Tidligere var jeg gift på en gård. Da jeg kom dit i 1991 var det ingen blomsterbed, bare bærbusker og frukttrær. Det var to hus på tunet. I det ene bodde vi og i det andre bodde besteforeldrene til mannen min. Vi hadde bodd der noen år før det ble snakk på at oldemoren til mannen min hadde pleid å ha noen roser "oppi hjørnet der". Det skulle visst være noe berg rett under plenen som hadde ligget oppe i dagen på den tiden. Nysgjerrig som jeg ble, tok jeg med meg greipet og begynte å stikke i plenen.
Ganske riktig så lå det berg like under overflaten.
Jeg spadde og skrapet og åpnet et stort felt med "svaberg" med sprekker i mellom. Det var jo ypperlig til steinbedsplanter! Av en nabo fikk jeg noen biter av rosa og hvite Saxifraga og så var jeg i gang. En dvergeiner og en såtegran kom på plass. Litt løkvekster, aubretia og snøsløyfe og så var vårblomstringen sikret. Jeg fylte på med takløk, timian, gullmure, krypfredløs, nellik og lav geranium. Her skulle det blomstre hele sommeren. Til og med en liten tue kinasøte fikk plass for å lyse opp blandt høstløvet.
Det ble veldig fint syntes jeg, helt til det begynte å stikke opp noen tornete greiner i en sprekk i berget.
"Det er bære villskudd etter rosene til a mor" sa bestemora på gården. "De må du ha bort, for det blir aldri blommer!" Som sagt så gjort. Jeg lukte iherdig disse villskuddene i mange år.
Men ettersom tiden gikk og barna kom på løpende bånd, rakk jeg ikke hele tiden å holde meg ajour i hagen. Jeg utvidet med nye bed, trillet barnevogn, satte opp lekestativer og sandkasser og plutselig en sommer - midt i det frodige, rufsete kaoset mitt, sto det en nydelig rose og blomstret. Det var i 2002.
Jeg ble nesten andektig da jeg oppdaget den. En liten, fylt, blekrosa til nesten hvit blomst som slapp fra seg en vidunderlig duft av sitron da jeg stakk nesen bort til den.
Tenk, denne vakre rosen hadde ligget under plenen i årevis, og etterpå blitt holdt nede av meg i 10 år. Jeg skjønner nesten ikke at det er mulig! For en standhaftig liten rose.
Jeg vil jo anta at det er en gammel pimpinellifolia rose. De er veldig herdige, engangsblomstrende og med tallrike torner.
Jeg viste en gang Dag Lyngar bilder av den, og han foreslo at det kunne være en rose som het Pink Blush.
Det er selvfølgelig vanskelig å si ut i fra bare bilder.
Dessverre døde Bestemor på gården vinteren før rosen blomstret første gang, så jeg fikk aldri vist henne den. Hun ville kanskje ha kjent den igjen.
Her er rosebusken helt til høyre i bildet. Det ble et høydepunkt hver sommer når den blomstret.
Dette bildet er tatt i 2005.
Når det var for mye regn i blomstringstiden gikk den dessverre i ball, men dette året var det nok fint blomstringsvær som bildet viser.
Velkommen til hagebloggenes verden! Hilsen en annen nybegynner.
SvarSlettBjarne(s hageblogg)
Tusen takk :) Jeg har i grunnen hatt lyst til å prøve dette lenge, men dørstokkmila er som kjent lang...
SlettHjertelig velkommen til hagebloggland! Så koselig. Jeg er ganske ny her også. Kjenner til den berømmelige dørstokkmilen:) Men nå er du her og i full gang! Blir spennende å følge deg:)
SvarSlettTusen takk! Det er så hyggelig å bli kjent med andre hageglade:) Hagebloggland virker som et spennende og inspirerende land å bli kjent med:)
Slett