Gylne tider

 

Det har skjedd en forandring. Den samme som skjer hvert år. Det er høst i luften både morgen og kveld. Midt på dagen kan det fortsatt være sommer, men klesvasken som tørker i solen må plukkes inn før ettermiddagens lange skygger strekker seg over plenen. Ellers slår den seg i den fuktige luften.

Den asiatiske liljen 'Grand Cru' ton i ton med en ryllikplante. 

Hjemturen fra jobb går langs bølgene åkre gjennom gjennom et blidt Totenlandskap. Kornaksene har begynt å bøye hodene sine. Frøene i enden av hvert snerp søker mot jorden. Åkrene begynner å bli gyldne. Enkelte trær har fått sine første gule blader. Om morgenen ligger disen våt og sløret over landskapet og edderkoppspinn trer fram overalt med sine glitrende duggperler. Plenen er våt og (de små) sneglene i kjøkkenhagen har plutselig satt verdensrekord i formering og invitert hele storfamilien på fest. Spisskål og salat står på menyen. Desserten inntok de aller først i jordbærkassen, men det ser ikke ut til å ha påvirket matlysten nevneverdig. Eventuelt er den bare skjerpet. Når jeg tenker på alle de som har brunsnegler i hagen, skal jeg ikke si et pip for å klage på slektstreffet her. Det er mer enn nok mat til både meg og sneglene. De spiser hullene og jeg spiser det rundt. Vi kan sameksistere tross alt.

Flammebedet vokser seg nesten i høyde med pergolaen ettersom sommeren går mot høst.

Tette tuer med gullgul kransøye

Langs pergolaen justerer flammebedet temperaturen omvendt proposjonalt med gradestokken.
Det blir kjøligere i lufta og varmere i bedet.
Det spraker i gule, røde og oransje nyanser. Plantene vokser seg store og frodige. De lokker fram bier, humler, sommerfugler og fluer i hopetall. Det summer intenst og pollen fraktes fra blomst til blomst. Her er det prangende, stort og robust som gjelder. Alle vil ha full oppmerksomhet og de roper gjerne i munnen på hverandre. Det er helt greit. Jeg bare fryder meg.

Etasjeblomst 'Cambridge Scarlet,' nøkketunge 'Desdemona' i knopp og en daglilje jeg ikke husker navnet på...

En bie går inn for landing i en vakker Solbrud. 

Det er de gule fargene som dominerer. Aksnøkketunge, prydsvineblom, solsikker og marikåpe.

Solbrud, Telekia og Tagetes er alle attraktive for små flygende skapninger.

Det er tid for overflod og rikdom nå. Både blomster og grønnsaker byr seg frem og det er bare å høste i vei. Fargerikt og saftig. Nok for alle sanser, hus og mage. Det er ikke verdt å skjenke været framover en tanke. Her er det bare å leve i nuet. Nyte gleden som sildrer gjennom kroppen hver gang jeg kommer hjem og går inn gjennom hageporten. Det er så mye å se på, smake på og være en del av.

Fargejakt på tampen

Det er siste helg i oktober. I natt skal klokken flyttes tilbake og mørket kryper innpå ettermiddagen. I hagen har frost og snø vært på besøk flere ganger. Det meste av beplantningen har trukket seg tilbake til røttene og noen har også trukket sitt siste sukk. Den gyldne høsttimen er over. Nå er det bare de mest iherdige som fortsatt lyser opp. De seigeste som ikke har gitt opp helt.

Det ser stusslig ut i bedene. Rotete og fargeløst. Veltede og knekte stilker i et salig kaos.

Flammene har sluknet i flammebedet. Det har brent ut. Nå må jeg vente helt til våren før Fugl Føniks flyr opp av asken igjen.
Imens leter jeg etter de siste fargene i hagen. De finnes fortsatt. Når solen skinner. Blodbeger er en tøffing. Den klarer ikke vinteren ute, men den henger fortsatt med. Den klamrer seg til støtten sin og vipper med de vakre bjellene sine.

Jeg har samlet frø og tatt inn et par planter, så neste generasjon blodbeger er forhåpentligvis sikret.

Jeg har er en staude som fortsatt blomstrer. Den gir alt den har for å lyse opp på grå høstdager. Det er en Rudbeckia. Jeg tror den heter Goldsturm. Blomstene titter freidig opp med sine sorte øyeknapper og blafrer med de dypeste, dypgule kronblader i vinden. Litt rufsete, men det passer den godt.

Ellers er det døende bladverk og stengler som skaper fargeflekker. Noen gir alt på slutten. Når hostabladene ligger klistret, helt gjennomsiktige og brune utover bakken, da klemmer den røde vortemelken til.

