Hageprosjekter 2019 - Nettingrammer for å beskytte kålplanter og gulrøtter

 Jeg har dyrket kålvekster både med og uten beskyttelse tidligere. Noen år går det helt fint. Et år rakk jeg å høste all broccolien før angrepet kom. Et år ble bare kjøkkenhagen angrepet, mens all svartkålen som sto i stauderabatten bak huset ble oversett. Jeg satte selvfølgelig kål i blomsterbedene året etterpå også, men da hadde nok de glupske larvene skjønt at de hadde blitt lurt året før, så de knasket i seg alt som fantes av kålplanter uavhengig av hvor de vokste. Jeg har forsøkt å sette stiklinger av Abrodd i kålkassene også. Abrodd skal visstnok skremme kålmøll og kålsommerfugler med duften sin, men den gang ei...

Fiberduk over kassene er det eneste jeg har god erfaring med, men jeg synes det er så stygt! I år har jeg derfor gjort et forsøk med nettingkasser rundt kålplantene.
Og ikke bare over kålen, men også over gulrøttene. Høye nettingrammer over kålen og litt lavere rammer over gulrøttene. Gulrøttene har jeg aldri pleid å beskytte, men de ble angrepet av gulrotflue i fjor - for aller første gang -  og resultatet var kjempesørgelig. Store og lange, men akk så markspiste gulrøtter var ikke noe alternativ til middagen.

Nettingkassene er laget av fire løse vegger kledd med sort myggnetting, samt et tak av myggnetting som holdes på plass av en list i hver ende og borrelås.

Veggene tres ned på kassen ved hjelp av påskrudde beslag nederst, og låses deretter sammen øverst.

Nettingen som er stiftet stramt på rammen henger litt nedenfor kassekanten. Det hele er enkelt å sette sammen og ta fra hverandre.

Her står blomkål og knutekål med gressklipp rundt føttene og venter på at alle veggene skal settes sammen.

Og her venter gulrøttene på at taket skal komme på plass.

Taket laget jeg ved å stifte nettingen til en list som bikkes over kanten i hver kortende av nettingkassen og festes med en stripe borrelås.

Jeg stiftet den delen av borrelåsen som har kroker/mothaker til rammeverket og sydde den myke delen fast til nettingen.

For lettere å kunne sy fast i nettingen la jeg en kort bit av borrelås med kroker/mothaker under nettet og klemte en lengre bit av den myke delen fast til denne gjennom nettet før jeg sydde det hele sammen.
Tanken var å bruke symaskin, men tråden jeg brukte var for grov og symaskinen for gammel og sliten til å la seg tukte gjennom to lag borrelås. Det ble derfor håndsøm med skinn-nål.

I tillegg til borrelås i hver kortende for å stramme taket på plass, sydde og stiftet jeg borrelås på tre steder langs langveggen også. På den måten ligger taket flatt mot rammen uten åpninger som det går an å krype inn gjennom.

Jeg kunne ha laget rammene med hvit myggnetting, men valgte sort fordi det ikke lyser opp så mye. Hvis det viser seg at sort skygger for mye for solen, kan det hende jeg må skifte til hvitt nett. Det finner jeg nok ut av etter hvert.

Dessverre har kålmøllen dukket opp ekstra tidlig og i spesielt rikt monn i år. Det ble observert kålmøllsverming over hele landet allerede rett etter 17. mai!
Vindbårne møll fra Russland, Baltikum og Ukraina. (Se link.)

Jeg kom litt sent i gang med å lage nettingrammene, slik at kålmøllen rakk å besøke plantene mine først.
Det betyr at jeg må gå over alle plantene å sjekke for små, grønne larver. De larvene jeg finner klemmer jeg enkelt og greit i hjel med to fingre. Dette er uproblematisk når det gjelder kålmøllen. Kålsommerfugllarver er en annen sak, men de håper jeg å slippe og se noe til i år :)

Kanskje bør jeg også lage en lang, smal stripe med nett som dekker den minimale sprekken der rammene møtes, samt feste borrelås til nettet helt nederst på veggene også.

Kålmøll som kikker lengselsfullt inn i kassen min

Faren nå er selvfølgelig at jeg stenger utyskene inne sammen med kålplantene - og det høres ikke spesielt lurt ut...

Jeg vet rett og slett ikke hvor utspekulert kålmøllen er. Om den presser seg gjennom mikrosmale sprekker eller om den krasjer i nettet og bare prøver på nytt på et tilfeldig sted.

Foreløpig ser det ut som kålmøllen er ganske enkel når det gjelder å bruke fantasien. Den setter seg på veggen og kikker inn, før den flyr en liten runde og finner seg et nytt kikkehull.


