søndag 18. januar 2015

2014 - mitt hageår

Fjoråret sto i hagens tegn her hos meg. Jeg dukket ned i frøkatalogene i januar og brukte resten av vinteren på å så frø, prikle, plante om og fylle planterommet i kjelleren.
Ute sto pergolaen i sin fineste vinterskrud. Den prydet hagen med bølgende snøskulpturer. Jeg fulgte vinterens gang med spaden i hånd og måket ganger rundt i hagen. Hver helg tok jeg bilder.



Sola spanderte ikke mange stråler på Fagertun de to første månedene av året, men heldigvis dukket den opp i tide til vårsmeltingen.
Imens koste jeg meg i hageblogg-land. Der er det alltid hagesesong og masse inspirasjon å hente.
Ute lavet snøen ned og hagen ble en spennende labyrint med alle sine ganger.
Kvisthulen fikk tett tak og trengte strakstiltak da konstruksjonen begynte å vise sin fleksibilitet. I en lang vinterperiode føltes hulen som nettopp det. En hule... Jeg pyntet med fakler, satte meg på benken der inne og nøt følelsen.


Så lenge kreativiteten ikke kunne få utløp i blomsterbed, var snøen god å ha. En mildværsdag med kram snø bød på materiale i massevis. Sammen med yngstejenta, sørget jeg for at en snøhaug ble omdannet til en sovende kattepus. Den holdt seg i ro på stedet i flere uker og så ganske fredelig ut fra kjøkkenvinduet.




























Først i overgangen mars-april begynte det å dukke opp bare flekker i hagen. Vårsuget var brutalt tilstede. Den ene bloggen etter den andre kunne vise vårtegn, mens snøen lå og trykket i hagen min.
Jeg strødde aske overalt og ønsket hver solstråle velkommen. Hagen ble grå og skitten, men cm for cm vokste de bare flekkene og haugene ble lavere.
Etterhvert som snøen smeltet fram busker og småtrær, kunne jeg konstantere at mangel på oppbinding hadde straffet seg.



I april kom jeg endelig i gang med årets hageprosjekt. Ny kjøkkenhage!
Den skulle ligge utenfor kjøkkenet (selvfølgelig), og bestå av kasser snekret av ikke-impregnert materiale.




















Kassene fylte jeg med halm, hestemøkk og gresstorv. Dette dekket jeg til, og lot ligge å godgjøre seg noen uker. Først når nesten hele mai hadde passert, satte jeg i gang med planting og såing. Da var plenen blitt grønn og løkblomstene struttet i bedene.















Juni eksploderte i frodighet. Løytnantshjerter, bjørnerot, pioner, akeleier...
Mot naboen blomstret syrinhekken. Litt større enn året før, litt mindre enn neste år. Jeg gleder meg til den blir voksen.




























I Oldemorhagen blomstret den ene stauden etter den andre til humlenes summende fryd. Jeg fylte vase etter vase med buketter.




























Juni var alliumens måned. De sprer seg sakte, men sikkert. Jeg vil gjerne ha mengder av dem, så alle frø får en sjanse til å trille ned i jorden.





























I kjøkkenhagen kom en roseportal  på plass med en William Baffin-rose på hver side. En stor urne med squash ble plassert som blikkfang i midten. Både urter og salat begynte å finne veien inn til kjøkkenbordet.





























Om juni var frodig, så ble juli bugnende. Solen dirret het og lys på himmelen, og badevannet ble varmere dag for dag. Det var ferietid og hagen fikk klare seg mye selv. Gartneren grillet, badet og fartet både hit og dit. Imens jobbet biene, fuglene og alle de andre skapningene på høygir i hagen. Blomstene blomstret seg ferdig på rekordtid, og jeg begynte så smått å fundere på om det skulle bli igjen noen blomster til senhøsten.
Kvisthulen ble kledd inn med roser og klematis. Riktignok bare på den ene siden, men resten kommer nok etterhvert...















Flammebedet begynte for alvor å flamme opp, etter å ha glødet seg forsiktig gjennom forsommeren.
De intense gule, røde og oransje fargene skapte varme langs pergolaen. Jeg tenkte at jeg skulle ha gravd ferdig gulvet der inne, men orket rett og slett ikke i varmen.




























Både Oldemorhagen og kjøkkenhagen satte inn et ekstra gir. Oldemorhagen tok ut resten og nådde topp-punktet sitt, mens kjøkkenhagen hadde planer om å kjøre løpet helt ut.















