lørdag 6. juli 2019

Hageprosjekter 2019 - Barkdekke på gressplen




Den enkleste måten jeg lager stier og annet dekke i hagen, er ved å legge bark på plen.

Her er urtehagen med sitt barkdekke
Det har jeg gjort i urtehagen, gjennom flere blomsterbed og på baksiden av uthuset.

Pergolaen har også barkdekke, men her gravde jeg vekk plenen først. Ikke fordi det hadde noe å si for selve dekket, men fordi jeg ønsket å senke "gulvet" slik at jeg fikk større takhøyde. 
Innsiden av pergolaen har fått et dekke av kvistkutt og litt bark
Barkdekket holder seg fint i mange år, men det er likevel nødvendig med litt påfyll nå og da. (Dette avhenger nok mye av hvor raus man er med barken første året.)

Egentlig er det ikke bare bark jeg benytter. Jeg kutter også opp alt jeg har tilgang på av kvist og småtrær, og legger dette ut på stiene.

Til slikt arbeid bruker jeg kompostkvernen min. Den maler ikke opp kvisten til flis, men kutter alt i 3-4 cm lange biter.

Ved å lage dekkmaterialet selv sparer man en del penger og selve dekket varer også litt lenger.

Det skal dog mye kvister til for å lage store mengder med kvistkutt.



Sti gjennom den smaleste delen av hagen.
Bak uthuset. Her kan de nye gjessene mine trampe rundt uten å få grønske på svømmeføttene.
 I juni byttet jeg ut plenen i kjøkkenhagen med fast dekke. Dette fordi jeg rett og slett var lei av å kjøre gressklipper rundt alle kassene mine. Det er viktig at hagen er praktisk og lett tilgjengelig, så irritasjonsmomenter bør man kvitte seg med, tenker jeg. Hvis det er et overkommelig arbeid da, vel og merke...
Det meste av kjøkkenhagen fikk betongheller, men den delen som ligger bak urtehagen fikk barkdekke. Det samme fikk den smale plenstien mellom urtehagen og drivhuset. Denne stien som kommer ut gjennom flammebedet i den andre enden.











Å legge barkdekket rett på plenen har to store fordeler. For det første er det arbeidsbesparende, og for det andre blir underlaget mye fastere enn det blir om man graver vekk plenen først.
Jeg graver likevel litt... 

For å sikre at det ikke skal komme opp noe fra plenen i kantene, fjerner jeg gresstorven akkurat langs kanten. Det er ikke nødvendig, men noe jeg gjør for å gardere meg mot et mulig senere strev.
Jeg bruker en kantskjærer og stikker kantene et lite stykke inn. Deretter snur jeg kantskjæreren i 90 graders vinkel og tråkker raskt noen tverrsnitt med jevne mellomrom. Dette er fort gjort og så kan jeg lett stikke en flat spade ned i sporet etter kantskjæreren og bende opp plenbiter fra kanten.

Akkurat bildet over er et litt dårlig eksempel, for her hadde kantskjæreren knekt, så den venstre kanten ble en del videre enn nødvendig. I kjøkkenhagen fylte jeg også på litt sand i sporene etter plenen. Det gjør jeg ikke til vanlig, for når jeg skal lage kanter til stier så er det fint å ha et søkk å legge kantmaterialet ned i. Da ligger det veldig stødig.

Bare husk at plenbitene som fjernes ikke er avfall. De omdannes til den fineste jord hvis de stables opp ned på hverandre og dekkes til av f.eks. aviser og gressklipp. En sesong i stabel og så er det klart for tilplanting. En ypperlig måte å lage nye bed på.

Når plenkantene er fjernet, dekker jeg all resterende plen med våte aviser.
Jeg sørger for at laget blir heldekkende og uten gliper. Det er viktig at avisene vætes for at de skal ligge tett mot plenen. Dessuten flyr de ikke avgårde med vinden når de er våte. Når hele området er tapetsert med nyheter, er det bare å rulle ut en barkduk.

