Urtehagen min

Det finnes mange hagevarianter. Like mange som det finnes idéer. Det er mulig å satse på fargetema, årstid, sol, skygge, fjell, skog, kyst, inspirasjon eller kanskje bare stille meditasjon. Mulighetene er rett og slett uendelige. Likevel er det en hage som alltid vil følge meg. Den kommer fra urmennesket i meg. Fra den gang sykehus og apotek ikke var oppfunnet og man måtte kurere seg selv som best man kunne. Fra den gang maten ble slaktet eller sanket og livet avhang av tilgang og kunnskap.
Urtehagen var det aller første hageprosjektet i den aller først hagen min. Siden har jeg alltid hatt urter i hagen. Om jeg høster eller ikke spiller ingen rolle - det viktigste er at de finnes og at jeg kan snuse, smake og kjenne på tilfredsheten over å ha mitt eget krydder, min egen te, mitt eget lille apotek og alt sammen med verdenshistoriens flyktige sus i bakgrunnen. Det er rett og slett fascinerende!

Jeg har valgt å ha urtene mine i små kasser uten bunn, rett i bakken, iblandet krukker og potter av ymse slag. De står på et dekke av kvistkutt og bark som sakte, men sikkert formuldes og gir grobunn for frøplanter. Disse er enkle å nappe opp, men enkelte får stå i fred. Småblomstret stemor og kamille både pynter opp og kan spises. Det samme gjelder ringblomst. Slike gjester blir tatt godt i mot og får både vann og stell på sin enkle barkgrunn.

Noen urter overvintrer og klarer seg selv år etter år, noen er sartere og går ut år om annet, mens noen må såes på nytt eller handles inn hvert år - enten fordi de er ettårige eller fordi de ikke tåler vinteren her i Fagertunhagen.

Jeg har hatt litt forskjellige favoritturter gjennom årenes løp. De som er viktigst for meg nå er nok kamille, salvie, sitronverbena, timian, persille og mynte. Alle disse urtene høster jeg og bruker mye. I tillegg står det mange andre urter høyt opp på favorittlisten. Men en oppramsing av urter blir veldig upersonlig og kjedelig, de fortjener en bedre presentasjon.

Salvie

 Jeg har tre typer salvie i hagen. To med brokete blader i tillegg til den vanlige kryddersalvien. Den gulbrokete og den med blader i hvitt og rosa har jeg fordi de er pene, men det er først og fremst den vanlige grønne jeg bruker.
Bladene er litt klebrige når jeg gnir på dem og de dufter helt himmelsk. Salviete er en av favorittdrikkene mine, men jeg bruker også salvie i maten.

Salvie bør for øvrig ikke bruke i store doser over lang tid. Dette fordi salvie inneholder thujon som over en viss mengde er giftig. I de mengder man vanligvis bruker i mat regnes salvie som helt trygt.
Det er kun hvis du er gravid, ammer eller er allergisk at du ikke bør bruke salvie. Thujon kan fremkalle menstruasjon og abort, samt hemme melkeproduksjonen.

Men er du ikke gravid eller ammende, er salvie en fantastisk urt. Den smaker aromatisk, krydret og en anelse bittert. "Sage in May keeps age away" sier de i England. En foryngelsesurt med andre ord! Hva mer kan man ønske seg?

Når salvien blomstrer med himmelblå blomster kan man ikke be om mer. Den er bare skjønn!

Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om salvie.  Der er det mer utfyllende informasjon om salvie å finne.  Innlegget om salvie kan du finne her.

Kamille

Kamille er den perfekte te-urten om kvelden. Fordi blomstene er så små, skal det mange blomster til for å dekke forbruket gjennom hele vinteren. Jeg dyrker dem derfor både litt her og litt der. Det vil si, jeg sår om våren og planter dem ut i en kasse i urtehagen, og så lar jeg alle frøplantene i kjøkkenhagen få vokse der de ønsker i tillegg. Kamille frør seg nemlig ganske lett. De små frøplantene tåler fint å omplasseres om våren, men de er også så spinkle og lette at de gjerne kan veve seg mellom andre planter i hagen uten å være i veien. Kamille er faktisk en såkalt doktorplante som kan settes ved siden av syke planter for å hjelpe disse.

