Fugletelledager

Denne helgen er det tid for fugletelling. Og fugler er det mange av her. Men om de vil sitte rolig og telles? Absolutt ikke!
De flagrer hit og dit og forsyner seg litt herfra og derfra, før de lander mykt på en svaiende gren, og hakker løs på et gjenstridig solsikkefrø. Et øyeblikk på den ene grenen, i det neste på en annen. De krangler og brysker seg og spiler med vingene.

Kjøttmeis, blåmeis, svartmeis og flere blåmeis

Jeg serverer meiseboller inspirert av Moseplassen , peanøtter, solsikkefrø og villfuglblanding. Noen ganger fyller jeg på med brødsmuler også. Maten henger i litt forskjellige foringsautomater ned fra balkongen i annen etasje. Det gjør det enkelt for meg å fylle på med frø hver dag. Og selve matserveringen foregår altså rett utenfor stuevinduene.
Midt i blinken :)
Fuglene har en stor busk (søtmispel) like ved som de benytter som base for matstasjonen. Der er de i fred for kattene våre.

Når spettmeisen
kommer går det unna
med mat.

Da singler det i stue-
vinduene av frø som
blir slengt unna i jakten
på de aller beste
godbitene.




Heldigvis er det noen som rydder unna det som lander på bakken. De andre småfuglene og et nusselig ekorn. Men de må være våkne, for kattene er veldig klar over området under matstasjonen. Det er endel nøster som har endt opp som godbiter for pusekattene våre dessverre.. :(
En annen sak er det med stuevinduene mine. De blir klasket fulle av frørester og fett og trenger stadig en puss. En kjedelig bivirkning som blir mer enn godt nok oppveid av kvitringen på utsiden.

I dag har jeg hatt besøk av dompap, pilfink, blåmeis, svartmeis, granmeis, kjøttmeis, spettmeis og flaggspett.

Kjempekoselig!

Slutt med den tellingen! Jeg vil ha matro...

God helg alle fuglevenner :)

Ny hage

Da vi kom til vår nye hage i slutten av oktober 2008, var den allerede dekket av snø. Det var en enorm hekk i enden av plenen mot dammen, men ellers ingen avgrensninger.

Når jeg kikket ut av stuevinduene skvatt jeg litt til å begynne med, for det så jo ut som det sto et hus i hagen...

Mitt første prosjekt måtte definitivt bli et gjerde. Hagen måtte få grenser og romfølelse - og nabohuset måtte ut av hagen min...

Neste vår var jeg veldig spent på om det gjemte seg noen løkplanter under snøen. Men nei, det gjorde det ikke. Ikke noen blomsterbed heller. Sukk...

Noen ville blomster dukket imidlertid opp, og hver fargeklatt ble tatt godt i mot. Blåveisen skjøt opp sine dunete knopper og fortalte om kalkrik jord. Små fioler nikket blidt mot aprilsola.
Heggen slo ut sine velduftende blomster og granen prydet seg med knallrød blomstring.

Med hjelp av snille foreldre, søstre og svogere ble det gjerde rundt tomta (i rekordfart) da våren endelig kom. Og endelig, ble hagen helt min.

I løpet av vårvinteren hadde jeg saget ned hekken mot dammen. Det åpnet opp hagen veldig og åpenbarte en spennende utsikt.
Vi satte gjerdet så nær dammen vi turde i den bratte skråningen. På den måten ble naturtomten ned mot vannet sikret og tilgjengelig.

Jeg var heldig den første våren og fikk endel planter fra et ektepar som skulle flytte fra sin hage. I tillegg var det en gammel dame som skulle fjerne et blomsterbed. Der kunne jeg forsyne meg.

Jeg gravde som en gal. Jeg måtte lage bed til plantene jeg fikk. Jeg gjøv løs på plenen og sakte, men sikkert ble det blomsterbed. Jeg brukte døde trestammer fra skråningen og steiner jeg gravde opp, som kanter. Alle småtrærne jeg ryddet vekk, kuttet jeg opp til fliser og fylte på stien i bedet.
Det var deilig å se at det begynte å blomstre rundt meg igjen.

Her er det første bildet fra våren 2009 og det andre fra våren 2010.

