Pergola - del tre

Det tok sin tid, men nå står endelig pergolaen på egne spyd langs hekken på Fagertun. Foreløpig ser den litt stusselig ut med jord og søleflekker oppover armene i alle retninger. Bare fronten ble børstet og beiset i hui og hast for å legge til rette for armeringsnettet, som har ligget og laget ruter i plenen helt siden den ble grønn i vår.
Hver gang gressklipperen har kommet fram har jeg brukt et par sekunder på å minne meg selv om at det neppe er lurt å klippe over nettet (selv om det ligger ganske flatt - tre oppå hverandre). Deretter har jeg måttet overtale en unge (en lang en helst) til å bli med meg og bære de store flakene ut av hagen og legge dem i innkjørselen. De er forbausende tunge også. Tre i slengen er to for mye.

Inngangen i pergolaen blir litt annerledes enn den var i gamlehagen.
Her har jeg åpningen i langveggen rett vis à vis verandaen min. Akkurat på dette stedet har hekken et hull hvor noen planter har dødd. Dette har jeg tenkt til å utnytte etterhvert...
Haha, jeg går aldri tom for idéer til videre prosjekter, og hullet i hekken er et av fremtidens.

Jo altså...
Om du tenker deg at du visker ut døde greiner, gress og ugress i åpningen på bildet her... så har jeg lyst til å snekre en liten platting. Jeg tenker at åpningen i pergolaen vil dra en ut mot kanten av skråningen, men jeg vil ikke bare ut til kanten, jeg vil over kanten. Jeg vil at plattingen skal henge ut over skråningen. Den behøver ikke være stor, bare romslig nok for to stoler. Utsikten er dammen nedenfor skråningen. Det vil si... Utsikten gror igjen for øyeblikket, men det kan heldigvis en sag fikse relativt fort.

Høres det ikke spennende ut, kanskje? Med kveldssolen over dammen og dansende døgnfluer i luften kan det bli en annerledes sitteplass i hagen. Om enn ikke i år, tror jeg...

Det første som skal på plass nå - ja, til og med før jeg vasker og beiser ferdig pergolaen - er blomsterbedet.
Nå har jeg hatt blomster i potter på vent altfor lenge. De har for lengst suget opp all næring som var i jorden og står på stedet hvil og ser litt stusseligere ut for hver gang jeg kikker på dem.
Selvfølgelig burde de fått mer næring og til og med blitt ompottet, men så er det liksom så lett å bare vente på at plassen blir klar da... Huff, jeg burde skamme meg!



Jeg skal ha bed langs hele langsiden mot huset. Det skal bue ut fra hver side av åpningen. Fargene skal være intense røde, orange, gule og purpur. Et skikkelig flammebed som forhåpentligvis kommer til å skille seg klart ut fra de andre bedene mine.
Jeg har noen røde prydbønner som står og slenger på verandaen. De var mange, men siden sneglene gaflet i seg vennene deres i kjøkkenhagen, så måtte flere tre inn som erstatninger der.
Jeg burde snart lære at å så bønner ute er håpløst med snegler i nærheten! De står klare i slimet sitt og gaper i det bønnespirene troskyldige titter over jorden. Ingen blir spart. Det hjelper ikke om du er gul voksbønne, grønn eller purpurfarget. Sneglene ELSKER bønner! (Og nest etter bønnene elsker de salaten min, dessverre...)
Jeg har også røde blomstererter, villvin, rød geum, solhatt, dagliljer, akeleier, peoner, valmuer og masse mer i furtegjengen på verandaen. Forhåpentligvis blir de så overrasket når de endelig får et bed å flytte ut i at de kvikner til igjen av ren fryd over å kunne strekke på de sammenklemte røttene sine.

Pergolaen går fra uthuset til urtehagen.
Akkurat nå har jeg et parallellprosjekt på gang i urtehagen. Den skal nemlig få et midlertidig gjerde av paller som jeg planter i. Men det kan jeg vise mer fra senere...

Nå er jeg inderlig fornøyd med å ha fått opp pergolaen. Jeg fikk hjelp i innspurten av sønnen min og foreldrene mine. De satte av en hel dag til dette alle tre! Kjempesnille er de:)

Til helgen skal jeg starte fjorten dager med ferie. Og turen går rett over dørstokken og ut i hagen! Det passer meg perfekt.
Jeg må bare se å få redigert litt på værmeldingen først. Alt dette regnet er det sikkert plass til på senhøsten en gang. Nå vil jeg heller ha deilig sol og sommervarme:)