Roser i krig og harmoni

På 1400-tallet var det periodevis borgerkrigs-lignende tilstander i England. Kampen sto om Englands trone og hovedmotstanderne var huset York og huset Lancaster. I ettertid kalles dette rosekrigene fordi begge partene hadde en rose som sitt symbol.

Lancasters røde rose

Yorks hvite rose

Når jeg leser om de historiske rosene, er det morsomt å finne ut at litt av historien fortsatt eksisterer i min egen hage. Ikke at det er krigerske tilstander her, men jeg tror derimot at jeg har samlet krigssymbolene i fredelig sameksistens innenfor hagegjerdet.

Rosa alba suaveolens 'Kystkvitrose'

I fjor plantet jeg Rosa alba suaveolens 'Kystkvitrose'.
Det er en gammel, hardfør rosesort med doble til lettfylte blomster som dufter deilig. (Suaveolens betyr velluktende)
Dette er i følge litteraturen rosen som slekten York brukte som sitt symbol under Rosekrigene i England.
Rosen har også blitt brukt til produksjon av rosenolje i Iran og Bulgaria.
Den er en god kystrose, men jeg satser på at den vil like innlandsklimaet her på Fagertun også.
Den skal ha kraftig vekst og blomstre godt på mager jord. Rosebusken kan bli drøyt 2 meter høy og er engangsblomstrende, men med langvarig flor. Foreløpig er den liten, men den blomstrer fint og ser ikke ut til å ha tatt noe skade av årets tøffe vårvinter.

For et par - tre år siden fikk jeg en rot av en vakker rødrosa rose av søsteren min. Den hadde ikke noe navn, men etter å ha lett på nettet og i bøkene mine, så tror jeg ganske bestemt at det må være Provinsrosen. Det vil si Rosa gallica 'Splendens'.
Rosen er en variant av Rosa gallica officinalis som antagelig er den eldste rose i kultur. Denne gallicarosen mener mange at var Lancasterslekten sitt symbol. Hvis jeg ser litt rundt på det, så er altså dette rotskuddet jeg fikk en etterkommer av Lancasters røde rose.
Det er jo en fornøyelig tanke.

Kveldsrunden

Pion 'Bowl of Beauty'

I går kveld tok jeg en runde i kveldshagen etter en lang dag på jobben. I lav kveldssol hilste jeg på dagens nykommere og registrerte at den vakre valmuen som jeg hadde sett nyutsprunget før jobb, allerede var blitt en frøkapsel.
Livet er en runddans i høyt tempo om dagen. Jeg prøver å få med meg alt jeg rekker, og sparer øyeblikk med kameraet til vinteren igjen fryser hagen og legger alt i dvale.

Ovenfor er en pion som jeg delte og flyttet i høst. Den blomstrer fint, men spinkelt. Blomstene er mindre enn de pleier. Kanskje den tar seg opp til neste år? Vakker er den uansett.

Iris hollandica

Kveldens overraskelse var en Iris som jeg tror må ha vært en bonus fra høstens knoll- og løkplanting. Jeg kan ikke huske å ha kjøpt den... Det er alltid hyggelig med nye planter når man minst venter det.

Pionvalmue

I våres sådde jeg noen tettfylte valmuer fra en gammel frøpose. Jeg har hatt den liggende i mange år. Hele tiden har den blitt lagt til side fordi den inneholdt frø i fargeblanding. Jeg er nok litt redd for ukontrollerte blandinger...
I vinter ble jeg imidlertid så inspirert av å se valmuer på den ene bloggen etter den andre, at frøene ble drysset ut i såjord og gitt en sjanse allikevel.

Resultatet har blitt massevis av bustehoder i rødt, hvitt og nesten sort. De har ikke gruppert seg etter farge. De holder ikke på kronbladene sine. De vokser ikke på noen måte rett. 

Men - de gir et vell av frodig tilfeldighet og glade overraskelser!

Den fineste blomsten på runden min var imidlertid min yngste datter. Ikke riktig i full blomst enda, med i lovende knopp. Hun har æren for høyre side av kvisthulen og jeg håper at den gryende hageinteressen hennes også vil slå ut i full blomst en vakker dag.

Nå skal jeg ha resten av ferien min for i sommer.

Hagen blomstrer og været ser lovende ut.

