En novembersøndag

Det er snart den mørkeste tiden av året. Snøen lar vente på seg, og kulden biter sånn passe. Dagslyset er verdifullt og stadig svinnende. En søndag med sol og fint vær er som en gnistrende gave. Lyset kan ikke sløses bort nå. Allerede ved tre-tiden begynner det å trekke seg tilbake.
I går var en slik solfylt dag. En herlig dag!

Jeg sov til det ble lyst (deilig helgeluksus!) og dro på meg en jakke, før jeg tasset ut på balkongen for å mate morgenfuglene. Hagen var krisp, kald og rimet. Ikke mye stas i bedene nå. Litt struktur på venstre side og mye rot til høyre. Ingen stauder er klippet ned. De får stå til våren. (Eller rettere sagt legge seg utover..) Jeg kan trygt benytte vinteren til å planlegge. Det er stort potensiale for forbedringer. Utfordringen er vel helst at jeg rekker å planlegge mer i løpet av den lange vinteren, enn jeg rekker å utføre i løpet av sommeren.  Slik er det hvert år, og jeg synes det er helt greit. Hagen må få vokse fram i det tempoet som passer gartneren og gartnerens omgivelser. Det skal være kos, positivt slitsomt og givende i hagen. Og for all del... Den må ikke bli ferdig for tidlig! Her er det veien som er målet, i allefall for meg. 

Utenfor stuevinduene snurret småfuglene rundt og rundt med nebbene fulle av solsikkefrø og feite meiseboller. Dompap, Spettmeis, Kjøttmeis og Blåmeis. Selv den flotte Flaggspetten klarte å klore seg fast i en meisebolle og ble med på karusellen.

Jeg måtte ut å gå en tur for riktig og nyte søndagen.
Med alle ukedagene på jobb mens dagslyset kommer og går, blir en slik gnistrende dag et lite eventyr.
Åkerstubben var ikledd sine fineste iskrystaller og trærne kastet blå skygger over jordene. Det knaste under føttene og Dompapen fløytet i trekronene.

Jeg gikk en runde så jeg kom til demningen litt lenger opp langs elven. Det er en mindre demning enn den som er like utenfor naboens hage hjemme.

Solen gikk ned bak åsen mens jeg sto her. Det lille røde huset og grantrærne glimtet til før tussmørket begynte å senke seg. Solen var visst allerede ferdig med runden sin for denne gang...

De hvitrimede hjulene så kalde ut og kulden ség på nedover elven. Isen begynte å legge seg som snerk langs kantene.

Jeg undret meg på hva som hadde skjedd om jeg hadde snurret på hjulene.
Kanskje ingenting, fordi jeg ikke hadde klart å rikke dem..? Eller..?

Det var uansett på tide å komme seg hjem. Det blir fort mørkt i skogen når solen går ned.
Så jeg fulgte revetråkket oppover jordet, og trasket hjemover. Rød i kinnene og varm i hjertet.

Mandag i dag, fredag i morgen - og snart er det helg igjen!   Nesten :)