Disse kommer i forskjellig kvalitet. De tykkeste dukene er best, men det er også mulig å legge dobbelt lag av en tynnere duk.
Min erfaring er at planterøtter lettere trenger gjennom vevde duker, men at disse dukene er ganske kraftige.

I kjøkkenhagen ble det en dobbel løsning. Det ble en vevd duk, fordi den er slitesterk, med en tynn duk oppå til å hindrer røttene adgang ned i underlaget.
Vanligvis nøyer jeg meg med ett lag, men akkurat her i kjøkkenhagen er det mye trafikk, både med og uten trillebår, så da valgte jeg å gå for en sterkere løsning.

Jeg festet duken tett inntil kjøkkenhagekassene med stiftemaskin. Dess mindre sprekk mellom barkduk og kasse, dess mindre risiko for at frø skal trille ned for så å spire opp langs kassene. Det er viktig at det er litt slakk i duken når den festes slik.

Der hvor barkdekket ikke grenset mot kjøkkenhagekassene laget jeg sti-kanter oppå duken. Det vil si inn mot kompostområdet og langs stien gjennom Flammebedet. Slike kanter bør være såpass høye at barken butter i mot og ikke velter over. Jeg bruker gjerne steiner eller trestammer og stokker som kantmateriale.

Når duk og kanter er på plass gjenstår bare det morsomste. Da er det klart til å tømme bark (eller kvistkutt) utover og jevne det til. Det går fort og resultatet er klart med en gang. Et passe mykt og fast underlag er på plass. Barken vil sette seg ganske fort, spesielt om den blir våt av regn eller vanning.


Barkstier varer ikke evig. De holder seg gjerne fine i noen år, men etter hvert vil barkdekket begynne å omdanne seg og flere og flere frøplanter vil ønske å vokse i dekket. Disse er lette å nappe vekk på grunn av duken under. Ofte er det imidlertid stauder og andre prydplanter som frør seg i barkdekket,  og da er omplassering tingen.

Her har jeg fjernet bark fra en gammel sti. 
Jeg har hatt slike bark- og kvistkutt-stier i opp til 8 år før jeg har skiftet dem ut. Men da har de også blitt ganske grønne. Å bytte ut dekket er lettere enn å anlegge det. Da er det bare å måke opp den sorte barkjorden (for da har den omdannet seg nesten til jord) og enten bruke som dekke i bed eller blande i komposten hvis det er for mye tilvekst i den. Barkduken og kantene ligger selvfølgelig igjen og så er det bare å helle utover ny bark.

I og med at det begynner å gro i barkdekket med årene, hender det at stiene mine blir smalere. Der det er bunndekkere som kanter stien så liker de å vandre inn. De er imidlertid veldig enkle å dra unna. Den største grunnen til at jeg lar stiene gro igjen er ikke at det er vanskelig å fjerne plantene, men at jeg liker at de breier seg. Det skal jo tross alt være stier og ikke gangveier. Men innimellom tar jeg en sjau og finner fram igjen den opprinnelige stien før den får leve sitt eget liv noen nye år.

Nedenfor ser vi området som er det neste som står for tur når det gjelder sti-rensk.
Kanskje til neste år?
Det første bildet er fra området ble endret fra plen til bed i 2013. Det andre bildet er fra i år. Det ser ut til at alt har vokst bortsett fra stien.

Ny sti med tre alperips til venstre og sølvarve til høyre. Resten er gressklipp.


