Et kvisthuleår

Vinter, vår, sommer og høst. En uendelig syklus av snø, regn, sol og vind.

I hagen står kvisthulen og gror igjen. Om vinteren dekkes den av snø, om sommeren av planter. 

For hvert år blir veggene sprøere og mosen grønnere. Jeg er spent på hvor lenge den vil vare. Om den fortsatt står der om fem år eller ti år?

Tanken er at jeg skal skifte ut kvistene etterhvert som det trengs. Kanskje vil rosene jeg har plantet inntil, bli et levende nettverk som holder den sammen.

Hulen er fin hele året. Den synes godt fra stuevinduene.
I vintermørket får den stemning fra en lysslynge mellom kvistene. Om sommeren lokker den med avslapning og koseprat på benken. 

Selv om det er utsikt til hulen fra stuen, er det ikke innsyn til benken der inne. Jeg har vevet noen tettere felter i huleveggen som sørger for skjerming. Det gjør hulen privat og intim, samtidig som man har god utsikt mellom sprinklene til alle kanter.

Omringet av blomsterduft og med en tekopp i hendene blir lukepausene ren nytelse.

Hulen passer godt inn i det romantiske floret jeg har av blomster og busker i denne delen av hagen. Den er rustikk og stor, lett og gjennomsiktig - alt på en gang. Til sommeren skal jeg sette ned enda en Polstjärnerose ved den. En riktig hardfør rose som kan få blande seg med reisverket i hulen og bidra med grønt bladverk, hvite skyer av blomster, og støtte til konstruksjonen. Det fine er at de myke greinene blir til hard ved etterhvert. På den måten kan jeg lede dem dit jeg vil ha dem, for så å la dem stivne. Ulempen er alle tornene. Men slik er det med roser. De er vakre og temperamentsfulle... Bare se, men ikke røre...

Hulen er så romslig at det går greit med torner på veggene. Det er stor takhøyde og taggete grener som stikker inn i rommet kan lett klippes vekk. Bare fuglene liker å bevege seg gjennom huleveggen og de synes til gjengjeld det er storartet å få huletaket helt for seg selv. De bruker det flittig på sin vei til og fra fuglematerne.

Under er kvisthulen fotografert gjennom 2014 mens årstidene passerer.

Et år i løpet av to og et halvt minutt. 

Den er lik og foranderlig på en gang. 

April er den fineste tiden til å høste materiale til slike byggverk. 

Før bladene spretter ut er greinene seige og samarbeidsvillige. Det er bare å klippe ned, binde sammen med ståltråd og voilà!

Noe for hageprosjektlisten 2015?