Kreativ i kjøkkenhagen

Det er midt i mai og våren har endelig foldet seg ut på Fagertun.
Bjørka er litt knipen med museørene, men gresset vokser og den ene knoppen etter den andre slår ut i bedene. Hvitveis lager deilige dyner over mørk jord. Løkblomstene er som små fargeeksplosjoner etter en lang årstid med begrenset palett.
Det er en herlig tid!
Den aller beste på hele året. Alt er mulig. Jeg føler meg full av optimistisk energi. Sommeren er like om hjørnet og hvem vet? Kanskje blir akkurat denne sommeren den aller beste?

Planen for helgen var å så i kjøkkenhagen.

Jeg startet torsdagen ved kjøkkenbordet og fant fram frøboksen min. Posene fylte bordet, og jeg tegnet opp syv kasser på et ark.
Kålvekster i en kasse. Salat i en annen.
Erter i en kasse. Gulrot i en annen.
Det tok litt tid før jeg ble fornøyd med fordelingen.
Bønnene skal i hvert fall få seg en ny kasse i år. Det gamle klatrestativet skal ned. Det er litt trist, for det ser bra ut enda, men jeg trenger å komme til jorden skikkelig og forbedre den grundig.



Et nytt bønneklatrestativ havnet derfor øverst på helgens hageliste. Jeg liker høye bønner, men de kan strekke seg voldsomt om de får det som de vil. Det er derfor lurt at stativet står slik at man kommer lett til i høyden. Løsningen ble en rad med bønner i ytterkanten av to parallelle kasser. Stativet ble bygget som en buet tunnel mellom kassene. Jeg vet ikke om det kommer til å fungere, men 'jeg har en god følelse', som Harald Rønneberg pleier å si på Senkveld...

Først tok jeg en tur ut i naturen og hentet en haug med ungtrær. (Med grunneiers tillatelse.)
10 av dem ble stilt på geledd, godt trykket ned langs kasseveggene. Deretter var det fram med ståltråd og avbiter. Jeg bøyde toppene over hverandre og surret fast. Så flettet jeg det hele sammen med kvister og festet tre litt grovere stokker i enden for å stabilisere byggverket.



Det ble tre turer opp i skogholtet før jeg hadde samlet nok materiale. Det er rart hvor mye som går med selv om stativet ser veldig glissent ut...
Helt jevnt og rett ble det ikke, men bønnestativet, eller bønnetunnelen om man vil, ble tilslutt ferdig. Bønnene lar vente på seg. De trenger varmere jord og bedre vær enn det som er lovet med det første. De skal få starte tilværelsen inne i varmen og komme ut når sommervarmen dukker opp. Da skal de få slynge seg oppover stativet og kle inn tunnelen. Tenk å gå inn dit og plukke bønner som henger ned over hodet mitt til sommeren...

Selv om bønnene mangler, ble resten av kassene fylt. Den ene med gulrøtter; vanlige orange sommergulrøtter og Atomic Red. På frøposen fra Garden Living sto det tilslutt: elsker pyntekorg...

Elsker Pyntekorg?
Kanskje det er de røde gulrøttene som elsker pyntekorg? Eller kan det være gartnerne selv tro? Tidligere har jeg blandet gulrøtter og løk, men nå ble det gulrøtter med hvit Cosmos av egne frø. Lurer på hvordan det blir?
Om pyntekorgen spirer blir det i hvert fall vakkert :)

Håper bare ikke at gulrotflua også synes det!



Den andre kassen inneholdt allerede en rad med Persisk Karve fra i fjor. Den kommer til å gå i blomst i år og danne karvefrø. Der fylte jeg på med bladdill, vanlig dill og en pakke med bondebønner.

Det ble en kasse med Mangold og forskjellige rødbeter også. Røde og hvite rødbeter i sirkler (om man deler de over), avlang rød rødbete og rund gul. Bladbetene er i fargeblanding de også.
Jeg bruker både Rødbetbladene og Mangoldbladene som salat. I tillegg bruker jeg selvfølgelig rot og stilk av disse grønnsakene. På den måten får jeg utnyttet rødbetene lenge før de er høsteklare - og så smaker det kjempegodt.

Mer rakk jeg ikke å så i helgen. Jeg måtte jo vandre rundt med kameraet og nyte alt som gnistret mot meg i nypusset vårdrakt.
Selv om hagen fra avstand fortsatt ser ganske puslete og tom ut, finnes det mange små,vakre tablåer hvor enn jeg snur meg. Og da må jeg jo gjøre nettopp det.
Jeg surrer rundt som en humle på jakt etter vakre blomster. Legger meg langflat på bakken for å få best mulig utsikt, og suger til meg lukter og lyder. Vinden får plantene til å gynge. Jeg fryser litt, mens solen fortsatt fomler med termostaten.
På verandaen står det sarte kjellerplanter på herding og hakker tenner. Tenker bladlusa lengter inn igjen i varmen nå!

