
De ropte ikke på meg. Det var mer som beskjeden hvisking. Snøklokkene sto i små klynger her og der og strevde med å få de renhvite hodene sine over det brune fjorårsløvet. Vinterblomstene tittet såvidt opp av bakken.
Omgitt av store rhododendronbusker overstrødd med knopper, med is på vannet og knasende løv under føttene, ble det en deilig start på dagen. Jeg krabbet inn mellom buskene, lirket bena på plass uten å tråkke i hundemøkk, huket meg ned og knipset i vei med telefonen. Alle de travle menneskene som passerte, lot som de ikke så den rare damen. En bydag i parkenes tegn var helt perfekt.














Jeg fant trädgårdsforeningens hage midt i byen og fikk varmen i meg på vandring mellom palmer, middelhavsplanter og blomstrende kameliaer. Det varmet mer enn frosne fingre.

Der inne i drivhuset var det flere forskjellige klimaer, varme, fuktighet og lyd av vann. Jeg tørket doggen av telefonen og studerte kameliablomstene på nært hold.



Vel ute igjen dukket det opp både klosterklokker, trollhassel og enda flere snøklokker og vinterblomster. Til og med en ugle fant det for godt å bruke formiddagen på å betrakte hagen søvnig fra hullet sitt høyt der oppe i treet.




Her i trädgårdsforeningens hage var ikke snøklokkene like beskjedne. De opptrådte i flokk.  Jeg bare kikket og kikket. Det lignet på vår. Vidunderlig!
Klosterklokkene vippet med kronbladene og vinterblomstene så freidige ut. Her og der stakk en julerose seg frem.







For å gjøre dagen komplett syntes datteren min det var en god idé å dra til Gøteborgs botaniske hage da hun var ferdig med dagens opplegg. Og jeg var ytterst lett å overtale...
Det ble dagens desiderte høydepunkt! At det skulle være så flott i en botanisk hage midt på vinteren hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vet jo at hagens struktur kommer fram om vinteren, men hos meg gjelder ikke det så lenge snøen gjemmer alt. I den botaniske hagen avslørte hagen et utall av spennende stier og hemmelige ganger. Vi vandret gjennom Rododendrondalen og forestilte oss synet av blomstringen. Det var en utkikksplass under oppbygging og mosen lyste irrgrønt mellom busker og trær. Plutselig var vi i fjellhagen og der lå det faktisk litt snø på bergveggene også. En Amuradonis lyste opp ved den frosne dammen.
Her var vegetasjonen lav og bergrabbene mange. Vi vandret videre og vips var vi i Japan. Der inne klarte vi merkelig nok å rote oss bort. Før vi visste ordet av det hadde vi klatret opp i høyden på jakt etter utsikt. Og det fant vi såvisst! Men stien mistet vi...
Da vi hadde knipset ferdig en mengde utsiktbilder og registrert at solen begynte å bli veldig lav, oppdaget vi plutselig at vi var omgitt av blåbærlyng. Det var hverken bambus, kaktus eller tempeltrær i sikte. Det så veldig ut som svensk natur i grunnen. Eller norsk for den saks skyld.
Oj, tenkte vi. Hvor har den botaniske hagen gjort av seg? Men, men, fjellvante som vi er var det ingen stor ekspedisjon å lete oss fram - eller rettere sagt tilbake til blomstrende cyclamen og iris. Vi gikk glipp av drivhus og butikk, for klokken hadde rent løpt fra oss, men en ridetur på en dinosaur ble det tid til.






