Bugnende feriehage

Flammebedet lyser mer og mer opp for hver dag som går

Denne uken har jeg ferie og turen går rett over dørstokken og ut i hagen. Det er det beste jeg vet. Nå som værmeldingen viser sommervarme blir det noen deilige, late dager på meg. Jeg er ferdig med forsommerens noe heftige hageprosjekter, og nå er det tid for å nyte resultatet.

Georginer og revebjeller ved husveggen.

Aksveronika og Alpestikle står for de blå innslagene her.

I dag startet dagen med en kosetur i hagen med tær som ble våte i sandalene fra gårsdagens kveldsregn. Jeg klippet ned litt avblomstret, rufset opp igjen Marikåpeblomstene som hadde lagt seg ned, og kjente at det var alt som behøvdes.

Nå dufter det av blomstererter, roser og skjærsmin. Humlene surrer og jeg ser til min glede at det faktisk finnes bier her også. Det bekymrer meg likevel at det er merkbart færre enn tidligere. Jeg skulle ønske noen ville sette ut et bisamfunn i nærheten. Hagen har åpen buffet fra april til oktober, med høysesong fra mai til september.

På kvisthulen blomstrer Rosa Helenae 'Petersen'. Jeg tok en stikling av den i forfjor som har overvintret i potte to sesonger. Den er nå plassert på motsatt side av hulen i forhold til sin mor og så håper jeg at de skal klare å strekke seg over hele kvisthulen og omfavne hverandre etterhvert.













De fleste pionene er avblomstret. Regnet på søndag og i går kveld, gjorde avslutningen litt raskere for de fleste av etternølerne. Jeg klipper likevel kun vekk det som behøves og drøyer hver eneste blomst som fortsatt ser fin ut. På slike koseturer rundt i hagen ser jeg stadig planter som behøver å flyttes. Det er de som står på feil plass og blir skygget ut av andre. En geranium gjemt under en hosta, og en hosta gjemt under en bronseblad. Det er den sterkestes rett som gjelder, men jeg har heldigvis mulighet til å gi taperne en ny start. Men det får bli senere. Nå er det ferie.

Kornvalmue i Flammebedet

Den ene nabo'n min sitter på trappa og spiller campingplassmusikk. Fra den andre hører jeg glade barnelyder. Her i hagen suser det i trærne og klirrer i uroen som henger i pergolaen. Det er så varmt at vinden er kjærkommen.

Jeg tror jeg smetter ned i kjelleren og henter meg litt iskrem.
-Og så må jeg huske mobilen som ligger i kjøleskapet til nedkjøling.

For aller første gang fikk jeg melding på skjermen om at telefonen måtte kjøles ned før jeg kunne bruke kamerafunksjonen igjen. Lurer på om det sier mest om telefonen, bruken min eller varmen.

Nyt sommeren mens den er her folkens. Husk å ta en runde rundt huset eller ut på balkongen og se hva som blomstrer. Kanskje noe trenger vann?
Man blir tørst i varmen. Plantene også!

De virket så opptatt av hverandre at jeg lot dem få snakke i fred.

Over toppen

Som en liten bekk i følge med andre små bekker, blir til en brusende elv, har plantene i hagen gått fra en stille og rolig start i våres, til å vokse seg til et stort crescendo av brusende blomsterprakt. Selv om det meste av blomstringen har vært senere ute enn vanlig, kom det uunngåelige øyeblikket der hagen som helhet bikket over sitt eget toppunkt.
Kunne man enda fryse det øyeblikket!


Jeg oppdager det sjelden før det er forbi. Det er så lett å tenke seg framover. Litt for lenge. Omtrent som når jeg ser etter en rasteplass med fin utsikt på fjellet. Jeg forkaster den ene etter den andre fordi det stadig blir finere og finere. Og hva skjer? Plutselig er jeg på vei ned fra fjellet. Hvor snudde det? Hvordan skal man skjønne når man bikker toppen?

Telekia, Skogskjegg, Mjødurt og Bronseblad

Kanskje er det ikke nødvendig, og kanskje er det uansett individuelt hva man definerer som det absolutte høydepunktet. Heldigvis kan man alltid se ting på flere måter. Man kan ta inn helheten eller man kan dele helheten inn i sine enkelte deler og disse  videre inn i små og enda mindre detaljer.

Hvis jeg betrakter hagerommene her i Fagertunhagen hver for seg, er det fortsatt mange høydepunkter igjen. Det er som med selve livet. Det er kun en fase som er forbi. 

