søndag 5. oktober 2014

Festen er over

Rimbelagt blodbeger

Hagesesongen 2014 er snart historie. Alle gode barndomsminners varme, late sommer har omsider overlatt oss i høstens grep. Ute samler løvet seg i driver og landskapet lyser i varme farger. Morgentåken sklir i flak over jordene og lar solens lave stråler skape trolske motiver. Det er vakkert!
I hagen er den store festen ugjenkallelig over. Bare de ivrigste festdeltagerne holder stand ut i de små timer. Et fargeglimt her og der. Noen kom litt forsent. Som vanlig... Det er alltid de samme. Høstaster og høstormedrue. De er nok litt fortumlet nå. Har bare rukket å åpne noen få blomster enda. Men foreløpig har frosten fart snilt med dem. 
Kuldegradene kom med overgangen til Oktober. Det er som det skal være her. Dessverre... 

Georginene takler slik kulde dårlig. De kan overleve det første ispustet, men bladene blir sorte og krøllete. Påfølgende frost tar livet av siste håp om mer blomstring. Men selve planten overlever. Den må bare opp av jorden før det blir tele - og det er det forhåpentligvis lenge til enda. Snart skal jeg ut og grave opp knollene. De skal få overvintre i kjelleren slik de pleier. Sove til april og vekkes forsiktig. Men først må de merkes. Jeg skriver farge og/eller navn på en frysetape og fester rundt en stilk langt nede på hver plante. Det er like frustrerende hver høst å komme på at dette var noe jeg skulle gjort mens de sto i blomst. Det er ikke lett å skjelne en svart, dvask sak fra en annen like slapp en... For de har ikke lenger farge på blomsten slik som på bildet, nei. Nå er det bare minnene om dem som har farge. Så jeg bør nok ikke vente for lenge... 
Det er på en måte vakkert med den første frosten, men det er også en påminnelse om at fargene er i ferd med å forsvinne fra hagen. Et varsel om vinterens svart-hvite landskap med sjatteringer i blågrått. De kalde fargenes årstid.

Sitrontimian, Persisk karve, Geum og Høstaster i knopp.
Rimet lager mønster på blomster og blader. Det legger seg som konturstreker langs ytterkanter og fremhever bladnerver. Foreløpig har frosten lite kraft og smelter fort av solens morgenstråler.

Rynkerose og Pion


Det er som om høsten presser ut de siste dråpene med glød og varme farger i en eksplosjon av gnistrende løv og vaiende strå, vel vitende om hva som venter. 
Det er en nytelse å være med på. Jeg suger til meg alle fargeinntrykk og håper det skal vare lengst mulig. Jeg gruer meg til trærne står der med nakne, sorte grener og bakken blir brun og mørk. Da blir frosten en god ting. Når den kan lyse opp det mørke landskapet... Da ønsker jeg snøen velkommen også. Men ikke riktig enda!



Det er de rødgyldne fargene som dominerer i hagen, men noe blått er det også. Oktoberhjelmen blomstrer med sin isblå farge, og Scabiosaen henger med så godt den kan. De er noen tøffinger. Skjønt... Scabiosaen er ettårig, og vil før eller siden bukke under for godt. Men ikke riktig enda!
Anisisopen ga resten under frosten, og konsentrerer seg om frøproduksjon nå. Den sikrer neste års avling. 

Oktoberhjelm, Anisisop, Scabiosa og mer Oktoberhjelm i selskap med Kongeskjerm.
Nå er det tid for opprydding etter festen. Planlegging av neste års sesong og berging av sarte planter og krukker. Frø skal samles og stauder deles. 
Det er en tid for alt. Nå flytter jeg fokus frem i tid. Denne sesongen er i det store og hele over. 

