Kyss meg over gjerdet

Gjerdesolhatt (Rudbeckia laciniata) er det egentlige navnet til den gamle oldemorstauden som i generasjoner har blitt kalt 'Kyss meg over gjerdet'.

Selv hørte jeg om planten mange år før jeg traff på den i virkeligheten. Det var mormoren min som pratet om 'Kyss meg over gjerdet'. Denne fine gule blomsten som hang over gjerdene i hennes barndoms gater. Hun visste ikke hva den egentlig het, bare at den var høy, veldig høy, og at den bøyde sine slanke stilker over gjerdene i ansiktshøyde på forbipasserende. Derav det fine navnet.

Dette herlige navnet som bare ikke kunne glemmes... Jeg lette i hagebøker og på hagesentre, skjønte
etterhvert hvilken plante det dreide seg om, men fant den ikke til salgs noe sted. Dette er mange år siden nå. Den har kommet mer fram i rampelyset etterhvert som det har blitt fokus på oldemorplanter, sansehager og at gamle planter er viktige både genetisk og kulturelt. De har klart seg i generasjoner i vårt klima og blitt delt og gitt bort, eller byttet mot andre planter. De er en del av vår plantekulturhistorie.

Jeg fikk selvfølgelig min egen 'Kyss meg over gjerdet'. Ikke fra et hagesenter, men fra en hage med en hyggelig dame som delte fra en bit av sin egen.
Rudbeckia laciniata 'Golden Glow' er en gammel, fylt sort som har vært mye brukt i norske hager. Kanskje er det den som nå skal få vokse seg stor og kraftig bak kvisthulen, eller kanskje ikke..? Det spiller i grunnen ingen rolle. Min vakre 'Kyss meg over gjerdet' nikker med hodene inn i hulen og lyser opp med sine solgule bustehoder. Foreløpig er planten ung på stedet, men jeg vet av erfaring nå at den er flink til å breie seg ut. Det gleder jeg meg til. Bak hulen kan den få utfolde seg som den lyster. Jeg skal nok passe på hvis den prøver å forføre naboen.

Litt fakta om Gjerdesolhatt:

Denne høyreiste og flotte stauden er en gammel hageplante i Norge. Den kommer opprinnelig fra Canada og Nord-Amerika.
Den er ikke kravstor, men liker jevnt fuktig og veldrenert jord. Høyden kan variere fra 1,5 meter til godt over 2 meter.
Planten vil gjerne ha sol og noe å lene seg mot.

Artsnavnet laciniata viser til de flikete bladene.
Det ser ut til å finnes både enkle og fylte utgaver av blomstene. Jeg har bare sett den fylte varianten. Stengelen er kraftig, men slank, så høyden gjør at planten trenger støtte.

'Kyss meg over gjerdet' egner seg fint som snittblomst. Den blomstrer i august - september.
Hos meg faller dette sammen med alle de varme fargesterke høstblomstene.


Jeg tenker at med tiden så vil denne planten fylle bakveggen i kvisthulen min med blomster om høsten. Naboens vinduer vil forsvinne og hulen blir helt privat. Jeg har en Polstjärnen-rose ved siden av. Den vil blomstre ferdig lenge før de gule flørtende blomsterhodene når opp i kyssehøyde. Så kan de kan bare vikle seg inn i hverandre og blomstre etter tur.
Det er koselig å ha en slik gammel tradisjonell plante i hagen. Den minner meg om mormor og gjør meg nok litt nostalgisk.

Sommerstemning

Det er 'Blommig Fredag' hos Bland Rosor & Bladlöss, og temaet er 'Sommarens Favoritbild'.

Selvfølgelig har jeg forskjellige favorittbilder for hver gang jeg tenker etter, eller kikker tilbake, og derfor nappet jeg like godt til meg et. Fort og greit, uten å tenke altfor mye.
Det er et litt rotete bilde som jeg har vist andre versjoner av tidligere, men det er nettopp det frodige og overgrodde inntrykket som ble favoritten akkurat nå.

Jeg synes det beste av alt er når plantene vokser seg store og robuste. Når det spruter av vekstkraft, blomstene blander seg inn i hverandre og duftene flyter som parfyme rundt i hagen. Utpå sommeren kan jeg plukke bukett på bukett, men det minker liksom aldri i bedet. Det kommer bare nye blomster hele tiden.
Her er det Prydsvinerot, Akeleier, Marikåpe og Hurdalsrose som blomstrer med en Skjoldsildre i forkant. I bakkant, på uthusveggen står insektshotellet som ble reist til fri benyttelse for alle hagens småkryp i sommer.

