Festen er over

Rimbelagt blodbeger

Hagesesongen 2014 er snart historie. Alle gode barndomsminners varme, late sommer har omsider overlatt oss i høstens grep. Ute samler løvet seg i driver og landskapet lyser i varme farger. Morgentåken sklir i flak over jordene og lar solens lave stråler skape trolske motiver. Det er vakkert!

I hagen er den store festen ugjenkallelig over. Bare de ivrigste festdeltagerne holder stand ut i de små timer. Et fargeglimt her og der. Noen kom litt forsent. Som vanlig... Det er alltid de samme. Høstaster og høstormedrue. De er nok litt fortumlet nå. Har bare rukket å åpne noen få blomster enda. Men foreløpig har frosten fart snilt med dem. 

Kuldegradene kom med overgangen til Oktober. Det er som det skal være her. Dessverre... 

Georginene takler slik kulde dårlig. De kan overleve det første ispustet, men bladene blir sorte og krøllete. Påfølgende frost tar livet av siste håp om mer blomstring. Men selve planten overlever. Den må bare opp av jorden før det blir tele - og det er det forhåpentligvis lenge til enda. Snart skal jeg ut og grave opp knollene. De skal få overvintre i kjelleren slik de pleier. Sove til april og vekkes forsiktig. Men først må de merkes. Jeg skriver farge og/eller navn på en frysetape og fester rundt en stilk langt nede på hver plante. Det er like frustrerende hver høst å komme på at dette var noe jeg skulle gjort mens de sto i blomst. Det er ikke lett å skjelne en svart, dvask sak fra en annen like slapp en... For de har ikke lenger farge på blomsten slik som på bildet, nei. Nå er det bare minnene om dem som har farge. Så jeg bør nok ikke vente for lenge... 

Det er på en måte vakkert med den første frosten, men det er også en påminnelse om at fargene er i ferd med å forsvinne fra hagen. Et varsel om vinterens svart-hvite landskap med sjatteringer i blågrått. De kalde fargenes årstid.

Sitrontimian, Persisk karve, Geum og Høstaster i knopp.

Rimet lager mønster på blomster og blader. Det legger seg som konturstreker langs ytterkanter og fremhever bladnerver. Foreløpig har frosten lite kraft og smelter fort av solens morgenstråler.

Rynkerose og Pion

Det er som om høsten presser ut de siste dråpene med glød og varme farger i en eksplosjon av gnistrende løv og vaiende strå, vel vitende om hva som venter. 

Det er en nytelse å være med på. Jeg suger til meg alle fargeinntrykk og håper det skal vare lengst mulig. Jeg gruer meg til trærne står der med nakne, sorte grener og bakken blir brun og mørk. Da blir frosten en god ting. Når den kan lyse opp det mørke landskapet... Da ønsker jeg snøen velkommen også. Men ikke riktig enda!

Det er de rødgyldne fargene som dominerer i hagen, men noe blått er det også. Oktoberhjelmen blomstrer med sin isblå farge, og Scabiosaen henger med så godt den kan. De er noen tøffinger. Skjønt... Scabiosaen er ettårig, og vil før eller siden bukke under for godt. Men ikke riktig enda!

Anisisopen ga resten under frosten, og konsentrerer seg om frøproduksjon nå. Den sikrer neste års avling. 

Oktoberhjelm, Anisisop, Scabiosa og mer Oktoberhjelm i selskap med Kongeskjerm.

Nå er det tid for opprydding etter festen. Planlegging av neste års sesong og berging av sarte planter og krukker. Frø skal samles og stauder deles. 

Det er en tid for alt. Nå flytter jeg fokus frem i tid. Denne sesongen er i det store og hele over. 

En fantastisk sesong!

Høsthaging

Det har begynt å regne gull igjen. Gult bjørkeløv daler ned på fuktig grønn plen. Om kveldene kryper temperaturen nedover og mørket jager meg ut av bedene allerede ved åtte-tiden. Klesvasken slår seg og plenen er våt både morgen og kveld. Når morgentåken omfavner meg med sin kjølige fuktighet, er det vanskelig å forestille seg hvor varmt det kommer til å bli utover dagen. Men jeg vet. Det blir noen timer sommer - og så er det høst når jeg endelig kommer hjem igjen.

Jeg fikk en pappeske med høstløk i posten for en stund siden. Mye av innholdet har kommet i jorden, men ikke alt. Til det har dagene blitt for korte for meg.
Men nå er det helg og resten skal på plass.
Det er det årlige påfyllet av løk. Mange slag er like som i fjor. Jeg vil bare ha mer. Noen er nye og spennende, og noen er nødvendige. Tulipaner, for eksempel. De må jeg legge noen nye av hvert år. Det er slett ikke alle tulipaner som vil blomstre i årevis.

