fredag 27. mars 2015

En ny vår


Det går mot en ny vår- og hagesesong på Fagertun. En ny tid, faktisk. Fra å ha hatt full fokus på hagen som hobby, har jeg plutselig innlemmet noen nye elementer i (hage)livet mitt.  
Det blir spennende, berikende, og litt rart. 

Årsaken (selve hovedelementet) heter Morten. 
Han påstår at han hverken er gartner eller spesielt handy, men jeg værer en spire av potensiale - og spirer er jeg jo flink med.

Hans erfaring med hage er en kjempestor gressmatte som han kaller ved ulike navn, alt etter hvor på plenen han befinner seg - Rough, Green, Fairway og slikt. Han strør rundt seg med fremmedspråklige navn. Jeg blir lettere forvirret. 


Bedre blir det ikke av at han gyver løs på alle kongler som dumper i bakken fra furutrærne i hagen sin, og slår dem vekk med en kølle. (Ja, for han har faktisk en hage, men der heter gresset moseplen.) 
Jeg har lyst til å finne ut hva denne plenhobbyen kan by på av utfordringer og spenning. Siden sesongen for min hagelidenskap og Mortens lidenskap ligger innenfor akkurat samme periode, må vi nok gi og ta litt. Jeg vil gjerne utforske den fine plenen han leker seg på, og han får helt klart stikke spaden i gressmatten min.




Nå er jeg veldig spent på hva en liten ball, noen køller og en gressflate (er den helt uten bier tro?) har å by på. Spesielt sett i forhold til det mangfoldet hagen min øser ut av seg.

Her på Fagertun får jeg ganske ubemerket finslepet en spenstig og lett vridende hofteteknikk.
Det skjer hver gang jeg smyger meg en meter eller to lenger inn i bedet enn det stier og tråkksteiner tillater.
Jeg svinger gjerne både rive, ljå og hekksaks. Selv beisekosten får seg en svingom år om annet.


Hull graver jeg også stadig, og uten unntak putter jeg noe i dem. Kjempeenkelt. 


Den tilfredsstillelsen jeg kjenner etterpå, er kanskje litt lik den man får på en golfbane.
Men mine hull er jo verdt et bilde etter innsatsen...
I Mortens tilfelle ville det jo blitt 18 veldig like bilder. Eller hva..?





Når snøværet ute gir tapt for påskesolen, kommer takrennedrypp og fuglekvitter fram. Det kommer nok til å krible i både golf- og hagefingre da.
Og mens Morten leter fram nytinte golfbaner, durer jeg ned i kjelleren og henter fram georgineknollene mine.

Det er tid for å vekke syvsoverne. Jeg måler de bare flekkene kritisk hver dag, og nikker fornøyd for meg selv. Jeg krysser av i kalenderen for årets hagemesse og duller med småspirene mine.
Morten setter seg på fly til Tyrkia og grønne gressflater. (Joda, visst har jeg fått tilbud om å bli med, men det passet dårlig med jobben denne gangen.)




Jeg har ikke vært like aktiv med bloggen denne vinteren. Slik kan det gå når tankene flyr. Vinteren har plutselig fått et rosa skjær som den ikke har hatt siden jeg var på alder med mine egne barn. Livet er rart og fantastisk.

Nå begynner det likevel å skje noe. Hagen ligger fortsatt under snøen, men fuglene synger om at det snart er vår. Lyset vekker meg om morgenen og i kjelleren er en håndfull potter med spirer priklet ut i hundretalls.  Jeg har til og med holdt mitt første foredrag i det lokale hagelaget. Det var spennende og morsomt. Jeg kjenner at det begynner å dra seg til igjen. Fagertun er klar for en ny hagesesong. Den blir kanskje ikke like intens som i fjor, men helt sikkert like fin. Alt jeg fikk gjort i fjor er jo gjort og kan nytes som ferdig i år.

