torsdag 2. mai 2019

1. mai og våren er her


















I påsken kom våren til Fagertunhagen. Snøsmeltingen satte i gang for fullt og de første krokusene tittet frem. I skråningen bak garasjen ble det blått i blått av blåveis, og svarttrost og rødstrupe overtok matfatet på verandaen. Kattene som hadde sovet seg bedagelig gjennom vinteren på hver sin sofarygg, fikk smaken på utelivet igjen. Etter å ha jaktet fugl på fuglebrettet fra innsiden av vinduet, kunne de nå storme opp på verandaen og skremme vekk alt som kunne fly. Ut fra resultatet hittil, kan det virke som de trenger å finpusse jaktferdighetene, og jobbe litt med sommerkroppen disse pelskledde også.

Påsken ble innledet med potting av georginer. Sola varmet, og selv om det var mye snø i hagen så kjentes det vårlig.
Jeg har nok pleid å gjøre dette tidligere før, men fordelen denne gangen var at jeg kunne gjøre jobben utendørs.
Jeg overvintrer georginene med jord rundt knollene. Min erfaring er at de da holder seg bedre i forhold til å tørke ut. 
Etter å ha renset alle knollene for jord, var det bare å lete fram alt jeg hadde av store potter.
Den brukte jorda ble spart for å bruke til bokashi.

I påvente av at bedene skulle smelte fram fra snøen, ble påsken benyttet til å lage to nye buer til kjøkkenhagen og en jordbærvegg.


Det blir mye på en gang i kjøkkenhagen, men buene er praktiske for å dyrke i høyden. Jeg har rett og slett bøyd armeringsnett fra kasse til kasse og kantet med ungtrær. For å få buene like høye som den som sto der fra før måtte jeg skjøte nettet, men det var ikke noe problem.

Jordbærveggen snekret Morten og jeg sammen. Dit skal jordbærplantene få flytte, slik at jeg kan bruke kassen de står i nå til grønnsaker i stedet. Ved å bygge smalt og høyt fikk vi utnyttet plassen maksimalt. Nå står jordbærveggen helt ut på kanten av den bratte skråningen uten å ta noe plass fra kompostområdet. Solforholdene er ikke helt ideelle, for den peker mot øst, men det er verdt et forsøk.


Kassen skal beises sotgrå. I prisippet vil den da se svart ut, og gjøre minst mulig ut av seg.
Den øverste hyllen ble så høy at jeg ikke når opp, så jeg tenker det blir timian der oppe. Da behøver jeg ikke streve så med vanningen.
Jeg håper jordbærveggen kommer til å fungere som jeg har tenkt. Og så håper jeg at jeg klarer å fylle den med sneglefri jord selv om jeg ikke vil bruke kjøpejord. Det kan bli en utfordring.

Fra påsken og til i dag, har våren virkelig festet grepet i hagen. I går, på den siste dagen i april, slo de første påskeliljene ut i blomst og den aller siste flekken av snø smeltet bort.
Snart har alle blomsterbed hatt en gjennomgang med saks og ugressjern. Kvist og kvast fra i fjor er delt i småbiter og ligger nå som et lunt dekke rundt bena på alt som spirer fram. Og spirer gjør det! Over alt dukker det opp løkblomster. Staudene presser opp blader, og frø spirer alle mulige og umulige steder. Det er en fryd å følge med på alt som skjer.



















I to av kjøkkenhagekassene testet jeg høstplanting av hvitløk og såing av gulrot i oktober. Nå strutter det av hvitløksspyd på rekke og rad i den ene kassen og når jeg kikker veldig godt etter, kan jeg se ørsmå gulrotspirer på rekke i den andre kassen. O fryd og glede!

Jeg må stadig opp med telefonen for å ta bilder når jeg driver på ute i hagen. Det er så mye vakkert som dukker opp.

Vårpryd og snøklokker

Lungeurt

Perleblomst og hvitveis

Påskeliljer

Og ikke nok med det, men i drivhuset har jeg høstet reddiker og salat i hele april. Dette ble sådd i vinter på bokashi og gammel, brukt krukkejord i krukker som skal ut til sommeren. På toppen la jeg snø og nå strutter det av grønt i alle krukkene.