Endelig vår!

Nå har våren presset ut vinteren på Fagertun. Endelig!
Mellom visne stauderester lyser det i gult og lilla. Jeg har lyst til å sitte ute i bedene hele dagen og klippe ned brask. Jeg vil luke vekk ugress og rydde plass til alt som snart skal opp. Det blir ikke riktig slik. Tiden må strekke til på så mange kanter, men en halvtime nå og da hjelper også. Skuldrene senkes når jeg setter meg ned og tar fatt i saks, sekatør og ugressjern. Hodet tømmes og kreativiteten flyter. Det er når jeg sitter slik og ikke tenker så aktivt, at ideér og alternative løsninger dukker opp.
Det er når jeg sitter slik at jeg kommer nærmest hjertet av hagen min. Det er da jeg tar temperaturen og sjekker allmenntilstanden til Fagertun. Jeg ser hvor det er problemer, hvem som sliter, hva som spirer hvor og jeg finner frøplanter som er verdt å ta vare på. Bedene betraktes nedenfra og nærkontakten med halvvåkne insekter, jordens dufter og små mirakler er intens.
Det er en egen verden.

Jeg klipper alt gammelt brask i biter og slipper det rett ned igjen i bedet. Jeg liker tanken på at minst mulig fjernes. Gjennom sesongen tilfører jeg gressklipp og litt naturgjødsel, men tar bare ut blomsterbuketter (i rikt monn) og rotugress. Annet avfall blir stort sett lagt tilbake i bedet. Planen er at jorden skal bli bedre og bedre. Meitemarken skal trives og planterøttene skal få en porøs og næringsrik jord å vokse i.

Inne i kjelleren har jeg småplanter under lys. Ikke like mange som i fjor, men det blir nok flere innen utplanting.
Dessverre har jeg fått bladlus også. Det er første gang og fryktelig irriterende! Jeg klemmer nådeløst ihjel alle jeg ser. Om de slipper seg ned i pottejorden, trykker jeg til med en finger. '
Her om dagen var jeg så heldig å få en marihøne inn i bilen på vei hjem fra jobb. Aner ikke hvor den kom fra, men plutselig satt den på innsiden av ruten min og så veldig forkommen ut. Den ble fanget så snart jeg stoppet bilen, og fraktet ned i kjelleren. Ikke med onde kidnapper-hensikter, men med forsikringer om at det var et riktig så hyggelig sted.
I kjelleren fikk den plass på et persilleblad. For sikkerhetsskyld klemte jeg fast en bevinget bladlus foran den og sprutet litt vann på planten, så marihønen skulle skjønne at det var full servering i lokalet. Ved inspeksjon dagen etter hadde den forflyttet seg til en anisisop og så akkurat så fornøyd ut som marihøner med to prikker pleier å se ut. Hadde den hatt en tunge som oss, hadde den sikkert slikket seg rundt munnen og klappet seg på magen med et par av beina sine. Men nå er det en stund siden jeg så den. Ikke at det er så rart i jungelen av grønne blader som befinner seg i kjelleren. Jeg velger å tro at den sitter der et sted i det grønne og har det aldeles utmerket.

God vår til alle!

Nå braker det snart løs i hagen :)

En ny vår

Det går mot en ny vår- og hagesesong på Fagertun. En ny tid, faktisk. Fra å ha hatt full fokus på hagen som hobby, har jeg plutselig innlemmet noen nye elementer i (hage)livet mitt.  

Det blir spennende, berikende, og litt rart. 

Årsaken (selve hovedelementet) heter Morten. 

Han påstår at han hverken er gartner eller spesielt handy, men jeg værer en spire av potensiale - og spirer er jeg jo flink med.

Hans erfaring med hage er en kjempestor gressmatte som han kaller ved ulike navn, alt etter hvor på plenen han befinner seg - Rough, Green, Fairway og slikt. Han strør rundt seg med fremmedspråklige navn. Jeg blir lettere forvirret. 

Bedre blir det ikke av at han gyver løs på alle kongler som dumper i bakken fra furutrærne i hagen sin, og slår dem vekk med en kølle. (Ja, for han har faktisk en hage, men der heter gresset moseplen.) 

Jeg har lyst til å finne ut hva denne plenhobbyen kan by på av utfordringer og spenning. Siden sesongen for min hagelidenskap og Mortens lidenskap ligger innenfor akkurat samme periode, må vi nok gi og ta litt. Jeg vil gjerne utforske den fine plenen han leker seg på, og han får helt klart stikke spaden i gressmatten min.

Nå er jeg veldig spent på hva en liten ball, noen køller og en gressflate (er den helt uten bier tro?) har å by på. Spesielt sett i forhold til det mangfoldet hagen min øser ut av seg.

