Ute sto pergolaen i sin fineste vinterskrud. Den prydet hagen med bølgende snøskulpturer. Jeg fulgte vinterens gang med spaden i hånd og måket ganger rundt i hagen. Hver helg tok jeg bilder.
Sola spanderte ikke mange stråler på Fagertun de to første månedene av året, men heldigvis dukket den opp i tide til vårsmeltingen.
Imens koste jeg meg i hageblogg-land. Der er det alltid hagesesong og masse inspirasjon å hente.
Ute lavet snøen ned og hagen ble en spennende labyrint med alle sine ganger.
Kvisthulen fikk tett tak og trengte strakstiltak da konstruksjonen begynte å vise sin fleksibilitet. I en lang vinterperiode føltes hulen som nettopp det. En hule... Jeg pyntet med fakler, satte meg på benken der inne og nøt følelsen.
Så lenge kreativiteten ikke kunne få utløp i blomsterbed, var snøen god å ha. En mildværsdag med kram snø bød på materiale i massevis. Sammen med yngstejenta, sørget jeg for at en snøhaug ble omdannet til en sovende kattepus. Den holdt seg i ro på stedet i flere uker og så ganske fredelig ut fra kjøkkenvinduet.
Først i overgangen mars-april begynte det å dukke opp bare flekker i hagen. Vårsuget var brutalt tilstede. Den ene bloggen etter den andre kunne vise vårtegn, mens snøen lå og trykket i hagen min.Jeg strødde aske overalt og ønsket hver solstråle velkommen. Hagen ble grå og skitten, men cm for cm vokste de bare flekkene og haugene ble lavere.
Etterhvert som snøen smeltet fram busker og småtrær, kunne jeg konstantere at mangel på oppbinding hadde straffet seg.
I april kom jeg endelig i gang med årets hageprosjekt. Ny kjøkkenhage!
Den skulle ligge utenfor kjøkkenet (selvfølgelig), og bestå av kasser snekret av ikke-impregnert materiale.
Kassene fylte jeg med halm, hestemøkk og gresstorv. Dette dekket jeg til, og lot ligge å godgjøre seg noen uker. Først når nesten hele mai hadde passert, satte jeg i gang med planting og såing. Da var plenen blitt grønn og løkblomstene struttet i bedene.
Juni eksploderte i frodighet. Løytnantshjerter, bjørnerot, pioner, akeleier...
Mot naboen blomstret syrinhekken. Litt større enn året før, litt mindre enn neste år. Jeg gleder meg til den blir voksen.
I Oldemorhagen blomstret den ene stauden etter den andre til humlenes summende fryd. Jeg fylte vase etter vase med buketter.
Juni var alliumens måned. De sprer seg sakte, men sikkert. Jeg vil gjerne ha mengder av dem, så alle frø får en sjanse til å trille ned i jorden.
I kjøkkenhagen kom en roseportal på plass med en William Baffin-rose på hver side. En stor urne med squash ble plassert som blikkfang i midten. Både urter og salat begynte å finne veien inn til kjøkkenbordet.
Om juni var frodig, så ble juli bugnende. Solen dirret het og lys på himmelen, og badevannet ble varmere dag for dag. Det var ferietid og hagen fikk klare seg mye selv. Gartneren grillet, badet og fartet både hit og dit. Imens jobbet biene, fuglene og alle de andre skapningene på høygir i hagen. Blomstene blomstret seg ferdig på rekordtid, og jeg begynte så smått å fundere på om det skulle bli igjen noen blomster til senhøsten.
Kvisthulen ble kledd inn med roser og klematis. Riktignok bare på den ene siden, men resten kommer nok etterhvert...
Flammebedet begynte for alvor å flamme opp, etter å ha glødet seg forsiktig gjennom forsommeren.
De intense gule, røde og oransje fargene skapte varme langs pergolaen. Jeg tenkte at jeg skulle ha gravd ferdig gulvet der inne, men orket rett og slett ikke i varmen.
Både Oldemorhagen og kjøkkenhagen satte inn et ekstra gir. Oldemorhagen tok ut resten og nådde topp-punktet sitt, mens kjøkkenhagen hadde planer om å kjøre løpet helt ut.