Jeg elsker våren med fuglekvitter, humlesurr og vind som rasler i gammelt løv. For hver gang jeg går en ny runde i hagen er det mer som har dukket opp. Overraskelser og gjensynsglede.
Hodet er fullt av idéer for sommeren, og hele hagesesongen ligger foran meg. Kan det bli bedre?


torsdag 4. april 2019

Mens jeg venter på våren - Påskeliljer



Noe av det jeg lengter mest etter når det nærmer seg vår, er farger. Vinteren er så begrenset i sin palett. Den byr på sjatteringer i svart, hvitt, mørkegrønt og blått. Er det rart jeg blir desperat etter farger som gult, orange, rødt og lysegrønt?

Jeg tyvstarter gjerne våren med påskeliljer i potter ute, lenge før snøen går. Der lyser de opp med sin glade gulfarge og minner om at våren kommer til å legge vinteren i kne. Våren vinner hvert år, heldigvis. Til og med i fjor ble det vår, om enn en veldig kort en.

Hvis jeg setter påskeliljene ut for tidlig, må jeg flytte dem inn om natten - så det har jeg gjort mye av. Hvert eneste år gjentar det seg. De tåler en del frost, men kommer de rett fra butikken trenger de å herdes.

Står påskeliljene inne i varmen, blir de lange og ranglete, derfor er det bedre er å sette dem ute. Der holder de seg lubne og tette.  Jeg vanner gjerne med en snøball. Er det kaldt trenger de ikke vann. Blir det varmt, smelter snøen og de får vann. Genialt!

Det er ikke mye blomstrende selskap for påskeliljer og stemor i hagen min enda.





Søndag 31. mars var årets første utepotting i gang. De fargerike blomstene fikk stå å glede meg og småfuglene noen få timer.
Deretter forsvant alle, unntatt en potte med påskeliljer og to stemorplanter, inn i drivhuset for natten. Egentlig tror jeg ikke at fuglene brydde seg om annet enn fuglematen bak blomsterhyllene, men de kvitret så fint at jeg liker å tro de satte pris på vårpreget.

Mandag morgen var det minus 7 grader ute. Brrr...
De som måtte sove ute hadde fått et tynt lag med fleeceduk over seg, og selv om de var stivnet i frost da jeg dro på jobb, så var de fullt levende da jeg kom hjem. De hadde tålt alle kuldegradene!
Om de hadde godt av det er en annen sak. De så såpass pjuske ut at de fikk komme inn i varmen med de andre neste natt. Jeg er ikke helt hjerterå heller.

Når våren kommer for alvor, og bedene tiner, skal jeg grave alle de etterhvert avblomstrede løkene ned i hagen.
Hvis jeg gjør dette om våren eller forsommeren, lar jeg bladene sitte på. Jeg passer på å rive løkene i pottene fra hverandre, så legger jeg dem dypere enn de sto i potten og med litt større avstand mellom hver løk. Det må være rom for at tuen skal kunne fylle seg ut med årene. Hvis jeg venter til høsten, kan jeg rive vekk de inntørkede bladene og legge løkene som vanlig høstløk.

Uansett vår, sommer eller høst, ser det ut til at de klarer seg. Det er jo helt fantastisk!
Det eneste som er verdt å tenke på, er at løkene må ha litt tid på seg til å danne røtter før vinteren setter inn. Det vil si at de ikke bør legges alt for sent om høsten.




Når man så får gjensyn med påskeliljene ute i hagen året etter, er det den usminkede og vakre sannheten man får. Da er det ikke noe gartneri som har svingt tryllestaven over løkene, og plantene kommer opp akkurat slik de var ment. De er naturlig kortvokste og aldeles yndige.

Hvis man om høsten husker at disse potteløkene ikke bør stå for tett inntil storvokste planter som starter veksten tidlig i sesongen, kan man bare glede seg. Alternativt kan man oppleve at de små Tête à Tête Påskeliljene, som gjerne er det slaget som selges i potter om våren, drukner i ivrig nabobladverk. Det vil vi jo ikke!

Da jeg var yngre, trodde jeg at alle påskeliljer var gule. Jeg visste ikke bedre, rett og slett.
Senere, da jeg fikk meg hage, fant jeg ut at det fantes et hav av forskjellige påskeliljer, eller narcisser som denne slekten heter.

Jeg husker den aller første fylte påskeliljen jeg kjøpte på nettet. Det var en narcissus Tahiti.
Jeg var så stolt da den blomstret!

