En novembersøndag

Det er snart den mørkeste tiden av året. Snøen lar vente på seg, og kulden biter sånn passe. Dagslyset er verdifullt og stadig svinnende. En søndag med sol og fint vær er som en gnistrende gave. Lyset kan ikke sløses bort nå. Allerede ved tre-tiden begynner det å trekke seg tilbake.
I går var en slik solfylt dag. En herlig dag!

Jeg sov til det ble lyst (deilig helgeluksus!) og dro på meg en jakke, før jeg tasset ut på balkongen for å mate morgenfuglene. Hagen var krisp, kald og rimet. Ikke mye stas i bedene nå. Litt struktur på venstre side og mye rot til høyre. Ingen stauder er klippet ned. De får stå til våren. (Eller rettere sagt legge seg utover..) Jeg kan trygt benytte vinteren til å planlegge. Det er stort potensiale for forbedringer. Utfordringen er vel helst at jeg rekker å planlegge mer i løpet av den lange vinteren, enn jeg rekker å utføre i løpet av sommeren.  Slik er det hvert år, og jeg synes det er helt greit. Hagen må få vokse fram i det tempoet som passer gartneren og gartnerens omgivelser. Det skal være kos, positivt slitsomt og givende i hagen. Og for all del... Den må ikke bli ferdig for tidlig! Her er det veien som er målet, i allefall for meg. 

Utenfor stuevinduene snurret småfuglene rundt og rundt med nebbene fulle av solsikkefrø og feite meiseboller. Dompap, Spettmeis, Kjøttmeis og Blåmeis. Selv den flotte Flaggspetten klarte å klore seg fast i en meisebolle og ble med på karusellen.

Jeg måtte ut å gå en tur for riktig og nyte søndagen.
Med alle ukedagene på jobb mens dagslyset kommer og går, blir en slik gnistrende dag et lite eventyr.
Åkerstubben var ikledd sine fineste iskrystaller og trærne kastet blå skygger over jordene. Det knaste under føttene og Dompapen fløytet i trekronene.

Jeg gikk en runde så jeg kom til demningen litt lenger opp langs elven. Det er en mindre demning enn den som er like utenfor naboens hage hjemme.

Solen gikk ned bak åsen mens jeg sto her. Det lille røde huset og grantrærne glimtet til før tussmørket begynte å senke seg. Solen var visst allerede ferdig med runden sin for denne gang...

De hvitrimede hjulene så kalde ut og kulden ség på nedover elven. Isen begynte å legge seg som snerk langs kantene.

Jeg undret meg på hva som hadde skjedd om jeg hadde snurret på hjulene.
Kanskje ingenting, fordi jeg ikke hadde klart å rikke dem..? Eller..?

Det var uansett på tide å komme seg hjem. Det blir fort mørkt i skogen når solen går ned.
Så jeg fulgte revetråkket oppover jordet, og trasket hjemover. Rød i kinnene og varm i hjertet.

Mandag i dag, fredag i morgen - og snart er det helg igjen!   Nesten :)

Revebjeller

Revebjelle (Digitalis purpurea) vokser naturlig vilt i kyststrøkene fra Telemark til Nord-Trøndelag. Her på Østlandet derimot, er den en ren hageplante. Opprinnelig var blomstene purpurrøde, men innblanding fra hagerømlinger har bidratt med både rosa og hvite revebjeller.

Det tok noen år før jeg sådde mine første revebjeller. Det hadde nok å gjøre med at de er toårige, og det var lenge å skulle vente på blomstene. Ikke var jeg sikker på om de ville klare seg her heller. Jeg trodde de var avhengig av den sure vestlandsjorden. Så feil kan man ta...
Jeg sådde frø inne to år på rad, og etter det har jeg aldri vært uten revebjeller i hagen. De fleste er rosa i ulike nyanser, men noen blir også hvite.

Det er nok litt i grenseland tøffe vintre her innimellom, men de formerer seg så uhemmet at det alltid er noen som klarer seg.