Bronseblad gløder mot solen og Mjødurten tar på seg rollen som Kong Midas.

I kjøkkenhagen har det meste stoppet opp. Mye er spist, men noe står fortsatt og byr på seg selv. Mangold, den vakre bladbeten i alle sine farger pynter opp i hjørnet sitt. Enn så lenge.

Nå holdt jeg visst nesten på å glemme asterhekken min. Den forsøker seg på blomstring i år som i fjor og alle år tidligere. Det er bare det at den er så veldig sent ute. Den bor rett og slett i feil hage. Jeg får såvidt se de første blomstene, men aldri har jeg opplevd den slå ut med alle sine tusenvis av knopper. Det har jeg bare sett i hagemagasiner...

Jeg har lagt masse løk og kjenner at når jeg går ut for å gjøre noe i hagen nå om dagen, så er det våren jeg tenker på. Årets sesong avsluttes egentlig som en begynnelse på neste års vår. Det jeg graver ned eller flytter på nå, vil gi meg tusenfold med glede tilbake en gang i mars, april eller mai. Samme hvor fullt det ser ut i bedene akkurat nå, så vet jeg hvor glissent det kommer til å se ut når snøen går og bedene er renset for gamle, døde planterester. Det er plass til masse, masse mer. Hadde jeg enda kunnet se gjennom jordskorpen hvor alle løkene ligger... Tenk så lett det hadde vært å finne plass da!

Festen er over

Rimbelagt blodbeger

Hagesesongen 2014 er snart historie. Alle gode barndomsminners varme, late sommer har omsider overlatt oss i høstens grep. Ute samler løvet seg i driver og landskapet lyser i varme farger. Morgentåken sklir i flak over jordene og lar solens lave stråler skape trolske motiver. Det er vakkert!

I hagen er den store festen ugjenkallelig over. Bare de ivrigste festdeltagerne holder stand ut i de små timer. Et fargeglimt her og der. Noen kom litt forsent. Som vanlig... Det er alltid de samme. Høstaster og høstormedrue. De er nok litt fortumlet nå. Har bare rukket å åpne noen få blomster enda. Men foreløpig har frosten fart snilt med dem. 

Kuldegradene kom med overgangen til Oktober. Det er som det skal være her. Dessverre... 

Georginene takler slik kulde dårlig. De kan overleve det første ispustet, men bladene blir sorte og krøllete. Påfølgende frost tar livet av siste håp om mer blomstring. Men selve planten overlever. Den må bare opp av jorden før det blir tele - og det er det forhåpentligvis lenge til enda. Snart skal jeg ut og grave opp knollene. De skal få overvintre i kjelleren slik de pleier. Sove til april og vekkes forsiktig. Men først må de merkes. Jeg skriver farge og/eller navn på en frysetape og fester rundt en stilk langt nede på hver plante. Det er like frustrerende hver høst å komme på at dette var noe jeg skulle gjort mens de sto i blomst. Det er ikke lett å skjelne en svart, dvask sak fra en annen like slapp en... For de har ikke lenger farge på blomsten slik som på bildet, nei. Nå er det bare minnene om dem som har farge. Så jeg bør nok ikke vente for lenge... 

Det er på en måte vakkert med den første frosten, men det er også en påminnelse om at fargene er i ferd med å forsvinne fra hagen. Et varsel om vinterens svart-hvite landskap med sjatteringer i blågrått. De kalde fargenes årstid.

Sitrontimian, Persisk karve, Geum og Høstaster i knopp.

Rimet lager mønster på blomster og blader. Det legger seg som konturstreker langs ytterkanter og fremhever bladnerver. Foreløpig har frosten lite kraft og smelter fort av solens morgenstråler.

Rynkerose og Pion

Det er som om høsten presser ut de siste dråpene med glød og varme farger i en eksplosjon av gnistrende løv og vaiende strå, vel vitende om hva som venter. 

Det er en nytelse å være med på. Jeg suger til meg alle fargeinntrykk og håper det skal vare lengst mulig. Jeg gruer meg til trærne står der med nakne, sorte grener og bakken blir brun og mørk. Da blir frosten en god ting. Når den kan lyse opp det mørke landskapet... Da ønsker jeg snøen velkommen også. Men ikke riktig enda!

Det er de rødgyldne fargene som dominerer i hagen, men noe blått er det også. Oktoberhjelmen blomstrer med sin isblå farge, og Scabiosaen henger med så godt den kan. De er noen tøffinger. Skjønt... Scabiosaen er ettårig, og vil før eller siden bukke under for godt. Men ikke riktig enda!

Anisisopen ga resten under frosten, og konsentrerer seg om frøproduksjon nå. Den sikrer neste års avling. 