Vil du se flere bidrag til Blommig Fredag så finner du det her.

Fugletelling i hagen

Flaggspett

Nå nærmer vi oss den årlige hagefugltellingen. 

Årets fuglebegivenhet går av stabelen til helgen. Da stiller fuglene i hopetall i hagene våre, og venter på at vi skal telle dem. Eller gir de blaffen i tellingen og krangler om frøene på brettet i stedet? 

Uansett så oppfordres vi til å finne fram fuglebok, notatbok og blyant. Kanskje er det lurt med en kikkert også?

Lørdag 25. og søndag 26. januar er de store telledagene, men hele perioden fra 18. januar til 2. februar er det mulig å registrere antall fugler på besøk. 

Man skal telle høyeste antall man ser av samme art på én gang. Ellers er det fare for å telle samme blåmeis veeldig mange ganger...

Gå inn på Fuglevennen.no. Der kan du registrere deg og legge inn tallene. 

Du kan også følge med på resultatene av fugletellingen som blir fortløpende oppdatert.

Blåmeis

Fugletellingen startet vi med i Norge i 2008, mens andre land har drevet med dette enda lenger. Både de andre nordiske landene og England teller fugler til helgen. Har du lyst på mer informasjon om hvilke fugler som liker hva, og hvordan de høres ut, så ta en rask titt på denne siden hos Big Garden Birdwatch. Her kan du også klikke på høytalersymbolet ved de forskjellige fuglene for å høre sangen deres.
Nå har vi ikke helt de samme fuglene her som i England, men de fleste er nok her også.

Blåmeis

Fugletellingen er en fin anledning til å sette fokus på mating av fugler og til å bli mer bevisst på mangfoldet vi har rundt oss.

Eller som de sier i England:
Count the wildlife that's counting on you!

For fuglene er avhengige av oss for å komme seg velberget gjennom vinteren. Her hvor frost og snø hindrer lettvint mattilgang, er det til uvurderlig hjelp for fuglene at vi henger ut meiseboller, nøtter, frø og brødsmuler.

Hver dag må fuglene spise store mengder for å klare seg gjennom en kald frostnatt. Kulden tærer på fettreservene og det er bare mat som hjelper.
Her på Fagertun har jeg matet fuglene hele året. Det er selvfølgelig ikke nødvendig om sommeren. Jeg gjør sikkert meg selv og hagen en bjørnetjeneste ved å la fuglene spise av de dyrekjøpte frøene, i stedet for å meske seg på alle insektene som summer rundt. Kanskje jeg skal vurdere å stenge av til sommeren, men vi får nå se.

Hanndompap

Hunndompap

Jeg har så mange dompaper i hagen om sommeren også. De sitter på strømledningen utenfor soverommet mitt, og fløyter hver morgen. Der venter de på at solsikkefrøene skal bli servert.
Hvis jeg ikke fyller på så stikker de opp i åsen og blir borte i skogen... For det er jo der alle dompapene bor om sommeren! Langt inne i skogen. Og så kommer de fram igjen når det blir julekorttider med frø på brettene.

Men i sommer kom hele dompapflokken med unger også... Klart jeg måtte mate da! Jeg hadde aldri sett dompapunger før, jeg. Og når dompapene fikk mat så ville grønnsisiken ha, og blåmeisen og alle de andre...

Spettmeis

En oppesen blåmeis

Bildene av fuglene i dette innlegget tok jeg forrige helg. Da var det tett snøvær, 8-10 kuldegrader og skikkelig vinterlig.
Jeg fórer med hjemmelagde meiseboller, peanøtter og solsikkefrø.

Svartmeis

Det kryr av blåmeis, kjøttmeis og svartmeis. Det er litt færre granmeis. Pilfinken kommer i hopetall og endel grønnfink dukker opp. Noen spettmeis, flaggspett og gråsisik er innom, og tidvis veldig mange dompaper.
Stilitsen beærer meg med et besøk i ny og ne.
Det er alltid spennende når det dukker opp en sjelden gjest i hagen! (Jeg ønsker meg mange flere.)