Åhhhh så deilig :)

Veggene i urtehagen

Nå har jeg begynt å plante til palleveggene i urtehagen. Jeg har holdt meg til urter og noen frøplanter av Stemor som jeg fant i en urne fra i fjor. Nå snakker vi ikke dyp jord, så jeg regner med å måtte vanne en god del. Pallene kommer gradvis til å råtne, men det er del av prosessen. Veggene var raske å sette opp, gratis og midlertidige. Kanskje holder de et par-tre år, kanskje ikke.

Ringblomst

Foreløpig har jeg fylt hyller (ikke på langt nær alle) med timian, sar, sitronmelisse, rosmarin, agurkurt, ringblomster, blomkarse, kruspersille, signetfløyelsblomst, stemor , ruccola og etasjeblomst.

Nå er vel ruccola strengt tatt en salat mer enn en urt, men siden den første sådden i kjøkkenhagen ble spist av andre før jeg kom til, så prøver jeg en omgang på øverste rad i pallene. For ordens skyld så har ruccolaen fått pallplass nærmest kjøkkenhagen, så jeg tror den er ganske fornøyd. (Den spirer i alle fall helt fint!)

Signetfløyelsblomst og blomkarse

Etasjeblomst er helt klart ikke en plante egnet for et palleliv, men det skal den heller ikke behøve. Jeg sådde nemlig disse staudene i våres og de skal ned på bakkenivå til høsten. Nå er de så spinkle at de klarer seg fint med begrenset plass.

Signetfløyelsblomsten heter 'Tangerine Gem' og smaker av appelsin og sitrus. Den har jeg ikke hatt tidligere, men har blitt veldig begeistret for den nå. Fin både i salaten og i te.
Nå ligger det allerede blader til tørk på kjøkkenet for vinterens forråd:)

Bli med inn i bedet, da vel!

Bedene mine kan stort sett oppleves fra mange kanter, og aller helst fra innsiden. Bildet over viser bare en overfladisk del av staudebedet, men blir du med inn på stiene så kan vi leke gjemsel og glemme tiden...

Den gulbrokede Kornellen lyser opp og speiler fargen sin i Marikåpe og Hosta. Prydsvineroten velter ut på stien og strekker seg etter Marikåpen på andre siden. Men vi kommer fint fram.

'Jeg ser dere nok', sier Totenvikrosa, som har klart å vokse seg helt inn i kvisthuleveggen nå.

Aruncus dioicus - En rent hvit Skogskjegg som ligner Astilbe.

Vi tar en annen sti og hilser på den hvite, slørlette Skogskjeggen. Den fikk endelig fikk lys og plass i år fordi naboen måtte kuttes ned etter vinteren. Nå lyser den opp helt bakerst i bedet, og er veldig populær hos humlene.

Vi fortsetter bortover hellene og hører det knaser litt i Krypfredløs som også har sneket seg ut i stien. Fredløsen tåler fint litt tråkk. De er overivrige og jeg klipper fram hellene rett som det er. Fort og greit. Fredløsen bare nikker blidt med de gule blomstene sine og slår nye røtter.

Her kan vi egentlig gå rett igjennom, men Hurdalsrosen har visst tenkt å breie seg noe veldig etterhvert. Jeg legger heller om stien enn å begrense rosen. Nå må vi huke oss ned eller risikere å ripe oss opp for å fortsette.
På uthusveggen kan vi se insektshotellet jeg laget i våres. Lurer på om noen vil flytte inn der til vinteren?

Inne i obelisken vokste det en rose i fjor... Maiden's Blush...
Men den enes død, den andres brød. I år får skjoldbronsebladene mer plass å breie seg på.

Huker vi oss ned her, er det ingen som ser oss. Vi derimot, har mye fin utsikt synes jeg :)

Kom så går vi andre veien i stedet. Se på den blå Jonsokkollen. Den krabber rundt og fyller tomrom i bedet, den også. Midt i bildet er det Kryptimian mellom hellene. Det dufter deilig når vi passerer.

Her går vi fra rent og lyst til helt mørkt. Rosekragen har dekorert Blærespireaen så den ikke skal bli dyster...

Ser du den høye obelisken rett til venstre for midten?
I fjor var den dekket av en rose (Frühlingsduft) som nådde høyt over toppen. Det er såvidt litt liv nede ved bakken nå, men jeg vet ikke om den vil komme seg igjen.

Jeg tror vi tar kvelden nå. Vi kan heller leke videre i bedene senere. Det er fortsatt mye utsikt fra innsiden å utforske.