Hjemme er det snø selvfølgelig. Ikke noe vårtegn å spore i februar eller begynnelsen av mars. Derfor er det så spennende å få en slik sniktitt inn i den fremtiden som kommer til Fagertun om et par måneders tid. Eller kanskje våren kommer tidligere i år? Det er jo lov å håpe :)





tirsdag 23. februar 2016

Tulipansesong i vente

Tulipa praestans 'Fusilier'



Som regel starter tulipan-sesongen her på Fagertun i mai, men når våren er tidlig ute ser jeg de første blomstene allerede i april. Fjorårets vår ble både kald og sen. Tulipanene lot vente på seg, men da de kom varte blomstringen til gjengjeld                                                                                                                    uvanlig lenge.
Det er alltid den røde Tulipa praestans 'Fusilier' som  viser seg først. Den er ikke så høy. Fusilier rager bare 20 - 30 cm over bakken. Som en bukett med skarpt røde fargeklatter blomstrer den glad og fornøyd på flere grener. Den har gjerne fire blomster på hver plante, noen ganger flere. Fargen er intens rød. Den er som en herlig sjokkdose med vårenergi i bedene. Fusilier er lite kravstor og setter gjerne flere løker for hvert år.

Jeg blir så glad når jeg om våren ser de spisse knoppene rødme mer for hver dag som går. Da vet jeg at tulipansesongen er i gang!

Tulipa 'Tarda'



En liten solstråle i bedene om våren er villtulipanen Tulipa 'Tarda'. Den har gule blomster som stjerner mot solen. Hvert kronblad med en hvit spiss. Baksiden av blomstene rødmer så smått, men er solen framme åpner de seg på vidt gap mot lyset. Når ettermiddagsskyggene brer seg, lukker de kronbladene sammen og forestillingen er over til neste gang lyskasteren peker dem ut på scenekanten. 

Det er noe fascinerende med blomster som beveger seg. De får nesten litt ekstra personlighet. Jeg må bare finne meg i at det ikke er hver dag jeg får kikke inn i ansiktene deres.
Disse små villtulipanene brer seg utover med de lange, smale bladene som et teppe mellom blomstene. Tulipa 'Tarda' er verdt å bøye seg ned på kne for.
Jeg liker å betrakte blomstene fra lav høyde. Da kommer jeg liksom inn i blomstenes egne sfære, med lyd av insekter og duft fra jorden som sanseforsterkere. I hagen min er det slik at våren med alle sine små undere og skjønnheter, likevel kan se litt naken ut fra avstand. Plantene er så små og jorden fortsatt så åpen. Da kan et lite knefall avsløre en fantastisk eventyrverden av små skjøre, yndige og samtidig så robuste mirakler. Fagertunhagen om våren er en rapsodi mellom vinter og sommer med skarpe kanter mot myke overganger. Håp, forventninger og skuffelser i et uforutsigbart samspill.


Disse to fargesterke og tidlige tulipanene, er kanskje begge finest når de betraktes på egenhånd. Senere på våren, når alle de feiende, flotte og høyreiste tulipanene spretter opp rundt dem, kan de fort risikere å bli veggpryd. Men det er bare på avstand... og for de som ikke bøyer seg ned til dem.

tirsdag 26. januar 2016

Gjensyn med Fagertun


Nå er det er åtte måneder siden sist jeg besøkte min egen blogg og den fantastiske hageverden som fins på nettet. Det er både trist og fint på en gang. Når jeg sier trist, så er det med en vemodig følelse av at jeg har trukket meg vekk fra hagevennene mine. Samtidig er det litt fint også, fordi jeg har hatt det så bra i det virkelige livet at jeg ikke har rukket å leve online.

Rød Jonsokblomst på besøk i bedet.
2015 ble et rart år med forelskelse, kjærlighet og en ny hobby. Hagen var med meg, men den skjønte nok at jeg ble dratt inn i en virvelvind av følelser og ønsker, så den puslet om seg selv så godt den kunne. Den blomstret som en fantastisk kulisse til det som var i ferd med å vokse fram som mitt nye liv. Hagen taklet glatt at gartneren dro på ferie langt utenfor hagegjerdet. Den svaiet med vinden og lot seg mette av regn og rense av fugler. Plantene støttet hverandre og slapp frøene sine til jorden når tiden kom.