For meg ser det ut som om kålmøllen burde kunne huke seg sammen, trekke til deg følehornene og presse seg gjennom nettet. Håper ikke den kommer på samme idéen.
Det er uansett best å ikke undervurdere fienden, så alle sprekker må nok tettes.
Kanskje vil jeg få best nytte av disse nettingrammene til neste år når de kan monteres på plass rett etter utplanting - før møllen kommer svinsende.

Enn så lenge har jeg stor tro på kassene mine.
Så får vi se hvem som er mest utholdende. Jeg eller møllen.

Kålsommerfuglene er jeg nesten skråsikker på at ikke har inntatt plantene på forhånd, og de er tross alt for store til å klemme seg inn gjennom nett og stengsel. Men jeg må selvfølgelig passe på at ingen planter lener seg mot nettet for å ta i mot egg gjennom stengselet...

Jeg synes nettingrammene er penere enn hvit fleeceduk. Nå må jeg bare finne ut om de gjør nytte for seg også

Hageprosjekter 2019 - Jordbærvegg

Jeg har vel neppe hatt noen hagesesong uten ett eller flere hageprosjekter. Det er bare slik det blir. Jeg får stadig nye ideer som jeg setter ut i live. Våren og forsommeren i år gikk med til diverse prosjekter, blant annet en jordbærvegg.

Årsaken til at jeg ville snekre en jordbærvegg, var at jeg ønsket å benytte den gamle jordbærkassen i kjøkkenhagen til grønnsaker. Jordbærene trengte derfor et nytt sted å vokse. Og, etter hvert som plassen i hagen blir mer og mer begrenset, prøver jeg å tenke praktisk for å utnytte arealet best mulig.

Dermed kom tanken på å plante jordbær i høyden. Jeg satt og tegnet forskjellige utgaver av jordbærkasser på papir, før jeg bestemte meg for en vegg med plantekasser i fem høyder. Hver plantekasse skulle skrå ut over den nedenfor slik at selve veggen ikke ble dypere enn nødvendig. Plasseringen ble ytterst mot skråningen foran drivhuset. Så langt ut som det var mulig å få feste.

Så fort telen gikk i bakken begynte jeg å snekre. Kjæresten min slo ned jordspydene og hjalp til med løfting i høyden. Jeg brukte ikke impregnerte materialer, men satser på at planteveggen skal holde noen år likevel. Det tok tid før veggen lot seg beise, for våren ble veldig fuktig, men tilslutt tok vi sjansen og yngstejenta mi klatret opp i veggen med beisekosten.

Veggen fikk to strøk i første omgang. Kjæresten min beiset strøk nr to akkurat i tide til at jeg kunne rekke å plante til veggen før jeg skulle ha åpen hage den 22. juni. Selv om veggen da hadde stått ferdig i ukesvis, var det rett og slett været som hindret meg i å plante den til. Plante først og beise etterpå, virket nemlig ikke som en særlig god ide.

Jeg kjøpte fuktsperre som jeg dekket innsiden av  alle fem etasjene med. Før jeg la i plasten, boret jeg dreneringshull litt opp fra bunnen, på bakveggen i alle etasjene.
Når plasten var vel på plass, stakk jeg hull til drenering og tredde litt tykke sugerør gjennom hullene.

Jeg regner ikke med at sugerørene kommer til å vare evig, men jeg er nysgjerrig på om jeg klarer å få vannet som dreneres vekk til å renne ut fra veggen, slik at treverket blir spart mest mulig.

Skulle løsningen virke, burde jeg sikkert bytte sugerørene med små slangebiter og tette rundt med silikon.

                                I og med at det regnet natten etter at plasten ble lagt, var det ganske mye vann i alle etasjene da jeg skulle åpne for drenering og fylle på med sand og jord. Jeg stakk altså hull i plasten og tredde i sugerør før jeg la et tykt lag med sand nederst i hver etasje.
Det tok ikke lang tid før det begynte å sildre og renne på baksiden av veggen. Artig!

Her renner det sølevann ut av sugerørene etter hvert som vannstanden når opp til dreneringshullene. 

Den opprinnelige planen var å fylle jordbærveggen med bokashi-jord og kompost. Dette skar seg fordi det tok så lang tid før veggen var klar for å plantes til. Bokashi-jorden var for lengst brukt andre steder i hagen, da veggen omsider var beiset, plasttrukket og klar.

Jeg spanderte derfor et lag kompost oppå sanden før jeg måtte nøye meg med kjøpejord for å toppe opp kassene. Tilslutt plantet jeg til veggen med jordbæravleggere fra den gamle jordbærkassen min.