Her har alperipsen fått kulefasong og selskap av krypjonsokkoll som renner nedover steinene for å møte sølvarven.
Nå møtes straks sølvarve og Krypjonsokkoll. Hele området blomstrer frodig, men stien er bare en smal stripe. Det er sølvarven som har vandret mest. Den er jo også på listen over uønskede hagevekster nå. Litt trist synes jeg, for selv om dette bildet kanskje kan tolkes som det motsatte, så er den enkel å kontrollere i hagen her.
Vel. Det blir en opprydding etterhvert, men foreløpig er både jeg og biene fornøyd med arrangementet slik det er ;)

onsdag 3. juli 2019

Hageprosjekter 2019 - Klatrebuer i kjøkkenhagen



Noen prosjekter er enklere å gjennomføre enn andre. Nye klatrebuer i kjøkkenhagen er et eksempel på et relativt raskt prosjekt som gjør mye ut av seg - og er til både pryd og nytte. Det eneste jeg trengte for å lage buene var armeringsnett, vinkelsliper, noen kramper, litt ståltråd og 4 ungtrær til kanting og stabilisering.


Buene ble satt opp mellom to og to kasser i kjøkkenhagen, så kassene i seg selv ble også viktige for å ha noe å feste buene i.

Idéen til disse buene kom til fordi jeg ble så fornøyd med bønnetunnelen jeg laget i fjor. Den eneste forskjellen på buene og tunnelen er at buene er laget fra kortside til kortside på kassene, mens tunnelen går i kassenes hele lengde.

Fra innsiden av bønnetunnelen

Bønnetunnelen er like høy som buene, men mye smalere.

Årsaken til at jeg falt helt for tunnelen var at vi kunne plukke bønner fra taket. Det ga en helt fantastisk følelse av frodighet!


Det vanskeligste med de nye buene var egentlig å overbevise faren min om at det ikke er noe problem å frakte to armeringsnett á 5 ganger 2 meter i en vanlig bilhenger. Hans bilhenger..
Heldigvis var selgeren hos byggevarehandelen enig med meg, og ved hjelp av jekkestropper rullet vi nettene sammen og løftet hele rullen opp i hengeren.




Jeg delte armeringsnettene på langs med vinkelsliper og skjøtet sammen en hel lengde på 5 meter, med en del av den andre lengden slik at jeg fikk tilpasset høyden på buen til den allerede eksisterende buen som danner inngang til kjøkkenhagen.

Nettene slo jeg fast til kjøkkenhagekassene med kramper. Skjøten ble sikret med ståltråd. Enkelt og greit. Jeg laget to slike buer. For å stabilisere dem sagde jeg ned 8 ungtrær og bøyde dem slik at de passet til ytterkantene av buene. Disse ble også festet med ståltråd til nettet, samt en skrue nederst.

Nå står det tre buer på rad som en slags åpen klatretunnel inn i kjøkkenhagen.
Ingen av buene er helt like og symmetriske, men så er de heller ikke fabrikkproduserte. Det er akkurat det jeg liker så godt med å lage slikt selv.

Juni ble brukt til å bytte ut gresset mellom kassene med heller. Hele kjøkkenhagen har med det endret preg og jeg slipper å manøvrere gressklipperen rundt alle kassene.

Innvendig er buene flankert av krukker med klatreplanter. Disse får klatre i buene sammen med bønner som er plantet i kortenden av hver kasse.

Armeringsnettet er ganske usynlig på avstand. Det er først når plantene dekker buene at de blir ordentlig synlige. Det synes jeg er bra, for det er i overkant mye som er klemt inn i kjøkkenhagen og urtehagen. Men slik må det bli. Jeg ønsker å dyrke mest mulig på den plassen jeg har, samtidig som jeg vil bevege meg fritt og føle at jeg omsluttes av hagen. Da er det fint å dyrke i høyden. Og plassen mellom kassene er jo ledig - hvis bare plantene beveger seg et par meter opp i luften før de hilser på plantene i nabokassen.
Jeg har altså plantet bønner og blomster sammen i år. Det har jeg ingen erfaring med fra før. Det blir spennende å se om de klarer å sameksistere.