Jeg er ikke sikker på om påskeliljen på bildet til venstre faktisk er Tahiti, men den ligner.

Gjennom årenes løp har det blitt mange forskjellige påskeliljer i hagen. Overmodig nok gjorde jeg ingenting for å merke noen av dem. Til å begynne med tenkte jeg at jeg skulle huske hvem som sto hvor. Det holdt noen år, men på et eller annet tidspunkt må jeg nok ved en feiltagelse, ha slettet den mappen i hjernen som inneholdt navnelista.. Veldig rart i grunnen..

Dette er høyst sannsynlig Narcissus 'Ice Follie'






















Jeg har stort sett satt noen nye løk i jorden hver eneste høst, så utvalget begynner å bli ganske variert.

En periode var jeg veldig betatt av fylte påskeliljer. Alt fra det bitte lille, rare bustehodet Narcissus Rip van Winkle til de store overdådige, tettfylte og akk så topptunge skjønnhetene.

Rip van Winkle


























Rip van Winkle er ingen ruvende påskelilje, men en liten rufsete sjarmør på bare 14 cm. Den vil gjerne ha fuktig, men veldrenert jord og mye sol.

Det er spesielt lurt å tenke på plassering i forhold til naboplanter for denne påskeliljen, nettopp fordi den er såpass beskjeden i størrelse.

Jeg har en større versjon av en slik type rufseblomstrende narciss også. Den husker jeg ikke navnet på, men det kan kanskje noen av dere lesere hjelpe meg med?



Denne påskeliljen er tett fylt med hvite og blekgule kronblader. Den er nydelig når våren er tørr, men blir fort ganske dukknakket når den får regn i hodet.
Det er litt trist å gå en runde i hagen for så å oppdage at de fylte påskeliljene står og støtter pannen i bakken alle som en. Stilken knekker og jorden spruter opp i de tallrike lagene med kronblader. Der blander den seg med oppsamlet regn og blir til søle.
Det er ikke så vakkert!

Det skal ikke mye regn til før de fylte påskeliljene blir topptunge. Foreløpig holder de seg oppe, men det røyner på...



Nå dette skjer pleier jeg å klippe med meg blomstene inn. Jeg må holde dem i stilken helt oppe ved blomsterfestet, ellers knekker de. Så er det bare å skylle vekk jord og bøss, før de settes i vann. Det er lurt å huske at vannet bør byttes etter en stund. Dette er viktig fordi påskeliljer slimer veldig etter at de er kuttet. Dette slimet er giftig, og påvirker holdbarheten i vase.
Når vannet blir skiftet ut, blir det mindre gift i vannet. Det er likevel sjelden noen god idé å blande påskeliljer med andre blomster i buketter.
Nettopp denne giftigheten er grunnen til at påskeliljer er mye safere vårblomster å dyrke enn de spiselige tulipanene - hvis man bor i et område med mye rådyr.


Det finnes mange varianter av påskeliljer.
Gule, hvite, oransje, rosa, enkle, fylte, duftende, små, store - mulighetene er tallrike.

Noen har vanlig trompet, mens andre har trompeten fylt med kronblader. Atter andre har slett ingen trompet i det hele tatt å snakke om.

Det er narcisser som kommer trofast tilbake år etter år, og det er narcisser som viser fram sin skjønnhet og velduft i én herlig, heftig vårsesong, for så å takke for seg.

Etterhvert som jeg har plantet forskjellige varianter, har jeg funnet ut hvem som trives hos meg. Det er de som danner basen i vårblomstringen her på Fagertun. De er trofaste og gleder meg med flere og flere blomster for hvert eneste år.
Her er det selve trompeten som er tettfylt inni. Det ytterste laget på trompeten er ikke delt opp.

Det er vel få planter som er enklere å ha med å gjøre. Ned i jorda med løken - og ferdig. Er jorden levende, god og veldrenert, og vokseplassen solrik, så ligger forholdene til rette for at man kan lene seg tilbake å vente på det årlige skuespillet. Det blir bare bedre og bedre. Husk bare å knipe av begynnende frøstander og la bladverket få visne ned i fred. På den måten går ingen energi til spille på frøsetting og all kraft går ned i løken og legger grunnlaget for neste års blomstring.

Når tuene blir for tette kan de graves opp, deles og settes på nytt, og vips har man spredd påskeliljene over enda større områder.