Og til slutt et par bilder fra i fjor sommer. Stien er der fortsatt selv om den ikke synes like godt. Og det er noe av det jeg liker best, nemlig å kunne bevege meg inn blant plantene :)

Vårminner

En vårdag for mange år siden, med fluesurr og solvarme

Jeg flyttet fra gamlehagen min for ca fire år siden. Den var da 17 år gammel og ganske voksen. I allefall deler av den.
Det fine med en velvokst hage er at den hjelper mer og mer til selv. Når det blir så tett og frodig og stort at hagen vokser fortere enn man klarer å henge med, da begynner det å skje små mirakler.
Plutselig dukker det opp en løytnantshjerte mellom to steiner og en krokus midt ute på plenen. En stjerneskjerm blir til mange og det er bare å flytte dem rundt og glede seg til de skal blomstre og avsløre fargen sin.
 Det er jo ikke det at plantene ikke formerer seg i en ung hage, men når det er få planter er det lett å luke litt for nøye, klippe av alle blomster i det de visner og rydde vekk alle muligheter til naturlig frøformering.

Selv en etablert og ellers frodig hage, ser gjerne litt flat og naken ut i det snøen forsvinner.
Men hvem bryr seg vel om det, når spirene bryter gjennom gammelt løv og planterester? Når den ene knoppen etter den andre åpner seg og gnistrer av farger.
Jeg lengter etter lys og farger hele vinteren og plutselig så er de der i all sin prakt. Knallgule vinterblomst, krokus og påskeliljer. Knallblå perleblomst, snøstjerner og scilla. Det er en vidunderlig tid når våren kommer.

Vårpryd på veg opp

Jeg hadde påskeliljer i mange fargevarianter i gamlehagen. Her er den gode gamle gule.

Hele planten er giftig. Den bør helst ikke settes i vase sammen med andre blomster da de kan visne på grunn av den giftige plantesaften som påskeliljene utskiller.

Her er en type villtulipan. Tulipa 'Violacea'

Den er ganske lav og nett. Den har en nydelig skarp rosa farge med mørk bunn.

I gamlehagen hadde jeg plantet litt løkplanter rundt de fleste trærne i tillegg til bedene. Her er det en gruppen snøstjerner som pynter opp ved en ganske ung lind.

Blå og rosa snøstjerner.

Chionodoxa 'Luciliae' og Krokus 'Advance'

En flittig bie sanker pollen fra Chionodoxa 'Pink Giant'. 

Jeg har satt snøstjerner i den nye hagen min også. De er nydelige. De formerer seg med frø og sideløk. Maur sprer gjerne frøene. Her på Fagertun har vi mengder av maur, så forhåpentligvis vil det dukke opp snøstjerner litt rundt omkring etterhvert.


Når det gjelder krokus er jeg nok mest glad i de små variantene, men jeg har jo funnet ut at lengst unna kan det være lurt med noen store for at de skal synes bedre innenfra.

Jeg drømmer om driver av krokus om våren. De glade fargene lyser opp i det brune landskapet som vinteren etterlater seg.
Siden krokus også sprer seg ved hjelp av sideknoller og frø er det bare å sette sin lit til maurene her også.

Krokus Tommasinianus 'Ruby Giant' og Krokus 'Big Yellow'

Vinterblomsten er ofte den første som dukker opp. Den blomstrer som regel mens det fortsatt ligger snø. Jeg har aldri fått til de riktig store mengdene av denne planten, men noen eksemplarer må jeg ha.

Eranthus hyemalis - Vinterblomst

Den har sin opprinnelse i vårfuktige skogbryn i Sør-Europa, og brer seg med korte utløpere og frø.

Jeg hadde mye av villtulipanen Tulipa 'Tarda' i gamlehagen. Den har mange blomster på hver stengel som åpner seg i sol og lukker seg i skygge. Den brer seg med utløpere og sår seg selv.

Tulipa 'Tarda' sammen med Scilla og Vårkjærminne.

Min favoritt blant tulipanene er denne botaniske sorten som heter Tulipa 'Turkestanica'.

Den er nydelig og grasiøs. Dessverre har jeg ikke denne i min nye hage. Men kanskje om jeg får tak i løk neste høst? Det må jeg få til!

Siden det fortsatt bare er januar så må jeg nok nøye meg med drømmene en lang stund enda.

Men jeg kan jo snuse litt på tulipanene som vokser ut av vasen på stuebordet og perleblomstene som begynner å vise blåfarge i kjøkkenvinduet.

Mine inspirasjonskilder

Hvorfor er det slik at vi har så forskjellige lidenskaper, vi mennesker? Noen er hektet på fotball eller annen sport på tv, noen trener selv døgnet rundt, noen må dyrke sine friluftsinteresser for å koble av og atter andre må henge i fallskjerm eller kaste seg ut fra høye fjell for å kjenne at de lever. Det er ikke grenser for hvor mange hobbyer man kan velge blant og allikevel ender noen av oss opp med rumpa i været og fingrene i jorden.

