tirsdag 19. juni 2018

På sonereise

Honningknoppurten har en blåfarge til å bli glad av

I år har moder jord lurt meg godt. Først begravde hun hagen i så mye snø at vi bikket 420 meter over havet - minst! Deretter tviholdt hun på snødekket til godt ut i mai.
Jeg slo fra meg deltagelse på 1000 åpne hager for det virket nesten umulig at det skulle bli bart, og for ikke å snakke om finnes blomster i hagen til 24. juni.

Men så endret alt seg nesten over natten. Varmen ble skrudd opp og solen låste seg i posisjon over hagen. Den siste snøflekken forsvant som dugg for solen. Krokus, tulipaner, snøklokker og påskeliljer spratt fram i en eneste bevegelse. De blomstret og visnet i rekordfart og ble uten videre avløst av forsommerblomstringen som hev seg på hetebølgen.


Små påskeliljer fra fjorårets blomsterpotter tittet fram mellom stubbene









Endelig ble det farger i hagen igjen
Jeg opplevde noe så sjeldent som at jeg kunne klippe gresset før 17. mai, bare én uke etter at den siste snøen hadde smeltet bak huset. Duften av nyklippet gress, varm sol og narcisser, det var knapt til å tro!

Det ble ikke så mange buketter inn i huset med narcisser og tulipaner i år, men det skyldtes at vi knapt var inne i det hele tatt i blomstringsperioden.




Av gammel vane holdt jeg igjen utplanting av georginer til etter 17. mai, men da klarte jeg nesten ikke å holde dem i sjakk på verandaen lenger.
De toget ut på plenen og stupte inn i blomsterbedene, ivrige etter å bli med på den uvanlige sonereisen til et klima litt nærmere deres Sør-Amerikanske røtter.
I fjor rakk bare en brøkdel av georginene å blomstre, derfor var de fleste umerket i forhold til farge i år. Foreløpig har kun én blomst sprunget ut. Det har rosa blomst og står i flammebedet - typisk!












Basilikumen ble satt i potter utendørs og kjøkkenhagen ble frodigere dag for dag. Bønnene blomstret og små bondebønner lovet muligheter for god avling videre i sesongen.


Bondebønner sådd inne i mars blomstret allerede ved utplanting. De dufter deilig om kvelden.

Små bønner under utvikling i varm forsommersol


Ungene brukte pergolaen som treningsapparat for pull-ups i forskjellige varianter mens vi voksne snekret tak over verandaen og satte opp drivhus.






Mai bikket juni med lilla Alliumkuler svevende rundt i bedene og hvite snøballer dinglende langs gjerdet. Syrinen så ingen grunn til å vente til sommeravslutningen på skolen, og vips duftet det syrin over hele hagen. Syrin hele dagen og grillmat hele kvelden.
Jeg hadde aldri gjettet at blomstringen skulle ligge tre uker foran skjema i det juni omfavnet oss denne sommeren. Med tanke på den snøtunge vinteren og sene våren virket det nesten magisk. Som en tidsreise, eller sonereise nedover i sonekartet. 

På et tidspunkt var det lilla kuler i nesten alle bed. 

Her blomstrer snøballbusk og syrin (i bakgrunnen) minst 3 uker før normalt

Et par snøballer og noen løse blomster klistret til bladverket. Et dryss av snø i sommervarmen

Noen er det verdt å sette seg på huk for,  så som Brunstorkenebb Geranium Phaeum

Akeleiefrøstjerne får gjerne lus i matchende farge, men bank i bordet, denne ser ren og fin ut

Akeleiene får frø seg som de vil og danser seg lett gjennom bedene

Judaspengene er fortsatt grønne. Det er ikke lenge siden de farget bedene lilla sammen med Alliumen

Martagonliljene som jeg fikk av en bloggvenn for noen år siden blomstrer trofast
Kongen på haugen er Bagera. I bakgrunnen velter Klaseskumblomstene ned over kabbene.


Dette har vært en rar start på sommeren. Masse vinter, nesten ingen vår og rett på høysommer i mai. Men nå har været stabilisert seg på normalen, tror jeg. Nå er det greit med klær på kroppen igjen og basilikumen hakker litt tenner ute.