I August vokste alt seg stort. Hagen virket fylt til bristepunktet. Alle de ledige plassene jeg husket fra tidlig vår var borte, og hagestellet besto av å rive opp og kutte tilbake. En herlig tid i overflodens tegn. Egne grønnsaker til middag og blomsterbuketter på alle bord.
Kongeskjerm 'Ammi Majus' ble et nytt bekjentskap. De hundekjeks-lignende blomstene broderte seg inn i bedet ved kvisthulen. Riktig så romantisk syntes jeg. Neste sesong skal nok få smake flere frø av denne lekre planten.
Ellers i hagen dukket det opp solsikker både her og der. Hver eneste en sådd av fuglene i hagen. Jeg lot alle stå der de dukket opp. De så så glade ut. Humlene elsket dem og lot seg ikke distrahere av noe i sin iver etter å suge blomstene tomme. Ungene klappet dem på ryggen, mens de irritert prøvde å skyve vekk innpåslitne fingre med bakbena sine.På bildet er det riktignok en nøkketungeblomst humlene har invadert, men gul og fin som en solsikke er den :)
Ved pergolaen tok flammebedet luven fra resten av hagen. August var måneden for sprakende, hete farger. Jeg ble så glad av å bli møtt av dette gnistrende fargeshowet hver eneste dag når jeg kom hjem fra jobb. Hele tiden i endring, men like flott i alle variasjoner.
I august hadde jeg åpen hage for aller første gang. Det var en spennende og morsom erfaring. Hagen fylte seg opp med blide og interesserte mennesker, og jeg senket skuldrene, mens ungene stekte sveler og kokte kaffe.
September bød på nattefrost og høstfarger. I bedene ble alt som blomstret tatt godt vare på og værmeldingen nøye overvåket. Selv om fargene sakte falmet, så holdt hagen stand. Til og med en forvirret orientvalmue fant det forgodt å sette igang en ny vår på feil side av året.
Blomsterbukettene kom ofte duggvåte og friske inn på kjøkkenbenken, noen ganger med rim i kantene.
Så kom snøen med oktober. Snø, tåke og gråbrune farger. Bedene krympet i volum, mens farger og livskraft trakk seg sakte ned under jorden. Den ene dagen varm, den andre kald. Noen blomster hang med til langt ned på 5 minus, men tilslutt ga det meste tapt. Georginene var av de første som takket for seg. De ble gravd opp og fraktet ned i kjelleren. Der ligger de og venter på neste hagesesong. Et par blodbegerplanter ble også reddet, men ellers sanket jeg bare frø fra det jeg ønsket å beholde av ettåringer og vinterpingler.
November fulgte opp med mer mørke og en fargeskala som etterhvert gikk helt over i svart-hvitt. Jeg tente lys inne og kjente at hagesesongen var over. Fuglene ble matet i mørket hver morgen. Selv om det var like mørkt når jeg kom hjem fra kontoret om ettermiddagen, så var alltid forautomatene tomme for frø. Så hadde nok fuglene jobbet intenst mens det var lyst ute... Sultne som bare det.
Tilslutt ble året avrundet i desember med julelys, juletre og juleromantikk. Jeg glemte blogg og hage og lot meg drive med. Hagen snødde ned, tinte opp og snødde til igjen. Skiene ble testet og vinteren var et faktum. Plutselig stod det kjøpebuketter på bordene inne. Julerøde tulipaner og duftende svibler. Sammen med juletreet ble det mer hage inne enn ute.
Pergolaen fikk en lysende lenke langs hele sin lengde og sammen med kvisthulen lyste den opp i desembermørket. Koselig å se på innenfra.
Så var 2014 over.
Et herlig hageår med fantastisk varmt sommervær og en lang, mild høst.
Nå blir det spennende hva 2015 har å by på.
Snart skal frøposene fram igjen. Jeg er sent ute i forhold til i fjor, men ingen år er like.
2015 er foreløpig et snøhvitt hageark med alle muligheter åpne.
Jeg gleder meg til å ta fatt på det.