Kamille har mange gode egenskaper ved siden av den velkjente beroligende effekten. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om kamille også. Der kan du lese om flere av kamillens snille og helbredene sider. Denne urten er helt fri for bivirkninger og fare for overdosering eller skader ved langvarig bruk.  Innlegget om Kamille kan du finne her. 

Mynte

Mynte er en selvskreven plante i urtehagen. Den er kjent for alle og frisk og god i smaken. Jeg har en syv-åtte forskjellige slag mynte akkurat nå. Antallet er usikkert fordi jeg mistenker to av slagene å være det samme, bare solgt under forskjellige navn. Alle mine mynter overvintrer som regel, selv om for eksempel eplemynten kan finne på å dø om vinteren blir vanskelig. Jeg har hatt flere varianter tidligere, og det finnes et utall å samle på om man ønsker det. Dette skyldes at mynte krysspollinerer seg  med nabomyntene slik at det stadig dukker opp nye varianter.

Mynte er lett å bruke til te, kaker og desserter, men krever litt mer fintfølelse når den brukes som krydder til maten. Der har mynte potensiale for å bli litt dominerende. Det kan være lurt å velge de mildere typene til matlaging om man er usikker på smaken og vil prøve seg litt forsiktig fram.

Peppermynte

Min helt klare favoritt i te og kaker.

Sjokoladekake med en neve finhakket peppermynte smaker straks som "after eight".
Banankake blir friskere i smaken og is blir spennende.

Som de andre myntene har peppermynte firkantet stengel, men denne er helt rød hos peppermynten. Også bladene har et hint av rødt i seg. 

Grønnmynte / Marokkansk mynte

Dette er nok mynte nummer to i rekken for meg. Dette er spearmint-varianten. Den er også veldig god til te og kaker. Grønnmynte er den vanlige mynten for å lage britisk Mint Sauce eller gelé.

Sitronmynte

Denne mynten er ikke helt glatt, men har litt hår på stilk og blader. Den har også en ganske parfymert og intens sitronduft. Jeg lager gjerne et urtesalt av sitronmynte, sitronverbena og sitrontimian som jeg bruker på fisk. Det blir kjempegodt!

Sitronmynten min har fått en kasse i urtehagen, og så har den tatt en kasse i kjøkkenhagen i tillegg. I urtehagen vokser den så høflig som den kan i solsteken, mens i kjøkkenhagekassen (i år sammen med poteter og bønner) vokser den uhemmet og vilt. Den blir to-tre ganger større enn i urtehagen og takler hensynsløs gravebehandling og nedklipping med et avslappet gjesp. Jeg klipper sitronmynten ned og henger den til tørk og mynten spruter opp igjen før jeg får snudd meg. Det er best å ta det med et smil. Den lukter jo så godt. Kanskje jeg får ferdig sitronmarinerte blå poteter til middag i år...

Krusemynte

Krusemynte er som navnet sier krusete. Det er ikke så lett å ta feil av dette bustehodet.
Den fortjener dermed plassen sin i urtehagen både i egenskap av spesielt utseende og for myntesmak.

Krusemynte går nok inn i samlekategorien myntesmak for
meg. Den er fin i te og kan brukes som de andre myntene, men jeg synes ikke den har en like særpreget egen myntesmak som den har utseende.

Eplemynte

Dette er den milde, snille, lodne mynten. Den som er rund i formene og god å ta på. 

Min sarteste mynte, men akk så deilig.

Eplemynten er lett å like.

Gullmynte / ingefærmynte

Denne mynten har en litt krydret smak og skiller seg ut ved at den har noen gule felter på bladene. Nok en deilig te-mynte.

Bananmynte

Når jeg knuser de lett lodne bladene mellom fingrene og snuser på dem, dukker sjokoladetrukne skumbananer opp i hjernen min, men hvis jeg putter bladene i munnen så blir illusjonen brutt. Det er litt synd at det ikke alltid er samsvar mellom duft og smak..