Bare pergolagulvet ligger og ulmer i bakhodet mitt. Det blir sommerens tyngste prosjekt.
Jeg skal planere ut bakken i pergolaen så det blir lik takhøyde hele veien.

Hadde enda snøen forsvunnet derfra først, men slik blir det nok ikke i år heller.
Kompassnålen dreier ikke når hagen står stille. Tror jeg skal ut og strø aske på snøen når solen kommer frem igjen. Pent blir det ikke, men litt effekt har det helt sikkert.



Det skal bli spennende å oppleve våren 2015. Kanskje blir jeg enda flinkere til å ta et skritt tilbake og nyte hagen. Jeg vil jo gjerne markedsføre hagelykken på Fagertun. -Og den er best 'live'. Med nesen tett på en duftende Louise Odier-rose, eller på benken i Kvisthulen med hyggelig selskap.

Det å sitte i lange kvelder på verandaen med levende lys og koselig stemning er noe av det beste med sommeren. Etter et grillmåltid med salat fra kjøkkenhagen og krydder fra urtehagen...
Da er det sommer og nesten feriefølelse selv om man allerede har hatt en lang dag på jobb. Jeg gleder meg til å la Morten smake på sommerhagen min.


torsdag 19. mars 2015

Mørke kontraster i hagen


Helt sorte blomster finnes kanskje ikke. Men så dypt røde at de ser sorte ut i skyggen, det finnes det et godt utvalg av.  Det er spennende med noen mørke kontraster i hagen. Litt dramatikk og variasjon fra de lette fargene. Det skal ikke så mye til, ellers kan det fort bli dyster stemning. Bare en liten aksent her og der.


Her er et knippe sorte valmuer med silkeraslende skjørt. Med nok lys kan man se at de egentlig er røde, skjønt rødfargen sitter langt inne.










En rød Vortemelk (Euphorbia) kan virke veldig mørk, men skaper en fin kontrast til Marikåpen. De gulgrønne blomstene til Marikåpen svarer med å bli nesten selvlysende. De flørter villig med hverandre og alle som titter på. De små gulaktige blomstene til vortemelken tar opp fargen til partneren sin. De kler hverandre.

Også i kjøkkenhagen kan man leke med kontraster. Bildet under viser en broccoli i blomst til venstre. Den lyser vakkert gult. Til høyre er en rød Meldestokk (Red Orach). Den siste er kraftig beskåret og høstet av gjennom sommeren, men har trasset seg til å sende opp noen blomsteraks likevel.

Salatbedet er en fin arena for å tegne med farger. Planter man i mønster, holder bedet seg interessant og fristende i ukesvis. Helt til man har spist det opp.

Her er det Rød Amarant i midten av bedet, omkranset av ruccola, tagetes og rød salat. Nam nam :)


Til venstre ser vi en rød Jonsokkoll som brer seg inn mellom andre bunndekkere. Slike tepper av blader er så fargerike i seg selv at de ikke trenger blomster. Men når Jonsokkollen først blomstrer er det med små blå blomster som skaper en artig kombinasjon til de røde bladene. Den er en av de mest villige staudene i hagen. Den sprer seg med utløpere som kan nappes opp og flyttes rundt for å spre planten. Den blir mer grønn i skygge og mest rød i sol.

Denne svarthyllen på bildet over, lever opp til navnet sitt og er en spennende busk i hagen. Den er egentlig ikke helt herdig her på Fagertun, men klamrer seg til livet. Når den blomstrer er det med rosa/hvite flate skjermer. De lyser opp det mørke bladverket. Senere blir det sorte bær.

Man kan ha mørke planter uten at det er blomstene som er sorte. Noen ganger er det bladverk og stilker som skaper de mørke tonene. Georginen over er et vakkert eksempel, skjønt plasseringen kunne vært bedre for å få fram fargene. 

Georginen på bildet til venstre og under har samme mørke blader, knopper og stilker, men en annen farge på blomstene sine. Det er alltid spennende om jeg klarer å overvintre alle georginene mine. Som regel er det noen knoller som tørker inn eller råtner, og da er slaget tapt. De gamle store ruggene mine klarer seg alltid. Det er nykommerne det knytter seg spenning til. Slik som disse mørkbladede georginene.



