Heftige mai

Mai er en deilig og superhektisk måned. I år har det vært flere bunadsdager med dertil stryking, sangskriving og andre konfirmasjonsforberedelser. Ikke egen konfirmant i år (puh!), men to andre nære, flotte ungdommer.
Med rutinejobb på dagtid og full kreativ utfoldelse med venner på ettermiddagene, ble det noen dager fullstendig uten hagestell. Og hva skjer..?

Jeg kikker ut en tidlig morgen og oppdager at Fagertun har gått amok. Den brune plenen er plutselig saftig, grønn og langlugget. Ugresset jeg trodde var luket vekk, strutter høyt og flott i alle bed. Det tyter opp mellom steinheller og langs alle kantsteiner.

Grevlingen har gravd seg nye tunneler under gjerdet, groper i plenen og latrine i enden av potetfåra.
Jeg lurer på om jeg skal starte omplasseringsfirma for plagsomme grevlinger... Ja, ja, vi får nå se...

Kjøkkenhagen skriker etter mer innhold. Bare settepoteter og litt forkultivert salat har kommet i jorden.
Gressklipperen trenger påfyll av bensin, været er varmt, men skyene ruller inn så fort arbeidsdagen nærmer seg slutt. De varlser regn. Yr er helt enig. Det skal bli stort REGN! Intens nedbør faktisk...
Det skal bli løvetann-jungel og vikkefeber på Fagertun!
Tusen millioner frøsådde opiumsvalmuer skal møte like mange revebjeller og kappes om hvem som først klarer å vokse opp. Den som vinner tar knekken på de andre i nærheten. I bakgrunnen lurer en massiv gjeng med fargerike meldestokkspirer på om de ikke har vunnet allerede. Og visst har de det... I disse tider er det størrelsen som teller. Her er det voks eller bli skygget ut.

Lørdag 24. mai fikk endelig gressklipperen luftet seg for første gang i år. Da hadde kollegaene mine klippet plen i en måned allerede. (Det kan kanskje legges til pluss-siden av det å bo i et tøffere klima..?)

Med nyklippet plen ble det plutselig forsommerstemning på Fagertun. Alle kjellerbarna står nå på nordsiden av huset og venter på plass i bedene. De blir gradvis flyttet, en etter en. Det tar tid å plante, men så blir det fint og frodig også.
Gildekassen på bildet over, er full av klokkeranker som jobber intenst med å tvinne seg godt sammen. Det skal bli litt av et prosjekt å plante dem hver for seg i krukker.
Akkurat nå blomstrer både løkvekster og tidlige stauder på en gang. Slik er det når våren lar vente på seg.

Her blomstrer fortsatt perleblomster og påskeliljer. Jeg er veldig glad i de tofargede, mørkblå perleblomstene. Jeg har helt lyse varianter også, men det er de mørke som står øverst på favorittlisten min.

Sammen med narcissene åpner den ene tulipanen etter den andre knoppene sine.
Langs pergolaen har jeg først og fremst satt røde og gule tulipaner. Der vil jeg fortsette å bygge på flammetemaet mitt.
Foreløpig er det spinkelt beplantet, men dette skal jeg fylle ut med nye løker hver høst.
Det skal nok bli bra etterhvert :)

I den store stauderabatten har jeg rosa og lilla tulipaner i tillegg. Der er ikke fargeskalaen så begrenset.
På bildet under har de lilla tulipanene selskap av Judaspenge og Alliumknopper.

På haugen brer forglemmegei-søster seg utover og glitrer med havblå blomster i solskinnet. Både den vanlige med grønne blader, og 'Jack Frost' med sine sølvskimrende blader trives godt.


Bispelue vokser langs kanten, på toppen av haugen, og får dermed vist fram sitt blomstrende underskjørt av små røde bispeluer.
Det er en vakker plante som fortjener et nærstudium. Senere på sommeren er bladverket en pryd i seg selv.

Sammen med bispeluen vokser det ruteliljer. De er fascinerende vakre når solen skinner gjennom blomsten og lyser opp rutemønsteret i kronbladene.
Heldigvis har jeg veldig få liljebiller innom.
Kun to lakkrøde biller har avgått hurtig ved døden grunnet knusing. Flere har jeg ikke sett...

Det er mye skarpe farger om våren. Da er det akkurat som naturen tar igjen for vinterens fargeløshet og pøser på med energi.

Se så ømt Søtmispelen kysser Bergeniaen, mens de blåeste blå forglem-meg-ei (søster) blomstene gnistrer i bakgrunnen.





Det er nesten så man ikke kan snu seg unna før en ny plante står i blomst.
Det er like spennende å gå en runde i hagen hver eneste dag.
Noen ganger er det så jeg vil holde igjen plantene. Jeg blir redd alt skal blomstre fra seg på en gang, så det ikke blir igjen noe blomstring til senere på sommeren.




Det er selvfølgelig noe stort tøys, men det er rart med det.
Kanskje litt som når barna plutselig blir store og du vil at tiden skal stoppe opp litt...

En ting er i hvertfall sikkert; det er ingenting plantene liker bedre enn varme maidager, med rikelig nedbør. Det er det de har fått i det siste, og de svarer med å vokse så det knaker.

Selv soppen dukker opp. Den gir haugen et lite preg av skogsmiljø og passer godt til de gamle kabbene som danner bakveggen.

Her er det hundetann, bregner og skumblomst som står for frodigheten, mens tulipaner og pinseliljer synger på siste verset.
Blomstene holder ikke så lenge i varmen. Spesielt ikke når de blir bombardert av kraftig regn.
Men mens løkblomstenes bladverk visner ned, så blir skumblomst og bregner bare frodigere og finere jo lenger ut på sommeren det går.

 Nå er det bare å henge med i svingene til de mest våryre ukene er forbi. Da roer pulsen seg i hagen og vinden stryker milde dufter gjennom bedene.
Fram til da er det greit å ha ugressjernet innen rekkevidde og fotoapparatet klart. Hagen lever intenst nå om dagen!

Jeg har ikke skrevet navn på plantene enda i dette innlegget.

Får jeg tid så kommer det senere.

Mai er hektisk, men herlig :)