Den ene buen skal dekkes av klokkeranker og bønner. Den andre buen av praktvindel og bønner.
Foreløpig ser klokkerankene ut til å lede, med vindelen som en noe blek og frossen nabo på buen ved siden av. Men nede fra bakken begynner bønnene å skyte fart. De ser hverken bleke eller frosne ut. Niks, de har blikket rettet oppover er neppe innstilt på å la seg hindre på ferden til topps i armeringsbuene.


Den smale buen er nesten usynlig på bildet, men etterhvert vil den også dekkes av blomster

Den smale buen som sto der fra, før har en William Baffin rose på hver side - i tillegg til en krukke med blodbeger som skal få overta i høyden. Godeste William har ikke vist tegn til å bli særlig høy, men slik er det når man bor i en litt tøff herdighetssone. Da kan blodbeger være fint å ty til.


Vel, i kjøkkenhagen skjer det altså mye. Her dyrkes det tredimensjonalt og det er alltid plass til litt til. Jeg behøver ikke bøye meg for å kunne gå innunder plantene, men ønsker jeg å sette meg nedpå litt, står det både en benk og to stoler klare.  Det er alltid spennende å ta en runde i kjøkkenhagen. Jeg prøvesmaker og småspiser. Jeg plukker inn til middag og jeg måler hvor langt opp i klatrestativene blomster og bønner har kommet siden forrige inspeksjon. Her vokser det ikke bare grønnsaker, men også glede og ikke minst; forventninger!


Jeg linker til TrädgårdFägring. En samlingsplass for alle Nordiske hagebloggere.

søndag 30. juni 2019

Hageprosjekter 2019 - Nettingrammer for å beskytte kålplanter og gulrøtter


 Jeg har dyrket kålvekster både med og uten beskyttelse tidligere. Noen år går det helt fint. Et år rakk jeg å høste all broccolien før angrepet kom. Et år ble bare kjøkkenhagen angrepet, mens all svartkålen som sto i stauderabatten bak huset ble oversett. Jeg satte selvfølgelig kål i blomsterbedene året etterpå også, men da hadde nok de glupske larvene skjønt at de hadde blitt lurt året før, så de knasket i seg alt som fantes av kålplanter uavhengig av hvor de vokste. Jeg har forsøkt å sette stiklinger av Abrodd i kålkassene også. Abrodd skal visstnok skremme kålmøll og kålsommerfugler med duften sin, men den gang ei...

Fiberduk over kassene er det eneste jeg har god erfaring med, men jeg synes det er så stygt! I år har jeg derfor gjort et forsøk med nettingkasser rundt kålplantene.
Og ikke bare over kålen, men også over gulrøttene. Høye nettingrammer over kålen og litt lavere rammer over gulrøttene. Gulrøttene har jeg aldri pleid å beskytte, men de ble angrepet av gulrotflue i fjor - for aller første gang -  og resultatet var kjempesørgelig. Store og lange, men akk så markspiste gulrøtter var ikke noe alternativ til middagen.



Nettingkassene er laget av fire løse vegger kledd med sort myggnetting, samt et tak av myggnetting som holdes på plass av en list i hver ende og borrelås.

Veggene tres ned på kassen ved hjelp av påskrudde beslag nederst, og låses deretter sammen øverst.

Nettingen som er stiftet stramt på rammen henger litt nedenfor kassekanten. Det hele er enkelt å sette sammen og ta fra hverandre.



Her står blomkål og knutekål med gressklipp rundt føttene og venter på at alle veggene skal settes sammen.

















Og her venter gulrøttene på at taket skal komme på plass.



Taket laget jeg ved å stifte nettingen til en list som bikkes over kanten i hver kortende av nettingkassen og festes med en stripe borrelås.

Jeg stiftet den delen av borrelåsen som har kroker/mothaker til rammeverket og sydde den myke delen fast til nettingen.

For lettere å kunne sy fast i nettingen la jeg en kort bit av borrelås med kroker/mothaker under nettet og klemte en lengre bit av den myke delen fast til denne gjennom nettet før jeg sydde det hele sammen.
Tanken var å bruke symaskin, men tråden jeg brukte var for grov og symaskinen for gammel og sliten til å la seg tukte gjennom to lag borrelås. Det ble derfor håndsøm med skinn-nål.