I bakgrunnen står det et nett lent mot uthuset. Ikke spesielt pent i hagen, men praktisk når jeg øver golfslag...

Værgudene hadde det litt morsomt med årstidene underveis, og hadde jeg ikke glødet av forelskelse hadde jeg sikkert frosset og fryst meg langt inn i juli selv også. Først da falt de siste tulipanblomstene fra hverandre og drysset kronbladene sine til jorden. Det var fullstendig kaos i rekkene og dirigenten merket ingenting.

Julipaner, nei tulipaner mener jeg. I fint flor selv om kalenderen sier at det er godt ut i Juli.

Det var først da høsten kom med glødende farger og varsler om nattefrost, at jeg kjente et lite stikk av panikk. Sesongen nærmet seg slutten. Jeg høstet grønnsaker med lidenskap blandet med en smule vemod. Samtidig nøt jeg at høsten ble lang og mild. Jeg bestilte løk og plantet tulipaner, narsisser, krokus og snøstjerner. Det var nesten så jeg ikke fikk gravd nok. Jeg klippet ned planter og nøt noen uker med hageliv. Og så ble det vinter.



Vanlige og blå poteter, erter, bønner og knutekål. Mmmm....
Et helt hageår er over. Så rart! Nå lurer jeg på hvordan 2016 skal bli. Jeg er fortsatt lykkelig forelsket nemlig. Og samtidig vet jeg at hagelivet mitt aldri vil bli helt slik det var da jeg var alene med barna og våre rutiner. Nå har jeg fått en dimensjon til i livet mitt. En herlig mann og hans to skjønne døtre, de har også blitt en del av mitt og barnas liv. Et hus med hage i byen og et på landet. Helger her og helger der. Ferieturer og golfdager. Det er klart at jeg får mindre tid i hagen. Lett matematikk det.

Pergolaen blir sakte, men sikkert ferdig...
Kanskje det viktigste og vanskeligste med det faktum, er å skru ned forventninger og ambisjoner. Jeg ble ikke ferdig med å grave til gulvet i pergolaen i 2016. (Selv om kjæresten gjorde en formidabel innsats!) Kanskje må jeg regne med at alt tar dobbelt så lang tid å gjennomføre heretter. Kanskje må jeg redusere prosjektene mine med det halve fremover? Det har tatt noen måneder å la det synke ned. Livet er et kompromiss, og jeg vil ha med meg alt selvfølgelig. Så får jeg heller redusere litt her og der for å rekke det.  Det viktigste er definitivt hagegleden når jeg først er i hagen. Heller kvalitet enn kvantitet.

I år (også) skal jeg så færre frø enn tidligere. Jeg skal kose meg i hagen når jeg er der og ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke rekker å dokumentere det på bloggen. For det hadde jeg i sommer, tåpelig nok… Hvis jeg rekker å blogge så blir det en bonus for meg selv, for jeg elsker å skrive!

Det var ingenting å si på frodigheten i fjor. Stien ble nesten borte mellom plantene.


Til sommeren regner jeg med at hagen vil vokse fram fra det rosa, forelskede tåkesløret som har ligget over Fagertun siste året. Skarpere i konturene og med noen krav til gartneren sin... Et år mer eller mindre på egenhånd gikk helt greit, men det er ikke noe vits i å dytte grensene for langt. Heldigvis har jeg hele tiden jobbet med hagen min ut fra at den skal være mest mulig lettstelt. Det kan jeg dra nytte av nå - og jeg gleder meg intenst!

Bagera nyter sommeren. Han bryr seg ikke nevneverdig om alle løvetannplantene som spirer fram. Heldigvis!

søndag 17. mai 2015

Kreativ i kjøkkenhagen










Det er midt i mai og våren har endelig foldet seg ut på Fagertun.
Bjørka er litt knipen med museørene, men gresset vokser og den ene knoppen etter den andre slår ut i bedene. Hvitveis lager deilige dyner over mørk jord. Løkblomstene er som små fargeeksplosjoner etter en lang årstid med begrenset palett.
Det er en herlig tid!
Den aller beste på hele året. Alt er mulig. Jeg føler meg full av optimistisk energi. Sommeren er like om hjørnet og hvem vet? Kanskje blir akkurat denne sommeren den aller beste?






