Den store hengebjørken

Jeg har lyst til å fjerne den store hengebjørken. Den som står midt mellom kjøkkenhagen og urtehagen.

Den er egentlig veldig fin. Den har to stammer og lange hengende bjørkeris som dingler over urtene. Den danner et naturlig tak og skaper høyde i hagen. Fuglene flyr inn og ut mellom greinene og kattene klatrer så høyt de tør i sin lek, på jakt etter spenning. 
Så langt er alt vel, men bjørken påvirker hagen både positivt og negativt. Selv om den bidrar masse til dyre- og insektlivet i hagen, så legger den også kjepper i hjulene for både urter og grønnsaker. I tillegg tar den vårsolen litt tidlig fra den sørvendte verandaen, og det er ikke greit når man bor på et sted hvor åsen sluker solen allerede klokken åtte om kvelden.
Nei, da blir man litt desperat etter å ta vare på alle solstråler. Og det gjelder vel både meg og urtene mine. Og om ikke skyggeeffekten skulle være nok, så har den et voldsomt invaderende og tørst rotnett. Den har nå stukket røttene sine opp i samtlige kasser både i urtehagen og kjøkkenhagen. Der bruker den tiden flittig på å suge til seg av alt den finner av fukt og godsaker. Det hjelper ikke at jeg kuperer røtter så sevjen spruter om våren. Den lager nye før jeg får snudd meg.

Jeg håper at jeg ikke kommer til å angre meg. Det mangler ikke på trær hverken i hagen eller utenfor. Fuglene kan sitte et annet sted. Det samme kan alle de tusenvis av bittesmå skapninger som sikkert har bjørken som sitt eget hjem og spiskammers. Best å ikke tenke så hardt på dem akkurat nå.

Det stakkars fine bjørketreet må altså ned, men jeg har planer om å nyttiggjøre meg hele treet. Ingen ting skal gå til spille. Alt riset er det fint å lage hagepynt av. Dørmatter også, om jeg skulle få ånden over meg. Bjørk råtner så sakte at dørmattene blir riktig holdbare. Eller jeg kan bruke riset til å flette en karm rundt åpningen til kvisthulen min...
Jeg vil uansett spare noen lange biter av stammene til bruk i hagen. Akkurat hva de skal brukes til har jeg ikke fundert ut enda, men det dukker nok plutselig opp en idé i hodet mitt.

Stumpene skal få stå igjen med litt høyde.
Med en plate på toppen kan det bli et fint bord for en stor krukke eller flere små.
Resten blir nok ved, og skulle det bli igjen noe brask går det i kompostkvernen og resirkuleres i hagen. Så gjør den fortsatt nytte for seg i noen år til, den store bjørken.

Vi tar den ned før vårsolen tiner bakken. Når livet vender tilbake til Fagertunhagen om en måned eller to, er den borte. Lyset blir litt skarpere for sitrontimian og mynte. Solen kommer til å bade dem med varme stråler hele dagen. Røttene vil kjenne at det stramme grepet fra bjørken begynner å slippe taket. Langsomt vil de oppdage at kampen om vann og næring er over. De er endelig enerådende i kassene sine igjen. Det var slik det skulle være. Stekende sommersol på aromatiske urter. Sol på verandaen og sol i hjertet.

Jeg håper det betyr at både grønnsaker og urter vil vokse seg store og robuste. En bugnende urtehage full av dufter og smaker er det jeg ønsker meg. Knasende sprø knutekål og søte erter i grønnsakshagen. Minimais og blå poteter. Ja, og mer sol på verandaen mens jeg venter på sommeren.