Nå nærmer det seg april og snart skal georginerøttene tas opp fra kjelleren. De skal ses over og plantes i ny frisk jord. Ute ligger det fortsatt snø, men våren er på vei. 
Sesongen har startet inne. Det spirer i kjelleren. Ikke riktig så mye som i fjor, men jammen tror jeg ikke det blir en ny hagesesong for det. Plutselig en dag er den i gang, og jeg kjenner at det kribler i fingrene mine etter å stikke dem i jorden.



lørdag 7. februar 2015

Et kvisthuleår



Vinter, vår, sommer og høst. En uendelig syklus av snø, regn, sol og vind.
I hagen står kvisthulen og gror igjen. Om vinteren dekkes den av snø, om sommeren av planter. 
For hvert år blir veggene sprøere og mosen grønnere. Jeg er spent på hvor lenge den vil vare. Om den fortsatt står der om fem år eller ti år?
Tanken er at jeg skal skifte ut kvistene etterhvert som det trengs. Kanskje vil rosene jeg har plantet inntil, bli et levende nettverk som holder den sammen.



Hulen er fin hele året. Den synes godt fra stuevinduene.
I vintermørket får den stemning fra en lysslynge mellom kvistene. Om sommeren lokker den med avslapning og koseprat på benken. 

Selv om det er utsikt til hulen fra stuen, er det ikke innsyn til benken der inne. Jeg har vevet noen tettere felter i huleveggen som sørger for skjerming. Det gjør hulen privat og intim, samtidig som man har god utsikt mellom sprinklene til alle kanter.

Omringet av blomsterduft og med en tekopp i hendene blir lukepausene ren nytelse.



Hulen passer godt inn i det romantiske floret jeg har av blomster og busker i denne delen av hagen. Den er rustikk og stor, lett og gjennomsiktig - alt på en gang. Til sommeren skal jeg sette ned enda en Polstjärnerose ved den. En riktig hardfør rose som kan få blande seg med reisverket i hulen og bidra med grønt bladverk, hvite skyer av blomster, og støtte til konstruksjonen. Det fine er at de myke greinene blir til hard ved etterhvert. På den måten kan jeg lede dem dit jeg vil ha dem, for så å la dem stivne. Ulempen er alle tornene. Men slik er det med roser. De er vakre og temperamentsfulle... Bare se, men ikke røre...



Hulen er så romslig at det går greit med torner på veggene. Det er stor takhøyde og taggete grener som stikker inn i rommet kan lett klippes vekk. Bare fuglene liker å bevege seg gjennom huleveggen og de synes til gjengjeld det er storartet å få huletaket helt for seg selv. De bruker det flittig på sin vei til og fra fuglematerne.














Under er kvisthulen fotografert gjennom 2014 mens årstidene passerer.
Et år i løpet av to og et halvt minutt. 
Den er lik og foranderlig på en gang. 








April er den fineste tiden til å høste materiale til slike byggverk. 
Før bladene spretter ut er greinene seige og samarbeidsvillige. Det er bare å klippe ned, binde sammen med ståltråd og voilà!

Noe for hageprosjektlisten 2015?

søndag 18. januar 2015

2014 - mitt hageår

Fjoråret sto i hagens tegn her hos meg. Jeg dukket ned i frøkatalogene i januar og brukte resten av vinteren på å så frø, prikle, plante om og fylle planterommet i kjelleren.
Ute sto pergolaen i sin fineste vinterskrud. Den prydet hagen med bølgende snøskulpturer. Jeg fulgte vinterens gang med spaden i hånd og måket ganger rundt i hagen. Hver helg tok jeg bilder.



