onsdag 5. februar 2020

Det var en gang en bønnebue


Bønnebuen min. Den som aldri fikk oppleve en eneste bønneorgie, men som måtte nøye seg med sukkererter, blomstererter, squash og gresskar.
Bønnebuen som måtte tåle at nykommerne av armeringsnett fylte seg opp med bønner i både gult, grønt og lilla. Bønnebuen som akkurat hadde fått ny benk og gulv av betongheller, og som skulle nyte alderdommen med panoramautsikt over resten av kjøkkenhagen.


Det var piletrærne og syrinen sin skyld... for ikke å snakke om gartnerens. 
Gartneren som ikke gjorde grundig nok forarbeid med kjøkkenhagekassene. Gartneren som ikke skjønte at trærne kom til å stikke røttene sine opp i saker de ikke hadde noe med. 
Naivt!

Og bønnebuen måtte ta støyten selvfølgelig. Fullkomment urettferdig!

Jeg tror forresten ikke at bønnebuer har følelser som kan bli såret. De er altfor praktisk anlagt. 

I den grad de er bevisste, ser de sikkert på sin siste hvile i bunnen av den nyrensede kjøkkenhagekassen som helt optimal. Der blir de (for nå har bønnebuen blitt delt i mange, mange biter) satt pris på av utallige individer og livsformer, mange flere enn de som holdt dem med selskap oppe i dagslyset. Og i bønnebuens glansdager var det mange som både søkte ly og hvile, skjul og utsiktsplass i buen. Ja, og gartneren da. Gartneren som aldri kunne la være å plukke på kvistene, rette på blomstene, titte mellom greinene og stadig tilføre ungjyplinger av noen myke, sevjegrønne ungtrær for å stabilisere. Som om det var behov for slikt!

Og så kom altså disse nabobuene av jern. Noen fikk riktignok en innramming av trestammer, men selv om de stilte bønnebuen i skyggen så kunne de ikke varte opp på langt nær like mange insekter og sopper på kvistene sine. Bønnebuen godtet seg nok litt over det. Men det ble roligere tider i buen.











Planen for buen var som navnet sier, at den skulle være klatrestativ for bønner. Drømmen var å kunne gå inn under buen og høste bønner i kaskader fra taket. 



Men bønnene likte ikke buen - eller kanskje det var omvendt, men de ble i hvertfall aldri venner.
Bønnene klagde over av greinene var for tykke, og buen ble snurt. 


Først når noen omfangsrike gresskar og squashplanter kilte buen oppover beina ble det søt musikk. Squash og gresskar fikk slynge seg rundt og legge seg over greiner. De strøk over buen som strammet musklene og holdt seg  høy og staselig til tross for vekten av bladverk og av de runde, små og akkurat passe fyldige gresskarene. Tromboncino squashene vokste seg meterlange før de ble oppdaget inne i alt bladverket. De trodde nok de hadde blitt født inn i en jungel, men så var det bare 2018 som blåste tropevarme over både innland og utland.


Kanskje tenker noen at det bare skulle mangle om ikke buen kunne bære børen av squash og gresskar. Og det kan man jo sagtens spørre seg.. Men bare om man ikke opplevde vinteren i 2018! 


Da var det så mye snø at buen på et tidspunkt ble helt borte. Delvis fordi snødekket selv var rekorddypt, og delvis fordi snøen fra inngangspartiet måtte måkes ut i hagen. Buen ble trykket sammen, og jeg trodde den var ferdig, men i takt med at snøen smeltet (i slutten av april) så reiste buen seg opp igjen. Den var seig, den bønnebuen!

Og nå ligger den altså i bunnen av den ene kassen. Jeg sa det var fordi jeg måtte grave ut all jorden fra kassen og da ville grunnen under hele buens venstre side forsvinne. Og det var jo sant... men kanskje ikke hele sannheten. Etter å ha satt opp flere buer av armeringsjern, og sett hvor lett det er for planter å slynge seg rundt det tynne jernet, fikk jeg lyst på mer jern. Men det kunne jeg jo ikke si! Heller ikke at bønnebuen kastet mer skygge enn armeringsbuene...

Det bønnebuer ikke vet, det har de ikke vondt av. Og nå har kjøkkenhagekassen fått tømt seg for røtter og markduk er lagt i bunnen. All ståltråd ble møysommelig surret av bønnebuen og kvistene delt opp og lagt i bunnen. Deretter ble det påfyll av kvist og kvast, grønt og brunt, halvferdig hagekompost og løv. Jorden som først ble spadd ut ble spadd tilbake og bokashikompost tilført. Og så ble det frost.


Hvil i biter og mat jorden, kjære bønnebue. Kanskje det blir du som gjør at bønnene en gang får lyst til å vokse i kassen likevel. Men da får det bli lave bønner, eller hva sier du?











10 kommentarer:

  1. Åh, for en sød historie <3
    Lisbeth

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Det er hyggelig å høre :)
      Gerd Ellen

      Slett
  2. Vilket härligt inlägg, så fint skrivet. Sitter och ler för mig själv, medan jag läser. Det blir inte alltid som man tänkt. Otroligt vackra bilder av all grönska i trädgårdslandet.
    Ha det bra /Hälsar Marika

    SvarSlett
  3. Hei Maribel. Det blir ikke som planlagt alltid, men det er vel også noe av det som gjør haging så spennende :) Og så får vi hele tiden nye muligheter

    Gerd Ellen

    SvarSlett
  4. Hei Gerd Ellen.
    Så herlig skrevet. Det var nesten så jeg fikk et personlig forhold til bønnebuen din. Den gjør nok fremdeles en jobb for mikrolivet. Ingeting er bortkastet :)
    Ha en fin dag,
    Lena

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Lena
      Tusen takk :)
      I hagen er så og si ingen eller ikke noe bortkastet. I hvertfall ikke så lenge det kan komposteres :D
      Gerd Ellen

      Slett
  5. Du kan få sagt det. Herlig skrevet og når enden er god er vel allting godt? Lykke til videre. Hilsen fra Liv

    SvarSlett
  6. Härligt skrivet och bra läsning... Jag funderar på vad som ska få bära bönor, ärter, luktärter och annat här hos mig :) Jag var inne på armeringsjärn innan och nu är jag än mer övertygad.

    Ha det gott! Carina

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kan ikke annet enn å anbefale armeringsjern. Det er nok veldig passe tykkelse for bønnene å slynge seg rundt - og så er det jo veldig stabilt og lite krevende når det gjelder vedlikehold :)

      Slett