Svartmeisen er den minste gjesten min. Samtidig er den (eller de rettere sagt) den mest tillitsfulle også. Om den sitter i hekken så lar den meg komme veldig nær. Knipsing og blitsing lar den seg absolutt ikke affisere av. Og så... poff... er den borte. Rask som et lyn når den vil.

Spettmeisen henger stort sett oppned, både i tærne og på materen.

 Håper det er riktig mange som blir med og teller fugler til helgen. Resultatet gir mye informasjon om artenes overvintring her. Sammenlignet med tidligere år kan man se hvem som er i fremgang og hvem som er i tilbakegang.

Lykke til !

Vinterhvitt

I løpet av de siste dagene har hagen fått sitt etterlengtede og lune dekke på plass. Det har snødd dun fra himmelen. Rikelige mengder. Jeg har vært ute med spaden og snøskuffa hver kveld - og det er deilig. Med ull innerst og vindtett ytterst så er det bare koselig å gjenoppdage hagen i vinterskrud. Kattene har vært henrykte over å få veier og løpe på. Og med en spadebredde på stiene går det unna. Bare gårdsplassen er tung å måke, men det kun fordi snøen må flyttes lenger unna.

Under den store bjørka er det minst snø. Der kan pusen fortsatt titte over kanten på stien.
Det er som om det er en helt ny verden å bevege seg i. Plutselig blir hagen veldig spennende og må gjenoppdages på nytt.
For en liten firbent en, blir hulrommet under en brudespirea til den fineste hule. Der inne kan det jaktes og snuses og planlegges bakholdsangrep.

Familiens yngste ble født i påsken i fjor. Han heter Bagera og tar livet som det faller seg. Han vet ikke hva bekymringer og slit er, men tar imot av det som moder natur byr på av snille mennesker, kos, mat og litt småvilt nå og da.
Han hadde nok glidd glatt inn i jungelboken som navnet hans ble inspirert fra.

Men jungeltemperaturer er det langt i fra på Fagertun om dagen. Det er frisk vinterluft og 8 - 10 kuldegrader. Akkurat passe.

Det har vært overskyet i dagevis og ser ut til å fortsette slik hele neste uke. Lyset er svakt, men gledelig tilstede - litt lenger for hver dag. Ute går himmel og jord i ett, bortsett fra alle sorte og grå kontraster. De streker opp landskap og hage i spennende mønstre. Det er en veldig begrenset palett. Bare duse blågrå skygger og svakt gulrosa på himmelen. Selv de grønne grantrærne ser grå ut med is og snø på alle nåler.

Nå er det bare de høyeste plantene, med de sterkeste stenglene, som fortsatt stikker over snøen. Busker og trær blir synlige og avslører fasong og former. Snøen skaper volum og spennende skulpturer der det ikke er annet enn luft om sommeren. Det er nesten magisk. En svart-hvit verden med svake skygger, men sterke kontraster.

Kvisthulen blir mer og mer lik en hule. Jeg måtte fjerne snøen som lå oppå den i går. Synd egentlig, for med det tykke laget utenpå ble det veldig stemningsfullt inni. Men snøen blir tung etterhvert, og jeg vil ikke ta sjansen på at den skal tynge ned taket. Det lå et nytt, men mer beskjedent lag på den i dag og det får holde.

Det er fint å kikke opp gjennom taket i kvisthulen. Akkurat som det er fint å kikke opp i bjørka. Det kiler med snøfjoner i ansiktet, og kommer man borti noe så blir det snø i nakken også. Man blir liten. Tiden stopper opp og øyeblikket nytes.

Dammen har frosset delvis til. Isen ser litt sørpete ut på midten. I dag så jeg en dompap som satt på isen og drakk vann. Først trodde jeg den hadde frosset fast, men den fløy heldigvis videre. Bortsett fra fuglekvitter og flaksing er det en egen stillhet ute om vinteren. Svusj fra klær som kommer borti snø og rasling fra kvister som retter seg opp i det snøen velter ned fra dem - en lyd av stille bevegelse. Vinteren har ikke hastverk. I allefall ikke utenfor veier og skiløyper.

Det er fredelig i hagen. Under snøen står en kasse med såpotter i. Der nede under det hvite, ligger frø av stauder som skal spire fram til våren. Så får vi se hva som skjer... og når det skjer.
Men at hagen bare ligger i dvale er helt sikkert. I slutten av mai er den like grønn som den er hvit nå, og like summende hektisk som den er stille og rolig nå.