Sola spanderte ikke mange stråler på Fagertun de to første månedene av året, men heldigvis dukket den opp i tide til vårsmeltingen.
Imens koste jeg meg i hageblogg-land. Der er det alltid hagesesong og masse inspirasjon å hente.
Ute lavet snøen ned og hagen ble en spennende labyrint med alle sine ganger.
Kvisthulen fikk tett tak og trengte strakstiltak da konstruksjonen begynte å vise sin fleksibilitet. I en lang vinterperiode føltes hulen som nettopp det. En hule... Jeg pyntet med fakler, satte meg på benken der inne og nøt følelsen.


Så lenge kreativiteten ikke kunne få utløp i blomsterbed, var snøen god å ha. En mildværsdag med kram snø bød på materiale i massevis. Sammen med yngstejenta, sørget jeg for at en snøhaug ble omdannet til en sovende kattepus. Den holdt seg i ro på stedet i flere uker og så ganske fredelig ut fra kjøkkenvinduet.




























Først i overgangen mars-april begynte det å dukke opp bare flekker i hagen. Vårsuget var brutalt tilstede. Den ene bloggen etter den andre kunne vise vårtegn, mens snøen lå og trykket i hagen min.
Jeg strødde aske overalt og ønsket hver solstråle velkommen. Hagen ble grå og skitten, men cm for cm vokste de bare flekkene og haugene ble lavere.
Etterhvert som snøen smeltet fram busker og småtrær, kunne jeg konstantere at mangel på oppbinding hadde straffet seg.



I april kom jeg endelig i gang med årets hageprosjekt. Ny kjøkkenhage!
Den skulle ligge utenfor kjøkkenet (selvfølgelig), og bestå av kasser snekret av ikke-impregnert materiale.




















Kassene fylte jeg med halm, hestemøkk og gresstorv. Dette dekket jeg til, og lot ligge å godgjøre seg noen uker. Først når nesten hele mai hadde passert, satte jeg i gang med planting og såing. Da var plenen blitt grønn og løkblomstene struttet i bedene.















Juni eksploderte i frodighet. Løytnantshjerter, bjørnerot, pioner, akeleier...
Mot naboen blomstret syrinhekken. Litt større enn året før, litt mindre enn neste år. Jeg gleder meg til den blir voksen.




























I Oldemorhagen blomstret den ene stauden etter den andre til humlenes summende fryd. Jeg fylte vase etter vase med buketter.




























Juni var alliumens måned. De sprer seg sakte, men sikkert. Jeg vil gjerne ha mengder av dem, så alle frø får en sjanse til å trille ned i jorden.





























I kjøkkenhagen kom en roseportal  på plass med en William Baffin-rose på hver side. En stor urne med squash ble plassert som blikkfang i midten. Både urter og salat begynte å finne veien inn til kjøkkenbordet.





























Om juni var frodig, så ble juli bugnende. Solen dirret het og lys på himmelen, og badevannet ble varmere dag for dag. Det var ferietid og hagen fikk klare seg mye selv. Gartneren grillet, badet og fartet både hit og dit. Imens jobbet biene, fuglene og alle de andre skapningene på høygir i hagen. Blomstene blomstret seg ferdig på rekordtid, og jeg begynte så smått å fundere på om det skulle bli igjen noen blomster til senhøsten.
Kvisthulen ble kledd inn med roser og klematis. Riktignok bare på den ene siden, men resten kommer nok etterhvert...















Flammebedet begynte for alvor å flamme opp, etter å ha glødet seg forsiktig gjennom forsommeren.
De intense gule, røde og oransje fargene skapte varme langs pergolaen. Jeg tenkte at jeg skulle ha gravd ferdig gulvet der inne, men orket rett og slett ikke i varmen.




























Både Oldemorhagen og kjøkkenhagen satte inn et ekstra gir. Oldemorhagen tok ut resten og nådde topp-punktet sitt, mens kjøkkenhagen hadde planer om å kjøre løpet helt ut.