Det er like skummelt hver gang jeg stikker spaden i bakken mellom storvokste stauder. Har jeg plantet her tidligere?
Om våren er det så god plass i bedene, men nå er de fylt til randen. Det er vanskelig å huske hvor det allerede ligger løker i jorda.
Jeg graver ut stein og ugress. Napper vekk visne valmuer og bender unna falmende bladverk og veltende georginer. Det er nesten så jeg må sloss fram hver eneste jordflekk.
Noen ganger graver jeg opp deler av gamle løker...



Av og til dukker det opp overraskelser. En orientvalmue i full blomst hadde jeg ikke forventet meg nå. Den var nok litt forvirret selv også tror jeg, for den turde ikke helt å åpne kronbladene.

Det er fortsatt mye som blomstrer ute, men det er akkompagnert av falmende skjønnhet og forfall. Noe tar seg best ut ved nærstudium. Blomster med stusselige naboer for eksempel... Noe tar seg best ut fra lang avstand. Da tenker jeg på alle de som har blitt fillete og brunskjoldete i kantene, men som lager en fin fargeflekk i hagen allikevel.

Men også det visne kan være vakkert. Frøkapsler og strå pryder gjerne hagen helt til snøen legger seg tykk nok til å dekke alt. Men det er leeenge til enda! Heldigvis :)

Fortsatt flagrer sommerfuglene rundt. Selv om trekkfuglene samler seg i flokker til et øredøvende spetakkel, kan høsten bli både mild og lang.

Etterhvert skal jeg ruske opp i bedene og dele stauder og flytte litt på noen planter. I kjøkkenhagen er det massevis av godsaker som skal inn og i skogen lokker soppen. 

Jeg håper på en fin og lang hagehøst.

September forbi

September kom og gikk som en vind. Den brakte med seg sopp og bær, varme dager,  kalde netter, rim på bakken og en grevling. Måneden begynte bra, og sluttet som vanlig litt mer brutalt. Nå står gresskar, georginer og en blodbeger i kjelleren. Fryseren er full. Løk og knoller er gravd ned. Frø er høstet og plenen klippet for siste gang.
Jeg prøver å venne meg til tanken på at alt ikke rakk å blomstre i år heller...
Høstormedruen henger med slappe knopper. Den rakk akkurat ikke å slå ut, men jeg reddet litt inn i en vase. Det var noen georginer som var for sent ute også, selv om de fleste holdt et flott show før frosten.
Nå er jeg veldig spent på om astersen rekker å blomstre. Den har endelig begynt å vise farge i knoppene. Astersen er nederst til venstre på bildet under. Alle bildene ble tatt siste dag i september.

Gulvet i kvisthulen er snart dekket av fin grønn mose. Det synes jeg er utmerket.
Revebjellene har frittet for kanten rundt hulen til neste sommer. De står tett i tett. Vi får se hvor mange av dem som takler vinteren. Det kan bli fint med revebjeller rundt kvisthulen til neste år.
Stemorsblomstene er selvsådde fra fjorårets krukker og urner. De tåler veldig mye og ser stadig like optimistiske ut.
Floksen er også en tøffing som rister av seg kuldegradene og blomstrer videre.

Det er ikke mye blomstring igjen i hagen. Nå er det mest frøkapsler, forfryste ettåringer og hengende hoder igjen. I urtehagen har jeg høstet alt, tømt noen krukker og plantet om litt. Plenen min sørger grevlingen for å lufte hver natt. Den lager fullt av groper i sin jakt på små lekkerbiskener.
I går kveld kikket den inn gjennom kjellervinduet på soverommet til den ene datteren min. Det ble oppstyr! To elleville jenter fikk seg et nærstudium av en  nysgjerrig krabat med små øyne og striper over hodet.
Grevlingen trykket snuten mot ruten og sto riktig lenge og kikket inn på dem. Eller kanskje den var på jakt etter en egnet hule til vinteren? I såfall håper jeg den skjønte at dette rommet var opptatt...

Det er mye vakkert i forfallet. Fargene gløder i ettermiddagssolen og alle busker og trær utenfor hagen danner en vakker kulisse for alt som er inni. Fuglene samler seg i flokker og snauspiser rognebærtrærne. De lager til tider et øredøvende leven. Jeg må stoppe opp og bare lytte.
Småfuglene henger i valmuene og hakker hull i frøkapslene. Det er spor etter de sultne små overalt.

Her er det frø av rød meldestokk som begynner å modnes. Valmuekapslene har fått patina og er klare til å høstes. Scabiosaen er spennende som avblomstret også.

