Vinterhvitt

I løpet av de siste dagene har hagen fått sitt etterlengtede og lune dekke på plass. Det har snødd dun fra himmelen. Rikelige mengder. Jeg har vært ute med spaden og snøskuffa hver kveld - og det er deilig. Med ull innerst og vindtett ytterst så er det bare koselig å gjenoppdage hagen i vinterskrud. Kattene har vært henrykte over å få veier og løpe på. Og med en spadebredde på stiene går det unna. Bare gårdsplassen er tung å måke, men det kun fordi snøen må flyttes lenger unna.

Under den store bjørka er det minst snø. Der kan pusen fortsatt titte over kanten på stien.
Det er som om det er en helt ny verden å bevege seg i. Plutselig blir hagen veldig spennende og må gjenoppdages på nytt.
For en liten firbent en, blir hulrommet under en brudespirea til den fineste hule. Der inne kan det jaktes og snuses og planlegges bakholdsangrep.

Familiens yngste ble født i påsken i fjor. Han heter Bagera og tar livet som det faller seg. Han vet ikke hva bekymringer og slit er, men tar imot av det som moder natur byr på av snille mennesker, kos, mat og litt småvilt nå og da.
Han hadde nok glidd glatt inn i jungelboken som navnet hans ble inspirert fra.

Men jungeltemperaturer er det langt i fra på Fagertun om dagen. Det er frisk vinterluft og 8 - 10 kuldegrader. Akkurat passe.

Det har vært overskyet i dagevis og ser ut til å fortsette slik hele neste uke. Lyset er svakt, men gledelig tilstede - litt lenger for hver dag. Ute går himmel og jord i ett, bortsett fra alle sorte og grå kontraster. De streker opp landskap og hage i spennende mønstre. Det er en veldig begrenset palett. Bare duse blågrå skygger og svakt gulrosa på himmelen. Selv de grønne grantrærne ser grå ut med is og snø på alle nåler.

Nå er det bare de høyeste plantene, med de sterkeste stenglene, som fortsatt stikker over snøen. Busker og trær blir synlige og avslører fasong og former. Snøen skaper volum og spennende skulpturer der det ikke er annet enn luft om sommeren. Det er nesten magisk. En svart-hvit verden med svake skygger, men sterke kontraster.

Kvisthulen blir mer og mer lik en hule. Jeg måtte fjerne snøen som lå oppå den i går. Synd egentlig, for med det tykke laget utenpå ble det veldig stemningsfullt inni. Men snøen blir tung etterhvert, og jeg vil ikke ta sjansen på at den skal tynge ned taket. Det lå et nytt, men mer beskjedent lag på den i dag og det får holde.

Det er fint å kikke opp gjennom taket i kvisthulen. Akkurat som det er fint å kikke opp i bjørka. Det kiler med snøfjoner i ansiktet, og kommer man borti noe så blir det snø i nakken også. Man blir liten. Tiden stopper opp og øyeblikket nytes.

Dammen har frosset delvis til. Isen ser litt sørpete ut på midten. I dag så jeg en dompap som satt på isen og drakk vann. Først trodde jeg den hadde frosset fast, men den fløy heldigvis videre. Bortsett fra fuglekvitter og flaksing er det en egen stillhet ute om vinteren. Svusj fra klær som kommer borti snø og rasling fra kvister som retter seg opp i det snøen velter ned fra dem - en lyd av stille bevegelse. Vinteren har ikke hastverk. I allefall ikke utenfor veier og skiløyper.

Det er fredelig i hagen. Under snøen står en kasse med såpotter i. Der nede under det hvite, ligger frø av stauder som skal spire fram til våren. Så får vi se hva som skjer... og når det skjer.
Men at hagen bare ligger i dvale er helt sikkert. I slutten av mai er den like grønn som den er hvit nå, og like summende hektisk som den er stille og rolig nå.

Det er nok godt for hagen med en pause. Litt restitusjon før neste økt. Så får jeg senke tempoet litt selv også. Det er ikke så dumt.