Oktoberhjelm, Anisisop, Scabiosa og mer Oktoberhjelm i selskap med Kongeskjerm.

Nå er det tid for opprydding etter festen. Planlegging av neste års sesong og berging av sarte planter og krukker. Frø skal samles og stauder deles. 

Det er en tid for alt. Nå flytter jeg fokus frem i tid. Denne sesongen er i det store og hele over. 

En fantastisk sesong!

Mett og fornøyd

Akkurat som etter et vellykket selskap, er jeg mett og fornøyd med årets hagesesong. Den er selvfølgelig ikke over, men resten skal bare nytes i fred og ro. Ikke noe jag, ingen forventninger. Vårens intense hagekribling har gjennom sommerens tallrike blomstringstopper roet seg til en behagelig følelse av at hagen klarer seg selv nå. Den har samarbeidet med gartneren sin i de mest hektiske vekstperiodene, og nå klarer den resten selv. Det er ikke så mye igjen, men hagen skal få skinne på solrike høstdager og henge med hodet i tåke og regn.

Senere skal jeg ta oppvasken og rydde etter selskapet. Noen planter skal flyttes, andre deles. De fleste skal få stå i ro, men frøene vil jeg høste. Jeg venter en forsending med høstløk. Vårblomstringen må man jo så smått begynne å tenke på.
Det er like vanskelig hvert år... for ikke å si enda vanskeligere for hvert år...
Om høsten er bedene sprengfulle av planter. Det er vanskelig å tenke seg at det kan være plass til selv den minste lille løk. Når våren kommer er bedene store og tomme. En tue med krokus her og en annen der. Det er ikke nok til å få tankene over mot frodighet. Bare vissheten om alt som gjemmer seg under jorda kan stagge utålmodigheten min da.

Akkurat nå er det deler av hagen som er ganske slitne og gulbrune i kantene. Den store stauderabatten og Oldemorhagen er over sin glansperiode for lenge siden. Det blomstrer litt her og der som smykker på en gammel kropp. Man må lete etter skjønnheten, men den finnes der fortsatt.

Nå er det det rolige mellomrommet mitt som kan trekke på smilebåndet. Det som aldri har noen overveldende blomstring får heller ingen skjemmende avblomstring av betydning. Her er det behagelig ryddig hele sesongen.

I kjøkkenhagen og urtehagen synes det at innhøstingen er i gang, og langs pergolaen kommer flammebedet stadig mer til sin rett. Akkurat de to delene av hagen skal få egne innlegg senere :)

Nå har roen senket seg over Fagertunhagen og det er tid til å betrakte, smake, nyte og innimellom bare snu seg vekk. Om regnet eller vinden velter en solsikke, tar jeg den bare inn i vasen. Dukker det opp noe pent blant noe vissent, gjør jeg like så. Det er fortsatt en overflod av blomster til vasene mine inne, og mange kommer vel så godt til sin rett på pianoet som ute.

Oktoberblomstring

Det er fortsatt noen få blomster i bedene mine som henger med. 

Geum 'Blazing Sunset' er en ivrig blomstrer. Den ble plantet i våres så den er litt spinkel fortsatt. Det tar den imidlertid igjen for det med stadig å skyte opp nye stengler med knopper og blomster. Den formelig roper på oppmerksomhet med sin flotte rødfarge.

Ringblomstene ser litt slitne ut, og det er mer avblomstret enn friske blomster på dem. Allikevel er det enkeltblomster som fortsatt stråler om kapp med oktobersolen.

Den gule fargen glir så lett inn i høstens fargebilde. Den varmer og gleder.

Jeg kjøpte forresten en Geranium sanguineum fra Zimtrade i våres. Den hadde en merkelapp hvor det klart og tydelig sto farge: rød.
Jeg var litt skeptisk, men håpet at det skulle stemme slik nogenlunde. Jeg tror ikke jeg har sett rød geranium...

Den slo imidlertid ut sine lilla kronblader og fikk meg nok en gang til å stusse over fargemerkingen til forhandlerne. Lurer på om de har en viss andel fargeblinde blant sine ansatte...

Her er den lille røde med sin oktoberblomst:

Tilslutt må jeg vise en av opiumsvalmuene. Dette er 'Danebrog' (under) og den lar seg ikke pille på nesen av en 3-4 kuldegrader. Her springer det stadig ut nye knopper selv om 90 prosent av plantene består av frøstander nå om dagen. Helheten blir bustete i bedet, men tar man seg tid til å studere enkeltindivider så er det mye spennede å se. Ikke riktig så strøken som i sine glansdager, men mer enn bra nok for en liten blomsterflue.