Lakrismynte

Og her kommer litt juks til slutt. Lakrismynte smaker anis, men den er ikke egentlig en mynte. Den er ikke i slekt engang og burde ikke være medregnet her, men så var det navnet da..
Vi får se litt stort på det og være inkluderende selv om Lakrismynten slekter mer på Anisisop enn mynte.


Jeg har også skrevet et innlegg om mynte tidligere, med mer informasjon om for eksempel medisinsk virkning. Innlegget om mynte kan du finne her.

Dette ble i grunnen en liten repetisjon av urter jeg har omtalt tidligere. For at innlegget ikke skal bli for langt deler jeg opp urtene i urtehagen i flere bolker. Dette ble visst kapittelet for te-urter.
Neste gang skal vi se om det ikke blir mer krydder til maten.

Junihagen 2018

Junihagen i år ble så annerledes enn vanlig at det bare er til å smile fra øre til øre av.
Sommeren startet i mai og juni fulgte på med hetebølge og blomsterknopper som poppet lik popcorn i en varm kjele. Ut i blomst og ferdigblomstret i rekordfart. Det begynte nesten å vekke litt bekymring, men så kom en normaluke inn og avbrøt racerblomstringen med kjølig vær, masse vind, noen kraftige skurer og 4 graders skremmende nattekulde.
Alt stoppet opp og gikk inn i normal junirytme. Gresset vokste og blomstret i gult og hvitt. Humler og bier summet ekstatiske over den blomstrende plenen og bedene fikk tid til å hive litt etter pusten. Gartneren kunne ta fram hagesaks og spade uten å renne vekk og ett stykk løpsk hage kunne endelig tøyles og bearbeides inn i riktig form igjen.

Det ble beskjæring av innviklede klatreroser som hadde bestemt seg for å la brorparten av allerede grønne greiner død likevel, det ble stussing og formklipping av tuja, alperips og brudespirea, og det ble ren hekklipping av søtmispel, blankmispel og alperips.
Med en gang dette var gjort, kom også strukturen på plass igjen. Deretter ble stier og annet dekke fornyet med mer bark og kvist og alle bed fikk en real gjennomgang. Det som var ferdig blomstret ble klippet ned og nye støttepinner satt opp der det var behov.

     
I kjøkkenhagen ble nyluket jord dekket av friskt gressklipp og lykkelig kunne jeg registrere at maisen allerede hadde begynt å danne kolber og blomstre. I år skal det bli moden mais i Fagertunhagen. Det skjer ikke hvert år!




Den nye bønnebuen min fikk kjenne bønnestenglene slynge seg rundt armeringsrutene sine og sno seg helt til topps.

O salige lykke!
Endelig ser drømmen min om å høste bønner fra taket av en tunnel, ut til å bli en realitet.
Og når bønnene brukte juni til å vokse seg mot himmelen, så kan de trygt bruke juli til blomstring og generell tetting av tunnelen.

 Jeg dro fiberduken av kjøkkenhagekassen med kålplanter. De sto i spenn selv med alt slakk jeg hadde gitt duken. Så får jeg heller ta sjansen på kålfluer og kålsommerfugler. Det har knapt vært en snegle å oppdrive hittil i sommer, for ikke å snakke om bladlus, så hvorfor bekymre seg for kålen liksom?

Om den så blir invadert og besatt av larver, så får jeg heller by på det.
Her er det så mye som er bra at det er lett å være raus. Jeg plantet en abrodd midt i kassen for avskrekkende virkning og ringblomst mellom broccoli og knutekål bare for gøy.

I potetkassen har jeg latt ugresset gro. Ugresset er sitronmynte. Det skal høstes og tørkes og brukes i kryddermiks til fisk. Sitronmynten og jeg har målt krefter og det er kanskje unødvendig å si at mynten vant.

But if you can't beat them, eat them...




