Det er siste helg i oktober. I natt skal klokken flyttes tilbake og mørket kryper innpå ettermiddagen. I hagen har frost og snø vært på besøk flere ganger. Det meste av beplantningen har trukket seg tilbake til røttene og noen har også trukket sitt siste sukk. Den gyldne høsttimen er over. Nå er det bare de mest iherdige som fortsatt lyser opp. De seigeste som ikke har gitt opp helt.
Det ser stusslig ut i bedene. Rotete og fargeløst. Veltede og knekte stilker i et salig kaos.
Flammene har sluknet i flammebedet. Det har brent ut. Nå må jeg vente helt til våren før Fugl Føniks flyr opp av asken igjen.
Imens leter jeg etter de siste fargene i hagen. De finnes fortsatt. Når solen skinner. Blodbeger er en tøffing. Den klarer ikke vinteren ute, men den henger fortsatt med. Den klamrer seg til støtten sin og vipper med de vakre bjellene sine.
Jeg har samlet frø og tatt inn et par planter, så neste generasjon blodbeger er forhåpentligvis sikret.
Jeg har er en staude som fortsatt blomstrer. Den gir alt den har for å lyse opp på grå høstdager. Det er en Rudbeckia. Jeg tror den heter Goldsturm. Blomstene titter freidig opp med sine sorte øyeknapper og blafrer med de dypeste, dypgule kronblader i vinden. Litt rufsete, men det passer den godt.
Ellers er det døende bladverk og stengler som skaper fargeflekker. Noen gir alt på slutten. Når hostabladene ligger klistret, helt gjennomsiktige og brune utover bakken, da klemmer den røde vortemelken til.
Bronseblad gløder mot solen og Mjødurten tar på seg rollen som Kong Midas.
I kjøkkenhagen har det meste stoppet opp. Mye er spist, men noe står fortsatt og byr på seg selv. Mangold, den vakre bladbeten i alle sine farger pynter opp i hjørnet sitt. Enn så lenge.
Nå holdt jeg visst nesten på å glemme asterhekken min. Den forsøker seg på blomstring i år som i fjor og alle år tidligere. Det er bare det at den er så veldig sent ute. Den bor rett og slett i feil hage. Jeg får såvidt se de første blomstene, men aldri har jeg opplevd den slå ut med alle sine tusenvis av knopper. Det har jeg bare sett i hagemagasiner...
Jeg har lagt masse løk og kjenner at når jeg går ut for å gjøre noe i hagen nå om dagen, så er det våren jeg tenker på. Årets sesong avsluttes egentlig som en begynnelse på neste års vår. Det jeg graver ned eller flytter på nå, vil gi meg tusenfold med glede tilbake en gang i mars, april eller mai. Samme hvor fullt det ser ut i bedene akkurat nå, så vet jeg hvor glissent det kommer til å se ut når snøen går og bedene er renset for gamle, døde planterester. Det er plass til masse, masse mer. Hadde jeg enda kunnet se gjennom jordskorpen hvor alle løkene ligger... Tenk så lett det hadde vært å finne plass da!
