Hageprosjekter 2019 - Barkdekke på gressplen

Den enkleste måten jeg lager stier og annet dekke i hagen, er ved å legge bark på plen.

Her er urtehagen med sitt barkdekke

Det har jeg gjort i urtehagen, gjennom flere blomsterbed og på baksiden av uthuset.

Pergolaen har også barkdekke, men her gravde jeg vekk plenen først. Ikke fordi det hadde noe å si for selve dekket, men fordi jeg ønsket å senke "gulvet" slik at jeg fikk større takhøyde. 

Innsiden av pergolaen har fått et dekke av kvistkutt og litt bark

Barkdekket holder seg fint i mange år, men det er likevel nødvendig med litt påfyll nå og da. (Dette avhenger nok mye av hvor raus man er med barken første året.)

Egentlig er det ikke bare bark jeg benytter. Jeg kutter også opp alt jeg har tilgang på av kvist og småtrær, og legger dette ut på stiene.

Til slikt arbeid bruker jeg kompostkvernen min. Den maler ikke opp kvisten til flis, men kutter alt i 3-4 cm lange biter.

Ved å lage dekkmaterialet selv sparer man en del penger og selve dekket varer også litt lenger.

Det skal dog mye kvister til for å lage store mengder med kvistkutt.

Sti gjennom den smaleste delen av hagen.

Bak uthuset. Her kan de nye gjessene mine trampe rundt uten å få grønske på svømmeføttene.

 I juni byttet jeg ut plenen i kjøkkenhagen med fast dekke. Dette fordi jeg rett og slett var lei av å kjøre gressklipper rundt alle kassene mine. Det er viktig at hagen er praktisk og lett tilgjengelig, så irritasjonsmomenter bør man kvitte seg med, tenker jeg. Hvis det er et overkommelig arbeid da, vel og merke...

Det meste av kjøkkenhagen fikk betongheller, men den delen som ligger bak urtehagen fikk barkdekke. Det samme fikk den smale plenstien mellom urtehagen og drivhuset. Denne stien som kommer ut gjennom flammebedet i den andre enden.











Å legge barkdekket rett på plenen har to store fordeler. For det første er det arbeidsbesparende, og for det andre blir underlaget mye fastere enn det blir om man graver vekk plenen først.
Jeg graver likevel litt... 

For å sikre at det ikke skal komme opp noe fra plenen i kantene, fjerner jeg gresstorven akkurat langs kanten. Det er ikke nødvendig, men noe jeg gjør for å gardere meg mot et mulig senere strev.
Jeg bruker en kantskjærer og stikker kantene et lite stykke inn. Deretter snur jeg kantskjæreren i 90 graders vinkel og tråkker raskt noen tverrsnitt med jevne mellomrom. Dette er fort gjort og så kan jeg lett stikke en flat spade ned i sporet etter kantskjæreren og bende opp plenbiter fra kanten.

Akkurat bildet over er et litt dårlig eksempel, for her hadde kantskjæreren knekt, så den venstre kanten ble en del videre enn nødvendig. I kjøkkenhagen fylte jeg også på litt sand i sporene etter plenen. Det gjør jeg ikke til vanlig, for når jeg skal lage kanter til stier så er det fint å ha et søkk å legge kantmaterialet ned i. Da ligger det veldig stødig.

Bare husk at plenbitene som fjernes ikke er avfall. De omdannes til den fineste jord hvis de stables opp ned på hverandre og dekkes til av f.eks. aviser og gressklipp. En sesong i stabel og så er det klart for tilplanting. En ypperlig måte å lage nye bed på.

Når plenkantene er fjernet, dekker jeg all resterende plen med våte aviser.
Jeg sørger for at laget blir heldekkende og uten gliper. Det er viktig at avisene vætes for at de skal ligge tett mot plenen. Dessuten flyr de ikke avgårde med vinden når de er våte. Når hele området er tapetsert med nyheter, er det bare å rulle ut en barkduk.