I August vokste alt seg stort. Hagen virket fylt til bristepunktet. Alle de ledige plassene jeg husket fra tidlig vår var borte, og hagestellet besto av å rive opp og kutte tilbake. En herlig tid i overflodens tegn. Egne grønnsaker til middag og blomsterbuketter på alle bord.




























Kongeskjerm 'Ammi Majus' ble et nytt bekjentskap. De hundekjeks-lignende blomstene broderte seg inn i bedet ved kvisthulen. Riktig så romantisk syntes jeg. Neste sesong skal nok få smake flere frø av denne lekre planten.

Ellers i hagen dukket det opp solsikker både her og der. Hver eneste en sådd av fuglene i hagen. Jeg lot alle stå der de dukket opp. De så så glade ut. Humlene elsket dem og lot seg ikke distrahere av noe i sin iver etter å suge blomstene tomme. Ungene klappet dem på ryggen, mens de irritert prøvde å skyve vekk innpåslitne fingre med bakbena sine.
På bildet er det riktignok en nøkketungeblomst humlene har invadert, men gul og fin som en solsikke er den :)





























Ved pergolaen tok flammebedet luven fra resten av hagen. August var måneden for sprakende, hete farger. Jeg ble så glad av å bli møtt av dette gnistrende fargeshowet hver eneste dag når jeg kom hjem fra jobb. Hele tiden i endring, men like flott i alle variasjoner.




























I august hadde jeg åpen hage for aller første gang. Det var en spennende og morsom erfaring. Hagen fylte seg opp med blide og interesserte mennesker, og jeg senket skuldrene, mens ungene stekte sveler og kokte kaffe.
























September bød på nattefrost og høstfarger. I bedene ble alt som blomstret tatt godt vare på og værmeldingen nøye overvåket. Selv om fargene sakte falmet, så holdt hagen stand. Til og med en forvirret orientvalmue fant det forgodt å sette igang en ny vår på feil side av året.
Blomsterbukettene kom ofte duggvåte og friske inn på kjøkkenbenken, noen ganger med rim i kantene.

























Så kom snøen med oktober. Snø, tåke og gråbrune farger. Bedene krympet i volum, mens farger og livskraft trakk seg sakte ned under jorden. Den ene dagen varm, den andre kald. Noen blomster hang med til langt ned på 5 minus, men tilslutt ga det meste tapt. Georginene var av de første som takket for seg. De ble gravd opp og fraktet ned i kjelleren. Der ligger de og venter på neste hagesesong. Et par blodbegerplanter ble også reddet, men ellers sanket jeg bare frø fra det jeg ønsket å beholde av ettåringer og vinterpingler.



























November fulgte opp med mer mørke og en fargeskala som etterhvert gikk helt over i svart-hvitt. Jeg tente lys inne og kjente at hagesesongen var over. Fuglene ble matet i mørket hver morgen. Selv om det var like mørkt når jeg kom hjem fra kontoret om ettermiddagen, så var alltid forautomatene tomme for frø. Så hadde nok fuglene jobbet intenst mens det var lyst ute... Sultne som bare det.




























Tilslutt ble året avrundet i desember med julelys, juletre og juleromantikk. Jeg glemte blogg og hage og lot meg drive med. Hagen snødde ned, tinte opp og snødde til igjen. Skiene ble testet og vinteren var et faktum. Plutselig stod det kjøpebuketter på bordene inne. Julerøde tulipaner og duftende svibler. Sammen med juletreet ble det mer hage inne enn ute.
Pergolaen fikk en lysende lenke langs hele sin lengde  og sammen med kvisthulen lyste den opp i desembermørket. Koselig å se på innenfra.





























Så var 2014 over. 
Et herlig hageår med fantastisk varmt sommervær og en lang, mild høst. 
Nå blir det spennende hva 2015 har å by på.
Snart skal frøposene fram igjen. Jeg er sent ute i forhold til i fjor, men ingen år er like. 
2015 er foreløpig et snøhvitt hageark med alle muligheter åpne.
Jeg gleder meg til å ta fatt på det.



fredag 28. november 2014

Svart november


Her har ikke mørket noen strand å knuse mot, og ikke lokker det fram forliste drømmer fra et sommergrønt land heller.