Våren, forsommeren og høysommeren er rett og slett tilbakelagt. Nå er det kaldere om nettene, mørkere om kveldene og høsthagen gjør seg klar til å folde seg ut. Det ulmer av varme farger inni kalde knopper. Bare solen varmer lenge nok av gangen så sprekker knoppene opp og avslører seg som rause gledesspredere. De skal være her og lyse opp i gråe som solrike høstdager helt til frosten setter et endelig punktum for hagesesongen 2017. 

Tagetes. Linné (rød) og Orange Gem

En georgine i ferd med å avsløre sin ID

Det er solsikker, georginer og solbrud, ja til og med geum dukker opp på scenen igjen med ildrøde blomster.
 Det er ikke måte på alle som vil være med. Noen bryr seg ikke om tiden. De bare blomstrer på. Det er de kjappe ettåringene. De har ingenting å tape, men alt å vinne på en lang blomstersesong. Da rekker de å sette enorme mengder frøstander for å sikre kommende generasjoner. Og her snakker vi ikke bare varme farger. Her er det rett og slett alle farger!

Solbrud med Tagetes Linné i bakgrunnen

Valmuer, tagetes, ringblomst, blomkarse, sommerstokkroser, pyntekorg og kornblomst. De har allerede blomstret lenge og det har ikke streifet noen av dem at vi er langt ute i sesongen. De briljerer. De fyller plassen sin med farge og smittende energi. De lokker fram sesongens siste stauder. De som er like kalde som isen på sjøen. Like vakre som snøkrystaller og isroser. Det er de blå. Høsthjelm, kinasøte og skogsøte. Så blå at de kan ta selvtilliten fra selve himmelen -  og farlig vakre.


Enn så lenge må jeg og humlene nøye oss med falmende riddersporer og metalliske blå alpestikler.
Ikke noe dårlig alternativ. Kan til og med brukes som tørkestativ for dryppvåte humler som trenger å henge til tørk.


Nå er det snart tid for høstens bugnende gavmildhet og skarpe farger. Kjøligere, men også klarere luft og fuktige morgener og kvelder. Mørket kryper innpå og nattefrosten har allerede opptrådt et par plasser på østlandet. Men ikke i Fagertunhagen. Jeg håper virkelig at det ikke skjer på lenge enda.

Over toppen - klar for neste

Glede i hagen

Når julisolen varmer og duftene virvler gjennom hagen, må jeg bare gå meg en runde og la alle sanser få del i gleden.

Jeg klapper og stryker, napper og kaster. Jeg bøyer meg og snuser, drar blomstene inntil meg og kjenner greiner, torner og blader rispe meg i huden eller hekte seg i klærne. 

Selv om jeg ikke skal spise jordbær må jeg bare smake på ett bær, og det søte, friske jordbæret aldeles eksploderer i munnen min. 

Jeg stikker meg på agurkurtbladene mens jeg snuser inn agurkduften og ser biene summe fra den ene blå stjernen til den andre. 

Så napper jeg av en blomst og legger den på tungen. 
Den har en like mild smak som jordbæret var eksplosivt. 

Som en liten bit med rispapir som blir borte i munnen. 

I gulrotsengen vokser det kamille i overkøya. 
De strekker seg mellom gulrotplantene på tynne stilker og vaier beroligende i solen uten å skygge for mye av gulrotgresset ved føttene. 

Jeg høster blomster til vinterens tekopper i sofakroken. Her og der er en av blomstene vertskap for en maur og hans lille husdyrkoloni. Mauren høster honningdugg og jeg høster velvære.

Jeg går forbi komposten og graver et lite hull i overflaten. Så stikker jeg hånden nedi og borrer den dypere ned. Der inne er det varmt og fuktig. Der arbeider et mikroliv i harde tak for meg. Selv om alt ser urørt ut på overflaten så ulmer det under. Jeg drar hånden ut og pakker igjen hullet. Kjenner at hagen er levende og varm.

I kjøkkenhagen knipser jeg av en brokkolistilk og knasker den i meg mens jeg plukker vekk visne blomstererter. 
I år har det ikke vært angrep av kålsommerfugler med påfølgende larver. Bank i bordet! 

Jeg følger bønnestilkene på deres snirklete ferd opp i bønnebuen min. Sneglene følger med fra det kjølig-fuktige mørket under potetriset. De lager skjelettmønster av bønnebladene der nede. Jeg leder stenglene på rett vei der oppe.

I staudebedet står bronsefennikel og svartkål mellom blomstrende geranium og astilber. 
Selv om jeg syns det er som å putte hår i munnen, må jeg smake på de trådtynne bladene til det bronsefargede rufsehodet. 
De smaker anis, men det føles litt som hår. Godt, og rart. 


