Gjensyn med Fagertun

Nå er det er åtte måneder siden sist jeg besøkte min egen blogg og den fantastiske hageverden som fins på nettet. Det er både trist og fint på en gang. Når jeg sier trist, så er det med en vemodig følelse av at jeg har trukket meg vekk fra hagevennene mine. Samtidig er det litt fint også, fordi jeg har hatt det så bra i det virkelige livet at jeg ikke har rukket å leve online.

Rød Jonsokblomst på besøk i bedet.

2015 ble et rart år med forelskelse, kjærlighet og en ny hobby. Hagen var med meg, men den skjønte nok at jeg ble dratt inn i en virvelvind av følelser og ønsker, så den puslet om seg selv så godt den kunne. Den blomstret som en fantastisk kulisse til det som var i ferd med å vokse fram som mitt nye liv. Hagen taklet glatt at gartneren dro på ferie langt utenfor hagegjerdet. Den svaiet med vinden og lot seg mette av regn og rense av fugler. Plantene støttet hverandre og slapp frøene sine til jorden når tiden kom.

I bakgrunnen står det et nett lent mot uthuset. Ikke spesielt pent i hagen, men praktisk når jeg øver golfslag...

Værgudene hadde det litt morsomt med årstidene underveis, og hadde jeg ikke glødet av forelskelse hadde jeg sikkert frosset og fryst meg langt inn i juli selv også. Først da falt de siste tulipanblomstene fra hverandre og drysset kronbladene sine til jorden. Det var fullstendig kaos i rekkene og dirigenten merket ingenting.

Julipaner, nei tulipaner mener jeg. I fint flor selv om kalenderen sier at det er godt ut i Juli.

Det var først da høsten kom med glødende farger og varsler om nattefrost, at jeg kjente et lite stikk av panikk. Sesongen nærmet seg slutten. Jeg høstet grønnsaker med lidenskap blandet med en smule vemod. Samtidig nøt jeg at høsten ble lang og mild. Jeg bestilte løk og plantet tulipaner, narsisser, krokus og snøstjerner. Det var nesten så jeg ikke fikk gravd nok. Jeg klippet ned planter og nøt noen uker med hageliv. Og så ble det vinter.

Vanlige og blå poteter, erter, bønner og knutekål. Mmmm....

Et helt hageår er over. Så rart! Nå lurer jeg på hvordan 2016 skal bli. Jeg er fortsatt lykkelig forelsket nemlig. Og samtidig vet jeg at hagelivet mitt aldri vil bli helt slik det var da jeg var alene med barna og våre rutiner. Nå har jeg fått en dimensjon til i livet mitt. En herlig mann og hans to skjønne døtre, de har også blitt en del av mitt og barnas liv. Et hus med hage i byen og et på landet. Helger her og helger der. Ferieturer og golfdager. Det er klart at jeg får mindre tid i hagen. Lett matematikk det.

Pergolaen blir sakte, men sikkert ferdig...

Kanskje det viktigste og vanskeligste med det faktum, er å skru ned forventninger og ambisjoner. Jeg ble ikke ferdig med å grave til gulvet i pergolaen i 2016. (Selv om kjæresten gjorde en formidabel innsats!) Kanskje må jeg regne med at alt tar dobbelt så lang tid å gjennomføre heretter. Kanskje må jeg redusere prosjektene mine med det halve fremover? Det har tatt noen måneder å la det synke ned. Livet er et kompromiss, og jeg vil ha med meg alt selvfølgelig. Så får jeg heller redusere litt her og der for å rekke det.  Det viktigste er definitivt hagegleden når jeg først er i hagen. Heller kvalitet enn kvantitet.

I år (også) skal jeg så færre frø enn tidligere. Jeg skal kose meg i hagen når jeg er der og ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke rekker å dokumentere det på bloggen. For det hadde jeg i sommer, tåpelig nok… Hvis jeg rekker å blogge så blir det en bonus for meg selv, for jeg elsker å skrive!

Det var ingenting å si på frodigheten i fjor. Stien ble nesten borte mellom plantene.

Til sommeren regner jeg med at hagen vil vokse fram fra det rosa, forelskede tåkesløret som har ligget over Fagertun siste året. Skarpere i konturene og med noen krav til gartneren sin... Et år mer eller mindre på egenhånd gikk helt greit, men det er ikke noe vits i å dytte grensene for langt. Heldigvis har jeg hele tiden jobbet med hagen min ut fra at den skal være mest mulig lettstelt. Det kan jeg dra nytte av nå - og jeg gleder meg intenst!

Bagera nyter sommeren. Han bryr seg ikke nevneverdig om alle løvetannplantene som spirer fram. Heldigvis!