Mørket på Fagertun bare sklir umerkelig og stille på plass hver dag. Dypere og dypere i sin sorte tomhet. Det sier hysj, nå skal hagen og gartneren hvile. Glem fotoapparat og hagehansker. Det er hverken farger eller liv der ute nå. Gå inn og drøm vakre og kreative drømmer om et sommergrønt Fagertun-land.

Tenn lys og kryp opp i sofaen under skinnfellen. Våren kommer når den skal.




















En liten, men desperat fotojakt i kveldsmørket ble det allikevel. Jeg må jo prøve!
Pergolaen har fått lyspynt. Nå nærmer det seg 1. advent, og stemningen må på plass. Om jeg ikke ser hagen lenger fra vinduene, så ser jeg i allefall lysene :)



















Det bare noen få uker til sola snur. Men først skal mørket bli enda mørkere...
Som den mørkeste timen før daggry.

Hagen skal få ligge i sin dypeste tornerosesøvn i måneder framover. Tidligst i mars vil morgenfuglene våkne til liv. Øre av fuglekvitter og med trøtte, men fargerike ansikter mot den blendende solen.


Åh, som jeg gleder meg :)


lørdag 22. november 2014

Betatt av en klatrer




Og jeg som trodde jeg ikke var fordomsfull... 

Jeg har visst om blodbeger i årevis, men avskrevet planten som vanskelig å få til og dyster i fargen. 
Dyster faktisk! 
Altfor mørk og med et like skummelt navn.
Hva skulle jeg med den?

Men som med alle mine ungdommelige og ubetenksomme dommer over hva jeg likte og ikke likte, sto også denne for fall - tilslutt. Det er heldigvis lenge siden jeg var så raskt ute og avslo blomster som stygge og kjedelige. Og det uten egentlig å ha sett dem nærmere innpå enn min egen kroppslengde. Veldig lenge siden...

Men Blodbegerne har holdt seg unna. De har gjemt seg i hagemagasiner og andres blogger, helt til 2013. Da sto jeg plutselig foran Hagegal-standen på Hagemessen og ble nødet med et lite plastbeger fullt av småplanter. De så slett ikke blodige ut. Ganske lysegrønne faktisk. Nesten så jeg fikk et lite håp om at de skulle takle både meg og hagen min, tross all min skepsis.



Vel, for å gjøre den historien kort, ble jeg overbevist i den grad at jeg både sanket frø av plantene mine og gjorde et (mislykket) forsøk på å overvintre en av dem inne. 

Morplanten, som jeg satte mørkt da den skulle stått lyst, viste ikke tegn til liv om våren. Heldigvis spirte frøene så det suste. De vokste og vokste, og snurret seg i hverandre. Jeg klippet og stusset litt, og kunne sikkert tatt mye mer enn jeg turde. Da sommervarmen kom, ble de plantet ut. Det så de ut til å stortrives med. De grep tak i det de fant, slynget seg rundt, og klatret helt på egenhånd. Noen klatret i rosestativer, andre i armeringsjernet på pergolaen og de mest uheldige fikk utdelt den litt for skyggefulle kvisthulen. Der var det trangt om plassen og kamp om lyset. De klarte seg fint, men ble ikke like frodige og store som de som sto i solen. Det er forøvrig disse barna av fjorårets planter som pryder innlegget her.
Det man straks tar for å være blomsten, den rosa klokken, er egentlig bare begerblader. Selve blomsten er nesten sort og henger ut av klokken med kritthvite pollenknapper.
Blomsten visner og faller ut, men det rosa begeret henger der standhaftig hele sommeren til ende. Om blomsten blir pollinert før den visner, blåser det seg opp en liten boble midt i klokken. Det er en frøkapsel. Er du heldig så er den skranglende full av frø :)

Blodbegerblomst
Når jeg skriver om blomstene mine så omtaler jeg dem ofte som om de skulle være jenter, kanskje prinsesser eller til og med dronninger...
Det får jeg ikke helt til å passe inn med denne blomsten. 
Den er maskulin! No doubt...

Jeg går jo og plukker på plantene mine. Løfter blomsterhodene opp så jeg kan se dem i ansiktet og ja... dere vet... pusler litt med dem.

Jeg behøvde ikke vippe opp mange blodbegerknopper før jeg i anstendighetens navn lot dem dingle i fred ;)
Ingen ting i veien med potensen der. Ikke rart de skrudde seg nesten til topps på rosebuene mine. Og det på sin aller første sommer. Dette er egentlig stauder nemlig. De ville vokst seg kraftigere, høyere og flottere for hvert år om de bare hadde taklet vinteren. Men akkurat det er nok litt mye å forlange når de stammer fra det sydlige Mexico... 