Jeg setter meg på bjørkestammen som falt for motorsagen i vinter. Den kjennes fortsatt levende ut i solvarmen. Og den er fortsatt tilstede i hagen. Hele den gamle bjørka. 
Kvistene danner teppet under pergolaen og riset har fått lov til å rage til værs på stammen til et dødt grantre som jeg fant i skogen. 
Der har det tynne riset samme utsikt som tidligere, uten at det blir krangel med urter og grønnsaker om sol og vann. 

Noe av riset ligger også nederst i kompostbingen min. Der styrer det oksygentilførsel og drenering med nedarvet kunnskap og dyktighet. 
Naturen er fantastisk! 

I kvisthulen klirrer det forsiktig i et glasshjerte oppunder taket. Det aldeles dirrer i hundrevis av roseknopper også. De er så klare til å springe ut at de nesten ikke kan holde seg. Men Polstjärnen må få lov til å beholde rampelyset alene en stund til. Honningrosen må vente litt. Jeg sitrer nesten av forventning selv også, og lurer på hvorfor jeg ikke har plantet flere av dem.

Det knaser og knekker når jeg går ut av hulen. Jeg tråkker på kongler og heller som ligge litt hulter til bulter etter at jeg raidet stiene mine på jakt etter skifer på forsommeren. 

Nå ligger skiferhellene samlet og stiene ler mot meg med innvaderende krypfredløs og blå jonsokoll mellom krympende striper av bar jord. 
Hagen liker å bryte litt håndbak med meg. Jeg må visst trekke pusten og spenne musklene. 
Skape litt orden i rekkene igjen. Ikke la det gå for langt. 













En tettfylt Maiden Blush ber meg komme nærmere og jeg er ikke vond å be. Hun har vandret ut av obelisken sin og blitt bestevenn med en fylt geranium som jeg ikke visste at jeg hadde. Når i all verden plantet jeg den?

Jeg tar et bilde av de gode vennene og tenker at jeg må google geraniumen, men det får bli senere. Kanskje til vinteren. Nå må jeg bare være her ute og nyte.

Det er forresten flere som er ute og nyter hagen.

Bagera dukker plutselig opp fra en Bronseblad og synes det er på tide med litt hagekos.

Tenk å være katt og få sett de store plantene innenfra. Kunne smyge seg mellom tette staudekratt og hoppe fra stein til stubbe gjennom bedene. Rulle seg i kattemynte og jakte av hjertens lyst på alt som gjemmer seg der innunder hagen min...

Et kvisthuleår

Vinter, vår, sommer og høst. En uendelig syklus av snø, regn, sol og vind.

I hagen står kvisthulen og gror igjen. Om vinteren dekkes den av snø, om sommeren av planter. 

For hvert år blir veggene sprøere og mosen grønnere. Jeg er spent på hvor lenge den vil vare. Om den fortsatt står der om fem år eller ti år?

Tanken er at jeg skal skifte ut kvistene etterhvert som det trengs. Kanskje vil rosene jeg har plantet inntil, bli et levende nettverk som holder den sammen.

Hulen er fin hele året. Den synes godt fra stuevinduene.
I vintermørket får den stemning fra en lysslynge mellom kvistene. Om sommeren lokker den med avslapning og koseprat på benken. 

Selv om det er utsikt til hulen fra stuen, er det ikke innsyn til benken der inne. Jeg har vevet noen tettere felter i huleveggen som sørger for skjerming. Det gjør hulen privat og intim, samtidig som man har god utsikt mellom sprinklene til alle kanter.

Omringet av blomsterduft og med en tekopp i hendene blir lukepausene ren nytelse.

Hulen passer godt inn i det romantiske floret jeg har av blomster og busker i denne delen av hagen. Den er rustikk og stor, lett og gjennomsiktig - alt på en gang. Til sommeren skal jeg sette ned enda en Polstjärnerose ved den. En riktig hardfør rose som kan få blande seg med reisverket i hulen og bidra med grønt bladverk, hvite skyer av blomster, og støtte til konstruksjonen. Det fine er at de myke greinene blir til hard ved etterhvert. På den måten kan jeg lede dem dit jeg vil ha dem, for så å la dem stivne. Ulempen er alle tornene. Men slik er det med roser. De er vakre og temperamentsfulle... Bare se, men ikke røre...

Hulen er så romslig at det går greit med torner på veggene. Det er stor takhøyde og taggete grener som stikker inn i rommet kan lett klippes vekk. Bare fuglene liker å bevege seg gjennom huleveggen og de synes til gjengjeld det er storartet å få huletaket helt for seg selv. De bruker det flittig på sin vei til og fra fuglematerne.

Under er kvisthulen fotografert gjennom 2014 mens årstidene passerer.

Et år i løpet av to og et halvt minutt. 