Hver sensommer sprer de seg som et vegg til veggteppe i bedene. Det tyter fram bladrosetter langs steinkanter og mellom tråkkheller. De lar ingen anledning gå fra seg til å spre genene sine.

Heldigvis er det en enkel sak å nappe vekk overskuddet. Om jeg venter til våren så vil mye falle fra av naturlige årsaker også. Den viktigste jobben er egentlig å luke vekk mengden fra enkelteksemplarer - som så kan få stå og vokse seg store uten konkurranse fra hundrevis av fettere og kusiner.

Revebjeller er av de mest romantiske plantene i hagen. De stikker opp mellom de andre blomstene og skaper høyde og variasjon i bedene. De blomstrer nedenfra og opp over en lang periode. Blir de for høye og ranglete er det bare å klippe av blomsterstandene, så kommer det nye sidegreiner med knopper. Noe av sjarmen er at de selvsår seg så ivrig. Det åpner for nye plantekombinasjoner og uventede fargemønstre.

Det er bryet verdt å studere enkeltblomstene. De er fregnete og vakre i en uendelighet av forskjellige variasjoner.
-Og så brummer det gjerne dypt i humlebassrøster fra innsiden av dem.



På engelsk heter planten Foxglove.
Det er nok mange barn gjennom tidene som har nappet av de 4-5 cm lange blomstene og stukket fingrene inn i dem som lekehansker.
Blomstene har en fristende fasong for små fingre. På svensk heter de Fingerborgsblomma og på dansk Almindelig fingerbøl.

Mormoren min som vokste opp på vestlandet, fortalte at hun pleide å nappe av blomstene, stikke dem på fingeren og suge på dem da hun var liten. Hun blåste også i dem. Sannsynligvis er ikke nektaren giftig, men det er ikke en lek som blir anbefalt noen å prøve i dag. Hele planten er veldig giftig! Selv små doser er dødelig...




Revebjeller blir bestøvet av humler. Blomstene har prikker og hår som styrer humlene til nektaren. En barneaktivitet jeg bare har lest om, men ikke opplevd selv, går ut på å fange humler mens de sitter inni blomsten. Da er det om å gjøre og klemme igjen åpningen og høre på summingen...
Jeg vil anta at faren for å bli brent er større enn faren for forgiftning i akkurat det tilfellet.

Jeg husker at det som fikk meg til å så mine aller første revebjeller var et bilde i en hagebok. Bildet viste en tønne som var plantet til med revebjeller. Jeg har aldri kommet så langt som til å bruke revebjeller i hverken tønner eller krukker. Hos meg har de fått boltre seg i relativt fri dressur i bedene.

Det finnes selvfølgelig mange forskjellige typer revebjeller å få tak i. Noen har blomster rundt hele stengelen, i stedet for at alle blomstene henger på den ene siden. De finnes i utallige fargenyanser av rosa, hvitt og aprikos og det er også staudevarianter i gult.
De trives i halvskygge og er fine i skogspartier (woodland). Om man er redd for å få for mange frøplanter, kan man klippe av stenglene før frøene modnes, og fjerne dem.
Ønsker man seg bare hvite revebjeller bør man nok satse på å kjøpe og så frø selv.

  

Den andre enden av året.

Så lenge året går rundt som en syklus av årstider, må det vel være rundt som jordkloden selv. Det betyr at den andre siden av året befinner seg på motsatt side av sirkelen. Vil et halvt år fram ligne på et halvt år tilbake, tro?

Om to dager er det 17. november.
Om to dager og seks måneder er det 17. mai.
Hipp hurra for 17. mai og Norge i rødt, hvitt og blått!

Når mai kommer og nasjonaldagen nærmer seg, er samtaletemaet på jobben gjerne gressklipping.
Det er alltid noen som har klippet plenen "for lenge siden" (særlig...).
Det er utrolig hva noen høydemetere kan utgjøre om våren. De heldige har irrgrønne, veltrimmede plener, brudespirea, gullkorg og vaiende grønn hengebjørk.