Tre hardføre roser

Rosa pimpinellifolia 'Totenvikrosa'

Når man bor i en tøffere klimasone så lærer man seg kanskje lettere å sette pris på hardføre roser. Det er kjekt å ha noen man kan stole på, uansett hvordan vinteren skulle bli.

Heldigvis så finnes det skikkelige tøffinger blant blomstenes dronninger. Det er ikke slik at roser behøver å være vanskelige eller kreve mye stell. Det kommer helst an på hvilke slag man velger, tror jeg.

-Og kanskje er det lurt om man klarer å se skjønnheten i det enkle og nyte blomstringen når den er der, om så bare for tre korte uker...

Totenvikrosa er en  yndig og velduftende rose med navn fra nabokommunen her. Totenvika er et lite tettsted ved Mjøsa. Nærheten til den store innsjøen gjør klimaet der betraktelig bedre enn her på Fagertun, men Totenvikrosa fikser både kuldegrader, tele og sen vår. Eksemplaret mitt har bare hatt én vinter på Fagertun enda, men det er til gjengjeld den tøffeste vinteren på de fem årene jeg har bodd her. (For plantene vel og merke. Jeg syns vinteren for tre år siden med minus 37 grader på det verste, og over en uke i strekk med under 30 kuldegrader, var ganske heftig!)

Totenvikrosa er en Pimpinellifolia-rose og Rosa Pimpinellifolia er en av villroseartene i Norge. Den har mengder av små hvite, doble roser på tornete stilker. Rosebusken blir over meteren høy, men ikke særlig mer. Om høsten får den mørkebrune nyper.

Totenvikrosen min titter inn mellom greinene i kvisthulen. Til neste år når hun nok helt inn og kan fylle litt av huleveggen.

Hurdalsrosa er en annen tøffing i hagen. Den ble hentet til Norge av en prestesønn fra Hurdalen, og spredte seg via slekt og naboer fra prestegården både sørover og nordover langs Mjøsa.

Hurdalsrosa er en albarose. Det er en gruppe veldig gamle hageroser som også går under navnet prestegårdsroser. Hurdalsrosa kan bli flere meter høy og er et nydelig syn i full blomst. Dessverre så dufter den ikke, men med naboer som kan ta seg av den saken så går det så fint så.

Samplanting av Hurdalsrose og Duftskjærsmin er en vidunderlig kombinasjon av blomstring og velduft. Selv om Skjærsminen ikke er så glad i å stå i vase, så må jeg bare ha disse to sammen inne. Himmelsk, ingen tvil!

For første gang har jeg imidlertid hatt litt vinterskade på noen av Hurdalsrosene mine. Ikke dramatisk, men jeg har måttet skjære vekk en god del dødt etter vinteren. Hmm...

Rosa Rugosa 'Louise Bugnet'

 Den tredje hardføre skjønnheten som blomstrer her akkurat nå er søsteren til Thérèse (hun rosa, du vet), nemlig Louise Bugnet. Knoppene starter som helt rødrosa, for så å sprekke opp i hvitt. Deilig duftende og halvfylte med mørke blader. En nydelig rose som er foredlet fram i Canada.

Juli i hagen

Endelig begynner blomstringen å komme igang for fullt etter den lille pausen. Når Geranium 'Patricia' først slår ut, er sommerens blomstring sikret. For denne damen gir seg ikke med det første. Hun vokser og blomstrer til langt på høst. Jeg har delt henne mange ganger og hun stråler i sin skarpe rosa/lilla farge flere steder i hagen. Fargen på bildet her yter henne slett ikke rettferdighet. Hun er bare ikke så fotogen i sollys... 

Iris i blomstereng og nyutsprunget solbrud

Jeg fikk Iris av en nabo av søsteren min for flere år siden. Jeg vet ikke hva den heter, og det tok sin tid før jeg begynte å like fargekombinasjonen. 

Nå skal den flyttes fordi den står i et bed som må gjøres helt om. Den står nærmest i en blomstereng akkurat nå, med prestekrager, akeleier, strå og honningknoppurt. Ikke direkte ryddig, men ganske så pent. Jeg venter klokelig med flyttingen til etter blomstring.

Noen riktig fargesterke sjarmører er de nesten selvlysende, varmgule solbrudene mine. De er noen ordentlige bustetroll i det de springer ut. Etterhvert vil kronbladene henge ned og det blir mer orden i rekkene...