Den er lik og foranderlig på en gang. 

April er den fineste tiden til å høste materiale til slike byggverk. 

Før bladene spretter ut er greinene seige og samarbeidsvillige. Det er bare å klippe ned, binde sammen med ståltråd og voilà!

Noe for hageprosjektlisten 2015?

Hagelykke

Er vi ikke alltid på jakt etter den gode lykkefølelsen?
Vi leter etter den store kjærligheten, de store prestasjonene, noe vi kan vise fram og være stolte over. Kanskje lykkefølelsen kommer når vi kan skaffe oss nye, fine ting? Når vi reiser og opplever andre steder? Kanskje er det når vi er alene i den store naturen at følelsene bruser som ørsmå champagnebobler i blodet? Når vi legger et nyfødt mirakel til brystet for første gang og kjenner at melken strømmer?
Hmm... Lykkefølelsen er sikkert ganske individuell.  Kanskje kjennes den som champagne? Som forelskelse? Som glade ilinger i magen? Kanskje blir man varm i kroppen, fornøyd og lett til sinns? Uansett hvordan vi opplever lykkefølelsen vil vi gjerne ha mer. Så vi jakter.

Rosen Louise Odier dufter vidunderlig og blomstrer overdådig lenge.

Heldigvis er det mange veier til lykken. En av dem er hagen. En hage kan være alt fra en blomsterkasse på veggen, til en balkong, til en større eller mindre hageflekk. Det trenger bare å være en bit av verden som en selv disponerer. Da kan man gjøre hva man vil. Prøve så mange ganger som helst. Bestemme selv. Klø seg i hodet og lete etter inspirasjon. Kaste seg optimistisk i gang... eller gi blaffen... (-men da bør man nok heller søke lykken andre steder.)
Det er neppe slik at alle blir lykkelige av det samme. Men det dukker stadig opp artikler i aviser og på nettet, som nettopp beskriver hagearbeid som avstressende og lykkefremkallende... Kanskje ligger det en rest av det naturmennesket vi engang var i oss?

En titt inn i hagen.

Oldemorhagen kaller jeg denne delen. Den er vakrest tidlig på sommeren.

Hagelykke er vanedannende. Det skal ikke mye til heller. Kanskje starter det med at en kjøper seg en sommerblomst og blir overrasket over at den overlever sommeren. Utvider med noen flere året etter. Så står det plutselig en avdelt staude fra en nabo i jorden... -Og før man vet ordet av det, står man med yoghurtbeger, kjøpejord og frøposer på kjøkkenet. Ute er vårsola i ferd med å smelte bort vinteren. Inne begynner små spirer å titte opp i vinduskarmen. Er det så enkelt? Bare frø, jord,vann og så har man laget en ny plante? Yes!!!
Uten at man kanskje har tenkt over det så tar man aktivt del i en skapeprosess som involverer liv, død, skjønnhet, duft, kanskje mat, og helt sikkert utallige insekter.
Om man lager plantene selv eller kjøper dem, spiller det noen rolle? Kanskje blir man enda mer lykkelig når man lager noen planter selv? Fasiten er forskjellig fra person til person, tror jeg. Det er bare å prøve. (Men husk at du kan bli hektet...)

Selvsådde revebjeller skaper spenning i hagen.

Selv oppdaget jeg hagelykken tidlig. Den har nok vært i meg fra barneårene. Det handler om å lytte, se og være oppmerksom. I hagen kan man lettere stresse ned. Sitte rolig og betrakte. Bare nyte. Eller arbeide fysisk mens tankene flyter avsted. Hagen stimulerer alle sansene våre. Jeg kjenner at den gir meg energi. Jeg lader meg opp i hagen. Alle følelsene jeg beskrev først i innlegget finnes i meg når jeg er i hagen. Ikke på én gang... heldigvis. Det hadde blitt litt voldsomt. Men en følelse nå og en annen da. Mest av alt kjenner jeg en uendelig takknemlighet. Jeg føler meg så utrolig heldig som har mulighet til å skape mitt eget lille paradis. Hjemme.

Kvisthulen er et favorittsted.  Her kan jeg gjemme meg bort litt.

Men er det hagelykke når gråværet ligger som en kald, fuktig hinne over hagen i ukesvis? Når høstmørket gjemmer hagen ute av syne fra alle vinduer?
Tja, har vi egentlig godt av å spise sjokolade hver dag? Kanskje er det lurt med pauser for å kjenne på gleden når solen titter fram og fargene gnistrer igjen.

Lykke er også forventninger om det fine som skal komme :)

Trädgårdslycka! er tema hos Bland rosor och bladlöss. Vil du lese flere innlegg på dette temaet finner du det her.