Et frø til hageglede

Da jeg var 11 år gammel, leste jeg en bok. Det var "Den Hemmelige Hagen" av Frances Hodgson Burnett. Den vekket noe inni meg. Trangen til å plante og høste. Evnen til å se det som spirer og gror. Nysgjerrigheten og sansene mine blomstret.
Jeg var vel ikke akkurat bevisst det da, men i ettertid så skjønner jeg det.
Mine sterkeste barndomsminner er   gleden over den første hestehoven om våren, den første blåveisen og hvitveisen. Den fine enga hvor det var perleblomster og Maria Nøkleblom. Jeg husker duften av støv på høyloftet på låven. Når jeg satt der oppe og kikket gjennom sprekkene i veggen, på det fortsatt sovende huset vårt en tidlig morgen, og støvet danset i de tynne solstripene som presset seg inn til meg.
Mormor pleide å ha urter i vinduskarmen. Spesielt husker jeg Sitronmelissen. Den kalte hun Hjertensfryd. Det var utrolig spennende å spise planter. Jeg sugde på rødkløver, spiste sukkertopper, rev ut midtnerven på de grønne løvetannbladene og frydet meg over den litt beske smaken. Gjøksyre og engsyre var grøssende godt...

I fjor var min yngste datter 11 år. Jeg kjøpte en annen utgave av den Hemmelige Hagen til henne i bursdagsgave. En vakker illustrert bok.
Jeg må innrømme at jeg håpet hun skulle falle for den på samme måte som jeg gjorde. (Selv om hennes eldre søsken både har lest boken, sett filmen og teater uten at det ser ut til å ha trigget noen grønne fingre.)
Og jammen så det ut til å virke! Hun ville plutselig være med meg ute i hagen. Hun begynte å knipse bilder av blomster og i fjor høst måtte vi grave et eget bed til henne. Der satte hun masse løk og forventningene er store til våren.

Nå er jeg lykkelig mamma til en syngende datter, en fotballgutt, en hestejente og endelig en hagejente :)

Min gamle, slitte bok

En vakker illustrert utgave av boken.