Selv om det ikke er mye blomster lenger, så finnes det mange små overraskelser her og der i hagen. De må bare oppdages. Det finnes nemlig noen standhaftige blomster som ikke gir seg før de må.

Geum og Veronica

Salat, Stemor, Scabiosa og Louise Odier.

Blodtopp, Ringblomst og Sommerstokkroser - snart klare for bingen.

De ser litt slitne ut, mange av de som blomstrer nå. Og det skjønner jeg godt.
Men noen ser uforskammet friske og opplagte ut. De nakne jomfruene har akkurat tittet frem og ser ganske så fraiche ut. Sedumen har begynt å rødme og stiklen står der så stolt og  stiv. Floksen henger også med. Den er skinnende hvit med krydderduft.

Det er fortsatt mye vakkert å glede seg over i hagen, men jeg merker at fokus går mer og mer mot neste sesong. Nå er dagene blitt mye kortere, plantene færre og grevlingen innpåsliten.
Jeg er snart klar for overvintring på hagelitteratur og bilder.
Hvis oktober blir mild kan jeg kanskje rekke å fikse litt mer før vinteren, men fra nå av er jeg forberedt på at det plutselig  en dag er hvitt der ute...

Velkommen til oktober.
Så lenge løvet henger på trærne så har vi fortsatt farger. Så lenge snøen holder seg borte så er gresset grønt...
Jeg nyter høstfargene ute og tenner lys inne :)

Flammefarger

Jeg har tenkt til å lage et flammebed langs pergolaen. Denne sommeren, som er bedets første, ble det ikke flammefarget. Det ble igrunnen mest dansk..

Jeg sådde endel ettårige planter som midlertidig fyll. Det tar nemlig tid å samle nye planter når budsjettet er minimalt. Det ble bl.a. opiumsvalmuer i rødt og hvitt (Papaver somniferum 'Danebrog'), hvite pyntekorg (Cosmos 'Purity') og gul kryddertagetes (Tagetes 'Tangerine Gem').

Nå har jeg startet løklegging i bedet, og har samtidig passet på å flytte inn stauder fra andre steder i hagen. Jeg gravde opp en stor tue Solbrud (Helenium et-eller-annet ) i full blomst og delte den i flere biter. For sikkerhetsskyld klippet jeg av endel blomster med det samme, men jeg hadde ikke hjerte til å ta alle.

Da jeg satte Solbruden i bedet, så jeg plutselig et glimt av flammer...
Det var bare det at Solbruden ikke kunne ta på seg hele æren. Den fikk bare så fine kulisser av rødmende trær. Med et dryss av gule bjørkeblader på bakken, ble plutselig flammebedet et skritt nærmere en mulighet.
Jeg må bare vente tålmodig til neste år. Da vil flere av babystaudene mine fra i år blomstre og kanskje...

Jeg passet på å plukke georginer samtidig. Ikke fra dette bedet - her er det ikke mange enda. 

I og med at været har endret seg med både mer regn og mer kulde, er det kanskje like lett å nyte blomstringen inne som ute. Inne slipper jeg klisne georginer som henger med tunge hoder...

Til neste år skal disse (merkede faktisk) georginene få strutte i flammebedet. Så får jeg bare håpe at de har lyst til å blomstre like fint der også.

Fargerikt rundt Kvisthulen

Nå blomstrer det som i en siste sluttspurt rundt kvisthulen. Fargene har lagt fra seg alle hemninger og alt er lov. Rosa, rødt, lilla, gult og orange - alt på en gang! 

Her er det om å gjøre å komme fram i lyset for alle som har ligget lavt gjennom sommeren. De som allerede har blomstret i ukevis, blir overdøvet av de nye skarpe fargene i paletten. " Her er jeg", ropes det fra alle kanter. Og jeg løper fra den ene til den andre og beundrer og beundrer.

Georginene som ikke var merket i vår, viser sine fargesterke ansikter og ler litt overbærende av mine vårlige forsøk på å kjenne igjen rotknoller - og plassere dem etter farge.

Jeg kiler dem til gjengjeld på stilkene med klissete frysetape og sprittusj. Til neste vår er det jeg som er sjef!

Jeg har store planer om å flytte (deler av) de som vil passe i et flammebed over til pergolaen. Jeg bør selvfølgelig vente til våren i og med at de står i blomst nå, men det spørs... 

Jeg har fått en stor eske løk og knoller i posten som skal ut i bedene. Det er en gylden anledning til å dele, flytte, luke og i det hele tatt sjaue skikkelig når jeg først er i gang! Da får jeg lettere oversikt over helheten.