I tillegg til borrelås i hver kortende for å stramme taket på plass, sydde og stiftet jeg borrelås på tre steder langs langveggen også. På den måten ligger taket flatt mot rammen uten åpninger som det går an å krype inn gjennom.

Jeg kunne ha laget rammene med hvit myggnetting, men valgte sort fordi det ikke lyser opp så mye. Hvis det viser seg at sort skygger for mye for solen, kan det hende jeg må skifte til hvitt nett. Det finner jeg nok ut av etter hvert.

Dessverre har kålmøllen dukket opp ekstra tidlig og i spesielt rikt monn i år. Det ble observert kålmøllsverming over hele landet allerede rett etter 17. mai!
Vindbårne møll fra Russland, Baltikum og Ukraina. (Se link.)



Jeg kom litt sent i gang med å lage nettingrammene, slik at kålmøllen rakk å besøke plantene mine først.
Det betyr at jeg må gå over alle plantene å sjekke for små, grønne larver. De larvene jeg finner klemmer jeg enkelt og greit i hjel med to fingre. Dette er uproblematisk når det gjelder kålmøllen. Kålsommerfugllarver er en annen sak, men de håper jeg å slippe og se noe til i år :)

Kanskje bør jeg også lage en lang, smal stripe med nett som dekker den minimale sprekken der rammene møtes, samt feste borrelås til nettet helt nederst på veggene også.

Kålmøll som kikker lengselsfullt inn i kassen min
Faren nå er selvfølgelig at jeg stenger utyskene inne sammen med kålplantene - og det høres ikke spesielt lurt ut...

Jeg vet rett og slett ikke hvor utspekulert kålmøllen er. Om den presser seg gjennom mikrosmale sprekker eller om den krasjer i nettet og bare prøver på nytt på et tilfeldig sted.

Foreløpig ser det ut som kålmøllen er ganske enkel når det gjelder å bruke fantasien. Den setter seg på veggen og kikker inn, før den flyr en liten runde og finner seg et nytt kikkehull.


For meg ser det ut som om kålmøllen burde kunne huke seg sammen, trekke til deg følehornene og presse seg gjennom nettet. Håper ikke den kommer på samme idéen.
Det er uansett best å ikke undervurdere fienden, så alle sprekker må nok tettes.
Kanskje vil jeg få best nytte av disse nettingrammene til neste år når de kan monteres på plass rett etter utplanting - før møllen kommer svinsende.

Enn så lenge har jeg stor tro på kassene mine.
Så får vi se hvem som er mest utholdende. Jeg eller møllen.

Kålsommerfuglene er jeg nesten skråsikker på at ikke har inntatt plantene på forhånd, og de er tross alt for store til å klemme seg inn gjennom nett og stengsel. Men jeg må selvfølgelig passe på at ingen planter lener seg mot nettet for å ta i mot egg gjennom stengselet...

Jeg synes nettingrammene er penere enn hvit fleeceduk. Nå må jeg bare finne ut om de gjør nytte for seg også


lørdag 29. juni 2019

Hageprosjekter 2019 - Jordbærvegg



Jeg har vel neppe hatt noen hagesesong uten ett eller flere hageprosjekter. Det er bare slik det blir. Jeg får stadig nye ideer som jeg setter ut i live. Våren og forsommeren i år gikk med til diverse prosjekter, blant annet en jordbærvegg.

Årsaken til at jeg ville snekre en jordbærvegg, var at jeg ønsket å benytte den gamle jordbærkassen i kjøkkenhagen til grønnsaker. Jordbærene trengte derfor et nytt sted å vokse. Og, etter hvert som plassen i hagen blir mer og mer begrenset, prøver jeg å tenke praktisk for å utnytte arealet best mulig.