Her er en type Butterfly Narciss

På bildet over er det en hvit påskelilje som har fått den gule trompeten sin helt omdannet til flagrende kronblader. Nesten som sommerfuglvinger. Denne påskeliljen har rett og slett ingen trompet lenger. 
Det samme gjelder den gule på bildet nedenfor. Man ser det veldig tydelig i profil. 
Det er nesten så jeg får assosiasjoner til alle de egyptiske skulpturene som har fått nesene sine hogget av. De er så vakre, men det er liksom noe som mangler...


DDet tok noen år før jeg klarte å innføre påskeliljer med rosaskjær i hagen. Det føltes ikke riktig. Jeg hadde en forestilling om at påskeliljer skulle være gule, hvite eller oransje. Rosa ble liksom helt feil. Men så var ikke rosa bare rosa likevel! Rosafargen var jo ganske mye ispedd gult når det kom til stykket. Eller kanskje var det bare jeg som hadde vennet meg til tanken på en ny farge. Nå har det i hvert fall sneket seg inn noen alternative farger blant narcissene mine.


Det er vel mer fersken/aprikospreg over fargen enn rosa, i trompetene til eksemplarene på bildet over. De er litt annerledes, men likevel fine. Det ser jeg heldigvis nå.
De enkle påskeliljene på bildet nedenfor, synes jeg er enda vakrere. De er trefargede, med en ring av rosa i trompeten.










Nevnte jeg forresten stripete påskeliljer? Ikke det, nei. Den gule og hvite gjengen nedenfor må jo nesten defineres som stripete. Det er i hvert fall ikke langt unna.
Kanskje dukker navnet opp en gang også, i en gammel ordre på høstløk. Ikke godt å vite.


Her er jeg sikker på navnet. Dette er Narcissus 'Thalia'. En fantastik yndig og velduftende hvit tulipan













Tilslutt må jeg nesten nevne at det er en gammel myte knyttet til planteslekten Narcissus.

Det finnes flere versjoner av denne myten, men essensen er at den vakre unge mannen Narcissus ble forelsket i sitt eget speilbilde. Hver gang han bøyde seg ned for å kysse det vakre ansiktet, forsvant det. Narcissus ble mer og mer tørst, men han kunne ikke forlate eller forstyrre vannet av frykt for å ødelegge speilbildet sitt. Til slutt døde han av tørst. Der han døde, vokste det fram Narcisser. Skjønne narcisser med vakkert ansikt og bøyd nakke.


Echo And Narcissus, John William Waterhouse
(Og fra denne myten igjen, er selvfølgelig begrepet Narsissisme hentet.)

onsdag 20. mars 2019

Mens jeg venter på våren - Aske på snøen
















Det er ikke lett å vente. For hver dag som går uten merkbar snøsmelting, kjennes våren som en uoppnåelig drøm. Den er på vei, men den leker med meg. Den erter og gjemmer seg. Den tøyer tålmodigheten til bristepunktet.
I ettermiddag var jeg ute med en stor balje med aske fra de to vedovnene mine. Det blåste, så jeg passet på å rygge mot vinden mens jeg kastet ut den grå, støvete asken. Små klumper og biter spredte seg hit og dit, mens støvet virvlet av gårde i små askeskyer og la seg som en hinne over snødynene. Jeg hostet og blunket og satte grå avtrykk i snøen der jeg baste meg gjennom hagen.


















Kjøkkenhagen, urtehagen og resten av hagen går nesten i ett om dagen. Snøen gjør alt den kan for å utjevne høydeforskjeller og gjerder. Det er rart å se hvordan hagen kan endre uttrykk så totalt. Alt som ligner på frodighet er borte. Fargene er borte. Duftene er erstattet med en lukt av vinter. Etterhvert vil den endre seg til lukten av vår, men ikke riktig enda. Lukten av vår er for meg en blanding av våt snø og jord. Det lukter friskt og syrlig. En lukt full av liv og håp. Jeg kan nesten ikke vente. Det er et av årets største høydepunkter den dagen våren kiler i nesen.

