Selv feiret jeg 17. mai på delvis brunt gress med svarte, tomme bjørkegreiner for et par, tre år siden. Det gikk jo det også. Korpset spilte og barna marsjerte like lykkelige.

Ikke snødde det heller den 17. mai'en...





Heldigvis er det som regel grønt på denne dagen. Om ikke annet så med lysende grønne museører.
-Og jeg er flink til å tyde grønne blader i trekronene på den siden av året... like flink som jeg er til å grave fram en og annen utholdende høstblomst i november. Noen ganger bokstavelig talt grave fram, men i år er det mildt og bortimot snøfritt.
På den andre siden av året er det slik at jeg må vente på disse museørene før jeg tør å klippe rosene. Jeg må også feire dagen ferdig før det er trygt å plante ut georginene mine. Slik er det bare. Jeg tør ikke trosse merkedagene...

Selvfølgelig har det vært blomstring på gang lenge allerede på den tiden, men det er først i midten av mai at det begynner å fylle seg ut i bedene. Da lukker bladverk av mange slag lyset ute fra den mørke jorden. Fuktigheten som fortsatt sitter i bakken etter snøsmeltingen, setter ned tempoet på fordampningen. Det begynner å bli frodig. Endelig!

Jeg deler med Blommig fredag hvor temaet er 'om seks måneder/for seks måneder siden'. Vil du lese flere innlegg på temaet så se her.

Dyrelivet i hagen

Fra pergolaen i gamlehagen min.

Stemningen i hagen består ikke kun av blomster. De er bare en del av helheten. Vind, sol, insekter og fugler skaper bevegelser, skygger og lyder. Tilsammen blir hagen levende. Den blir interessant og givende å oppholde seg i.

En nyttig, men litt ekkel meitemark på vandring...

Når det gjelder andre skapninger, er det likevel enkelte som er mer velkomne enn andre. Slik vil det vel alltid være. Noen gjør liksom mer nytte for seg enn andre. I hverfall sett med hageeierøyne...

Jeg fryder meg over marihøner, bier, sommerfugler og humler.
Jeg rynker på nesen av snegler, edderkopper, maur, saksedyr, biller, tusenbein, lus og veps.



Noen ganger kan jeg nok foreta en aldri så liten snegle- eller lusemassakre, men ellers lever jeg fint med de fleste. Jeg bare overser dem. Det er så mange andre hyggeligere insekter å hvile øynene på om jeg absolutt må studere insektslivet... Ikke for det, det er jo i grunnen ganske fascinerende å betrakte disse skumlingene. Selv om de stikker, biter, slimer eller tygger på plantene mine. Og de gjør faktisk nytte for seg - alle som én!

Når det gjelder de fjærkledte, så fòrer jeg småfuglene og synes at skjærene er frekke når de lander på balkongen og hakker hull i fuglefrøsekkene. (Livet er urettferdig for skjærene.)
Jeg koser meg med Flaggspetten når den dingler i en meisebolle utenfor stuevinduet. Når den sitter i toppen av stømstolpen utenfor soverommet mitt, og hakker i metallhetten....  Da blir hakkespetten gruppert med naboens varmepumpe og gneldrebikkje. Jeg drar dynen godt over hodet og tenker at jeg ikke skal la meg irritere... Tralla-la...

Kommer det en frosk på besøk iler jeg til med fotoapparatet, men når grevlingen får gravd nok hull om høsten, ønsker jeg den langt og enda lengre vekk fra hagen min!

Jeg skulle gjerne hatt flere frosker. Det er bare en og annen som stikker innom her. Kanskje må jeg lage meg en dam i hagen. Det er så bratt ned til dammen utenfor gjerdet at den hjelper ikke som froskedam for meg.