Det er nok godt for hagen med en pause. Litt restitusjon før neste økt. Så får jeg senke tempoet litt selv også. Det er ikke så dumt.

Forandring

Hagen min i januar er både litt fin og litt rotete.
Jeg klipper ikke ned noe om høsten, og derfor kan det gjerne se litt uryddig ut på denne tiden.
Men det gjør også hagen mer interessant. Plantene får beskyttelse av alt som legger seg over dem, og det blir ikke så mange avklipte og hule stengler som kan samle vann. Tørre frøstander blir hakket på av fugler som like gjerne finner mat i bedene som på fuglebrettet.

Om våren går jeg løs på alt kvist og kvast. Da klipper jeg det i småbiter og lar det falle til bakken. På den måten blir det til jordforbedring. Jeg passer på å luke samtidig så det blir ryddig og fint for alt som spirer opp av vårblomster og stauder.
Og så blir plutselig alt flatt... Det er kanskje det eneste jeg synes er litt stusselig ved våren. -Eller egentlig merker jeg det ikke så godt om våren. Da er jeg bare intenst lykkelig for hver eneste spire som dukker opp og knopp som åpner seg, og all den levende jorden i mellom virker som et hav av rikdom klar til å forgylle hagen min. At bedene mine er flate og at det er langt mellom hver plante, se det ser jeg ikke før jeg finner fram bildene fra vårhagen. De viser en hage som er helt motsatt av hvordan den er om høsten. Da står plantene tett i tett og høyt til værs.

Det er slik det er å ha årstider...
Hagen spirer fram på ny hvert eneste år og jeg kan følge hele livssyklusen om og om igjen. Det er fantastisk! Jeg blir aldri lei.

Nå er hagen i dvale. Hagen fra 2013 har avgått og snart skal hagen anno 2014 spire fram for aller første gang. Gjett om jeg gleder meg!
Enn så lenge kan jeg kikke på bilder og tenke meg hvordan det kan bli. For det er umulig å vite på forhånd. Heldigvis :)

Kvisthulen er en pryd både vinter og sommer. Den ruver litt og det liker jeg godt.

Om vinteren blir hagen mer gjennomsiktig. Naboen hus kommer nærmere.

Denne delen av hagen mister mye av sin sjarm om vinteren.

Nå er alt flatt og fargeløst her.

Pergolaen er fin om vinteren. Den skaper høyde, rom og noe å hvile blikket på.

Enn så lenge er urtehagen fin, men kommer det mer snø blir den nok borte.

Og slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige. Jeg blir visst aldri lei av å drømme meg fram samtidig som jeg kikker tilbake. Men når helgen kommer og jeg er hjemme mens det er dagslys, da nyter jeg hagen slik den er akkurat nå. For det er vakkert om vinteren også, det er bare ikke så mye jeg kan gjøre med den - der den ligger så frossen og kald.  Annet enn å drømme... og planlegge...
Og så er vi der igjen :)

Bier i tilbakegang

I fjor sommer hadde jeg nesten ikke bier på besøk i hagen. Det var merkelig!
Det var massevis av humler og blomsterfluer, en god del veps, veldig få sommerfugler, men kanskje ikke mer enn en håndfull bier tilsammen.  (Da regner jeg selvfølgelig bare de jeg var så heldig å få øye på gjennom en lang sommersesong.)
Nå lå jeg ikke på jakt med penn og papir i blomsterbedene for å telle bier, men vanligvis så er de bare der. De pleier å jobbe seg fra blomst til blomst og få meg til å se like effektiv ut som en snegle.



Samtidig som jeg undret meg over fraværet, dukket den ene overskriften fram i avisen etter den andre. De pratet om det på radioen og på TV.
Den store biedøden! 
Uten bier ingen pollinering, uten pollinering ingen mat.
Nå er det jo ikke slik at det bare er bier som pollinerer (noen avlinger blir vindpollinert), og at all mat stammer fra noe som først har blitt pollinert, men omfanget av denne biedøden er ufattelig dramatisk!
De fleste av oss har neppe tenkt så nøye over hvor avhengige vi er av de pollinerende insektene som finnes. Både de ville og de tamme.
Hvis vi må overta pollineringen selv, blir maten dyr og eksklusiv. Hele verdensøkonomien blir rammet. Hagenes summing stilner og fuglenes sang blir kanskje borte. Det blir ikke like mange fugler igjen heller, om det meste av bær, frukt og frø forsvinner. Et dramatisk scenario. -Spesielt med tanke på vår økende etterspørsel etter insektspollinerte avlinger, som f.eks oljevekster (soyabønner, solsikker, raps o.l.) til fornybart biodrivstoff .