Her er urtehagen i slutten av juni i fjor. Den høyre bjørkestubben er nå kun synlige som en bitteliten haug i snøen. Skiltet står i snø til halsen.
Det var like mye snø i fjor, men da kom sommeren som en virvelvind i mai og satte fart på alt som vokste og grodde. Helt til tørken satte inn. Jeg kunne nesten ikke tro hvor varm sommer vi fikk i fjor. Den ene godværsdagen avløste den andre. Det var helt fantastisk. Jeg måtte vanne en del i kjøkkenhagen, men resten av hagen klarte seg med minimalt med vann. De er nok ikke bortskjemte, plantene mine. De har lært seg å strekke røttene godt ned.
Det skal bli spennende å se hvordan våren og sommeren blir i år.
Men først må altså snøen bort!

Det blir ikke pent ute når jeg strør med aske, men det virker!
I morgen og resten av uken er det lovet mye sol, og den vil varme opp de små, mørke partiklene som så vil bidra til å smelte snøen. I dag kunne jeg ikke se at snøen hadde smeltet noe i solen, men i morgen ettermiddag håper jeg å se forskjell. Stygge, skitne kratere med porøs snø vil åpenbare seg etterhvert. Det blir gresselig stygt og skikkelig møkkete, men det tar knekken på snøen.
Akkurat hva jeg ønsker meg nå!

I mens får jeg kose meg med vintervennene mine. Under taket på verandaen henger en foringsstasjon som er elsket av fuglene. Den er elsket av meg også - hver gang jeg ser på fuglene, men ser jeg ned på gulvet så rynker jeg på nesen. De griser noe grenseløst disse små nøstene, Det ligger små fettbiter fra meiseboller og frøskall overalt. 
Derfor kikker jeg minst mulig ned og mest mulig opp. Gulvet kan jeg spyle til våren. Nå handler det om overlevelse for de fjærkledde, fristelser for kattene og smilepauser for meg. 

Jeg orker rett og slett ikke å nevne for dem at de kanskje kommer til å mangle tak til neste vinter. At hele stativet muligens flytter ut i hagen...
Det får jeg ta neste vinter. Hvis jeg husker det...

Nå lengter jeg bare etter en ny hagesesong. Om den blir varm, kald, tørr eller våt, det får så være, men jeg trenger å kjenne jord under føttene og mellom fingrene!
Jeg trenger den energien som fargene gir, lyden av insekter og bladverk som svaier i vinden. 

Jeg gleder meg til å åpne døren og gå rett ut i mitt eget lille paradis. 
Det er i ferd med å skje, sakte, sakte - nesten umerkelig.
Snøen skal få svette godt de neste dagene. Jeg kjenner at jeg gleder meg!

fredag 15. mars 2019

Mens jeg venter på våren - Krokus


Den første blomsten som dukker opp i hagen min om våren er nesten alltid en krokus. Jeg blir like lykkelig hver gang. Og kommer det først en, kommer det mange! De små spirene dukker opp i takt med at snøen trekker seg tilbake. Det er slett ikke alltid de klarer å vente på bar mark. De små spydene presser seg bestemt opp gjennom nesten hva som helst. Krokus er utrolig tøffe planter. Det er nesten ufattelig at så tynne, skjøre kronblader kan folde seg ut etter å ha stanget seg gjennom halvfrossen, våt jord, småstein, råttent løv og gammelt brask. Blomstene er hele, rene og så tynne at de blafrer i vinden. Ser man dem mot solen kan man se tvers gjennom de klare fargene. De er både sarte og kraftfulle på en gang. 


Krokusene blir flere for hvert år uten at det er noen som helst fare for at det kan bli for mange av dem i hagen min. Jeg hjelper til ved å dele tette tuer og ved å sette noen nye hver høst. Det er fort gjort. Eller kunne i hvert fall vært det, hvis jeg hadde husket om høsten hvor det egentlig er plass til knoller under overflaten. Erfaringsmessig tenker jeg likt hver høst og stikker spaden rett gjennom en gjeng med allerede etablerte krokusknoller. Og skulle jeg finne på å bomme på krokusen så deler jeg gjerne en påskelilje eller tulipanløk før jeg får sukk for meg. Men det er høstens dilemma. Det er måneder unna, og alt jeg kan tenke på nå er våren som skal komme. Husket jeg egentlig å dele de tetteste tuene med krokus i høst? Har jeg satt dem der solen smelter snøen først, tro?



