Mens jeg venter på våren - Påskeliljer

Noe av det jeg lengter mest etter når det nærmer seg vår, er farger. Vinteren er så begrenset i sin palett. Den byr på sjatteringer i svart, hvitt, mørkegrønt og blått. Er det rart jeg blir desperat etter farger som gult, orange, rødt og lysegrønt?

Jeg tyvstarter gjerne våren med påskeliljer i potter ute, lenge før snøen går. Der lyser de opp med sin glade gulfarge og minner om at våren kommer til å legge vinteren i kne. Våren vinner hvert år, heldigvis. Til og med i fjor ble det vår, om enn en veldig kort en.

Hvis jeg setter påskeliljene ut for tidlig, må jeg flytte dem inn om natten - så det har jeg gjort mye av. Hvert eneste år gjentar det seg. De tåler en del frost, men kommer de rett fra butikken trenger de å herdes.

Står påskeliljene inne i varmen, blir de lange og ranglete, derfor er det bedre er å sette dem ute. Der holder de seg lubne og tette.  Jeg vanner gjerne med en snøball. Er det kaldt trenger de ikke vann. Blir det varmt, smelter snøen og de får vann. Genialt!

Det er ikke mye blomstrende selskap for påskeliljer og stemor i hagen min enda.

Søndag 31. mars var årets første utepotting i gang. De fargerike blomstene fikk stå å glede meg og småfuglene noen få timer.
Deretter forsvant alle, unntatt en potte med påskeliljer og to stemorplanter, inn i drivhuset for natten. Egentlig tror jeg ikke at fuglene brydde seg om annet enn fuglematen bak blomsterhyllene, men de kvitret så fint at jeg liker å tro de satte pris på vårpreget.

Mandag morgen var det minus 7 grader ute. Brrr...
De som måtte sove ute hadde fått et tynt lag med fleeceduk over seg, og selv om de var stivnet i frost da jeg dro på jobb, så var de fullt levende da jeg kom hjem. De hadde tålt alle kuldegradene!
Om de hadde godt av det er en annen sak. De så såpass pjuske ut at de fikk komme inn i varmen med de andre neste natt. Jeg er ikke helt hjerterå heller.

Når våren kommer for alvor, og bedene tiner, skal jeg grave alle de etterhvert avblomstrede løkene ned i hagen.
Hvis jeg gjør dette om våren eller forsommeren, lar jeg bladene sitte på. Jeg passer på å rive løkene i pottene fra hverandre, så legger jeg dem dypere enn de sto i potten og med litt større avstand mellom hver løk. Det må være rom for at tuen skal kunne fylle seg ut med årene. Hvis jeg venter til høsten, kan jeg rive vekk de inntørkede bladene og legge løkene som vanlig høstløk.

Uansett vår, sommer eller høst, ser det ut til at de klarer seg. Det er jo helt fantastisk!
Det eneste som er verdt å tenke på, er at løkene må ha litt tid på seg til å danne røtter før vinteren setter inn. Det vil si at de ikke bør legges alt for sent om høsten.




Når man så får gjensyn med påskeliljene ute i hagen året etter, er det den usminkede og vakre sannheten man får. Da er det ikke noe gartneri som har svingt tryllestaven over løkene, og plantene kommer opp akkurat slik de var ment. De er naturlig kortvokste og aldeles yndige.

Hvis man om høsten husker at disse potteløkene ikke bør stå for tett inntil storvokste planter som starter veksten tidlig i sesongen, kan man bare glede seg. Alternativt kan man oppleve at de små Tête à Tête Påskeliljene, som gjerne er det slaget som selges i potter om våren, drukner i ivrig nabobladverk. Det vil vi jo ikke!

Da jeg var yngre, trodde jeg at alle påskeliljer var gule. Jeg visste ikke bedre, rett og slett.
Senere, da jeg fikk meg hage, fant jeg ut at det fantes et hav av forskjellige påskeliljer, eller narcisser som denne slekten heter.

Jeg husker den aller første fylte påskeliljen jeg kjøpte på nettet. Det var en narcissus Tahiti.
Jeg var så stolt da den blomstret!

Jeg er ikke sikker på om påskeliljen på bildet til venstre faktisk er Tahiti, men den ligner.

Gjennom årenes løp har det blitt mange forskjellige påskeliljer i hagen. Overmodig nok gjorde jeg ingenting for å merke noen av dem. Til å begynne med tenkte jeg at jeg skulle huske hvem som sto hvor. Det holdt noen år, men på et eller annet tidspunkt må jeg nok ved en feiltagelse, ha slettet den mappen i hjernen som inneholdt navnelista.. Veldig rart i grunnen..

Dette er høyst sannsynlig Narcissus 'Ice Follie'

Jeg har stort sett satt noen nye løk i jorden hver eneste høst, så utvalget begynner å bli ganske variert.

En periode var jeg veldig betatt av fylte påskeliljer. Alt fra det bitte lille, rare bustehodet Narcissus Rip van Winkle til de store overdådige, tettfylte og akk så topptunge skjønnhetene.

Rip van Winkle

Rip van Winkle er ingen ruvende påskelilje, men en liten rufsete sjarmør på bare 14 cm. Den vil gjerne ha fuktig, men veldrenert jord og mye sol.

Det er spesielt lurt å tenke på plassering i forhold til naboplanter for denne påskeliljen, nettopp fordi den er såpass beskjeden i størrelse.

Jeg har en større versjon av en slik type rufseblomstrende narciss også. Den husker jeg ikke navnet på, men det kan kanskje noen av dere lesere hjelpe meg med?