Det er ikke bare rumpa i været da, haging er også nyting. Her ved en av døtrene mine :)

Er det helt tilfeldig hva som styrer oss inn i en hobby/lidenskap eller er vi født med en trang til å gjøre noe spesielt?
Ikke vet jeg, men spennende er det uansett - for de som ender opp med en hobby.
De som av en eller annen grunn ikke gjør det... vel de vet sikkert mer om det å kjede seg og mindre om ilingene av fryd i hjertet når en har fått til noe en lenge har drømt om.

Jeg vet ikke helt når jeg ble rammet av hagegalskap. Kanskje var det medfødt, eller muligens ble jeg smittet i ung alder. Min morfar var ivrig med georginene og begoniaen sin. Og han pratet mye om sin barndoms store runde georginebed. Mormor og mamma likte urter og farfar plantet høstløk.

Uansett slo ikke galskapen ut før jeg flyttet hjemmefra og fikk min egen hage. Da skjedde det noe.  Først ville jeg ha et gjerde. Så ville jeg ha et urtebed.
Jeg hadde vokst opp med urter, så det var naturlig.
Jeg kjøpte en urtebok og etter å ha lest litt skjønte jeg at jeg ikke skulle ha et urtebed, men en urtehage.
Større enn først planlagt, symmetrisk med tråkkheller og selvfølgelig en hekk rundt.
Det ble mitt aller første prosjekt. -i en lang rekke ;)

Men akkurat som urtehagen min endret seg med årene, endret også jeg meg. Jeg skjønte at peppermynte ikke kunne vokse fritt uten grenser og urtehagen ga slipp på symmetrien til fordel for noen praktiske faktorer. Enkelte planter måtte ha mye sol, andre ikke så mye, og jeg trengte å komme frem mellom dem alle. Helst med trillebår. Til og med når de etterhvert veltet utover i bredden også.

Jeg skaffet meg flere og flere bøker. Jeg begynte å abonnere på Norsk Hagetidend og etterhvert på Hagen for Alle og Gardeners' World. En lang periode klarte jeg å skaffe meg noen svenske trädgårds-magasiner også.











Til å begynne med gikk det mest i faktabøker, men etterhvert leste jeg bøker om hager og menneskene bak dem. Det ble jo enda mer inspirerende.

Da jeg leste en bok om Tasha Tudor sin hage ble jeg helt forelsket.
Tasha Tudor var en velkjent amerikansk barnebokforfatter og illustratør. Hun døde i 2008, 92 år gammel.
Hagen hennes var bugnende full av blomster. Den var romantisk rufsete med plantene i fokus. Hun plukket inn frodige buketter av dem og hun malte dem.
Selv gikk hun kledd i kjoler, lag på lag når det var kaldt og med sjal om nødvendig. Riktig en søt gammel dame som passet på en prikk inn i hagen sin. (Egentlig var det omvendt selvfølgelig..)

Du kan se en film fra hagen hennes her her.

Jeg tror at Tasha Tudor (dvs boken om hagen hennes) har vært av dem som har påvirket hageinteressen min aller mest.
Foruten hagen hennes så har også den engelske hageskribenten Monty Don fanget meg.

Jeg har lest mange bøker av han. Monty Don er opptatt av økologisk haging og han skriver godt. Jeg synes det er spesielt koselig og fengende å lese hagebøker som får fram forfatterens egen genuine interesse. Når selve teksten mer enn bildene klarer å formidle følelser, dufter, smaker og stemninger da har jeg funnet en god bok.








Det er forresten en annen engelsk hageforfatter og tv-personlighet som har påvirket forholdet mitt til haging. Det er Alan Titchmarsh, og spesielt hans tv-serie "How to be a gardener".
En nydelig serie med mange sekvenser hvor plantene er filmet over lang tid for så å vises i høy hastighet. Det er nesten magisk å se spirene skyte opp av jorden mens de bøyer ser fra side til side på sin vei opp mot lyset. -Og Alans måte å forklare på virker humoristisk overbevisende. Han ser ut som han nyter jobben sin og mener hvert ord han sier.

Dette er Alan Titchmarsh' nyeste bok. En vakker bok om hans egen private hage.

Julegave til meg selv i år :D













I det siste har jeg oppdaget bloggingens hageverden. Snakk om inspirasjonskilde! Den første jeg hørte om var Moseplassen (på radio, mener jeg å huske) og da fant jeg lykken.
Fra å ha haget i min egen verden med en årlig hagevandring på Toten (og en Hagemesse på Lillestrøm) til å oppdage at det er en uuttømmelig kilde av likesinnede tilgjengelig bare noen tastetrykk unna, det var fantastisk!