En fantastisk sesong!

lørdag 20. september 2014

Høsthaging



Det har begynt å regne gull igjen. Gult bjørkeløv daler ned på fuktig grønn plen. Om kveldene kryper temperaturen nedover og mørket jager meg ut av bedene allerede ved åtte-tiden. Klesvasken slår seg og plenen er våt både morgen og kveld. Når morgentåken omfavner meg med sin kjølige fuktighet, er det vanskelig å forestille seg hvor varmt det kommer til å bli utover dagen. Men jeg vet. Det blir noen timer sommer - og så er det høst når jeg endelig kommer hjem igjen.



Jeg fikk en pappeske med høstløk i posten for en stund siden. Mye av innholdet har kommet i jorden, men ikke alt. Til det har dagene blitt for korte for meg.
Men nå er det helg og resten skal på plass.
Det er det årlige påfyllet av løk. Mange slag er like som i fjor. Jeg vil bare ha mer. Noen er nye og spennende, og noen er nødvendige. Tulipaner, for eksempel. De må jeg legge noen nye av hvert år. Det er slett ikke alle tulipaner som vil blomstre i årevis.

Det er like skummelt hver gang jeg stikker spaden i bakken mellom storvokste stauder. Har jeg plantet her tidligere?
Om våren er det så god plass i bedene, men nå er de fylt til randen. Det er vanskelig å huske hvor det allerede ligger løker i jorda.
Jeg graver ut stein og ugress. Napper vekk visne valmuer og bender unna falmende bladverk og veltende georginer. Det er nesten så jeg må sloss fram hver eneste jordflekk.
Noen ganger graver jeg opp deler av gamle løker...



Av og til dukker det opp overraskelser. En orientvalmue i full blomst hadde jeg ikke forventet meg nå. Den var nok litt forvirret selv også tror jeg, for den turde ikke helt å åpne kronbladene.





























Det er fortsatt mye som blomstrer ute, men det er akkompagnert av falmende skjønnhet og forfall. Noe tar seg best ut ved nærstudium. Blomster med stusselige naboer for eksempel... Noe tar seg best ut fra lang avstand. Da tenker jeg på alle de som har blitt fillete og brunskjoldete i kantene, men som lager en fin fargeflekk i hagen allikevel.



























Men også det visne kan være vakkert. Frøkapsler og strå pryder gjerne hagen helt til snøen legger seg tykk nok til å dekke alt. Men det er leeenge til enda! Heldigvis :)































Fortsatt flagrer sommerfuglene rundt. Selv om trekkfuglene samler seg i flokker til et øredøvende spetakkel, kan høsten bli både mild og lang.
Etterhvert skal jeg ruske opp i bedene og dele stauder og flytte litt på noen planter. I kjøkkenhagen er det massevis av godsaker som skal inn og i skogen lokker soppen. 
Jeg håper på en fin og lang hagehøst.

























søndag 31. august 2014

Mett og fornøyd



Akkurat som etter et vellykket selskap, er jeg mett og fornøyd med årets hagesesong. Den er selvfølgelig ikke over, men resten skal bare nytes i fred og ro. Ikke noe jag, ingen forventninger. Vårens intense hagekribling har gjennom sommerens tallrike blomstringstopper roet seg til en behagelig følelse av at hagen klarer seg selv nå. Den har samarbeidet med gartneren sin i de mest hektiske vekstperiodene, og nå klarer den resten selv. Det er ikke så mye igjen, men hagen skal få skinne på solrike høstdager og henge med hodet i tåke og regn.


Senere skal jeg ta oppvasken og rydde etter selskapet. Noen planter skal flyttes, andre deles. De fleste skal få stå i ro, men frøene vil jeg høste. Jeg venter en forsending med høstløk. Vårblomstringen må man jo så smått begynne å tenke på.
Det er like vanskelig hvert år... for ikke å si enda vanskeligere for hvert år...
Om høsten er bedene sprengfulle av planter. Det er vanskelig å tenke seg at det kan være plass til selv den minste lille løk. Når våren kommer er bedene store og tomme. En tue med krokus her og en annen der. Det er ikke nok til å få tankene over mot frodighet. Bare vissheten om alt som gjemmer seg under jorda kan stagge utålmodigheten min da.