 Her behøves neppe ytterligere forklaringer på plantenes maskuline trekk.

Det hjelper ikke at de kler seg i rosa eller nesten sort heller.


Hovedtyngden av plantene nådde et par felter høyere opp på rosebuen innen frosten tok knekken på dem. De øverste lange skuddene klamret seg fast over hodet på meg, men der rakk ikke blomstene å slå ut.

Akkurat de to plantene på bildet over har jeg pottet opp, klippet ned og tatt inn. De står med små spede skudd i kjelleren. Under lys denne gangen... Så får jeg se om de klarer seg bedre enn fjorårets. Kanskje kan jeg bruke skuddene som stiklinger også. Da har jeg enda en overvintringsmulighet. Det er spennende med planter, og noen er verdt en ekstra innsats.
Frøene jeg har sanket ligger fortsatt i kapslene sine. De er så tørre at det skrangler når jeg rister på dem. Frøene skal i såjord senest i januar. Kan hende jeg starter i desember allerede. De trenger lang tid... Det er nesten så jeg gleder meg til å komme i gang. Til tross for at vinteren knapt har kommet enda.
Selv om blodbeger ikke tåler vinteren her, så er den forbausende tøff.
Det har vært mange frostnetter med helt ned i 3-4 kuldegrader uten at den ga opp. Selv om den var rimkledt flere morgener på rad, så struttet den like fint når solen hadde smeltet is til vanndråper. Det var nesten trist den dagen jeg klippet ned to av dem for å ta med røttene inn.

Det ble noen midlertidige kranser og hengende buketter inne de påfølgende dagene.
Vakkert det også :)

Nå har alle planter tatt kvelden her på Fagertun. Blodbegerne ute er døde, men i kjelleren er det både liv og håp. Og mer skal det bli. Til sommeren gleder jeg meg til å kle vegger og stativer med denne villige klatreren som hverken er dyster eller blodig. Den er igrunnen veldig anvendelig og fin :)


Blodbeger - Rhodochiton atrosanguineus


lørdag 15. november 2014

Hagelykke



Er vi ikke alltid på jakt etter den gode lykkefølelsen?
Vi leter etter den store kjærligheten, de store prestasjonene, noe vi kan vise fram og være stolte over. Kanskje lykkefølelsen kommer når vi kan skaffe oss nye, fine ting? Når vi reiser og opplever andre steder? Kanskje er det når vi er alene i den store naturen at følelsene bruser som ørsmå champagnebobler i blodet? Når vi legger et nyfødt mirakel til brystet for første gang og kjenner at melken strømmer?
Hmm... Lykkefølelsen er sikkert ganske individuell.  Kanskje kjennes den som champagne? Som forelskelse? Som glade ilinger i magen? Kanskje blir man varm i kroppen, fornøyd og lett til sinns? Uansett hvordan vi opplever lykkefølelsen vil vi gjerne ha mer. Så vi jakter.

Rosen Louise Odier dufter vidunderlig og blomstrer overdådig lenge.


Heldigvis er det mange veier til lykken. En av dem er hagen. En hage kan være alt fra en blomsterkasse på veggen, til en balkong, til en større eller mindre hageflekk. Det trenger bare å være en bit av verden som en selv disponerer. Da kan man gjøre hva man vil. Prøve så mange ganger som helst. Bestemme selv. Klø seg i hodet og lete etter inspirasjon. Kaste seg optimistisk i gang... eller gi blaffen... (-men da bør man nok heller søke lykken andre steder.)
Det er neppe slik at alle blir lykkelige av det samme. Men det dukker stadig opp artikler i aviser og på nettet, som nettopp beskriver hagearbeid som avstressende og lykkefremkallende... Kanskje ligger det en rest av det naturmennesket vi engang var i oss?

En titt inn i hagen.


Oldemorhagen kaller jeg denne delen. Den er vakrest tidlig på sommeren.