En gammel Rugosa-rose og Geranium 'Johnson's Blue'

I bedet mot øst begynner det å bli riktig romantisk nå. Og romantikken bare øker uke for uke. Der blomstrer peoner, lupiner, stjerneskjerm m.m. sammen med disse to deilighetene. Rugosarosen fordi den dufter helt himmelsk og geraniumen fordi den er så vidunderlig blå. Snart får de følge av riddersporer og revebjeller også...

Dette bedet har jeg utsikt til innenfra og det er det første jeg ser hver morgen når jeg kommer ned trappen fra annen etasje. 

I kjøkkenhagen trives jordskokkene i en hel kasse for seg selv. De vokser så det knaker og blir snart høye som en skog. I en kompostbinge krangler tre gresskar om plassen. Det virker som to av dem prøver å rømme. Den ene over i en sølvbusk og den andre ned i potetfåra...

Jeg har laget meg et kattehinder i to av kassene som jeg tror er ganske virkningsfullt. Litt armeringsjern med 'pigger' etter pergolaen er praktisk dandert i kassene og skal virke avskrekkende mot hopping, dansing og det som verre er. Supplert med noe bjørkeris virker det til å fungere mens jeg  venter på at grøden selv fyller ut plassen sin.

Salat i blanding, reddiker og rødbeter, gulrøtter og tilslutt blå poteter.

Potetene stakkars har jeg klemt inn bak kassene så de danner en lang rad langs gjerdet. Jeg skulle nok absolutt ha utvidet kjøkkenhagen en smule...

Sitron Verbena og Blomkarse 'Whirlybird Mahogany'

I urtehagen har jeg satset på gjenbruk av konfirmasjonens levegger i palleform. Jeg har snekret dem sammen og såvidt begynt å plante i hyllene. Foreløpig har Ringblomst, Signetfløyelsblomst 'Tangerine Gem', Sommersar, Sitronmelisse og Agurkurt fått hylleplass sammen med Blomkarsen. 

I dag hentet jeg et gammelt vindu i uthuset og satte som beskyttelse foran Sitron-verbenaen. Den har jeg allerede høstet mye fra og nå trenger den nok litt ly og varme for å komme seg igjen og produsere nye blader.

Jeg liker ikke helt at pallene er så nye og gule i treverket. Jeg gleder meg til de blir sølvgrå. At de ikke er evigvarende er helt greit. Det er egentlig noe ganske annet jeg vil ha rundt urtehagen. Jeg ser for meg stolper slik som i pergolaen med armeringsnett på. Det vil bli høyere, men ikke skygge så mye. 

Fordelen med pallene er at de var gratis, kjappe å sette opp og nyttige å plante i. De skapte umiddelbart en riktig urtehagefølelse. Jeg liker egne rom i hagen.

Her har jeg igjen å lage stien inn til kvisthulen. Foreløpig ligger det noen heller der litt hulter til bulter.
Til venstre i bildet er kanten av uthuset. Bak der har jeg endelig fjernet en gammel rusten tomannshuske og fått festet porten etter mamma og pappa. (De har en nyere nå.) Den gamle kjerren er etter en gammel dame som bodde her før. Hun hadde en ku og en kalv i uthuset, og gikk daglig med kjerren og slo gress i grøftekantene til dyrene. Det var andre tider det...
Jeg gravde ferdig stykket fra og med stien og inn til uthusveggen i går. Bare jeg får laget kanter på stien nå så blir det ferdig.

Her har jeg laget ferdig stien midt i bildet i dag. Det grønne er kvistkutt med bladverk på. Det blir nok brunt snart. Jeg tok bildet oppe fra balkongen. Da er det lettere å få oversikt. Jeg må bøye av kanten på plenen til høyre, ser jeg. Den er visst ikke helt god...

Jeg gleder meg til syrinene i bakkant av det store staudebedet skal vokse seg store og skape le mot nordavind og innsyn/utsyn, men jeg må nok smøre meg med tålmodighet en stund til :)

Og den som var en sommerfugl...

... eller et annet nektar- og pollenhungrig insekt. (Sommerfugl høres bare litt hyggeligere ut.)
Tenk hvilken lykke å gå inn for landing i en nyutsprunget valmue. Uberørt av andre insekter og fortsatt krøllete i kronbladene. Det er ikke lenge siden knoppen brast og nå blafrer det i silke og pudder .

Jeg lurer på om insektene er så travle som det ser ut som, eller om de tar seg tid til å nyte. Her hadde jeg glemt å jobbe i alle fall... 

Fascinerende vakkert der inne.