Nå gjenstår det bare å se om jordbærene vil trives i høyden. Jeg har dekket alle etasjene med gressklipp som holder på fuktighet og hindrer ugress. Men forøvrig er det enkelt å klatre i veggen for å vanne, luke eller plukke jordbær. Og er du riktig høy, er det faktisk mulig å nå til topps selv med beina i bakken. Kjæresten min fikser det. Jeg gjør det ikke.

Jeg er kjempefornøyd med veggen så langt, men jeg vet at jeg har et par utfordringer igjen. Den første som dukker opp er fuglene. Der har jeg en plan, men den kommer jeg tilbake til senere. Deretter er det overvintring av jordbær i høyden som blir spennende. Jeg lar det stå til i vinter, tenker jeg. Neste år vil jeg ha fasiten på om jordbærene klarte seg. I år skal jeg konsentrere meg om å finne ut hvordan det blir å høste jordbær stående. Jeg tipper det blir ganske all right :)

Spiselig i forsommerhagen

Det er endelig sommer. I år var våren normal. Det var kaldt, varmt og vått om hverandre. Litt hagl, litt snø og litt bæring av småplanter ut og inn om natta. Selv om jeg knapt er ferdig med årets våronn i hagen, er spisesesongen godt igang. Utvalget er mindre enn det blir på sensommeren og høsten, men det er likevel mange spennende smaker å oppleve i forsommerhagen.

Ved kvisthulen vokser det Ramsløk. Ikke veldig mye, men nå ser det i hvert fall ut som den har bestemt seg for å bli på plassen. Den har til og med begynt å frø seg selv - og det er godt nytt!

Foreløpig er Ramsløk en luksusplante i hagen som høstes forsiktig for at den skal få sjansen til å etablere seg skikkelig.

Ramsløk er en skogplante, så det er ikke gitt at den vil danne teppe i Fagertunhagen, men så lenge det er liv er det håp!

Ramsløk har en mild hvitløkssmak og kan brukes til alle retter hvor det passer med løksmak.

Jeg har Seiersløk også et par steder i hagen.
Den var jeg så heldig å få tak i på et plantemarked i fjor.

Seiersløk er Nord-Norges svar på Ramsløk.
Den er litt grovere i teksturen i forhold til Ramsløk, men har en fin smak.

Jeg kjenner at Ramsløk fort blir førstevalget mitt, men om jeg snitter Seiersløken fint så er den nydelig i maten.

Selve planten er større enn Ramsløken og blomstrer fint med sin Alliumskule av en blomst.


Mens vi er inne på løk, er det selvfølgelig gressløk som briljerer med sin frodighet nå om dagen. Den strutter av livskraft og er snart klar til å eksplodere i lilla.

Gressløken har selskap av litt luftløk i urtekassen sin, men det er gressløken som eier kassen.

I en av kjøkkenhagekassene troner en rabarbra som egentlig skal flytte. Den skulle bare stå på vent i kassen til jeg fant et permanent sted, men plutselig har tiden gått, og nå truer rabarbraen med å ta over hele kassen.

Rabarbrasuppe og rabarbragrøt hører forsommeren til.
Rabarbra minner meg om dagen da jeg fikk mitt tredje barn.
Jeg hadde laget rabarbrasuppe til dessert og sto og stekte pannekaker da hun brått varslet sin ankomst. Og vipps, etter tre timer var jeg plutselig blitt trebarnsmamma.

Det ble hverken rabarbrasuppe eller pannekaker på meg den dagen, men i stedet fikk jeg nok en gang verdens nydeligste baby i armene. Livet er både fantastisk og uforutsigbart!




I den bratte skråningen min stortrives brennesle. Det er ikke noe rart, for der får den stå helt i fred. Det er verre med brenneslen utenfor hagegjerdet. Den slår jeg ned. Det vil si, i år har jeg gjort en vri.

Da jeg gjorde i stand stripen på min side av gjerdet for å så erter, kom jeg på det geniale (hrm.. vil
tiden vise) trikset å spa en lang grøft på langs i bedet som jeg dyttet maisrestene fra i fjor ned i, før jeg tok med meg saks og vandret ut på utsiden av gjerdet hvor jeg klippet ned brenneslen. Avklippet kastet jeg over gjerdet og ned på maisrestene. Da jeg hadde klippet ned alt som kantet gjerdet,
foldet jeg jorden over neslegrøfta og gjorde klart til såing.

