En ny vår

Det går mot en ny vår- og hagesesong på Fagertun. En ny tid, faktisk. Fra å ha hatt full fokus på hagen som hobby, har jeg plutselig innlemmet noen nye elementer i (hage)livet mitt.  

Det blir spennende, berikende, og litt rart. 

Årsaken (selve hovedelementet) heter Morten. 

Han påstår at han hverken er gartner eller spesielt handy, men jeg værer en spire av potensiale - og spirer er jeg jo flink med.

Hans erfaring med hage er en kjempestor gressmatte som han kaller ved ulike navn, alt etter hvor på plenen han befinner seg - Rough, Green, Fairway og slikt. Han strør rundt seg med fremmedspråklige navn. Jeg blir lettere forvirret. 

Bedre blir det ikke av at han gyver løs på alle kongler som dumper i bakken fra furutrærne i hagen sin, og slår dem vekk med en kølle. (Ja, for han har faktisk en hage, men der heter gresset moseplen.) 

Jeg har lyst til å finne ut hva denne plenhobbyen kan by på av utfordringer og spenning. Siden sesongen for min hagelidenskap og Mortens lidenskap ligger innenfor akkurat samme periode, må vi nok gi og ta litt. Jeg vil gjerne utforske den fine plenen han leker seg på, og han får helt klart stikke spaden i gressmatten min.

Nå er jeg veldig spent på hva en liten ball, noen køller og en gressflate (er den helt uten bier tro?) har å by på. Spesielt sett i forhold til det mangfoldet hagen min øser ut av seg.

Her på Fagertun får jeg ganske ubemerket finslepet en spenstig og lett vridende hofteteknikk.
Det skjer hver gang jeg smyger meg en meter eller to lenger inn i bedet enn det stier og tråkksteiner tillater.
Jeg svinger gjerne både rive, ljå og hekksaks. Selv beisekosten får seg en svingom år om annet.


Hull graver jeg også stadig, og uten unntak putter jeg noe i dem. Kjempeenkelt. 

Den tilfredsstillelsen jeg kjenner etterpå, er kanskje litt lik den man får på en golfbane.
Men mine hull er jo verdt et bilde etter innsatsen...
I Mortens tilfelle ville det jo blitt 18 veldig like bilder. Eller hva..?

Når snøværet ute gir tapt for påskesolen, kommer takrennedrypp og fuglekvitter fram. Det kommer nok til å krible i både golf- og hagefingre da.
Og mens Morten leter fram nytinte golfbaner, durer jeg ned i kjelleren og henter fram georgineknollene mine.

Det er tid for å vekke syvsoverne. Jeg måler de bare flekkene kritisk hver dag, og nikker fornøyd for meg selv. Jeg krysser av i kalenderen for årets hagemesse og duller med småspirene mine.
Morten setter seg på fly til Tyrkia og grønne gressflater. (Joda, visst har jeg fått tilbud om å bli med, men det passet dårlig med jobben denne gangen.)

Jeg har ikke vært like aktiv med bloggen denne vinteren. Slik kan det gå når tankene flyr. Vinteren har plutselig fått et rosa skjær som den ikke har hatt siden jeg var på alder med mine egne barn. Livet er rart og fantastisk.

Nå begynner det likevel å skje noe. Hagen ligger fortsatt under snøen, men fuglene synger om at det snart er vår. Lyset vekker meg om morgenen og i kjelleren er en håndfull potter med spirer priklet ut i hundretalls.  Jeg har til og med holdt mitt første foredrag i det lokale hagelaget. Det var spennende og morsomt. Jeg kjenner at det begynner å dra seg til igjen. Fagertun er klar for en ny hagesesong. Den blir kanskje ikke like intens som i fjor, men helt sikkert like fin. Alt jeg fikk gjort i fjor er jo gjort og kan nytes som ferdig i år.

Bare pergolagulvet ligger og ulmer i bakhodet mitt. Det blir sommerens tyngste prosjekt.
Jeg skal planere ut bakken i pergolaen så det blir lik takhøyde hele veien.

Hadde enda snøen forsvunnet derfra først, men slik blir det nok ikke i år heller.
Kompassnålen dreier ikke når hagen står stille. Tror jeg skal ut og strø aske på snøen når solen kommer frem igjen. Pent blir det ikke, men litt effekt har det helt sikkert.