Det er ikke bare blomster som skaper interesse og fokuspunkter i oktober. Det er vel aller minst blomstene egentlig. Dette er bladenes og formenes tid. Jeg trenger flere planter med høstfarger hit til Fagertun. Det må jeg huske til neste år!

Her er det den lille hekkstubben av blankmispel som har tatt på seg festdrakten sin. Den er ganske så grønn og diskret ellers om sommeren, men nå skinner den.

September forbi

September kom og gikk som en vind. Den brakte med seg sopp og bær, varme dager,  kalde netter, rim på bakken og en grevling. Måneden begynte bra, og sluttet som vanlig litt mer brutalt. Nå står gresskar, georginer og en blodbeger i kjelleren. Fryseren er full. Løk og knoller er gravd ned. Frø er høstet og plenen klippet for siste gang.
Jeg prøver å venne meg til tanken på at alt ikke rakk å blomstre i år heller...
Høstormedruen henger med slappe knopper. Den rakk akkurat ikke å slå ut, men jeg reddet litt inn i en vase. Det var noen georginer som var for sent ute også, selv om de fleste holdt et flott show før frosten.
Nå er jeg veldig spent på om astersen rekker å blomstre. Den har endelig begynt å vise farge i knoppene. Astersen er nederst til venstre på bildet under. Alle bildene ble tatt siste dag i september.

Gulvet i kvisthulen er snart dekket av fin grønn mose. Det synes jeg er utmerket.
Revebjellene har frittet for kanten rundt hulen til neste sommer. De står tett i tett. Vi får se hvor mange av dem som takler vinteren. Det kan bli fint med revebjeller rundt kvisthulen til neste år.
Stemorsblomstene er selvsådde fra fjorårets krukker og urner. De tåler veldig mye og ser stadig like optimistiske ut.
Floksen er også en tøffing som rister av seg kuldegradene og blomstrer videre.

Det er ikke mye blomstring igjen i hagen. Nå er det mest frøkapsler, forfryste ettåringer og hengende hoder igjen. I urtehagen har jeg høstet alt, tømt noen krukker og plantet om litt. Plenen min sørger grevlingen for å lufte hver natt. Den lager fullt av groper i sin jakt på små lekkerbiskener.
I går kveld kikket den inn gjennom kjellervinduet på soverommet til den ene datteren min. Det ble oppstyr! To elleville jenter fikk seg et nærstudium av en  nysgjerrig krabat med små øyne og striper over hodet.
Grevlingen trykket snuten mot ruten og sto riktig lenge og kikket inn på dem. Eller kanskje den var på jakt etter en egnet hule til vinteren? I såfall håper jeg den skjønte at dette rommet var opptatt...

Det er mye vakkert i forfallet. Fargene gløder i ettermiddagssolen og alle busker og trær utenfor hagen danner en vakker kulisse for alt som er inni. Fuglene samler seg i flokker og snauspiser rognebærtrærne. De lager til tider et øredøvende leven. Jeg må stoppe opp og bare lytte.
Småfuglene henger i valmuene og hakker hull i frøkapslene. Det er spor etter de sultne små overalt.

Her er det frø av rød meldestokk som begynner å modnes. Valmuekapslene har fått patina og er klare til å høstes. Scabiosaen er spennende som avblomstret også.

Selv om det ikke er mye blomster lenger, så finnes det mange små overraskelser her og der i hagen. De må bare oppdages. Det finnes nemlig noen standhaftige blomster som ikke gir seg før de må.

Geum og Veronica

Salat, Stemor, Scabiosa og Louise Odier.

Blodtopp, Ringblomst og Sommerstokkroser - snart klare for bingen.

De ser litt slitne ut, mange av de som blomstrer nå. Og det skjønner jeg godt.
Men noen ser uforskammet friske og opplagte ut. De nakne jomfruene har akkurat tittet frem og ser ganske så fraiche ut. Sedumen har begynt å rødme og stiklen står der så stolt og  stiv. Floksen henger også med. Den er skinnende hvit med krydderduft.

Det er fortsatt mye vakkert å glede seg over i hagen, men jeg merker at fokus går mer og mer mot neste sesong. Nå er dagene blitt mye kortere, plantene færre og grevlingen innpåsliten.
Jeg er snart klar for overvintring på hagelitteratur og bilder.
Hvis oktober blir mild kan jeg kanskje rekke å fikse litt mer før vinteren, men fra nå av er jeg forberedt på at det plutselig  en dag er hvitt der ute...

Velkommen til oktober.
Så lenge løvet henger på trærne så har vi fortsatt farger. Så lenge snøen holder seg borte så er gresset grønt...
Jeg nyter høstfargene ute og tenner lys inne :)