Planen for helgen var å så i kjøkkenhagen.

Jeg startet torsdagen ved kjøkkenbordet og fant fram frøboksen min. Posene fylte bordet, og jeg tegnet opp syv kasser på et ark.
Kålvekster i en kasse. Salat i en annen.
Erter i en kasse. Gulrot i en annen.
Det tok litt tid før jeg ble fornøyd med fordelingen.
Bønnene skal i hvert fall få seg en ny kasse i år. Det gamle klatrestativet skal ned. Det er litt trist, for det ser bra ut enda, men jeg trenger å komme til jorden skikkelig og forbedre den grundig.



Et nytt bønneklatrestativ havnet derfor øverst på helgens hageliste. Jeg liker høye bønner, men de kan strekke seg voldsomt om de får det som de vil. Det er derfor lurt at stativet står slik at man kommer lett til i høyden. Løsningen ble en rad med bønner i ytterkanten av to parallelle kasser. Stativet ble bygget som en buet tunnel mellom kassene. Jeg vet ikke om det kommer til å fungere, men 'jeg har en god følelse', som Harald Rønneberg pleier å si på Senkveld...



Først tok jeg en tur ut i naturen og hentet en haug med ungtrær. (Med grunneiers tillatelse.)
10 av dem ble stilt på geledd, godt trykket ned langs kasseveggene. Deretter var det fram med ståltråd og avbiter. Jeg bøyde toppene over hverandre og surret fast. Så flettet jeg det hele sammen med kvister og festet tre litt grovere stokker i enden for å stabilisere byggverket.



Det ble tre turer opp i skogholtet før jeg hadde samlet nok materiale. Det er rart hvor mye som går med selv om stativet ser veldig glissent ut...
Helt jevnt og rett ble det ikke, men bønnestativet, eller bønnetunnelen om man vil, ble tilslutt ferdig. Bønnene lar vente på seg. De trenger varmere jord og bedre vær enn det som er lovet med det første. De skal få starte tilværelsen inne i varmen og komme ut når sommervarmen dukker opp. Da skal de få slynge seg oppover stativet og kle inn tunnelen. Tenk å gå inn dit og plukke bønner som henger ned over hodet mitt til sommeren...



Selv om bønnene mangler, ble resten av kassene fylt. Den ene med gulrøtter; vanlige orange sommergulrøtter og Atomic Red. På frøposen fra Garden Living sto det tilslutt: elsker pyntekorg...

Elsker Pyntekorg?
Kanskje det er de røde gulrøttene som elsker pyntekorg? Eller kan det være gartnerne selv tro? Tidligere har jeg blandet gulrøtter og løk, men nå ble det gulrøtter med hvit Cosmos av egne frø. Lurer på hvordan det blir?
Om pyntekorgen spirer blir det i hvert fall vakkert :)

Håper bare ikke at gulrotflua også synes det!



Den andre kassen inneholdt allerede en rad med Persisk Karve fra i fjor. Den kommer til å gå i blomst i år og danne karvefrø. Der fylte jeg på med bladdill, vanlig dill og en pakke med bondebønner.
























Det ble en kasse med Mangold og forskjellige rødbeter også. Røde og hvite rødbeter i sirkler (om man deler de over), avlang rød rødbete og rund gul. Bladbetene er i fargeblanding de også.
Jeg bruker både Rødbetbladene og Mangoldbladene som salat. I tillegg bruker jeg selvfølgelig rot og stilk av disse grønnsakene. På den måten får jeg utnyttet rødbetene lenge før de er høsteklare - og så smaker det kjempegodt.
