Det skal bli spennende å oppleve våren 2015. Kanskje blir jeg enda flinkere til å ta et skritt tilbake og nyte hagen. Jeg vil jo gjerne markedsføre hagelykken på Fagertun. -Og den er best 'live'. Med nesen tett på en duftende Louise Odier-rose, eller på benken i Kvisthulen med hyggelig selskap.

Det å sitte i lange kvelder på verandaen med levende lys og koselig stemning er noe av det beste med sommeren. Etter et grillmåltid med salat fra kjøkkenhagen og krydder fra urtehagen...

Da er det sommer og nesten feriefølelse selv om man allerede har hatt en lang dag på jobb. Jeg gleder meg til å la Morten smake på sommerhagen min.

Mørke kontraster i hagen

Helt sorte blomster finnes kanskje ikke. Men så dypt røde at de ser sorte ut i skyggen, det finnes det et godt utvalg av.  Det er spennende med noen mørke kontraster i hagen. Litt dramatikk og variasjon fra de lette fargene. Det skal ikke så mye til, ellers kan det fort bli dyster stemning. Bare en liten aksent her og der.

Her er et knippe sorte valmuer med silkeraslende skjørt. Med nok lys kan man se at de egentlig er røde, skjønt rødfargen sitter langt inne.

En rød Vortemelk (Euphorbia) kan virke veldig mørk, men skaper en fin kontrast til Marikåpen. De gulgrønne blomstene til Marikåpen svarer med å bli nesten selvlysende. De flørter villig med hverandre og alle som titter på. De små gulaktige blomstene til vortemelken tar opp fargen til partneren sin. De kler hverandre.

Også i kjøkkenhagen kan man leke med kontraster. Bildet under viser en broccoli i blomst til venstre. Den lyser vakkert gult. Til høyre er en rød Meldestokk (Red Orach). Den siste er kraftig beskåret og høstet av gjennom sommeren, men har trasset seg til å sende opp noen blomsteraks likevel.

Salatbedet er en fin arena for å tegne med farger. Planter man i mønster, holder bedet seg interessant og fristende i ukesvis. Helt til man har spist det opp.

Her er det Rød Amarant i midten av bedet, omkranset av ruccola, tagetes og rød salat. Nam nam :)

Til venstre ser vi en rød Jonsokkoll som brer seg inn mellom andre bunndekkere. Slike tepper av blader er så fargerike i seg selv at de ikke trenger blomster. Men når Jonsokkollen først blomstrer er det med små blå blomster som skaper en artig kombinasjon til de røde bladene. Den er en av de mest villige staudene i hagen. Den sprer seg med utløpere som kan nappes opp og flyttes rundt for å spre planten. Den blir mer grønn i skygge og mest rød i sol.

Denne svarthyllen på bildet over, lever opp til navnet sitt og er en spennende busk i hagen. Den er egentlig ikke helt herdig her på Fagertun, men klamrer seg til livet. Når den blomstrer er det med rosa/hvite flate skjermer. De lyser opp det mørke bladverket. Senere blir det sorte bær.

Man kan ha mørke planter uten at det er blomstene som er sorte. Noen ganger er det bladverk og stilker som skaper de mørke tonene. Georginen over er et vakkert eksempel, skjønt plasseringen kunne vært bedre for å få fram fargene. 

Georginen på bildet til venstre og under har samme mørke blader, knopper og stilker, men en annen farge på blomstene sine. Det er alltid spennende om jeg klarer å overvintre alle georginene mine. Som regel er det noen knoller som tørker inn eller råtner, og da er slaget tapt. De gamle store ruggene mine klarer seg alltid. Det er nykommerne det knytter seg spenning til. Slik som disse mørkbladede georginene.

Nå nærmer det seg april og snart skal georginerøttene tas opp fra kjelleren. De skal ses over og plantes i ny frisk jord. Ute ligger det fortsatt snø, men våren er på vei. 

Sesongen har startet inne. Det spirer i kjelleren. Ikke riktig så mye som i fjor, men jammen tror jeg ikke det blir en ny hagesesong for det. Plutselig en dag er den i gang, og jeg kjenner at det kribler i fingrene mine etter å stikke dem i jorden.