Mine egne katter og naboens, er selvfølgelige gledesspredere i hagen. De leker og koser seg. De jakter og klatrer i trærne. Jeg koser meg når jeg sitter på kne i et bed med lukejernet, og får en myk purring til hei. Det er hyggelig når kattene stryker forbi eller stopper opp og vil ha litt kos. Fremmede hannkatter derimot, som kommer og tisser på grilltrekket og bordduken, får jeg lyst til å jage over alle hauger. Og det gjør jeg...

Noen ganger får jeg hunder på besøk. Det er noen i nabolaget som rømmer litt dann og vann. De store utgavene av hundeslekten er jeg skeptisk til. De raser ubehøvlet rundt i bedene og jager kattene i vilden sky. En liten tass som kom på besøk var derimot helt ufarlig for hagen og kattene. Den sto vel mest i fare selv for å rote seg helt bort, så liten som den var.

Her er Bonni. Hun er ingen rømt løshund, men en sivilisert gjest og venn med katten. Selv når katten leker med musa.

Verre enn løshunder i hagen, er sauer i hagen. De første somrene jeg bodde her, fikk jeg stadig besøk av sultne ulldotter med umettelig appetitt på alt som sto i bed og krukker. Det hjelper ikke med et unnskyldende bæææ når alt er spist opp! Heldigvis har jeg en port jeg kan trekke for. Den er ikke hengslet, og egner seg mest for nødsfall. Som når nabobrukets ponnyflokk er på rømmen. Hvilket de stadig er. (Lurer på om jeg skulle ha stukket ned dit og gitt noen velmenende tips om inngjerding...) Heldigvis har de fire ponniene holdt seg på utsiden av gjerdet mitt hittil og slik håper jeg det fortsetter også. De er morsomst å betrakte i sin yre frihet fra avstand.

I vinter hadde jeg svanebesøk i hagen. Det var uvanlig, bekymringsfullt og ganske artig. En stakkars svane buklandet i snøen. Kanskje den hadde blåst ut av kurs, for den skulle sikkert landet i dammen nedenfor gjerdet mitt. Etter mye strev og hjelp kom den store hissigproppen seg på vingene igjen. Heldigvis!

Om sommeren har jeg innimellom besøk av et ekorn. Den klatrer gjerne opp på balkongen min og spiser fuglefrø. Ved hjelp av en busk bak huset, så hender det den klatrer helt oppe på taket. Jeg vet ikke helt hvorfor den piler rundt oppå der, men den har faktisk hoppet ned fra taket et par ganger. Hjelp! Det ser ut til at den har full kontroll for den bykser bare videre. Hopp og sprett og tjo og hei!

I gamlehagen hadde jeg høner. Det var veldig koselig. Det var alltid en hane i flokken og selv om han var plagsomt morgenfrisk, så gjorde han en god jobb med å passe høneflokken sin. De hadde en luftegård ute, men vi slapp dem gjerne løs. De gjorde lite ugagn, men likte jo å rote rundt i jorda. Hønsehjerner var de alle sammen, men det var dem tilgitt da de både spiste ugress og la egg. Ikke det at de holdt seg eksemplarisk til ugress, men vassarv sto definitivt høyt oppe på menyen. Når de fikk lyst til å oppholde seg et sted jeg ikke var enig i, bar det rett inn igjen i luftegården. Til høylydt kakling og misnøye. De rømte aldri, bortsett fra topphønene som innimellom gikk seg vill og rotet seg ned på veien. De var så små og lette at de faktisk klarte å flakse seg et stykke av gårde også. Dusken på hodet gjorde det vanskelig for dem å se noe annet enn rett ned i bakken.

I gamlehagen hadde vi (selvfølgelig) også besøk av rev. Den fikk aldri fatt i hønene og hagen var den lite interessert i. Elgene var skumlere. De likte eplene.
Den mest uønskede hagegjesten i gamlehagen var en delvis vill kanin. Den hadde startet sin karriere som selskap til en hest, men rømte ut i det fri og klarte seg helt fint på egenhånd. Den snauspiste alt den kom over helt til jeg fikk nok og naboen fikk en kaninstek i fryseren.