Og problemet ligger ikke bare i hagen på Fagertun, eller i Norge for den saks skyld. Dette er et globalt problem som har fått forskerne til å jobbe på spreng, birøkterne til å klø seg i hodet og forbrukerne til å undre seg på om honningen kommer til å bli dyrere.

Colony Collapse Disorder

Dette er et bilde fra en frisk kube.

CCD  (kolonikollaps-syndromet på norsk) er et fenomen som betegnes av at arbeiderbiene plutselig forsvinner fra kolonien/kuben.
De flyr ut for å sanke mat for så aldri å returnere. Konsekvensene av dette er at det blir for få arbeidere til å stelle og passe på yngelen.

En bikube rammet av CCD kan som regel kjennes igjen på at det er forlatte celler med yngel (egg, larver, pupper) i den. Dette er unormalt fordi bier vanligvis ikke vil forlate kuben før all yngel er klekket. Det vil også være et intakt matlager med både honning og pollen der. Noen ganger er dronningen, noen larver og et fåtall unge bier de eneste som er igjen. Og selv om det er mange andre, f.eks. biller, møll og andre bier som mer enn gjerne overtar forlatte kuber fulle av mat, så venter de allikevel noen dager før de kaster seg over en CCD-rammet kube.

Men hva er det som gjør at alle disse biene flyr ut og aldri kommer tilbake?

Mulige årsaker til CCD

Det har vært forsket grundig på CCD de siste årene uten at man har klart å komme fram til et entyding svar på årsaken til at dette skjer.

Sannsynligvis er det flere faktorer som spiller inn.

Noen av årsakene kan være: 

• Et virus (IAPV) som forårsaker skjelvinger, lammelser og død for biene.
• Neonicotinoid pesticides:  Her er det tre gifter det er snakk om: Clothianidin, Imidakloprid og Thiametoxam. Disse hører alle til en gruppe plantevernmidler/insektgifter som kalles neonikotinoider. De påvirker sentralnervesystemet til biene og gir dem hukommelses-, lærings- og orienteringsproblemer. De finner rett og slett ikke veien tilbake til kuben.
• Stress. Mange birøktere rundt i verden tøyer pollineringsesongen så biene får for kort tid til å komme seg mellom hver sesong.
• Varroa-midd. Dette er en blodsugende parasitt som etterlater seg åpne sår som kan infiseres.

Det er også noen som mener at genmodifiserte avlinger kan være synderne, selv om dette ikke kommer høyt opp på listen over sannsynlige årsaker.

At mobiltelefoner og mobilsignalsendere forstyrrer biene skal visstnok være sjekket ut. Allikevel er det forskere som mener å ha funnet ut at nettopp denne strålingen forstyrrer bienes retningssans.

I en artikkel publisert 30.11.2013, leste jeg at kolonikollaps-syndromet CCD ikke har angrepet biene i Norge (enda). Jeg håper inderlig at det stemmer.
USA er spesielt hardt rammet. CCD har drept over 10 millioner bikuber i Nord-Amerika siden 2007. Men problemet er dessverre verdensomspennende.

Bier er biologiske indikatorer. Det vil si at helsen til biene reflekterer den generelle helsen til miljøet. Når biene viser tilbakegang kan det være et tegn på at vi har et stort miljømessig problem!

Biemangelen i hagen min skyldes kanskje en kombinasjon av alt dette, eller bare noe, men en ting er sikkert; og det er at sommeren 2012 var våt og kald. Det ble en dårlig høst etterfulgt av en veldig kald, lang vinter og kald, sen vår. Stakkars bier, sier jeg...
Når høsten blir dårlig og biene ikke klarer å produsere så mange egg, blir det få bier i kuben om vinteren. Da blir det igjen vanskelig for dem å produsere nok varme til at kuben overlever. Spesielt når vinteren blir så kald og lang som i fjor.