Hagen står i full blomst og jeg har skjønt at jeg kan være med på 1000 åpne hager likevel i år.
I en måneds tid fikk jeg oppleve å bo i en langt mildere klimasone, men nå er vi nok tilbake i H6/H5. Det var en artig og ikke minst deilig opplevelse som jeg gjerne prøver på nytt om sjansen skulle by seg.




søndag 15. april 2018

Sommervarme i vinterland



I dag har det vært sommer og vinter på en gang. Ut å måke snø i shorts og singlet. Fuglekvitter, fluesurr og til og med en bie på forgjeves jakt etter mat. Den lette så iherdig over hageblad, tekopp og min fargerike singlet at jeg fór inn for å se om jeg hadde noe som blomstret. Det ble meg, to katter, tyve fluer, en bie og tre potteplanter på verandaen.

Fluene tok for seg av melonskallet jeg hadde gnagd rent, bien overså både streptocarpus, primula og chrysantemum, og kattene ville inn igjen.
Da jeg ikke reiste meg for å slippe dem inn, stakk den ene av og den andre la seg i skyggen av snøen på verandagulvet.


Det er sommervarmt i vinterland. Det er vår!

Det er beskjedent med hagemuligheter i vårværet. Jeg måket litt snø fra plassen som kanskje, kanskje skal få huse et lite drivhus etterhvert. Jeg skrapet begge vedovnene mine som allerede var tømt, etter mer aske til å kaste ut på snøen. Jeg gikk en en runde på stien som er måket i hagen og lette etter tegn på at snøen har minket.


















Men det er vanskelig å se at snø smelter.
Den smelter så sakte at man aldri rekker å få det med seg før etterpå.
Og så blir det bart.

Hadde det vært bart i dag hadde det blomstret i hagen. Vinterblomst og krokus med tulipanspyd innimellom. På denne tiden før om årene, har jeg vært i full gang med å flette inn nye kvister i kvisthulen, lage klatrestativer og klippe ned brask i bedene.
I år kan jeg gå på snøen i stedet. Den er så kompakt at jeg ikke synker gjennom. Jeg er høyere enn pergolaen og kan ta flyfoto ved bare å strekke armene i været.



















Men inne er det vår. Der står hundrevis av planter under lys i kjelleren og drømmer om frostfrie netter så de kan få flytte ut på herding.




Det blir nok ikke denne helgen.

fredag 6. april 2018

Vinter mot vår



Å vente på våren er en tålmodighetsprøve.

Spesielt i år.

Det er fortsatt nok snø i hagen til å grave snøhuler. Ikke med ståhøyde riktig nok, men dog.
Snøen ligger overalt. Det finnes ingen bare flekker enda, men det er store spor etter tæring av snø.

Et par runder med aske på snøen har hatt sin virkning. Det sørgelige var at det siste askeutslippet ble etterfulgt av et dekkende snølag. - Og da ble det slutt på moroa.

Alle snøbildene er tatt i dag. Det er med andre ord ikke mye vår å spore enda.
Men værmeldingen sier at det skal bli mildt framover.
Det er gode nyheter. 
Jeg lengter etter å kjenne lukten av våt snø når jeg går ut om morgenen. Jeg vil at snøen skal renne bort i våryre sildrebekker langs alle hjulspor i veiene.

Egentlig tror jeg at våren faktisk har kommet. Det er bare det at vinteren ikke har dratt sin vei enda. Våren smyger seg derfor stille omkring, gjemmer seg for vinteren og puster litt varm luft hver gang vinteren ser en annen vei.
Det har vært en helt fantastisk vinter i år med snø i store mengder, perfekt skiføre og passe mye kulde. Ikke rart at vinteren ikke helt klarer å slippe taket. Det er lenge siden den har sett så mye vinteraktiviteter, må skjønne.


Men det er med vinteren som med oss andre. Vi må kjenne vår besøkelsestid, og vite når det er på tide å trekke oss tilbake og så andre kan få komme til. Akkurat det er ikke nødvendigvis så lett for alle. Man kan jo fort la seg rive med til å ønske seg mer.
Kanskje er det slik vinteren har det nå. Han vil bare tøye applausen med et ekstranummer for mye.

Man skulle kanskje tro at Kong Vinter hadde gitt ut all snøen sin for denne gang, men jammen klarte han ikke å presse ut et tett snødrev både i går og dagene før. Man må jo nesten la seg imponere.
Våren blir litt blek når vinteren viser krefter på denne måten. Det er ikke bare bare å sette opp mot selveste kongen.



Mon tro om våren likevel klarer å smyge seg inn under snødekket og vekke krokusen der nede. For hvordan skal krokusen ellers vite når det er på tide å sende de spisse små spydene sine opp fra den frosne jorden? Og hvordan er det egentlig der under snøen i hagen?