I August vokste alt seg stort. Hagen virket fylt til bristepunktet. Alle de ledige plassene jeg husket fra tidlig vår var borte, og hagestellet besto av å rive opp og kutte tilbake. En herlig tid i overflodens tegn. Egne grønnsaker til middag og blomsterbuketter på alle bord.




























Kongeskjerm 'Ammi Majus' ble et nytt bekjentskap. De hundekjeks-lignende blomstene broderte seg inn i bedet ved kvisthulen. Riktig så romantisk syntes jeg. Neste sesong skal nok få smake flere frø av denne lekre planten.

Ellers i hagen dukket det opp solsikker både her og der. Hver eneste en sådd av fuglene i hagen. Jeg lot alle stå der de dukket opp. De så så glade ut. Humlene elsket dem og lot seg ikke distrahere av noe i sin iver etter å suge blomstene tomme. Ungene klappet dem på ryggen, mens de irritert prøvde å skyve vekk innpåslitne fingre med bakbena sine.
På bildet er det riktignok en nøkketungeblomst humlene har invadert, men gul og fin som en solsikke er den :)





























Ved pergolaen tok flammebedet luven fra resten av hagen. August var måneden for sprakende, hete farger. Jeg ble så glad av å bli møtt av dette gnistrende fargeshowet hver eneste dag når jeg kom hjem fra jobb. Hele tiden i endring, men like flott i alle variasjoner.




























I august hadde jeg åpen hage for aller første gang. Det var en spennende og morsom erfaring. Hagen fylte seg opp med blide og interesserte mennesker, og jeg senket skuldrene, mens ungene stekte sveler og kokte kaffe.
























September bød på nattefrost og høstfarger. I bedene ble alt som blomstret tatt godt vare på og værmeldingen nøye overvåket. Selv om fargene sakte falmet, så holdt hagen stand. Til og med en forvirret orientvalmue fant det forgodt å sette igang en ny vår på feil side av året.
Blomsterbukettene kom ofte duggvåte og friske inn på kjøkkenbenken, noen ganger med rim i kantene.

























Så kom snøen med oktober. Snø, tåke og gråbrune farger. Bedene krympet i volum, mens farger og livskraft trakk seg sakte ned under jorden. Den ene dagen varm, den andre kald. Noen blomster hang med til langt ned på 5 minus, men tilslutt ga det meste tapt. Georginene var av de første som takket for seg. De ble gravd opp og fraktet ned i kjelleren. Der ligger de og venter på neste hagesesong. Et par blodbegerplanter ble også reddet, men ellers sanket jeg bare frø fra det jeg ønsket å beholde av ettåringer og vinterpingler.



























November fulgte opp med mer mørke og en fargeskala som etterhvert gikk helt over i svart-hvitt. Jeg tente lys inne og kjente at hagesesongen var over. Fuglene ble matet i mørket hver morgen. Selv om det var like mørkt når jeg kom hjem fra kontoret om ettermiddagen, så var alltid forautomatene tomme for frø. Så hadde nok fuglene jobbet intenst mens det var lyst ute... Sultne som bare det.




























Tilslutt ble året avrundet i desember med julelys, juletre og juleromantikk. Jeg glemte blogg og hage og lot meg drive med. Hagen snødde ned, tinte opp og snødde til igjen. Skiene ble testet og vinteren var et faktum. Plutselig stod det kjøpebuketter på bordene inne. Julerøde tulipaner og duftende svibler. Sammen med juletreet ble det mer hage inne enn ute.
Pergolaen fikk en lysende lenke langs hele sin lengde  og sammen med kvisthulen lyste den opp i desembermørket. Koselig å se på innenfra.





























Så var 2014 over. 
Et herlig hageår med fantastisk varmt sommervær og en lang, mild høst. 
Nå blir det spennende hva 2015 har å by på.
Snart skal frøposene fram igjen. Jeg er sent ute i forhold til i fjor, men ingen år er like. 
2015 er foreløpig et snøhvitt hageark med alle muligheter åpne.
Jeg gleder meg til å ta fatt på det.