I tillegg blir det uvergelig færre blomsterenger, mer monokultur og mer asfalt i landet vårt og verden forøvrig. Dette gjør sitt til at også villbier, humler og andre pollinerende insekter er på tilbakegang. De naturlige habitatene forsvinner.

Og villbier er faktisk de aller viktigste pollinererne vi har. De er enda mer effektive enn tambiene og størstedelen av bestøvingen faller på dem. For hundre år siden fantes det dobbelt så mange arter villbier her i verden. Nå er det viktig at vi legger alt til rette for at resten skal klare seg. De jobber for oss alle sammen. Og vi bør gi dem gode betingelser.

Tiltak

1.desember 2013 innførte EU et forbud (med noen unntak) mot bruk av de tre plantevernmidlene nevnt ovenfor. Dette forbudet skal gjelde i to år. Hipp hurra!

I mars 2013 trakk Mattilsynet tilbake godkjenningen av plantevernmiddelet imidakloprid for oljevekster som raps, fordi det viste seg at middelet/giften var påvisbar i pollen og nektar.
Fra 1. januar 2014 blir disse stoffene (nevnt over) forbudt i Norge også. (Jfr Trønder-Avisa)

For oss som har mulighet til å dyrke i hage eller på balkong, så kan og bør vi selvfølgelig bidra ved å unngå sprøytemidler og å dyrke flest mulig pollen- og nektarrike blomster.
Kanskje noen til og med føler seg inspirert til å starte med bier.



Det er uansett bedre å gjøre noe enn ingenting i det hele tatt . -Og husk... Biene og alle de andre pollinerende vennene våre liker enkle blomster fulle av pollen og nektar. Det er det beste vi kan tilby :)

Gjenoppfrisk gjerne kampanjen som Hageselskapet og Miljøverndepartementet satte igang i fjor. Der forkuserte de på humler, men det samme gjelder for bier. Sjekk ut summende hager!

Bli med å la hagene våre blomstre til sommeren!

Kilder:
pesticides linked to honeybee decline
bee-harming-pesticides-banned-europe
wildlife-risk-ban-pesticide-bee-death-neonicotinoids
colony-collapse-disorder.htm
nyheter/bier/utenriks/forskning/honning/31188697/
bier og mobiltelefonstråling
bee-colony-collapses-are-more-complex-than-we-thought

Denne gangen har jeg både egne og lånte bilder. Jeg hadde rett og slett ikke så mange bie-bilder. Jeg håper jeg får mulighet til å rette opp i det til sommeren.

Hageprosjekter i et nytt år

Nå er 2014 her med en uendelighet av nye ønsker og planer for hagen. Det viser seg som vanlig at en lang høst og vinter gir rom for masse-utklekking av både realistiske og ganske håpløse prosjekter. - Og enda skal hodet mitt få surre på høygir i 3-4 måneder til uten å bli distrahert av ordentlig hagearbeid. Jeg kan sitte å lese i en hagebok for så å bli oppmerksom på at jeg har lukket øynene og egentlig bare ser min egen hage fylles av det jeg nettopp leste om.  Eller jeg må spole hagefilmen tilbake på grunn av at jeg ikke har fått med meg de siste fem minuttene... fordi jeg så for meg en hagedam som flyttet seg rundt i hagen min, endret fasong og tilslutt ble til en bekk som sildret ned skråningen og forsvant i dammen utenfor gjerdet.

Det er imidlertid en del prosjekter som har fulgt meg i flere år. De bør selvsagt prioriteres. Selv om det er de vanskeligste, tyngste og kjedeligste...

For eksempel komposthaugen min. 

Den skal omgjøres til store binger med lokk. Det skal se både ryddig ut og være lettvint og praktisk. Men først må haugen som er der fjernes, for de nye bingene skal jo være på samme sted. Og så må materialer kjøpes og fraktes hjem, ja og bingene snekres selvfølgelig! 

Uæh! Det er kjedelig! 

Jeg vil heller snekre nye kasser til kjøkkenhagen og plante til med en gang. 

Det er mye morsommere enn å flytte rundt på gammelt plantemateriale fullt av brennesle og annet ugress. Jordvepsebol er det sikkert i haugen også!

Men i 2014 skal jeg til pers... Det skal bli året da Fagertun skal kunne smykke seg med flotte kompostbinger. Minst fire, fem stykker! 