Jeg får nok ikke vite før senere på sommeren om dette var lurt eller ikke, men jeg har en god følelse 😊
Forøvrig er det ikke bare mikrolivet i jorda som skal få nyte godt av brenneslen. Både insektene og
jeg går på slang i skråningen. Neslesuppen har stått på bordet flere ganger allerede. Noen ganger sper jeg på med spinat også, bare for fargens skyld. Ja, og så putter jeg gjerne litt av det jeg har av løk-grønt i suppen.

I blomsterbedene står Bjørnerot som frodige tuer av hårfint bladverk. Den er god som dryss på
potetene. Jeg har også brukt den i suppe. Den er aller best nå mens den er ung. Deretter får
den blomstre i fred. I gamledager ble denne planten brukt som karrierstatning, men først og fremt er den en nydelig staude når den blomstrer.

Sitrontimian, som er vintergrønn, er alltid høsteklar såfremt den ikke er dekket av snø. Den koser
seg både i bed og urtehage hos meg. Den er gjerne med i krydderblandingene mine til fisk. Jeg pleier ikke å putte den i munnen når jeg luker, men jeg nyter duften som frigjøres når jeg rufser i den, eller setter meg ned på den. I urtehagen har den fått lov til å spre seg mellom kassene. Den er så tøff at den tåler litt tråkk.

Når jeg driver på ute i hagen med utplanting, luking og hagearbeid generelt, vandrer jeg nokså usystematisk fram og tilbake i alle retninger - som en annen robotklipper. Jeg kan starte med et brett planter i hendene som skal plantes ut, for så å oppdage at jeg trenger å flytte en annen plante for at de nye skal passe inn. Men hvor er greipet? Eller spaden, eller stikkepinnen min?
Noen ganger er det helt ufattelig hvor vanskelig det kan være å finne et hageredskap som er i kontinuerlig bruk hver eneste dag. Det virker som om hagen har det moro med å kamuflere alt jeg setter fra meg.
Vel, hva er vel da mer naturlig enn å knipe av litt spiselig når man traver hagen rundt på let etter akkurat det redskapet man trenger for å avslutte det man har påbegynt.

Selv om det er litt tidlig for myntene mine, har jeg både timian, sar, fransk estragon, gul oregano og kamille klare til å høstes allerede.
Tekoppen fylles med friske smaker nå. Det er deilig etter en vinter med tørkede urter.

Når jeg passerer urtene mine må jeg stadig ned med hendene og stryke fram dufter eller putte en topp eller et blad i munnen. Og dette gjør jeg selvfølgelig andre steder i hagen også. Det er alltid noe spiselig å finne. Anisisop finnes både i urtehagen og i staudebedene. Den både dufter og smaker godt! Matrem smaker ikke godt, men jeg kan godt finne på å smake på den likevel. Selv uten at jeg er plaget av migrene eller føler meg premenstruell. Etasjeblomst kan jeg tygge på, men det er egentlig først når den begynner å blomstre at den blir virkelig spennende å putte i munnen. Det er ikke så mange planter å spise i prydbedene, men derimot kan det være rikelig med ugress. Når jeg fjerner midtnerven i løvetannbladene, blir de spennende i smaken. Vassarv er rett og slett godt. Den kan minne om rå mais. Meldestokk er også verdt å smake på og passerer jeg en fin rød hagemelde napper jeg selvfølgelig et blad. Det er alltid de spedeste toppskuddene som er best. Det gjelder for de fleste planter.
I kjøkkenhagen kan jeg nå plukke små salatblader, beteblader og erteskudd fra sukkerertene. Også toppskuddene på bondebønnene kan spises. I drivhuset er basilikum kommet i jorda og i ferd med å strekke på seg.

Alle disse smakene i hagen er som en skattekiste. Det endrer seg dag for dag. Planter spirer, vokser og dør. Jeg nyter det som finnes når det er der, samtidig som jeg planlegger for neste sesong.

Og noen ganger får jeg meg en skikkelig overraskelse. I forrige uke fant jeg morkler i hagen. Det var morsomt!

Jeg har aldri opplevd å kunne høste sopp i egen hage tidligere. Ei heller har jeg høstet sopp om våren. Nå håper jeg veldig at det skal dukke opp flere eksemplarer.
De jeg fant vokste i staudebedet på nordsiden mellom nedklippet kvist og brask.
Etterpå fant jeg en morkel i barkdekket i urtehagen også, men den klarte jeg å tråkke på mens jeg flyttet om på noen krukker. Veldig ergerlig altså.

Det ble ikke noen stor sopphøst, kun fire eksemplarer, men nok til å hente fram stekepannen og nyte egne morkler - rett fra hagen.

Snakk om luksus!