Det ser ut som det meste er klemt ned i vannrett stilling. Tenker det er mange busker og trær som begynner å kjenne det i kvisten nå. Overstrekking i alle retninger med brist både her og der. Flere enn jeg liker å tenke på, ser ut til å lide av forskjellige grader av avrivning og kompliserte brudd.
Det kan nok hende at regningen etter vinterfesten blir litt større enn beregnet denne gangen.
Det får jeg ta som det kommer. Alt som ikke er dødt vokser nok ut igjen. Kanskje ikke med helt samme fasong, men det er som det skal være. Hagen er i levende forandring akkurat slik som jeg liker at den er.

Akkurat nå tror jeg at hagen ligger og dirrer under snøen. Det er nok en kakofoni av lydløse stemmer der nede som roper etter lys og varme. Kanskje sildrer det vann gjennom snøen og trenger ned i bakken her og der. Kalde dråper som kiler løken som har ligget i frys siden i høst. Tipper det rykker i de kalde, hvite løkrøttene da.

Jeg trøster meg med at det helt sikkert blir bart i år også.  Det skulle jo være maks uflaks hvis klimaendringer får isen til å smelte fra nordpolen for så å dukke opp i Fagertunhagen.
Det ville jo blitt den første isbreen på Toten siden siste istid. Spennende muligheter for brevandring, men dårlige utsikter for haging...

Jeg later som en sen vår er praktisk slik at jeg får god tid til å drive fram georginene. Jeg sår frø og prikler og kveler tanken på hvor store plantene kommer til å bli før de kan flytte ut.

Jeg måler daglig snødybden med blikket og sier til meg selv at den synker sammen. Joda, det snødde på ti centimeter til, men det synker sikkert sammen. Snart tror jeg. I hvert fall ganske snart. Kanskje neste uke, eller uken etter.

lørdag 9. september 2017

Vått i vått



Som når akvarellmaleren maler vått i vått og lar fargene flyte sammen, har været overtatt hagen min. Det stadige regnet sørger for en utflytende mingling mellom naboplanter. Høye som lave. Det flørtes til høyre og venstre, men mest i vindretningen. De høyer bøyer seg over de lave. Det kan med god vilje beskrives som grasiøst, men kun til det punkt hvor stengelen brekker og blomsterhodet fungerer som en paraply over seg selv og de insektene som har søkt ly i matfatet.


En langvarig periode med regn og hustrige temperaturer kan være en styrkeprøve for noen og enhver. Roser går i ball og allerede utsprugne blomster blir fillete i kantene og ser halvvisne ut. Våte, klissete kronblader klistrer seg til naboblomster og knopper. Det sprer seg en skygge av høstlig jordfarge over bedene. Brune kanter og råtnende plantedeler gir et inntrykk av det uunngåelige forfallet som er forestående. Her og der skifter bladene sakte, men sikkert farge. Det kommer stadig  noe vissent flyvende med vinden. Det er ikke lett å forestille seg at vi fortsatt kan få mange gnistrende, solfylte høstdager. Men det kan vi. Og når de gode dagene kommer, skal jeg ruske opp i bedene med saksen og klippe vekk det styggeste av forfallet. Så vil hagen våkne opp i sin siste fargerike skrud. Det er den som er skarp i fargen, men glissen i frodighet. Det er den tiden hvor de takker for seg én etter én og jeg kan klippe meg rom i bedene til nedgraving av knoller og løker. Ikke riktig enda. Men det kommer.



 Akkurat nå er hagen i værets grep. Den er frodig, men lutende. Fargerik og utflytende.
I perioder med opphold kan jeg dra på meg langstøvlene og vandre ut for å hente mengder av blomster til buketter. Jeg kan være raus. Det er ikke godt å vite hvor lenge blomstene klarer å holde seg fine i fuktigheten. Jeg kan like gjerne plukke dem inn. Så får de gamle, rufsete stå for fargen i bedet og knoppene bli dem som skal få folde seg ut med solen om høsten blir god. Det ligger stadig dråper av regn og dogg som perler på blader og blomster.
Det er vakkert, men forgjengelig. Sneglene sklir oppover stengler og utover blader i det seige slimet sitt. De gafler i seg mat og drikke på en gang.