Krokus har faktisk ikke stilk på samme måte som de fleste andre blomster. Den skyter knoppen sin rett opp fra jorden på et stilkaktig kronrør, samtidig som bladene dukker opp. Alt dette kommer fra knollen nede i jorden. Krokus har stengelknoll. Det vil si at nedre del av stengelen er omdannet til et lagringsorgan. Krokus kan tas inn i vase, men fordi de mangler en solid stilk er de mindre egnet til dette enn andre blomster. Og tar man dem ikke inn, er det kanskje bryet verdt å sette seg ned på bakken i blant, for å komme i øyenhøyde på den måten. Fra avstand er krokus fine fargeflekker i vårbrun hage, men på nært hold er de fascinerende skjønnheter hver og en i sær.

Her er en snøkrokus; Crocus chrysanthus 'Romance'
Krokus, som er i irisfamilien, kommer opprinnelig fra fjellområder som Pyrinéene, Alpene og Karpatene.
De er for det meste høyfjellsplanter, og da er det kanskje ikke så rart at de er så viljesterke og hardføre.

De fleste krokusartene blomstrer om våren, men det finnes også høstblomstrende krokus.

Selv har jeg kun vårblomstrende krokus i hagen, og av dem foretrekker jeg de småblomstrede sortene. De er mer grasiøse og livlige enn de storblomstrede, synes jeg. Dessuten tåler de et snøfall bedre også.
Men, jeg er som Ole Brum og sier helst "Ja, takk" til begge deler!

(Noen kaller Tidløs for høstkrokus, men Tidløs er en Colchicum autumnale, og ikke en krokus, selv om de kan minne om hverandre. Den er forøvrig veldig giftig! Det er kun krokus på bildene jeg viser her.)


Krokus er ikke så kresen når det kommer til jord og ph-verdi, bare den er passe fuktig og veldrenert. Når krokusen har blomstret dør knollen, men det gjør ingen ting, for før den dør sikrer den seg vet at nye knoller vokser over.


Krokus kan sette igang å blomstre selv om det er helt ned mot 5 grader. Det er ganske fantastisk!
Den tåler både sol og halvskygge, men blir det for mye skygge kan det bli litt lite blomster. Når knollene først ligger i jorden kan de bare bli værende. De klarer seg fint selv.
Hvis man vil, kan tuene deles når de blir tette, for å spre dem utover et større område.

Det eneste man skal huske på er at man ikke fjerner eller klipper vekk krokusbladene før de har visnet. Dette er for at de skal rekke å sende næringen ned i knollene slik at de får en god start neste år.
Og det vil vi jo at de skal få.

Det er litt skummelt å legge til navn her, for jeg husker ikke lenger hvem som heter hva. Hvis jeg skulle gjette er dette en Crocus tommasinianus 'Ruby Giant'





Vårkrokus blomstrer tidlig, og blomstringen varer gjerne i tre uker. Blomstene lukker seg om natten og åpner seg om morgenen. Hvis det regner eller er overskyet, holder blomstene seg lukket. De trenger en liten temperaturøkning for å åpne seg. Det får de på dager med sol og mye lys.

























I mørke og dårlig vær beskytter altså kronbladene det viktige pollenet sitt ved å lukke seg beskyttende rundt. Da ligger insektene i ly likevel, og når humler og bier krabber frem og strekker på vingene, dirrer det altså i kronbladene også. Celler ekspanderer og trekker seg sammen som om de følger naturens egen puls. Og humlene kommer til vidåpne matfat, mens solen titter varmt ned på samarbeidet som skjer mellom blomster og bier i en verden hvor biedød er et faktum, og hvor barna må demonstrere for å vekke foreldrene fra totalødeleggelse av klimaet. Det har vel aldri vært viktigere å dyrke føde for insektene våre enn det er nå. Da er krokus en viktig blomst. Den tar vare på de insektene som våkner tidligst.

























Akkurat nå ligger alle krokus på Fagertun i frys under en tykk dyne av snø. Når telen begynner å gå, slik at vann kan sildre ned i jorden, har hagen våknet. Jeg får ikke ta del i alt som skjer før det når overflaten, men da er jeg klar. De skal få en varm velkomst når de dukker opp.

Jeg kan ikke annet enn å smile ved tanken på at startskuddet for våren snart går der ute under snøen.

Velkommen skal dere være, alle som en :)


Filmen nedenfor er lånt fra You Tube og viser hvordan en krokus åpner og lukker seg over en periode på to dager.