Selv om det er både velkomne og mindre velkomne skapninger som bor i, eller stikker innom hagen, så er alle med på å skape liv og røre. Hagen tåler forbausende mye tramping og gnag. Det er vel helst jeg som bekymrer meg helt unødvendig for ødeleggelser der og da. På sikt reparerer hagen seg fint selv. Om vinteren er det bare fuglene og kattene igjen. Da er det stille. Det er så stille at jeg nesten ikke kan forestille meg en solfylt sommerdag. Det første fluesurret om våren er en herlig lyd, selv om jeg ikke vil ha fluer hverken i maten eller inne. De hører hjemme ute i hagen sammen med alle de andre som sammen gjør Fagertun til en deilig oase av travel matsanking, rede- og tuebygging, avslapning og lek. Det skjer noe hele tiden og overalt. Det er bare om å gjøre og høre etter og kikke seg rundt litt. Man kan vel trygt si at man aldri er alene i hagen:)
Enda har jeg tilgode å få besøk av pinnsvin. Men kanskje en dag... Det hadde vært koselig:)

En fargerik flokk i bedet.

Riktig god helg!

Jordskokk

Forrige helg tok jeg opp jordskokken i kjøkkenhagen. Da var det ikke lenger frossen jord slik det har vært en periode. 

Jordskokk er en flerårig grønnsak fra Nord-Amerika. Når blomstene og bladverket har visnet eller frosset, er den klar til å høstes. Knollene kan høstes med en gang, gjennom vinteren (om jorden er telefri) eller til våren.

Jordskokk (Helianthus tuberosus) er en grønnsak i solsikkefamilien. 

Den har velsmakende knoller med en litt søtlig, nøtteaktig smak som kan minne om artiskokk. Det norske navnet Jordskokk er en forkortet form for jordartiskokk. På tysk heter den Erdartischoke og på engelsk blir den kalt Jerusalem artichoke.

Jordskokk er en kraftigvoksende grønnsak som rager høyt til værs og blomstrer vakkert med små solsikkeblomster om høsten. Den kan lett bli et ugress for selv den minste rotbit vil skyte nye skudd, så alt må graves opp om man ikke ønsker å fortsette dyrkingen.

Da jeg tok opp mine, så jeg at jorden var forbausende tørr. Det var bare overflaten som var fuktig. Jeg kunne nok ha vannet mer. Det ville sikkert gitt enda større knoller. 

Det er viktig at jordskokken får nok vann under knolldanningen, og denne sommeren og høsten har vært veldig tørr her hvor jeg bor.

En helsebringende grønnsak

Jordskokk er en næringsrik og kalorifattig grønnsak. 

Lagringskarbohydraten i jordskokk er inulin og dette gir en søt smak uten å påvirke blodsukkernivået. I og med at inulin virker stabiliserende på glukoseinnholdet i blodet, er jordskokken en gunstig grønnsak for de som har diabetes.

Inulinet er også gunstig for tarmfloraen da det stimulerer de sunne bakteriene i tarmen. Jordskokk øker opptaket av bl.a. kalsium, magnesium og B-vitaminer. Det er også en god kilde for kalium og jern. Inntak av jordskokk senker innholdet av triglyserider og fettsyrer i leveren, og forebygger hjerte- og karsykdommer.

Det skulle være mange gode grunner for å dyrke denne høyreiste grønnsaken med andre ord.

Hvis jeg skulle nevne en liten ulempe, så måtte det være at noen har lett for å få tarmgass av den, men det fikser en kopp kamille-te lett. Bare se her.

I og med at knollene kan være ganske ujevne er det mer arbeid å rengjøre dem enn f.eks. poteter. De største knollene jeg tok opp hadde mindre knoller utenpå, og slike må nesten deles opp for at man skal komme skikkelig til.

