Dyrelivet i hagen

Fra pergolaen i gamlehagen min.

Stemningen i hagen består ikke kun av blomster. De er bare en del av helheten. Vind, sol, insekter og fugler skaper bevegelser, skygger og lyder. Tilsammen blir hagen levende. Den blir interessant og givende å oppholde seg i.

En nyttig, men litt ekkel meitemark på vandring...

Når det gjelder andre skapninger, er det likevel enkelte som er mer velkomne enn andre. Slik vil det vel alltid være. Noen gjør liksom mer nytte for seg enn andre. I hverfall sett med hageeierøyne...

Jeg fryder meg over marihøner, bier, sommerfugler og humler.
Jeg rynker på nesen av snegler, edderkopper, maur, saksedyr, biller, tusenbein, lus og veps.



Noen ganger kan jeg nok foreta en aldri så liten snegle- eller lusemassakre, men ellers lever jeg fint med de fleste. Jeg bare overser dem. Det er så mange andre hyggeligere insekter å hvile øynene på om jeg absolutt må studere insektslivet... Ikke for det, det er jo i grunnen ganske fascinerende å betrakte disse skumlingene. Selv om de stikker, biter, slimer eller tygger på plantene mine. Og de gjør faktisk nytte for seg - alle som én!

Når det gjelder de fjærkledte, så fòrer jeg småfuglene og synes at skjærene er frekke når de lander på balkongen og hakker hull i fuglefrøsekkene. (Livet er urettferdig for skjærene.)
Jeg koser meg med Flaggspetten når den dingler i en meisebolle utenfor stuevinduet. Når den sitter i toppen av stømstolpen utenfor soverommet mitt, og hakker i metallhetten....  Da blir hakkespetten gruppert med naboens varmepumpe og gneldrebikkje. Jeg drar dynen godt over hodet og tenker at jeg ikke skal la meg irritere... Tralla-la...

Kommer det en frosk på besøk iler jeg til med fotoapparatet, men når grevlingen får gravd nok hull om høsten, ønsker jeg den langt og enda lengre vekk fra hagen min!

Jeg skulle gjerne hatt flere frosker. Det er bare en og annen som stikker innom her. Kanskje må jeg lage meg en dam i hagen. Det er så bratt ned til dammen utenfor gjerdet at den hjelper ikke som froskedam for meg.





Mine egne katter og naboens, er selvfølgelige gledesspredere i hagen. De leker og koser seg. De jakter og klatrer i trærne. Jeg koser meg når jeg sitter på kne i et bed med lukejernet, og får en myk purring til hei. Det er hyggelig når kattene stryker forbi eller stopper opp og vil ha litt kos. Fremmede hannkatter derimot, som kommer og tisser på grilltrekket og bordduken, får jeg lyst til å jage over alle hauger. Og det gjør jeg...

Noen ganger får jeg hunder på besøk. Det er noen i nabolaget som rømmer litt dann og vann. De store utgavene av hundeslekten er jeg skeptisk til. De raser ubehøvlet rundt i bedene og jager kattene i vilden sky. En liten tass som kom på besøk var derimot helt ufarlig for hagen og kattene. Den sto vel mest i fare selv for å rote seg helt bort, så liten som den var.

Her er Bonni. Hun er ingen rømt løshund, men en sivilisert gjest og venn med katten. Selv når katten leker med musa.

Verre enn løshunder i hagen, er sauer i hagen. De første somrene jeg bodde her, fikk jeg stadig besøk av sultne ulldotter med umettelig appetitt på alt som sto i bed og krukker. Det hjelper ikke med et unnskyldende bæææ når alt er spist opp! Heldigvis har jeg en port jeg kan trekke for. Den er ikke hengslet, og egner seg mest for nødsfall. Som når nabobrukets ponnyflokk er på rømmen. Hvilket de stadig er. (Lurer på om jeg skulle ha stukket ned dit og gitt noen velmenende tips om inngjerding...) Heldigvis har de fire ponniene holdt seg på utsiden av gjerdet mitt hittil og slik håper jeg det fortsetter også. De er morsomst å betrakte i sin yre frihet fra avstand.

I vinter hadde jeg svanebesøk i hagen. Det var uvanlig, bekymringsfullt og ganske artig. En stakkars svane buklandet i snøen. Kanskje den hadde blåst ut av kurs, for den skulle sikkert landet i dammen nedenfor gjerdet mitt. Etter mye strev og hjelp kom den store hissigproppen seg på vingene igjen. Heldigvis!

Om sommeren har jeg innimellom besøk av et ekorn. Den klatrer gjerne opp på balkongen min og spiser fuglefrø. Ved hjelp av en busk bak huset, så hender det den klatrer helt oppe på taket. Jeg vet ikke helt hvorfor den piler rundt oppå der, men den har faktisk hoppet ned fra taket et par ganger. Hjelp! Det ser ut til at den har full kontroll for den bykser bare videre. Hopp og sprett og tjo og hei!

I gamlehagen hadde jeg høner. Det var veldig koselig. Det var alltid en hane i flokken og selv om han var plagsomt morgenfrisk, så gjorde han en god jobb med å passe høneflokken sin. De hadde en luftegård ute, men vi slapp dem gjerne løs. De gjorde lite ugagn, men likte jo å rote rundt i jorda. Hønsehjerner var de alle sammen, men det var dem tilgitt da de både spiste ugress og la egg. Ikke det at de holdt seg eksemplarisk til ugress, men vassarv sto definitivt høyt oppe på menyen. Når de fikk lyst til å oppholde seg et sted jeg ikke var enig i, bar det rett inn igjen i luftegården. Til høylydt kakling og misnøye. De rømte aldri, bortsett fra topphønene som innimellom gikk seg vill og rotet seg ned på veien. De var så små og lette at de faktisk klarte å flakse seg et stykke av gårde også. Dusken på hodet gjorde det vanskelig for dem å se noe annet enn rett ned i bakken.

I gamlehagen hadde vi (selvfølgelig) også besøk av rev. Den fikk aldri fatt i hønene og hagen var den lite interessert i. Elgene var skumlere. De likte eplene.
Den mest uønskede hagegjesten i gamlehagen var en delvis vill kanin. Den hadde startet sin karriere som selskap til en hest, men rømte ut i det fri og klarte seg helt fint på egenhånd. Den snauspiste alt den kom over helt til jeg fikk nok og naboen fikk en kaninstek i fryseren.

Selv om det er både velkomne og mindre velkomne skapninger som bor i, eller stikker innom hagen, så er alle med på å skape liv og røre. Hagen tåler forbausende mye tramping og gnag. Det er vel helst jeg som bekymrer meg helt unødvendig for ødeleggelser der og da. På sikt reparerer hagen seg fint selv. Om vinteren er det bare fuglene og kattene igjen. Da er det stille. Det er så stille at jeg nesten ikke kan forestille meg en solfylt sommerdag. Det første fluesurret om våren er en herlig lyd, selv om jeg ikke vil ha fluer hverken i maten eller inne. De hører hjemme ute i hagen sammen med alle de andre som sammen gjør Fagertun til en deilig oase av travel matsanking, rede- og tuebygging, avslapning og lek. Det skjer noe hele tiden og overalt. Det er bare om å gjøre og høre etter og kikke seg rundt litt. Man kan vel trygt si at man aldri er alene i hagen:)
Enda har jeg tilgode å få besøk av pinnsvin. Men kanskje en dag... Det hadde vært koselig:)

En fargerik flokk i bedet.

Riktig god helg!