I pergolaen fikk jeg endelig gjort noe med den enden som har ventet på en dør. Det betyr ikke at jeg har gitt opp døren min, men at jeg har fikset et alternativ i påvente av endelig løsning.
Og den ble kjempefin syns jeg. Det er sikkert to år siden jeg begynte å tenke på en løsning med tau pyntet opp av stein, men det var for en annen plass i hagen. Plutselig falt ting på plass i hodet mitt og juterep ble handlet inn, mens urtehagen ble saumfart for egnede steiner. Med spikerbånd, gaffatape og skruer på på plass var det bare å begynne å måle opp. Det gikk mye tau!
Jeg var på nattåpent og fant en fargerik remse med steiner. Neppe noe jeg hadde tenkt på å kjøpe ellers, men da jeg holdt den opp så visste jeg med en gang at den røde stenen måtte bli utgangspunkt i hjertet jeg ville lage til kjæresten min - og til meg selv og alle som kikker innom og kjenner at de blir glade av å oppdage hjertet.
En bergkrystall som hadde flyttet rundt fra skuffer og skap, ligget en periode på tv'n for å ta stråling, og tilslutt fått en tilværelse langs utkanten av urtehagen, fikk æren av å være spissen i hjertet. Det ble bra.

Deretter laget jeg et par insektshoteller som jeg satte i pergolaen. Jeg tok til side egnede stilker av forskjellig tykkelse tidligere i våres da jeg klippet ned bedene etter vinteren. Det går veldig mye materiale når man lager slike, for det bør ikke være noe særlig slakk. Hvis ikke alt er tettpakket, sklir det fort ut igjen. Eller fuglene drar det ut. Jeg har kjøpt netting som kan festes utenpå, men vil kun bruke det hvis jeg må.


















I den store stauderabatten ble en av bronsebladene mine helt metalliske i fargen i juni. Jeg regner med at det skyldtes varmen og sola, men uansett årsak så ble hele planten flottere enn noen gang. Det så ut som jeg skulle ha spraylakkert bladene i bronse og gull. Når planten valgte å blomstre for første gang også, ble den fort en yndling i hagen.

En frimodig og troskyldig blå akeleie stakk hodet opp i Flammebedet. Det er helt feil og derfor helt greit. Men kun til den begynner å danne frø. Da er det opp med rot og det hele. Nå lever den farlig om dagen, men den står fortsatt og komplementerer de oransje og gule fargene i bedet.

Bak haugen brukte Klaseskumblomsten juni flittig med en overveldende brusende blomstring veltende ned over stubbene. På bildet er den på hell, men har fortsatt blomsterstandene på plass

Oldemorhagen var på sitt beste i juni med full blomstring på både pioner, geranium og marikåpe. Her surrer det flittig i humler og dufter deilig fra rosene. Revebjeller dukker opp her og der og sensommerens stauder står klare for tur etter det første store floret.

Utsikten fra kjøkkenvinduet har vært upåklagelig i juni, og ser ut til å bare bli enda bedre i juli. Både kjøkkenhagen og urtehagen ligger rett utenfor. Det tar kun et øyeblikk å stikke ut for og hente det jeg trenger til maten. Det gror så det knaker til tross for den intense varmen. Litt vanning må til, men forbausende lite, tross alt. Jeg dekker jorden med gressklipp og planter tett. Det hindrer nok mye avdamping og holder godt på fuktigheten.

 Juni 2018 kommer jeg til å huske som en spesiell sommermåned. Den måneden da hagen fikk smake på sydligere breddegrader og sneglene dro på ferie til fuktigere strøk.

På sonereise

Honningknoppurten har en blåfarge til å bli glad av

I år har moder jord lurt meg godt. Først begravde hun hagen i så mye snø at vi bikket 420 meter over havet - minst! Deretter tviholdt hun på snødekket til godt ut i mai.
Jeg slo fra meg deltagelse på 1000 åpne hager for det virket nesten umulig at det skulle bli bart, og for ikke å snakke om finnes blomster i hagen til 24. juni.