Mer rakk jeg ikke å så i helgen. Jeg måtte jo vandre rundt med kameraet og nyte alt som gnistret mot meg i nypusset vårdrakt.
Selv om hagen fra avstand fortsatt ser ganske puslete og tom ut, finnes det mange små,vakre tablåer hvor enn jeg snur meg. Og da må jeg jo gjøre nettopp det.
Jeg surrer rundt som en humle på jakt etter vakre blomster. Legger meg langflat på bakken for å få best mulig utsikt, og suger til meg lukter og lyder. Vinden får plantene til å gynge. Jeg fryser litt, mens solen fortsatt fomler med termostaten.
På verandaen står det sarte kjellerplanter på herding og hakker tenner. Tenker bladlusa lengter inn igjen i varmen nå!


mandag 27. april 2015

Endelig vår!


Nå har våren presset ut vinteren på Fagertun. Endelig!
Mellom visne stauderester lyser det i gult og lilla. Jeg har lyst til å sitte ute i bedene hele dagen og klippe ned brask. Jeg vil luke vekk ugress og rydde plass til alt som snart skal opp. Det blir ikke riktig slik. Tiden må strekke til på så mange kanter, men en halvtime nå og da hjelper også. Skuldrene senkes når jeg setter meg ned og tar fatt i saks, sekatør og ugressjern. Hodet tømmes og kreativiteten flyter. Det er når jeg sitter slik og ikke tenker så aktivt, at ideér og alternative løsninger dukker opp.
Det er når jeg sitter slik at jeg kommer nærmest hjertet av hagen min. Det er da jeg tar temperaturen og sjekker allmenntilstanden til Fagertun. Jeg ser hvor det er problemer, hvem som sliter, hva som spirer hvor og jeg finner frøplanter som er verdt å ta vare på. Bedene betraktes nedenfra og nærkontakten med halvvåkne insekter, jordens dufter og små mirakler er intens.
Det er en egen verden.



Jeg klipper alt gammelt brask i biter og slipper det rett ned igjen i bedet. Jeg liker tanken på at minst mulig fjernes. Gjennom sesongen tilfører jeg gressklipp og litt naturgjødsel, men tar bare ut blomsterbuketter (i rikt monn) og rotugress. Annet avfall blir stort sett lagt tilbake i bedet. Planen er at jorden skal bli bedre og bedre. Meitemarken skal trives og planterøttene skal få en porøs og næringsrik jord å vokse i.




Inne i kjelleren har jeg småplanter under lys. Ikke like mange som i fjor, men det blir nok flere innen utplanting.
Dessverre har jeg fått bladlus også. Det er første gang og fryktelig irriterende! Jeg klemmer nådeløst ihjel alle jeg ser. Om de slipper seg ned i pottejorden, trykker jeg til med en finger. '
Her om dagen var jeg så heldig å få en marihøne inn i bilen på vei hjem fra jobb. Aner ikke hvor den kom fra, men plutselig satt den på innsiden av ruten min og så veldig forkommen ut. Den ble fanget så snart jeg stoppet bilen, og fraktet ned i kjelleren. Ikke med onde kidnapper-hensikter, men med forsikringer om at det var et riktig så hyggelig sted.
I kjelleren fikk den plass på et persilleblad. For sikkerhetsskyld klemte jeg fast en bevinget bladlus foran den og sprutet litt vann på planten, så marihønen skulle skjønne at det var full servering i lokalet. Ved inspeksjon dagen etter hadde den forflyttet seg til en anisisop og så akkurat så fornøyd ut som marihøner med to prikker pleier å se ut. Hadde den hatt en tunge som oss, hadde den sikkert slikket seg rundt munnen og klappet seg på magen med et par av beina sine. Men nå er det en stund siden jeg så den. Ikke at det er så rart i jungelen av grønne blader som befinner seg i kjelleren. Jeg velger å tro at den sitter der et sted i det grønne og har det aldeles utmerket.

























God vår til alle!
Nå braker det snart løs i hagen :)