Dermed kom tanken på å plante jordbær i høyden. Jeg satt og tegnet forskjellige utgaver av jordbærkasser på papir, før jeg bestemte meg for en vegg med plantekasser i fem høyder. Hver plantekasse skulle skrå ut over den nedenfor slik at selve veggen ikke ble dypere enn nødvendig. Plasseringen ble ytterst mot skråningen foran drivhuset. Så langt ut som det var mulig å få feste.

Så fort telen gikk i bakken begynte jeg å snekre. Kjæresten min slo ned jordspydene og hjalp til med løfting i høyden. Jeg brukte ikke impregnerte materialer, men satser på at planteveggen skal holde noen år likevel. Det tok tid før veggen lot seg beise, for våren ble veldig fuktig, men tilslutt tok vi sjansen og yngstejenta mi klatret opp i veggen med beisekosten.


Veggen fikk to strøk i første omgang. Kjæresten min beiset strøk nr to akkurat i tide til at jeg kunne rekke å plante til veggen før jeg skulle ha åpen hage den 22. juni. Selv om veggen da hadde stått ferdig i ukesvis, var det rett og slett været som hindret meg i å plante den til. Plante først og beise etterpå, virket nemlig ikke som en særlig god ide.

Jeg kjøpte fuktsperre som jeg dekket innsiden av  alle fem etasjene med. Før jeg la i plasten, boret jeg dreneringshull litt opp fra bunnen, på bakveggen i alle etasjene.
Når plasten var vel på plass, stakk jeg hull til drenering og tredde litt tykke sugerør gjennom hullene.


Jeg regner ikke med at sugerørene kommer til å vare evig, men jeg er nysgjerrig på om jeg klarer å få vannet som dreneres vekk til å renne ut fra veggen, slik at treverket blir spart mest mulig.

Skulle løsningen virke, burde jeg sikkert bytte sugerørene med små slangebiter og tette rundt med silikon.


                                I og med at det regnet natten etter at plasten ble lagt, var det ganske mye vann i alle etasjene da jeg skulle åpne for drenering og fylle på med sand og jord. Jeg stakk altså hull i plasten og tredde i sugerør før jeg la et tykt lag med sand nederst i hver etasje.
Det tok ikke lang tid før det begynte å sildre og renne på baksiden av veggen. Artig!

Her renner det sølevann ut av sugerørene etter hvert som vannstanden når opp til dreneringshullene. 



Den opprinnelige planen var å fylle jordbærveggen med bokashi-jord og kompost. Dette skar seg fordi det tok så lang tid før veggen var klar for å plantes til. Bokashi-jorden var for lengst brukt andre steder i hagen, da veggen omsider var beiset, plasttrukket og klar.


Jeg spanderte derfor et lag kompost oppå sanden før jeg måtte nøye meg med kjøpejord for å toppe opp kassene. Tilslutt plantet jeg til veggen med jordbæravleggere fra den gamle jordbærkassen min.

Nå gjenstår det bare å se om jordbærene vil trives i høyden. Jeg har dekket alle etasjene med gressklipp som holder på fuktighet og hindrer ugress. Men forøvrig er det enkelt å klatre i veggen for å vanne, luke eller plukke jordbær. Og er du riktig høy, er det faktisk mulig å nå til topps selv med beina i bakken. Kjæresten min fikser det. Jeg gjør det ikke.



Jeg er kjempefornøyd med veggen så langt, men jeg vet at jeg har et par utfordringer igjen. Den første som dukker opp er fuglene. Der har jeg en plan, men den kommer jeg tilbake til senere. Deretter er det overvintring av jordbær i høyden som blir spennende. Jeg lar det stå til i vinter, tenker jeg. Neste år vil jeg ha fasiten på om jordbærene klarte seg. I år skal jeg konsentrere meg om å finne ut hvordan det blir å høste jordbær stående. Jeg tipper det blir ganske all right :)