Men så endret alt seg nesten over natten. Varmen ble skrudd opp og solen låste seg i posisjon over hagen. Den siste snøflekken forsvant som dugg for solen. Krokus, tulipaner, snøklokker og påskeliljer spratt fram i en eneste bevegelse. De blomstret og visnet i rekordfart og ble uten videre avløst av forsommerblomstringen som hev seg på hetebølgen.

Små påskeliljer fra fjorårets blomsterpotter tittet fram mellom stubbene

Endelig ble det farger i hagen igjen

Jeg opplevde noe så sjeldent som at jeg kunne klippe gresset før 17. mai, bare én uke etter at den siste snøen hadde smeltet bak huset. Duften av nyklippet gress, varm sol og narcisser, det var knapt til å tro!

Det ble ikke så mange buketter inn i huset med narcisser og tulipaner i år, men det skyldtes at vi knapt var inne i det hele tatt i blomstringsperioden.

Av gammel vane holdt jeg igjen utplanting av georginer til etter 17. mai, men da klarte jeg nesten ikke å holde dem i sjakk på verandaen lenger.
De toget ut på plenen og stupte inn i blomsterbedene, ivrige etter å bli med på den uvanlige sonereisen til et klima litt nærmere deres Sør-Amerikanske røtter.

I fjor rakk bare en brøkdel av georginene å blomstre, derfor var de fleste umerket i forhold til farge i år. Foreløpig har kun én blomst sprunget ut. Det har rosa blomst og står i flammebedet - typisk!

Basilikumen ble satt i potter utendørs og kjøkkenhagen ble frodigere dag for dag. Bønnene blomstret og små bondebønner lovet muligheter for god avling videre i sesongen.

Bondebønner sådd inne i mars blomstret allerede ved utplanting. De dufter deilig om kvelden.

Små bønner under utvikling i varm forsommersol

Ungene brukte pergolaen som treningsapparat for pull-ups i forskjellige varianter mens vi voksne snekret tak over verandaen og satte opp drivhus.

Mai bikket juni med lilla Alliumkuler svevende rundt i bedene og hvite snøballer dinglende langs gjerdet. Syrinen så ingen grunn til å vente til sommeravslutningen på skolen, og vips duftet det syrin over hele hagen. Syrin hele dagen og grillmat hele kvelden.
Jeg hadde aldri gjettet at blomstringen skulle ligge tre uker foran skjema i det juni omfavnet oss denne sommeren. Med tanke på den snøtunge vinteren og sene våren virket det nesten magisk. Som en tidsreise, eller sonereise nedover i sonekartet. 

På et tidspunkt var det lilla kuler i nesten alle bed. 

Her blomstrer snøballbusk og syrin (i bakgrunnen) minst 3 uker før normalt

Et par snøballer og noen løse blomster klistret til bladverket. Et dryss av snø i sommervarmen

Noen er det verdt å sette seg på huk for,  så som Brunstorkenebb Geranium Phaeum

Akeleiefrøstjerne får gjerne lus i matchende farge, men bank i bordet, denne ser ren og fin ut

Akeleiene får frø seg som de vil og danser seg lett gjennom bedene

Judaspengene er fortsatt grønne. Det er ikke lenge siden de farget bedene lilla sammen med Alliumen

Martagonliljene som jeg fikk av en bloggvenn for noen år siden blomstrer trofast

Kongen på haugen er Bagera. I bakgrunnen velter Klaseskumblomstene ned over kabbene.

Dette har vært en rar start på sommeren. Masse vinter, nesten ingen vår og rett på høysommer i mai. Men nå har været stabilisert seg på normalen, tror jeg. Nå er det greit med klær på kroppen igjen og basilikumen hakker litt tenner ute.

Hagen står i full blomst og jeg har skjønt at jeg kan være med på 1000 åpne hager likevel i år.
I en måneds tid fikk jeg oppleve å bo i en langt mildere klimasone, men nå er vi nok tilbake i H6/H5. Det var en artig og ikke minst deilig opplevelse som jeg gjerne prøver på nytt om sjansen skulle by seg.