Her på Fagertun får jeg ganske ubemerket finslepet en spenstig og lett vridende hofteteknikk.
Det skjer hver gang jeg smyger meg en meter eller to lenger inn i bedet enn det stier og tråkksteiner tillater.
Jeg svinger gjerne både rive, ljå og hekksaks. Selv beisekosten får seg en svingom år om annet.


Hull graver jeg også stadig, og uten unntak putter jeg noe i dem. Kjempeenkelt. 

Den tilfredsstillelsen jeg kjenner etterpå, er kanskje litt lik den man får på en golfbane.
Men mine hull er jo verdt et bilde etter innsatsen...
I Mortens tilfelle ville det jo blitt 18 veldig like bilder. Eller hva..?

Når snøværet ute gir tapt for påskesolen, kommer takrennedrypp og fuglekvitter fram. Det kommer nok til å krible i både golf- og hagefingre da.
Og mens Morten leter fram nytinte golfbaner, durer jeg ned i kjelleren og henter fram georgineknollene mine.

Det er tid for å vekke syvsoverne. Jeg måler de bare flekkene kritisk hver dag, og nikker fornøyd for meg selv. Jeg krysser av i kalenderen for årets hagemesse og duller med småspirene mine.
Morten setter seg på fly til Tyrkia og grønne gressflater. (Joda, visst har jeg fått tilbud om å bli med, men det passet dårlig med jobben denne gangen.)

Jeg har ikke vært like aktiv med bloggen denne vinteren. Slik kan det gå når tankene flyr. Vinteren har plutselig fått et rosa skjær som den ikke har hatt siden jeg var på alder med mine egne barn. Livet er rart og fantastisk.

Nå begynner det likevel å skje noe. Hagen ligger fortsatt under snøen, men fuglene synger om at det snart er vår. Lyset vekker meg om morgenen og i kjelleren er en håndfull potter med spirer priklet ut i hundretalls.  Jeg har til og med holdt mitt første foredrag i det lokale hagelaget. Det var spennende og morsomt. Jeg kjenner at det begynner å dra seg til igjen. Fagertun er klar for en ny hagesesong. Den blir kanskje ikke like intens som i fjor, men helt sikkert like fin. Alt jeg fikk gjort i fjor er jo gjort og kan nytes som ferdig i år.

Bare pergolagulvet ligger og ulmer i bakhodet mitt. Det blir sommerens tyngste prosjekt.
Jeg skal planere ut bakken i pergolaen så det blir lik takhøyde hele veien.

Hadde enda snøen forsvunnet derfra først, men slik blir det nok ikke i år heller.
Kompassnålen dreier ikke når hagen står stille. Tror jeg skal ut og strø aske på snøen når solen kommer frem igjen. Pent blir det ikke, men litt effekt har det helt sikkert.

Det skal bli spennende å oppleve våren 2015. Kanskje blir jeg enda flinkere til å ta et skritt tilbake og nyte hagen. Jeg vil jo gjerne markedsføre hagelykken på Fagertun. -Og den er best 'live'. Med nesen tett på en duftende Louise Odier-rose, eller på benken i Kvisthulen med hyggelig selskap.

Det å sitte i lange kvelder på verandaen med levende lys og koselig stemning er noe av det beste med sommeren. Etter et grillmåltid med salat fra kjøkkenhagen og krydder fra urtehagen...

Da er det sommer og nesten feriefølelse selv om man allerede har hatt en lang dag på jobb. Jeg gleder meg til å la Morten smake på sommerhagen min.

Mørke kontraster i hagen

Helt sorte blomster finnes kanskje ikke. Men så dypt røde at de ser sorte ut i skyggen, det finnes det et godt utvalg av.  Det er spennende med noen mørke kontraster i hagen. Litt dramatikk og variasjon fra de lette fargene. Det skal ikke så mye til, ellers kan det fort bli dyster stemning. Bare en liten aksent her og der.

Her er et knippe sorte valmuer med silkeraslende skjørt. Med nok lys kan man se at de egentlig er røde, skjønt rødfargen sitter langt inne.

En rød Vortemelk (Euphorbia) kan virke veldig mørk, men skaper en fin kontrast til Marikåpen. De gulgrønne blomstene til Marikåpen svarer med å bli nesten selvlysende. De flørter villig med hverandre og alle som titter på. De små gulaktige blomstene til vortemelken tar opp fargen til partneren sin. De kler hverandre.

Også i kjøkkenhagen kan man leke med kontraster. Bildet under viser en broccoli i blomst til venstre. Den lyser vakkert gult. Til høyre er en rød Meldestokk (Red Orach). Den siste er kraftig beskåret og høstet av gjennom sommeren, men har trasset seg til å sende opp noen blomsteraks likevel.