Dyvåte humler har nok med å klamre seg fast og håpe at de skal rekke å tørke før de blir slått i bakken av neste skur. Nesten alle skal dø. Så brutalt er det i naturen. Men som i alle generasjoner tidligere, har de sørget for neste års generasjoner når den tid kommer. Dronninger av alle slag kommer til å være parret og installert i sine bol, egg lagt og frø kastet. Opplagsnæringen i overvintrende plantene synker ned til røtter og knoller, og neste generasjon blir klargjort for vinter og hvile. Men ikke riktig enda.
Vi kan få en lang og fin høst først.
Det er det som er så spennende - og så frustrerende, deilig, ukontrollerbart ved å ha en hage. Man kan ikke vite. Det er ikke vi som bestemmer. Vi må bare nyte det vi har mens det er her, og legge tilrette for at naturens urstyrte evolusjon skal få gå sin gang. Naturen har et iboende ønske om å overleve. Eller rettere sagt, hver lille, levende del av naturen  har denne drivkraften. Så får vinden blåse og regnet falle. Noen dør og andre vokser frem. Sommer er blitt høst og vi er på vei mot vinter. Det er som en evigvarende spiral av sykluser. Vi vil alltid være midt i noe. Med minner bakover og forventninger framover. Men her og nå er øyeblikket vi puster og lever i. Og akkurat i dag lukter det vått, kjennes kjølig og det regner. I kveld skal jeg kanskje fyre i ovnen, men helt sikkert er det at jeg skal tenne levende lys. Det blir ikke noe hagearbeid, men visst vet jeg å kose meg likevel.





søndag 27. august 2017

Gylne tider

 

Det har skjedd en forandring. Den samme som skjer hvert år. Det er høst i luften både morgen og kveld. Midt på dagen kan det fortsatt være sommer, men klesvasken som tørker i solen må plukkes inn før ettermiddagens lange skygger strekker seg over plenen. Ellers slår den seg i den fuktige luften.
Den asiatiske liljen 'Grand Cru' ton i ton med en ryllikplante. 
Hjemturen fra jobb går langs bølgene åkre gjennom gjennom et blidt Totenlandskap. Kornaksene har begynt å bøye hodene sine. Frøene i enden av hvert snerp søker mot jorden. Åkrene begynner å bli gyldne. Enkelte trær har fått sine første gule blader. Om morgenen ligger disen våt og sløret over landskapet og edderkoppspinn trer fram overalt med sine glitrende duggperler. Plenen er våt og (de små) sneglene i kjøkkenhagen har plutselig satt verdensrekord i formering og invitert hele storfamilien på fest. Spisskål og salat står på menyen. Desserten inntok de aller først i jordbærkassen, men det ser ikke ut til å ha påvirket matlysten nevneverdig. Eventuelt er den bare skjerpet. Når jeg tenker på alle de som har brunsnegler i hagen, skal jeg ikke si et pip for å klage på slektstreffet her. Det er mer enn nok mat til både meg og sneglene. De spiser hullene og jeg spiser det rundt. Vi kan sameksistere tross alt.

Flammebedet vokser seg nesten i høyde med pergolaen ettersom sommeren går mot høst.











Tette tuer med gullgul kransøye


Langs pergolaen justerer flammebedet temperaturen omvendt proposjonalt med gradestokken.
Det blir kjøligere i lufta og varmere i bedet.
Det spraker i gule, røde og oransje nyanser. Plantene vokser seg store og frodige. De lokker fram bier, humler, sommerfugler og fluer i hopetall. Det summer intenst og pollen fraktes fra blomst til blomst. Her er det prangende, stort og robust som gjelder. Alle vil ha full oppmerksomhet og de roper gjerne i munnen på hverandre. Det er helt greit. Jeg bare fryder meg.

Etasjeblomst 'Cambridge Scarlet,' nøkketunge 'Desdemona' i knopp og en daglilje jeg ikke husker navnet på...
En bie går inn for landing i en vakker Solbrud. 

Det er de gule fargene som dominerer. Aksnøkketunge, prydsvineblom, solsikker og marikåpe.

Solbrud, Telekia og Tagetes er alle attraktive for små flygende skapninger.

Det er tid for overflod og rikdom nå. Både blomster og grønnsaker byr seg frem og det er bare å høste i vei. Fargerikt og saftig. Nok for alle sanser, hus og mage. Det er ikke verdt å skjenke været framover en tanke. Her er det bare å leve i nuet. Nyte gleden som sildrer gjennom kroppen hver gang jeg kommer hjem og går inn gjennom hageporten. Det er så mye å se på, smake på og være en del av.