Disse kommer i forskjellig kvalitet. De tykkeste dukene er best, men det er også mulig å legge dobbelt lag av en tynnere duk.
Min erfaring er at planterøtter lettere trenger gjennom vevde duker, men at disse dukene er ganske kraftige.

I kjøkkenhagen ble det en dobbel løsning. Det ble en vevd duk, fordi den er slitesterk, med en tynn duk oppå til å hindrer røttene adgang ned i underlaget.
Vanligvis nøyer jeg meg med ett lag, men akkurat her i kjøkkenhagen er det mye trafikk, både med og uten trillebår, så da valgte jeg å gå for en sterkere løsning.

Jeg festet duken tett inntil kjøkkenhagekassene med stiftemaskin. Dess mindre sprekk mellom barkduk og kasse, dess mindre risiko for at frø skal trille ned for så å spire opp langs kassene. Det er viktig at det er litt slakk i duken når den festes slik.

Der hvor barkdekket ikke grenset mot kjøkkenhagekassene laget jeg sti-kanter oppå duken. Det vil si inn mot kompostområdet og langs stien gjennom Flammebedet. Slike kanter bør være såpass høye at barken butter i mot og ikke velter over. Jeg bruker gjerne steiner eller trestammer og stokker som kantmateriale.

Når duk og kanter er på plass gjenstår bare det morsomste. Da er det klart til å tømme bark (eller kvistkutt) utover og jevne det til. Det går fort og resultatet er klart med en gang. Et passe mykt og fast underlag er på plass. Barken vil sette seg ganske fort, spesielt om den blir våt av regn eller vanning.

Barkstier varer ikke evig. De holder seg gjerne fine i noen år, men etter hvert vil barkdekket begynne å omdanne seg og flere og flere frøplanter vil ønske å vokse i dekket. Disse er lette å nappe vekk på grunn av duken under. Ofte er det imidlertid stauder og andre prydplanter som frør seg i barkdekket,  og da er omplassering tingen.

Her har jeg fjernet bark fra en gammel sti. 

Jeg har hatt slike bark- og kvistkutt-stier i opp til 8 år før jeg har skiftet dem ut. Men da har de også blitt ganske grønne. Å bytte ut dekket er lettere enn å anlegge det. Da er det bare å måke opp den sorte barkjorden (for da har den omdannet seg nesten til jord) og enten bruke som dekke i bed eller blande i komposten hvis det er for mye tilvekst i den. Barkduken og kantene ligger selvfølgelig igjen og så er det bare å helle utover ny bark.

I og med at det begynner å gro i barkdekket med årene, hender det at stiene mine blir smalere. Der det er bunndekkere som kanter stien så liker de å vandre inn. De er imidlertid veldig enkle å dra unna. Den største grunnen til at jeg lar stiene gro igjen er ikke at det er vanskelig å fjerne plantene, men at jeg liker at de breier seg. Det skal jo tross alt være stier og ikke gangveier. Men innimellom tar jeg en sjau og finner fram igjen den opprinnelige stien før den får leve sitt eget liv noen nye år.

Nedenfor ser vi området som er det neste som står for tur når det gjelder sti-rensk.
Kanskje til neste år?
Det første bildet er fra området ble endret fra plen til bed i 2013. Det andre bildet er fra i år. Det ser ut til at alt har vokst bortsett fra stien.

Ny sti med tre alperips til venstre og sølvarve til høyre. Resten er gressklipp.

Her har alperipsen fått kulefasong og selskap av krypjonsokkoll som renner nedover steinene for å møte sølvarven.

Nå møtes straks sølvarve og Krypjonsokkoll. Hele området blomstrer frodig, men stien er bare en smal stripe. Det er sølvarven som har vandret mest. Den er jo også på listen over uønskede hagevekster nå. Litt trist synes jeg, for selv om dette bildet kanskje kan tolkes som det motsatte, så er den enkel å kontrollere i hagen her.
Vel. Det blir en opprydding etterhvert, men foreløpig er både jeg og biene fornøyd med arrangementet slik det er ;)