Akkurat nå er det deler av hagen som er ganske slitne og gulbrune i kantene. Den store stauderabatten og Oldemorhagen er over sin glansperiode for lenge siden. Det blomstrer litt her og der som smykker på en gammel kropp. Man må lete etter skjønnheten, men den finnes der fortsatt.




Nå er det det rolige mellomrommet mitt som kan trekke på smilebåndet. Det som aldri har noen overveldende blomstring får heller ingen skjemmende avblomstring av betydning. Her er det behagelig ryddig hele sesongen.


I kjøkkenhagen og urtehagen synes det at innhøstingen er i gang, og langs pergolaen kommer flammebedet stadig mer til sin rett. Akkurat de to delene av hagen skal få egne innlegg senere :)

Nå har roen senket seg over Fagertunhagen og det er tid til å betrakte, smake, nyte og innimellom bare snu seg vekk. Om regnet eller vinden velter en solsikke, tar jeg den bare inn i vasen. Dukker det opp noe pent blant noe vissent, gjør jeg like så. Det er fortsatt en overflod av blomster til vasene mine inne, og mange kommer vel så godt til sin rett på pianoet som ute.





mandag 25. august 2014

Min navneløse, gule høstdronning



Jeg har hatt en staude i mange år som jeg ikke vet navnet på. Jeg har spurt her tidligere og lett på nettet, uten resultat, men nå... Nå! Tror jeg at jeg vet hva hun heter.



Om jeg ikke tar feil så har jeg en Senecio ovatus. På engelsk blir denne planten kalt Wood Ragwort.
Den tilhører Asteraceae-familien.



Beskrivelsen jeg har funnet passer veldig bra.
Den kan bli mellom 50 og 150 cm høy, ja endatil 2 meter, Stilkene er rette og hårløse, mens bladene er avlange, lansettformede med fintaggede kanter. Blomstene er små og gule. Planten blomstrer fra juli til september.
Den blir en stor, fin tue med litt fontenefasong ettersom blomstene fyller ut toppen i mengder.


Jeg skulle veldig gjerne likt å vite om planten har et norsk navn. Kanskje noen kjenner den igjen?

Wood Ragwort er en takknemlig staude å ha i hagen.

På alle disse årene har jeg kun fått én frøplante, ellers har jeg økt beholdningen ved deling.
Dette er med andre ord ingen innpåsliten dame.
Men omsvermet er hun. Når blomstene åpner seg på sensommeren vrimler det av blomsterfluer, humler, bier og sommerfugler på de små, gule blomstene.
Planten er til tider helt besatt av nektarhungrige små insekter. Det kan virke som humlene rett og slett overnatter blant alle blomstene. Som deltagere på en stor festival full av humlesurr og med fri flyt av nektar.

For hvert år legger damen seg litt ut. De stive stilkene er sterke og trenger bare litt oppbinding mot det aller hardeste regnet. Slik for sikkerhetsskyld...


















I flammebedet mitt satte jeg to små biter av planten i fjor. Allerede i år er det blitt store tuer av gult solskinn i bedet. En plante til å bli glad i og glad av :)

 Kanskje er ikke den gule høstdronningen min navneløs lenger. Kanskje heter hun Dronning Ragwort... eller Wood Ragwort, for å være mer nøyaktig. Ikke et majestetisk navn akkurat, men hva så?
Hvem vet hva hun heter på norsk?



mandag 4. august 2014

Fagertun - 1000 åpne hager


På søndag skal Fagertun være med på 1000 åpne hager. Fra klokken 12 står hageporten åpen :)

Det er ingen ferdig hage jeg åpner for besøk, men den kan kanskje spre litt hageglede og inspirere til blomsterglede.