Denne påskeliljen er tett fylt med hvite og blekgule kronblader. Den er nydelig når våren er tørr, men blir fort ganske dukknakket når den får regn i hodet.
Det er litt trist å gå en runde i hagen for så å oppdage at de fylte påskeliljene står og støtter pannen i bakken alle som en. Stilken knekker og jorden spruter opp i de tallrike lagene med kronblader. Der blander den seg med oppsamlet regn og blir til søle.
Det er ikke så vakkert!

Det skal ikke mye regn til før de fylte påskeliljene blir topptunge. Foreløpig holder de seg oppe, men det røyner på...

Nå dette skjer pleier jeg å klippe med meg blomstene inn. Jeg må holde dem i stilken helt oppe ved blomsterfestet, ellers knekker de. Så er det bare å skylle vekk jord og bøss, før de settes i vann. Det er lurt å huske at vannet bør byttes etter en stund. Dette er viktig fordi påskeliljer slimer veldig etter at de er kuttet. Dette slimet er giftig, og påvirker holdbarheten i vase.
Når vannet blir skiftet ut, blir det mindre gift i vannet. Det er likevel sjelden noen god idé å blande påskeliljer med andre blomster i buketter.
Nettopp denne giftigheten er grunnen til at påskeliljer er mye safere vårblomster å dyrke enn de spiselige tulipanene - hvis man bor i et område med mye rådyr.

Det finnes mange varianter av påskeliljer.
Gule, hvite, oransje, rosa, enkle, fylte, duftende, små, store - mulighetene er tallrike.

Noen har vanlig trompet, mens andre har trompeten fylt med kronblader. Atter andre har slett ingen trompet i det hele tatt å snakke om.

Det er narcisser som kommer trofast tilbake år etter år, og det er narcisser som viser fram sin skjønnhet og velduft i én herlig, heftig vårsesong, for så å takke for seg.

Etterhvert som jeg har plantet forskjellige varianter, har jeg funnet ut hvem som trives hos meg. Det er de som danner basen i vårblomstringen her på Fagertun. De er trofaste og gleder meg med flere og flere blomster for hvert eneste år.

Her er det selve trompeten som er tettfylt inni. Det ytterste laget på trompeten er ikke delt opp.

Det er vel få planter som er enklere å ha med å gjøre. Ned i jorda med løken - og ferdig. Er jorden levende, god og veldrenert, og vokseplassen solrik, så ligger forholdene til rette for at man kan lene seg tilbake å vente på det årlige skuespillet. Det blir bare bedre og bedre. Husk bare å knipe av begynnende frøstander og la bladverket få visne ned i fred. På den måten går ingen energi til spille på frøsetting og all kraft går ned i løken og legger grunnlaget for neste års blomstring.

Når tuene blir for tette kan de graves opp, deles og settes på nytt, og vips har man spredd påskeliljene over enda større områder.

Her er en type Butterfly Narciss

På bildet over er det en hvit påskelilje som har fått den gule trompeten sin helt omdannet til flagrende kronblader. Nesten som sommerfuglvinger. Denne påskeliljen har rett og slett ingen trompet lenger. 

Det samme gjelder den gule på bildet nedenfor. Man ser det veldig tydelig i profil. 

Det er nesten så jeg får assosiasjoner til alle de egyptiske skulpturene som har fått nesene sine hogget av. De er så vakre, men det er liksom noe som mangler...

DDet tok noen år før jeg klarte å innføre påskeliljer med rosaskjær i hagen. Det føltes ikke riktig. Jeg hadde en forestilling om at påskeliljer skulle være gule, hvite eller oransje. Rosa ble liksom helt feil. Men så var ikke rosa bare rosa likevel! Rosafargen var jo ganske mye ispedd gult når det kom til stykket. Eller kanskje var det bare jeg som hadde vennet meg til tanken på en ny farge. Nå har det i hvert fall sneket seg inn noen alternative farger blant narcissene mine.

Det er vel mer fersken/aprikospreg over fargen enn rosa, i trompetene til eksemplarene på bildet over. De er litt annerledes, men likevel fine. Det ser jeg heldigvis nå.

De enkle påskeliljene på bildet nedenfor, synes jeg er enda vakrere. De er trefargede, med en ring av rosa i trompeten.

Nevnte jeg forresten stripete påskeliljer? Ikke det, nei. Den gule og hvite gjengen nedenfor må jo nesten defineres som stripete. Det er i hvert fall ikke langt unna.
Kanskje dukker navnet opp en gang også, i en gammel ordre på høstløk. Ikke godt å vite.

Her er jeg sikker på navnet. Dette er Narcissus 'Thalia'. En fantastik yndig og velduftende hvit tulipan

Tilslutt må jeg nesten nevne at det er en gammel myte knyttet til planteslekten Narcissus.

Det finnes flere versjoner av denne myten, men essensen er at den vakre unge mannen Narcissus ble forelsket i sitt eget speilbilde. Hver gang han bøyde seg ned for å kysse det vakre ansiktet, forsvant det. Narcissus ble mer og mer tørst, men han kunne ikke forlate eller forstyrre vannet av frykt for å ødelegge speilbildet sitt. Til slutt døde han av tørst. Der han døde, vokste det fram Narcisser. Skjønne narcisser med vakkert ansikt og bøyd nakke.

Echo And Narcissus, John William Waterhouse

(Og fra denne myten igjen, er selvfølgelig begrepet Narsissisme hentet.)