Salatbedet er en fin arena for å tegne med farger. Planter man i mønster, holder bedet seg interessant og fristende i ukesvis. Helt til man har spist det opp.

Her er det Rød Amarant i midten av bedet, omkranset av ruccola, tagetes og rød salat. Nam nam :)

Til venstre ser vi en rød Jonsokkoll som brer seg inn mellom andre bunndekkere. Slike tepper av blader er så fargerike i seg selv at de ikke trenger blomster. Men når Jonsokkollen først blomstrer er det med små blå blomster som skaper en artig kombinasjon til de røde bladene. Den er en av de mest villige staudene i hagen. Den sprer seg med utløpere som kan nappes opp og flyttes rundt for å spre planten. Den blir mer grønn i skygge og mest rød i sol.

Denne svarthyllen på bildet over, lever opp til navnet sitt og er en spennende busk i hagen. Den er egentlig ikke helt herdig her på Fagertun, men klamrer seg til livet. Når den blomstrer er det med rosa/hvite flate skjermer. De lyser opp det mørke bladverket. Senere blir det sorte bær.

Man kan ha mørke planter uten at det er blomstene som er sorte. Noen ganger er det bladverk og stilker som skaper de mørke tonene. Georginen over er et vakkert eksempel, skjønt plasseringen kunne vært bedre for å få fram fargene. 

Georginen på bildet til venstre og under har samme mørke blader, knopper og stilker, men en annen farge på blomstene sine. Det er alltid spennende om jeg klarer å overvintre alle georginene mine. Som regel er det noen knoller som tørker inn eller råtner, og da er slaget tapt. De gamle store ruggene mine klarer seg alltid. Det er nykommerne det knytter seg spenning til. Slik som disse mørkbladede georginene.

Nå nærmer det seg april og snart skal georginerøttene tas opp fra kjelleren. De skal ses over og plantes i ny frisk jord. Ute ligger det fortsatt snø, men våren er på vei. 

Sesongen har startet inne. Det spirer i kjelleren. Ikke riktig så mye som i fjor, men jammen tror jeg ikke det blir en ny hagesesong for det. Plutselig en dag er den i gang, og jeg kjenner at det kribler i fingrene mine etter å stikke dem i jorden.

Et kvisthuleår

Vinter, vår, sommer og høst. En uendelig syklus av snø, regn, sol og vind.

I hagen står kvisthulen og gror igjen. Om vinteren dekkes den av snø, om sommeren av planter. 

For hvert år blir veggene sprøere og mosen grønnere. Jeg er spent på hvor lenge den vil vare. Om den fortsatt står der om fem år eller ti år?

Tanken er at jeg skal skifte ut kvistene etterhvert som det trengs. Kanskje vil rosene jeg har plantet inntil, bli et levende nettverk som holder den sammen.

Hulen er fin hele året. Den synes godt fra stuevinduene.
I vintermørket får den stemning fra en lysslynge mellom kvistene. Om sommeren lokker den med avslapning og koseprat på benken. 

Selv om det er utsikt til hulen fra stuen, er det ikke innsyn til benken der inne. Jeg har vevet noen tettere felter i huleveggen som sørger for skjerming. Det gjør hulen privat og intim, samtidig som man har god utsikt mellom sprinklene til alle kanter.

Omringet av blomsterduft og med en tekopp i hendene blir lukepausene ren nytelse.

Hulen passer godt inn i det romantiske floret jeg har av blomster og busker i denne delen av hagen. Den er rustikk og stor, lett og gjennomsiktig - alt på en gang. Til sommeren skal jeg sette ned enda en Polstjärnerose ved den. En riktig hardfør rose som kan få blande seg med reisverket i hulen og bidra med grønt bladverk, hvite skyer av blomster, og støtte til konstruksjonen. Det fine er at de myke greinene blir til hard ved etterhvert. På den måten kan jeg lede dem dit jeg vil ha dem, for så å la dem stivne. Ulempen er alle tornene. Men slik er det med roser. De er vakre og temperamentsfulle... Bare se, men ikke røre...

Hulen er så romslig at det går greit med torner på veggene. Det er stor takhøyde og taggete grener som stikker inn i rommet kan lett klippes vekk. Bare fuglene liker å bevege seg gjennom huleveggen og de synes til gjengjeld det er storartet å få huletaket helt for seg selv. De bruker det flittig på sin vei til og fra fuglematerne.

Under er kvisthulen fotografert gjennom 2014 mens årstidene passerer.

Et år i løpet av to og et halvt minutt. 

Den er lik og foranderlig på en gang. 

April er den fineste tiden til å høste materiale til slike byggverk. 

Før bladene spretter ut er greinene seige og samarbeidsvillige. Det er bare å klippe ned, binde sammen med ståltråd og voilà!

Noe for hageprosjektlisten 2015?