Hagen er foreløpig en miks av prosjekter i alle stadier. Drømmen om en rekke med praktiske kompostbinger er fortsatt en påtrengende brenneslehaug. Et eldorado for diverse insekter, om ikke akkurat noe å vise fram. Skråningen ned mot dammen lever sitt eget liv. Der kappes kveke, geitrams og brennesle om de fineste plassene. Planen er et bakholdsangrep en tidlig vår. Ut med lange ugressrøtter og inn med en eller annen type 'tam' beplantning som vet å oppføre seg.
Dessverre synes ikke drømmer og planer i en åpen hage, så de som stikker innom må nok nøye seg med virkeligheten...


Hagens beplantning er på det eldste 5 år gammel. Hvert år siden da har det kommet til noe nytt. I fjor satte jeg opp pergolaen og gravde meg et langt flammebed. I år ble kjøkkenhagen utvidet. Kanskje klarer jeg å lempe vekk brenneslehaugen og erstatte den med binger til neste år. Eller året etter...

Det jeg helt sikkert ikke klarer å gjøre ferdig før søndag, er innsiden av pergolaen. Der er jeg i gang med å grave meg ned i bakken. Jeg ønsker nemlig et forholdsvis jevnt underlag, med samme høyde opp til dragerne i 'taket' hele veien.
Det graveprosjektet har stått mye på stedet hvil denne varme, deilige sommeren. Ferien har blitt benyttet til bading og kos - hvert tilløp til graving har rent bort i svette og et desperat behov for avkjøling. Heldigvis har vi en badeplass i umiddelbar nærhet.


En presentasjon av Fagertunhagen


Oldemorhagen


Dette er den hageflekken jeg gjorde i stand aller først. Her fjernet jeg all plen, laget meg en sti og plantet til. Oldemorhagen endrer preg utover i sesongen. Den er nok på sitt fineste i juli når geranium og pioner står i fullt flor. Nå på sensommeren er mye avblomstret, men enkelte georginer, endel sommerblomster og blodtopp holder liv i hagen - til sedum og høstormedrue finner det for godt å blomstre en gang i september/oktober.  Om ikke nattefrosten kommer dem i forkjøpet... Det skjer dessverre oftere enn motsatt.

Den store stauderabatten og Kvisthulen





Det er selvfølgelig bare jug å kalle dette en stauderabatt... Men et navn må jo bedet ha! Her vokser en salig blanding av stauder, busker, roser, sommerblomster og hemningsløse, toårige selvsåere. Stiene er delvis tildekket av entusiastiske bunndekkere, og det som ikke får plass i bredden tar seg opp i høyden. Dette er ikke et bed for de med utpreget ordenssans, men heller for romantiske blomsterelskere, fugler og insekter av alle slag. Her er det plass til alt og alle. Fuglene sår solsikker og kattene ruller i kattemynten.

Kvisthulen er i ferd med å bli favoritten min i hagen. Den mangler et eksemplar av polsjärnen langs den ene siden, og så vil den bli helt dekket av roser og grønt etterhvert. Takhøyden er stor, men samtidig føles plassen på benken der inne skjermet, enten jeg sitter der med selskap eller alene med tekoppen. 


Haugen og Mellomrommet






Haugen ble til ettersom siste del av stauderabatten ble gravd ut. All gresstorven ble stablet i en haug, dekket med aviser, jord og gressklipp - og siden tilplantet. Her er det i hovedsak bladplanter som vokser. Forglem-meg-ei-søster under skyer av små, blå blomster om våren, senker pulsen i hagen nå. Lungeurt, bispelue og geranium skaper tepper av variasjon over temaet grønt. At fuglene også her har sørget for solsikker, passer ikke direkte inn, men tas med et smil. Hagen min er levende og jeg tar ikke kontroll over alt. Noen overraskelser er det alltid rom for.



Mellomrommet er en smal tarm som forbinder Stauderabatten, Haugen og Oldemorhagen.
Dette er ganske enkelt en kviststi med lav beplantning på hver side. Foreløpig er det glissent i bedene, men planen er at hasselurten skal spre seg og danne et tykt, grønt teppe med tuer av hosta i.
Sølvarven skal også få spre sine kjølige grå blader utover og dekke bakken under kjellervinduene. Tre alperips skal med tiden leke buksbom og klippes til kuler over et bunndekke av Jonsokkoll og Tvetann.
Skal, skal, skal... med tiden...
Foreløpig er bare moderplantene i bakken og familieforøkelsen såvidt i gang.