Hagelykke er vanedannende. Det skal ikke mye til heller. Kanskje starter det med at en kjøper seg en sommerblomst og blir overrasket over at den overlever sommeren. Utvider med noen flere året etter. Så står det plutselig en avdelt staude fra en nabo i jorden... -Og før man vet ordet av det, står man med yoghurtbeger, kjøpejord og frøposer på kjøkkenet. Ute er vårsola i ferd med å smelte bort vinteren. Inne begynner små spirer å titte opp i vinduskarmen. Er det så enkelt? Bare frø, jord,vann og så har man laget en ny plante? Yes!!!
Uten at man kanskje har tenkt over det så tar man aktivt del i en skapeprosess som involverer liv, død, skjønnhet, duft, kanskje mat, og helt sikkert utallige insekter.
Om man lager plantene selv eller kjøper dem, spiller det noen rolle? Kanskje blir man enda mer lykkelig når man lager noen planter selv? Fasiten er forskjellig fra person til person, tror jeg. Det er bare å prøve. (Men husk at du kan bli hektet...)

Selvsådde revebjeller skaper spenning i hagen.



Selv oppdaget jeg hagelykken tidlig. Den har nok vært i meg fra barneårene. Det handler om å lytte, se og være oppmerksom. I hagen kan man lettere stresse ned. Sitte rolig og betrakte. Bare nyte. Eller arbeide fysisk mens tankene flyter avsted. Hagen stimulerer alle sansene våre. Jeg kjenner at den gir meg energi. Jeg lader meg opp i hagen. Alle følelsene jeg beskrev først i innlegget finnes i meg når jeg er i hagen. Ikke på én gang... heldigvis. Det hadde blitt litt voldsomt. Men en følelse nå og en annen da. Mest av alt kjenner jeg en uendelig takknemlighet. Jeg føler meg så utrolig heldig som har mulighet til å skape mitt eget lille paradis. Hjemme.


Kvisthulen er et favorittsted.  Her kan jeg gjemme meg bort litt.


Men er det hagelykke når gråværet ligger som en kald, fuktig hinne over hagen i ukesvis? Når høstmørket gjemmer hagen ute av syne fra alle vinduer?
Tja, har vi egentlig godt av å spise sjokolade hver dag? Kanskje er det lurt med pauser for å kjenne på gleden når solen titter fram og fargene gnistrer igjen.


Lykke er også forventninger om det fine som skal komme :)





Trädgårdslycka! er tema hos Bland rosor och bladlöss. Vil du lese flere innlegg på dette temaet finner du det her.

lørdag 8. november 2014

Lengsel etter lys



Et langtidsvarsel uten gløtt av sol. Ettermiddag midt på dagen. Kveld i huset før middagen er over. Det er november. November med gråvær, regn, sludd og smeltende snø.
Lengselen etter lys er stor.
Jeg har bare dagslys til disposisjon i helgene. Hvis ikke solen skinner da, må jeg vente enda en uke.

Heldigvis har jeg samlet sol, lys og hageglede på harddisk gjennom en lang og fantastisk sommer. Og ikke bare sommerlys... Vinteren byr innimellom på så gnistrende lys at man nesten må knipe øynene. -Og vårvinterens takdryppende forventninger om blåveis, vinterblomst og krokus... Det er rene saligheten :)






Med fyr på peisen og lampelyset akkompagnert av levende lys, er det lov til å drømme seg tilbake. Gå seg vill i utallige bilder og la seg henføre på nytt. Det både gjør godt, og lover godt.
Tenk på hvordan lyset smyger seg tilbake - bare vi kommer ut av den forestående julefeiringen med alle sine kunstige lysbomber og røde stearinlys. Når primulaene roper etter deg på butikken, og tulipanene vokser seg krokete i store vaser. Det er da vi våkner av iherdig fuglesang litt tidligere for hver morgen.



Lyset påvirker serotoninproduksjonen i kroppen vår. Serotonin er et signalstoff som produseres i hjernestammen og som har stor betydning for humør, døgnrytme, søvn og sexlyst.
Ikke rart vi lengter etter mer lys på denne tiden av året!

Og når lyset endelig flommer over oss igjen, eksploderer naturen rundt oss i våryr kurtise, fargeprakt og summende glad travelhet. Våren er her :)





Vi må nok finne oss i at mørket kryper enda tettere innpå oss en stund til. 
Fram med refleks og hodelykt, sofakrok, bøker, filmer og hagebilder. Nå er det andre aktiviteter som spiller hovedrollen. Slik er det å ha årstider, og takk for det!

Men til tross for det... Jeg kjenner på lengselen etter lys! Og kanskje er det fint å ha noe å lengte etter også :)



Dette var mitt bidrag til Blommig fredags: Lengtan efter ljus
Vil du se flere bidrag på dette temaet så klikk her.