Jordskokk kan kokes som poteter, men de kokes lett til mos. De kan også kokes til mos som røres med smør og fløte/creme fraiche. Denne 'stappen/puréen' kan fint erstatte potetstappe. Den har selvfølgelig en litt annerledes smak, men den er god og passer til både kjøtt og fisk. Ellers er jo jordskokksuppe deilig.

Rå egner den seg fint til råkost. Den er sprø som reddik å tygge, men blir lett misfarget. Litt sitronsaft hjelper mot det.

Jordskokk bør oppbevares så kjølig som mulig, og med høy luftfuktighet. Den tørker ellers lett ut.

Da jeg høstet mine, la jeg de minste knollene ned igjen i bedet. På den måten kan jeg regne med en ny avling fra dem til neste år. Jeg skal dekke med et lag kompost tenkte jeg, men ellers så er dette bedet fiks ferdig til våren kommer. Det skal få en overgjødsling med hønsegjødsel til sommeren og masse vann. -Og så regner jeg med å få mange fine knoller å grave opp neste høst også.

Gledespredere i hagen

Hos Bland rosor och bladlöss er det 'glädjespridare' som er temaet på Blommig fredag.

Hele vinteren igjennom er det fuglene som er de største gledesprederne i hagen min. De kvitrer og synger vekselvis med at de jager hverandre og krangler om maten. Det er liv og røre så lenge det er dagslys.

Jeg mater året rundt og all mat henger i matere som jeg heiser ned fra balkongen.
Det gjør det lettvint å fylle på frø, samtidig som utsikten til fuglene er perfekt. De henger på rad og rekke utenfor stuevinduene.

Jeg tror ikke det går an å bli lei av å betrakte livet der utenfor vinduene. Kattene elsker å sitte i vinduskarmen med viftende hale og klaprende tenner. De synes fuglene ser superfristende ut.


Når endelig vårsolen tiner snøen, er det ikke ende på alle gledesprederne som hagen rommer. Da løper jeg våryr fra den ene bare flekken til den andre, og ønsker hver fargeklatt så hjertelig velkommen at de nesten overgår seg selv der de stråler mot sola.

Først ut er de ville blomstene. Lodne blåveisknopper tyter fram mellom vissent høstløv og nedklemte strå. De blir forsiktig befridd og puttet i vaser for en kortvarig blomstring innendørs. Tysbasten får stå, men blir fotografert, besnust og beundret.

Opp fra den bare jorden i bedene tyter de beste gledesprederne av alle. Løk og knoller eksploderer i farger etter vinterens overvintring i frossen jord. Det er nesten ikke til å tro at det er mulig. Etter måneder med en ekstremt behersket fargepalett, virker det som at alle fargene tyter frem i sine skarpeste nyanser. Jeg suger energien til meg og nyter synet. Hver eneste dag blir bedre enn den forrige. Det er alltid noe nytt som hender. Nye gleder å se fram til.

Fargeshowet eskalerer ettersom april blir mai, og plutselig er det nesten så jeg blir redd jeg ikke skal klare å holde følge. Stadig er det nytt å oppdage, noe jeg hadde glemt og som gleder meg stort når det dukker fram igjen. Det hender at plantene sprer seg til steder jeg ikke hadde forutsett, og finner seg nye partnere å vokse i lag med.  

Noen av favorittene mine er Hundetann og Rutelilje. De er så vakre, elegante og fascinerende. Jeg blir lykkelig og glad av dem, og de blir heldigvis flere og flere. Jeg krabber tett innpå, kjenner på kronbladene og gir dem et puff for å se om de dingler. 

                                                     

Når våren går over i sommer, er hagen i seg selv en eneste stor gledespreder.
Da roer jeg meg litt og kjenner at det er de små overraskelsene og pussige episodene som skaper liv og røre.
Den yngste datteren min og den yngste katten, er to gledespredere som utfolder seg befriende fritt og livslystent blant plantene i hagen min. De smitter glede og jeg lar meg gjerne smitte.