Pergolaen og Flammebedet



Dette er et ganske nytt og ikke avsluttet prosjekt, som nevnt i innledningen.. Pergolaen er ca 18 meter lang og gjenreist her på Fagertun etter mange år i min forrige hage. Den skal med tiden bli en tunnel med benk i enden. Bak benken skal jeg ha armeringsjern med klatreplanter i og et stort speil. Dette vil skjerme for utsikten til klesvasken min, og samtidig skape en illusjon av mer rom. Tanken er at speilet skal få pergolaen til å virke enda lenger. Faren er at fuglene kan finne på å fly i speilet. 
Flammebedet mitt er såpass nytt at ingen stauder har rukket å vokse seg til enda. Med tiden skal alle planter bli større og inntrykket litt roligere. Fargene går i gult, orange, rødt og purpur. Dette er farger jeg tidligere har hatt litt vanskelig for å finne plass til. Nå koser jeg meg med skarpe farger og store kontraster. Jo sterkere jo bedre. Haging skal være morsomt :)

Kjøkkenhagen


Kjøkkenhagen består av opphøyde bed i kasser. Tre gamle og seks nye. Her dyrker jeg salat, erter, bønner, gulrøtter, jordskokk, poteter, mangold, rødbeter og endel krydder m.m. 
De nyeste kassene ble fylt med hestemøkk og halm i våres, men selv om jeg var redd det ikke hadde rukket å brenne ut, så ser grønnsakene ut til å klare seg aldeles fint. 



Urtehagen



Urtehagen er vel ikke så mye til pryd som til nytte. I år har jeg ikke spandert plass på så mange blomstrende planter her. Til tross for dette, er det denne hagen jeg besøker mest. Her henter jeg meg te hver eneste dag -og nesten like ofte krydder til maten. Jeg steker aldri fisk uten sitrontimian og hva skulle jeg gjort uten kamille og peppermynte..?

Selv om ingenting er helt ferdig i hagen, så er det en hage jeg blir glad av å oppholde meg i. Jeg håper at noen får lyst til å komme en tur og kjenne på hagegleden bak hageporten min på søndag.


Her finner du hagen:


Fagertun ligger på Reinsvoll (Bruflat i Vestre Toten)

Det er avkjøring fra Rv 4 ca tre km sør for Reinsvoll - rett før gjennomsnitts-fartsmålingen begynner (evt etter, om du kommer fra Eina). Det er skiltet mot Fall og også mot et Hest- og Friluftssenter.

Adressen er Vestbakkveien 12.
Det er første avkjøring opp til høyre etter at man har kommet inn på Vestbakkveien (grusvei). Deretter er det over en liten bakketopp og rundt en sving, så hilser blomstene velkommen :)

Ønsker du å kontakte meg, treffes jeg på nr: 415 36 840.

Gratis entré.
Det vil være mulig å kjøpe seg kaffe, saft og sveler om det er oppholdsvær.


Flere hager å besøke på søndag, finner du på sidene til Det Norske Hageselskap. Der kan du søke blant fylker og hagetyper.



Hjertelig velkommen!

fredag 25. juli 2014

Juliregn



Det ble en kveld med bulder og brak i går. Tordenværet skrallet seg forbi med lynglimt i sikksakk. Strømmen gikk, vannkranen på kjøkkenet lyste opp og vi telte sekunder mellom lyn og torden. Det var ikke mange på det nærmeste.
Temperaturen var deilig og regnet frisket opp luften. Hagens kveldsdufter smøg seg opp på verandaen. Der satt vi med bøker, pc'er, katter og levende lys. Alle opptatt med sitt i sommerkvelden. Jeg var omsider inne på bloggen igjen etter en lang sommer uten nevneverdig aktivitet. Litt dårlig samvittighet, men ikke så mye. Det er tross alt nå sommeren er her og hagen er tilgjengelig døgnet rundt. Til vinteren får jeg nok bedre tid til å skrive og sortere bilder.
