Nå gleder jeg meg til å bli fanget av nye ideer og hente visdom fra andre, og så håper jeg at jeg kan bidra litt selv også.

Delt glede er dobbel glede :)

Vakkert vintervær

I går gikk jeg en tur langs elva. Det var iskaldt, men vakkert. Dagen startet med 24 kuldegrader. Brr.. Men da sola kom ble det litt bedre.

Det er ikke så ofte elva fryser til, men enkelte perioder strever den veldig med å holde råkene sine åpne. 

Det damper fra det mørke vannet.
Det ser uhyggelig kaldt ut.

                  

Jeg gikk til Amerika.

Det er den røde hytta over til høyre.
Det sies at det var en familie som skulle emigrere til Amerika, som kom hit. De hadde sikkert reist langt allerede og syntes det var så fint her at de slo seg ned.
Plassen ble selvfølgelig hetende Amerika.

Når vannet er åpent svømmer det ender og svaner her. De har nok klemt seg sammen lenger ned langs elva der det er demmet opp en større dam. Håper de ikke fryser fast.

Det er utrolig vakkert i kaldt vintervær, men du som jeg lengter til våren.

En standhaftig rose

Tidligere var jeg gift på en gård. Da jeg kom dit i 1991 var det ingen blomsterbed, bare bærbusker og frukttrær. Det var to hus på tunet. I det ene bodde vi og i det andre bodde besteforeldrene til mannen min. Vi hadde bodd der noen år før det ble snakk på at oldemoren til mannen min hadde pleid å ha noen roser "oppi hjørnet der". Det skulle visst være noe berg rett under plenen som hadde ligget oppe i dagen på den tiden. Nysgjerrig som jeg ble, tok jeg med meg greipet og begynte å stikke i plenen.
Ganske riktig så lå det berg like under overflaten.
Jeg spadde og skrapet og åpnet et stort felt med "svaberg" med sprekker i mellom. Det var jo ypperlig til steinbedsplanter! Av en nabo fikk jeg noen biter av rosa og hvite Saxifraga og så var jeg i gang. En dvergeiner og en såtegran kom på plass. Litt løkvekster, aubretia og snøsløyfe og så var vårblomstringen sikret. Jeg fylte på med takløk, timian, gullmure, krypfredløs, nellik og lav geranium. Her skulle det blomstre hele sommeren. Til og med en liten tue kinasøte fikk plass for å lyse opp blandt høstløvet.

Det ble veldig fint syntes jeg, helt til det begynte å stikke opp noen tornete greiner i en sprekk i berget.
"Det er bære villskudd etter rosene til a mor" sa bestemora på gården. "De må du ha bort, for det blir aldri blommer!" Som sagt så gjort. Jeg lukte iherdig disse villskuddene i mange år.





Men ettersom tiden gikk og barna kom på løpende bånd, rakk jeg ikke hele tiden å holde meg ajour i hagen. Jeg utvidet med nye bed, trillet barnevogn, satte opp lekestativer og sandkasser og plutselig en sommer - midt i det frodige, rufsete kaoset mitt, sto det en nydelig rose og blomstret. Det var i 2002.
Jeg ble nesten andektig da jeg oppdaget den. En liten, fylt, blekrosa til nesten hvit blomst som slapp fra seg en vidunderlig duft av sitron da jeg stakk nesen bort til den.
Tenk, denne vakre rosen hadde ligget under plenen i årevis, og etterpå blitt holdt nede av meg i 10 år. Jeg skjønner nesten ikke at det er mulig! For en standhaftig liten rose.

Jeg vil jo anta at det er en gammel pimpinellifolia rose. De er veldig herdige, engangsblomstrende og med tallrike torner.
Jeg viste en gang Dag Lyngar bilder av den, og han foreslo at det kunne være en rose som het Pink Blush.
Det er selvfølgelig vanskelig å si ut i fra bare bilder.




Dessverre døde Bestemor på gården vinteren før rosen blomstret første gang, så jeg fikk aldri vist henne den. Hun ville kanskje ha kjent den igjen.

Her er rosebusken helt til høyre i bildet. Det ble et høydepunkt hver sommer når den blomstret.

Dette bildet er tatt i 2005.

Når det var for mye regn i blomstringstiden gikk den dessverre i ball, men dette året var det nok fint blomstringsvær som bildet viser.

