Junihagen 2018

Junihagen i år ble så annerledes enn vanlig at det bare er til å smile fra øre til øre av.
Sommeren startet i mai og juni fulgte på med hetebølge og blomsterknopper som poppet lik popcorn i en varm kjele. Ut i blomst og ferdigblomstret i rekordfart. Det begynte nesten å vekke litt bekymring, men så kom en normaluke inn og avbrøt racerblomstringen med kjølig vær, masse vind, noen kraftige skurer og 4 graders skremmende nattekulde.
Alt stoppet opp og gikk inn i normal junirytme. Gresset vokste og blomstret i gult og hvitt. Humler og bier summet ekstatiske over den blomstrende plenen og bedene fikk tid til å hive litt etter pusten. Gartneren kunne ta fram hagesaks og spade uten å renne vekk og ett stykk løpsk hage kunne endelig tøyles og bearbeides inn i riktig form igjen.

Det ble beskjæring av innviklede klatreroser som hadde bestemt seg for å la brorparten av allerede grønne greiner død likevel, det ble stussing og formklipping av tuja, alperips og brudespirea, og det ble ren hekklipping av søtmispel, blankmispel og alperips.
Med en gang dette var gjort, kom også strukturen på plass igjen. Deretter ble stier og annet dekke fornyet med mer bark og kvist og alle bed fikk en real gjennomgang. Det som var ferdig blomstret ble klippet ned og nye støttepinner satt opp der det var behov.

     
I kjøkkenhagen ble nyluket jord dekket av friskt gressklipp og lykkelig kunne jeg registrere at maisen allerede hadde begynt å danne kolber og blomstre. I år skal det bli moden mais i Fagertunhagen. Det skjer ikke hvert år!




Den nye bønnebuen min fikk kjenne bønnestenglene slynge seg rundt armeringsrutene sine og sno seg helt til topps.

O salige lykke!
Endelig ser drømmen min om å høste bønner fra taket av en tunnel, ut til å bli en realitet.
Og når bønnene brukte juni til å vokse seg mot himmelen, så kan de trygt bruke juli til blomstring og generell tetting av tunnelen.

 Jeg dro fiberduken av kjøkkenhagekassen med kålplanter. De sto i spenn selv med alt slakk jeg hadde gitt duken. Så får jeg heller ta sjansen på kålfluer og kålsommerfugler. Det har knapt vært en snegle å oppdrive hittil i sommer, for ikke å snakke om bladlus, så hvorfor bekymre seg for kålen liksom?

Om den så blir invadert og besatt av larver, så får jeg heller by på det.
Her er det så mye som er bra at det er lett å være raus. Jeg plantet en abrodd midt i kassen for avskrekkende virkning og ringblomst mellom broccoli og knutekål bare for gøy.

I potetkassen har jeg latt ugresset gro. Ugresset er sitronmynte. Det skal høstes og tørkes og brukes i kryddermiks til fisk. Sitronmynten og jeg har målt krefter og det er kanskje unødvendig å si at mynten vant.

But if you can't beat them, eat them...




I pergolaen fikk jeg endelig gjort noe med den enden som har ventet på en dør. Det betyr ikke at jeg har gitt opp døren min, men at jeg har fikset et alternativ i påvente av endelig løsning.
Og den ble kjempefin syns jeg. Det er sikkert to år siden jeg begynte å tenke på en løsning med tau pyntet opp av stein, men det var for en annen plass i hagen. Plutselig falt ting på plass i hodet mitt og juterep ble handlet inn, mens urtehagen ble saumfart for egnede steiner. Med spikerbånd, gaffatape og skruer på på plass var det bare å begynne å måle opp. Det gikk mye tau!
Jeg var på nattåpent og fant en fargerik remse med steiner. Neppe noe jeg hadde tenkt på å kjøpe ellers, men da jeg holdt den opp så visste jeg med en gang at den røde stenen måtte bli utgangspunkt i hjertet jeg ville lage til kjæresten min - og til meg selv og alle som kikker innom og kjenner at de blir glade av å oppdage hjertet.
En bergkrystall som hadde flyttet rundt fra skuffer og skap, ligget en periode på tv'n for å ta stråling, og tilslutt fått en tilværelse langs utkanten av urtehagen, fikk æren av å være spissen i hjertet. Det ble bra.

Deretter laget jeg et par insektshoteller som jeg satte i pergolaen. Jeg tok til side egnede stilker av forskjellig tykkelse tidligere i våres da jeg klippet ned bedene etter vinteren. Det går veldig mye materiale når man lager slike, for det bør ikke være noe særlig slakk. Hvis ikke alt er tettpakket, sklir det fort ut igjen. Eller fuglene drar det ut. Jeg har kjøpt netting som kan festes utenpå, men vil kun bruke det hvis jeg må.


















I den store stauderabatten ble en av bronsebladene mine helt metalliske i fargen i juni. Jeg regner med at det skyldtes varmen og sola, men uansett årsak så ble hele planten flottere enn noen gang. Det så ut som jeg skulle ha spraylakkert bladene i bronse og gull. Når planten valgte å blomstre for første gang også, ble den fort en yndling i hagen.

En frimodig og troskyldig blå akeleie stakk hodet opp i Flammebedet. Det er helt feil og derfor helt greit. Men kun til den begynner å danne frø. Da er det opp med rot og det hele. Nå lever den farlig om dagen, men den står fortsatt og komplementerer de oransje og gule fargene i bedet.

Bak haugen brukte Klaseskumblomsten juni flittig med en overveldende brusende blomstring veltende ned over stubbene. På bildet er den på hell, men har fortsatt blomsterstandene på plass

Oldemorhagen var på sitt beste i juni med full blomstring på både pioner, geranium og marikåpe. Her surrer det flittig i humler og dufter deilig fra rosene. Revebjeller dukker opp her og der og sensommerens stauder står klare for tur etter det første store floret.

Utsikten fra kjøkkenvinduet har vært upåklagelig i juni, og ser ut til å bare bli enda bedre i juli. Både kjøkkenhagen og urtehagen ligger rett utenfor. Det tar kun et øyeblikk å stikke ut for og hente det jeg trenger til maten. Det gror så det knaker til tross for den intense varmen. Litt vanning må til, men forbausende lite, tross alt. Jeg dekker jorden med gressklipp og planter tett. Det hindrer nok mye avdamping og holder godt på fuktigheten.

 Juni 2018 kommer jeg til å huske som en spesiell sommermåned. Den måneden da hagen fikk smake på sydligere breddegrader og sneglene dro på ferie til fuktigere strøk.