Et annet tungvint prosjekt er uthuset som henger som en sekk over den ujevne grunnen min. Det er ikke salrygget, tvert i mot. Det heller ned i begge ender. Som en katt som skyter rygg. Bare ikke riktig så mye. I fjor da jeg fikk tømt hele uthuset, ga det en merkelig følelse av båt å bevege seg der inne. Gulvet heller i alle retninger. Man må nesten ta attersteg på vei fra den ene enden til den andre. Og det uten å ha rørt en eneste ankerdram. 

Uthuset har tidligere rommet en utedo, et lite kufjøs, vedskjul og høyloft. Der høyloftet var, faller takbordene ned og høyet kiler en i nakken. Der kua sto er det fortsatt  igjen litt talle på gulvet, og gulvbordene er så nedslitt at kvister og årringer stikker opp som myke kuler under bena. Der utedoen var, er det et koselig lite kvadratisk vindu på høykant og ikke noe gulv. Det ligger riktignok noe mystisk brunt og gammelt der nede, med masse bøss og støv over, og jeg kan jo gjette hva det er... Selve kassen med setehullet er borte forlengst. 

Utvendig er uthuset kun malt på to sider. Forfra så ser det ut til å sige ned mot venstre. Døren er ødelagt og holdes igjen ved hjelp av en lang bambuspinne og et gammelt bord. Når det blåser som verst så fyker den opp og minner meg på at noe må gjøres.

Utenfor den ene bakveggen lå det masse skrot og søppel som jeg fjernet i fjor. Det viste seg at jord og brask hadde samlet seg langt oppover veggen og gjort bordene råtne i nederkant. Jeg må nok skifte ut bordkledningen hele veien.

Taket er tett heldigvis og derfor kan jeg bruke uthuset til oppbevaring av hagemøbler og diverse annet. Det er superpraktisk!

Til våren håper jeg å få hjelp av pappa og svogrene mine til å jekke opp uthuset i venstre forkant og bytte ut noen råtne bjelker.

De siste par årene har hekken min skrantet. Det er skikkelig trist! Det dreier seg om en gammel søtmispelhekk som var frittvoksende da jeg flyttet hit. Jeg sagde den ned til 30-40 cm og den skjøt på ny og ble en fin klippet hekk. Nå ser den imidlertid ikke frisk ut. Noen av de gamle stammestubbene ser ut til å råtne og bladverket ellers virker å være angrepet av noe som minner om meldugg. Flere og flere av plantene i hekken har blitt gråskimrende og skrantne med små blader og lite vekstkraft. 

Jeg antar at den ikke likte behandlingen min og har blitt svekket og syk. 

Sannsynligvis bør jeg fjerne den og plante en erstatning. Det blir en fryktelig jobb er jeg redd. En ting er å sage ned, men hva med røttene!?  Og hva skal jeg erstatte hekken med? Jeg tror det er greit med noen måneders tenkepause her. Det kan jo være at andre løsninger enn en ny hekk dukker opp da. 

Når det gjelder selve pergolaen, vil jeg grave ut bakken inni. Den må jevnes så det blir lik takhøyde hele veien. Om jeg sår til med gress etterpå eller får tak i heller og grus, vet jeg ikke enda. Det jeg vet, er at jeg vil bruke gresstorven jeg fjerner til å fylle i de kjøkkenhagekassene som jeg har planer om å snekre til våren. På den måten kommer alt til nytte og det blir mindre jord å skaffe til kassene. 

Utfordringen er at torven ikke kan fjernes før telen har gått, kassene kan ikke fylles med torv før de er snekret og satt på plass, og grønnsaker kan ikke sås eller plantes ut før alt dette er ferdig. 

Pussig, men jeg synes jeg dumper opp i det samme hektiske tidspresset hvert år. Plantene må stå på vent til bedet er laget...

Her skal den nye kjøkkenhagen få boltreplass!

Og helt tilslutt må jeg jo nevne skråningen og naturtomten bak uthuset. Der sagde faren min ned masse trær i sommer og jeg har store planer for området.
Men rekker jeg å begynne på dem i 2014? Se det er kanskje mer tvilsomt.
Uansett så får haugen med kvist og kvast være mitt bidrag til alle ville skapninger som kunne tenke seg å overvintre på Fagertun. Jeg lover at det ikke er nubbesjans for at jeg kommer til å fyre opp haugen, så alle skulle være trygge.