Et frø til hageglede

Da jeg var 11 år gammel, leste jeg en bok. Det var "Den Hemmelige Hagen" av Frances Hodgson Burnett. Den vekket noe inni meg. Trangen til å plante og høste. Evnen til å se det som spirer og gror. Nysgjerrigheten og sansene mine blomstret.
Jeg var vel ikke akkurat bevisst det da, men i ettertid så skjønner jeg det.
Mine sterkeste barndomsminner er   gleden over den første hestehoven om våren, den første blåveisen og hvitveisen. Den fine enga hvor det var perleblomster og Maria Nøkleblom. Jeg husker duften av støv på høyloftet på låven. Når jeg satt der oppe og kikket gjennom sprekkene i veggen, på det fortsatt sovende huset vårt en tidlig morgen, og støvet danset i de tynne solstripene som presset seg inn til meg.
Mormor pleide å ha urter i vinduskarmen. Spesielt husker jeg Sitronmelissen. Den kalte hun Hjertensfryd. Det var utrolig spennende å spise planter. Jeg sugde på rødkløver, spiste sukkertopper, rev ut midtnerven på de grønne løvetannbladene og frydet meg over den litt beske smaken. Gjøksyre og engsyre var grøssende godt...

I fjor var min yngste datter 11 år. Jeg kjøpte en annen utgave av den Hemmelige Hagen til henne i bursdagsgave. En vakker illustrert bok.
Jeg må innrømme at jeg håpet hun skulle falle for den på samme måte som jeg gjorde. (Selv om hennes eldre søsken både har lest boken, sett filmen og teater uten at det ser ut til å ha trigget noen grønne fingre.)
Og jammen så det ut til å virke! Hun ville plutselig være med meg ute i hagen. Hun begynte å knipse bilder av blomster og i fjor høst måtte vi grave et eget bed til henne. Der satte hun masse løk og forventningene er store til våren.

Nå er jeg lykkelig mamma til en syngende datter, en fotballgutt, en hestejente og endelig en hagejente :)

Min gamle, slitte bok

En vakker illustrert utgave av boken.

Sesongskifte

Nå nærmer det seg et årvisst rituale her i huset. Jula skal ut! Vi har mye julepynt og julestemning, så når den forsvinner blir det veldig tomt og litt trist. Vinduene som har vært opplyst av adventsstaker og julestjerner blir mørke om kveldene og jeg kommer på at jeg hvert år har tenkt at jeg må kjøpe en lampe eller to til.
Men jeg vet jo å forberede meg litt da, så i dag kjøpte jeg noen primulaer og en bukett tulipaner i friske vårfarger på vei hjem fra jobb.
Når jula vel er ryddet bort, begynner jo neste sesong. Vinter ute og gryende vårfølelser inne. Først en periode med de nevnte nyanskaffede, og så med større og større innslag av spirer og små frøplanter. Jeg har ikke veksthus, og heller ikke noe egnet vekstrom, bare to plantelamper og masse optimisme.
Hvert år bestemmer jeg at jeg ikke skal så for tidlig og ikke for mye... Ha,ha..

Men enn så lenge er det fortsatt jul på Fagertun. Og vakker vinter ute. Kvisthulen jeg bandt sammen i fjor vår er blitt til en snøhule.

Ventetid

Vinteren er ventetid og lengtetid. Den er kjempekoselig med skiturer ute og levende lys inne, men forventningene til våren blir bare sterkere for hvert minutt ekstra som solen klarer å lyse opp ettermiddagene. Frøkatalogen fra Zimtrade ligger på benken og roper på meg hver gang jeg går forbi. Alan Titchmarsh' nye hagebok "My Secret Garden" er nøye lest og hvert bilde inngående betraktet. Nå står Monty Dons "Gardening at Longmeadow" for tur.
Jeg får ikke nok av hagelitteratur, bokhyllene mine er fulle av fakta, inspirasjon og grønne drømmer.
Vinteren er jo en fin tid til å lese og planlegge.

Hver sommer når det går hageprogrammer på tv, så tenker jeg at de burde vært sendt om vinteren i stedet. Jeg har jo ikke lyst til å gå inn til tv'en når jeg kan kose meg ut.  Hagesesongen er for kort til det.
Jeg ser med lengsel på alle henvisningene til BBC Two og Gardeners' World i magasinet med samme navn, og synes det er fortærende at jeg ikke skal kunne få inn litt solid britisk haging på tv'n min...
Men kanskje er vinteren egentlig et praktisk pusterom. Nå får jeg virkelig tenkt igjennom idéene mine både to og ti ganger før jeg kan gjennomføre dem. Spørs om ikke noen brølere har blitt avverget av den grunn...

Men, listen over neste sommers prosjekter rekker nok å bli lenger enn sommeren selv i 2013 også.

Enn så lenge går det i blåtoner ute og de irrgrønne vårfargene føles veeldig langt unna.