Sommeren til nå har vært vidunderlig deilig.
Den gode vårvarmen fikk ikke nok og ble til het sommervarme.
Solen smiler og dagene har vært som barndommens minner om hvordan sommeren skal være. Det er om å gjøre og være tilstede for å lukte, smake, føle og nyte.

Når regnet kommer silende fra oven etter en varm dag, kan det knapt bli bedre.
I den tørre jorden, ligger lag på lag av tørste røtter og venter på at fuktigheten skal trenge ned. Varmen de siste dagene har tatt på enkelte planter, men det er utrolig hva litt vann kan gjøre.

I de store bedene, hvor jeg har plantet tett, ser det ikke ut til at tørken merkes. Der sørger plantene selv for å hindre fordampning. Sammen med et dekke av gressklipp, er tett planting det mest arbeidsbesparende trikset jeg vet for hagen min.





Bortsett fra det evinnelige graveprosjektet under pergolaen, går det fort i hagen.
Plantene blomstrer om kapp, men varmen gjør at de også visner fortere. Det er litt synd, men vidunderlig vakkert mens det står på. Min hovedaktivitet om dagen - i den grad det er noen aktivitet - er å klippe. Jeg klipper og klipper. Plantene vokser og vokser.

Kamille
















Kjøkkenbordet er dekket av brett med urter til tørk. Spise kan vi gjøre ute. Anisisop i gult og grønt sender sin deilige aroma opp til nesen min hver gang jeg vender på bladene. Kamillen har krympet og jeg rister forsiktig på brettet så den ikke skal gå fra hverandre. Sitronverbena tørker fort, mens oregano og sar henger på stilkene sine og bruker lengre tid. Den lodne eplemynten begynner endelig å bli sprø i kantene. Det skal bli mye god te og godt krydder til vinteren.


Ute blir visne stauder stusset og busker klippet i fasong igjen. Mye er avblomstret, men det dukker hele tiden opp noe nytt. Nå blomstrer liljer, roser, valmuer og ridderspore.
Samtidig begynner sensommerens blomster å vise farge. På solbrudens sorte knapper vokser tykke gule kronblader sakte ut. Solsikkene som fuglene har sådd, har kraftige knopper sprengfulle av gul livskraft. De vokser nesten utelukkende på feil steder, men jeg klarer ikke å slå meg så hard at jeg rykker dem opp...

Blodbeger og rosen William Baffin vokser ved buen inn til kjøkkenhagen. 

Louise Odier ønsker velkommen inn i urtehagen.

Tre navnløse riddersporer nyter sommer og sol.




















I kjøkkenhagen er de første spede potetene klare til å smakes. Squash høstes nesten daglig og salaten strutter.
Jeg må så nye omganger, men kvier meg litt i denne varmen. Ruccolaen er ferdig og rykket opp. Der må det i allefall nye frø i jorden. Gulrøtter, rødbeter og jordskokk skal få stå en god stund til. Sukkerertene har fått pinner å klatre i, og bønnene har endelig funnet raskeste vei til himmels. De ble sådd rett ut i år. Veldig sent, men med god spiring og null snegleangrep! Hipp hurra!





Hagen klarer seg fint selv i lange perioder. Det er det beste av alt. Jeg kan ha late dager hvor det meste jeg gjør er å snuse på hagens forskjellige parfymer og tygge på litt av det som er spiselig. Vårens hagejobbe-rus har stilnet. Nå er det tid for å høste og nyte. Knipe litt her og rufse litt der. Sette seg ned og la insektene jobbe i fred.

Kongeskjerm


Kvisthulen begynner å vokse seg til ekte hulefølelse.























Fortsatt god sommer :)