Fagertunhagen 2020

    

Som hvert eneste år tidligere, var det også i 2020 nye hageprosjekter som okkupert gartneren og assistenten i Fagertunhagen. 

Det blir aldri tomt for idéer til nye prosjekter, og det er heldigvis slik at når våren smelter fram fra snøen så er jorden både naken og så porøs at det er lett å kaste seg i gang med spaden. 

I 2020 ble det flere nye bed og ikke minst; det ble endelig vann i hagen! 

Vi laget også en potetåker av gresstorv, transplanterte plen og bygget en veranda ut i løse luften. Det var mye som skjedde på en gang. Akkurat slik liker jeg å ha det. Da kan jeg veksle på hvilket prosjekt jeg jobber med og blir ikke så lei som om jeg skulle gjort én og én ting ferdig av gangen. Ved å ha flere baller i luften kan jeg leke med den som solen skinner på til enhver tid. Eller den som ligger i skyggen hvis det er uutholdelig varmt. Veldig praktisk!

Før hadde jeg en større plenflate foran flammebedet. 

Det ga et rolig inntrykk foran et ganske dramatisk bed.

Men forandring fryder, og i mangel på annet areal ble denne plenen spadd opp våren 2020.

Nå har jeg i stedet en sitteplass på heller og grus, flere nye bed og en vanninstallasjon. 

Plenen ble redusert til gangstier mellom bedene.

Det er spennende med stier å gå på, og hagen har plutselig fått flere rom. 

Spesielt sitteplassen ble koselig å sitte ved.

Det ble ganske umiddelbart høyde i flere av de nye bedene fordi jeg laget et stort klatrestativ av armeringsnett gjennom det ene bedet, og satte opp en obelisk i et av de andre. 

Armeringsjern er nesten usynlig og helt vedlikeholdsfritt. 

Den klatrende squashen i kjøkkenhagen fikk glede av alt avkapp som ble en superstødig wigwam på lange ben. Så kunne squashen få sveve over bedet med all sin tyngde og jeg kunne underplante og utnytte plassen maksimalt.

Det er forunderlig hvor mye man kan få ut av et gitt areal. Selv om all den flate tomten nå er opparbeidet, er det heldigvis mer tomt igjen. Bak drivhuset og pergolaen er det en stupbratt skråning full av brennesle, geitrams og villbringebær. Der var det en fyllplass hvor jeg kunne tippe trillebårlass med stein og brask tidligere. Da 2020-sesongen var over, var fyllplassen dekket av en svær veranda på lange bein - nærmest hengende ut over skråningen. Plutselig hadde hagen min vokst med 40 kvadratmeter, og jeg hadde fått en annen vei å gå for å komme meg bak uthuset. 

I 2020 ble det altså flere nye bed og en dam med fontene i et betongrør. Røret hadde ligget bak uthuset siden jeg flyttet hit. Fylt av skitt og lort, maling, metall, glass og glava. Ja, og en velvoksen bjørk... Men den sagde vi ned for noen år siden.

Det meste av fortidens synder dukker opp når jeg iherdig ommøblerer de øverste jordlagene i hagen. Det er rart og trist å finne så mye søppel i bakken, men neppe unikt. Det er kanskje først med min generasjon at det har blitt fokus på miljø - og nå også mikroplast.

Det siste har jeg massevis av. Nedgravd, sprø og grønn plastikk har blitt silt ut av jorden bak uthuset, men de minste bitene er umulige å plukke vekk. Makroplast i dag, mikroplast i morgen.

Jordbærveggen som vi satte opp i 2019 fikk nytt bur i 2020. Vekk med grønt bærnett og på med blankt metallnett. Det ble mye mer diskret. Med dør på plass ble hele buret mer solid også.

Jeg måtte dessverre skifte ut to tredeler av jordbærplantene etter vinteren 2019. De tålte (naturlig nok) ikke at det la seg et tykt lag med blåis oppi hver hylle...

Denne vinteren har de fått et lag med fleeceduk i hver hylle og i tillegg er det en snømengde av de store som dekker hele hagen, inkludert jordbærveggen.

Noe jeg hadde planlagt å gjøre i 2020, men som jeg ikke rakk, var å forsterke kvisthulen med friske greiner. Det kan man si jeg angret på her om dagen da jeg kikket ut en morgen og så at hulen hadde gitt etter for snøen i løpet av natten. Temperaturen hadde gått fra tosifret minus til plussgrader og det sluddet i vei. Snøen ble blytung - og knas -  så var kvisthulen klar for å bli neste vårprosjekt her i hagen.

Helt alene som prosjekt for 2021, bir nok ikke kvisthulen. Bak uthuset har jeg lyst til å lage et lite woodland og/eller stumpery. Det som var potetåker i 2020, kan bli med i woodlandhagen til sommeren.  

Men det største prosjektet for 2021 blir nok å redde uthuset mitt. Det siger mer og mer over mot den ene siden. Håper jeg er tidsnok ute her, så vi ikke får en ny kvisthuleerfaring i større målestokk. Det ville vært kjedelig!