På sonereise

Honningknoppurten har en blåfarge til å bli glad av

I år har moder jord lurt meg godt. Først begravde hun hagen i så mye snø at vi bikket 420 meter over havet - minst! Deretter tviholdt hun på snødekket til godt ut i mai.
Jeg slo fra meg deltagelse på 1000 åpne hager for det virket nesten umulig at det skulle bli bart, og for ikke å snakke om finnes blomster i hagen til 24. juni.

Men så endret alt seg nesten over natten. Varmen ble skrudd opp og solen låste seg i posisjon over hagen. Den siste snøflekken forsvant som dugg for solen. Krokus, tulipaner, snøklokker og påskeliljer spratt fram i en eneste bevegelse. De blomstret og visnet i rekordfart og ble uten videre avløst av forsommerblomstringen som hev seg på hetebølgen.

Små påskeliljer fra fjorårets blomsterpotter tittet fram mellom stubbene

Endelig ble det farger i hagen igjen

Jeg opplevde noe så sjeldent som at jeg kunne klippe gresset før 17. mai, bare én uke etter at den siste snøen hadde smeltet bak huset. Duften av nyklippet gress, varm sol og narcisser, det var knapt til å tro!

Det ble ikke så mange buketter inn i huset med narcisser og tulipaner i år, men det skyldtes at vi knapt var inne i det hele tatt i blomstringsperioden.

Av gammel vane holdt jeg igjen utplanting av georginer til etter 17. mai, men da klarte jeg nesten ikke å holde dem i sjakk på verandaen lenger.
De toget ut på plenen og stupte inn i blomsterbedene, ivrige etter å bli med på den uvanlige sonereisen til et klima litt nærmere deres Sør-Amerikanske røtter.

I fjor rakk bare en brøkdel av georginene å blomstre, derfor var de fleste umerket i forhold til farge i år. Foreløpig har kun én blomst sprunget ut. Det har rosa blomst og står i flammebedet - typisk!

Basilikumen ble satt i potter utendørs og kjøkkenhagen ble frodigere dag for dag. Bønnene blomstret og små bondebønner lovet muligheter for god avling videre i sesongen.

Bondebønner sådd inne i mars blomstret allerede ved utplanting. De dufter deilig om kvelden.

Små bønner under utvikling i varm forsommersol

Ungene brukte pergolaen som treningsapparat for pull-ups i forskjellige varianter mens vi voksne snekret tak over verandaen og satte opp drivhus.

Mai bikket juni med lilla Alliumkuler svevende rundt i bedene og hvite snøballer dinglende langs gjerdet. Syrinen så ingen grunn til å vente til sommeravslutningen på skolen, og vips duftet det syrin over hele hagen. Syrin hele dagen og grillmat hele kvelden.
Jeg hadde aldri gjettet at blomstringen skulle ligge tre uker foran skjema i det juni omfavnet oss denne sommeren. Med tanke på den snøtunge vinteren og sene våren virket det nesten magisk. Som en tidsreise, eller sonereise nedover i sonekartet. 

På et tidspunkt var det lilla kuler i nesten alle bed. 

Her blomstrer snøballbusk og syrin (i bakgrunnen) minst 3 uker før normalt

Et par snøballer og noen løse blomster klistret til bladverket. Et dryss av snø i sommervarmen

Noen er det verdt å sette seg på huk for,  så som Brunstorkenebb Geranium Phaeum

Akeleiefrøstjerne får gjerne lus i matchende farge, men bank i bordet, denne ser ren og fin ut

Akeleiene får frø seg som de vil og danser seg lett gjennom bedene

Judaspengene er fortsatt grønne. Det er ikke lenge siden de farget bedene lilla sammen med Alliumen

Martagonliljene som jeg fikk av en bloggvenn for noen år siden blomstrer trofast

Kongen på haugen er Bagera. I bakgrunnen velter Klaseskumblomstene ned over kabbene.

Dette har vært en rar start på sommeren. Masse vinter, nesten ingen vår og rett på høysommer i mai. Men nå har været stabilisert seg på normalen, tror jeg. Nå er det greit med klær på kroppen igjen og basilikumen hakker litt tenner ute.

Hagen står i full blomst og jeg har skjønt at jeg kan være med på 1000 åpne hager likevel i år.
I en måneds tid fikk jeg oppleve å bo i en langt mildere klimasone, men nå er vi nok tilbake i H6/H5. Det var en artig og ikke minst deilig opplevelse som jeg gjerne prøver på nytt om sjansen skulle by seg.