Høstormedrue

Jeg har to tuer med Høstormedrue i hagen. Til våren vil jeg dele dem og spre litt til andre steder i hagen også. 

Jeg kjøpte planten min for mange år siden. Den gang var den bare én eneste liten rotbit fra Zimtrade, og jeg mener bestemt at den het Cimifuga ramosa 'Atropurpurea'. 

Nå heter den Actaea simplex 'Atropurpurea'. Grunnen til dette er at det har skjedd en ny grensedragning mellom arter og slekter i soleiefamilien. Arten Cimifuga har blitt overført til slekten Actaea og endret navn.

Men min Høstormedrue er den samme uavhengig av navn. Den strekker seg mot himmelen hver høst og lurer på om den kommer til å rekke og blomstre.

Den har nok flest sesonger uten blomstring, men den er elegant og vakker i knopp også. Så vakker at den er verdt å ha, blomstring eller ei.

I år har den akkurat begynt å åpne de første knoppene. I fjor tok frosten den først. For tre (eller var det fire) år siden blomstret den helt fantastisk.

Problemet mitt nå er at det er spådd flere kuldegrader i natt... Bittelitt ergelig kan man si... Nå som den endelig ser ut til å skulle blomstre!

Jeg kan jo ikke dekke til over 2 meter høye planter for natta, heller! Det ville blitt vanskelig. 

Etter litt fundering endte det med at jeg tok ut kameraet og knipset den begynnende blomstringen, før jeg klippet med meg de lengst komne stenglene inn. Den ene som har noen utsprungne blomster dufter helt vidunderlig!

Jeg vet ikke om knoppene vil springe ut mer i vinduskarmen min, men uansett så er det et forsøk verdt. Jeg kan i hvertfall nyte duften av de blomstene som allerede har kommet frem.

En touch av frost...

Det er alltid litt spesielt med den første frosten om høsten. Da jeg var liten, fortalte mamma om Petter Rimfrost som kom og malte gresset hvitt om natten. Jeg så ham aldri, men rimet var vakkert og fascinerende. Fint å lage fotspor i og kaldt å ta på.

Nå venter jeg ikke lenger like utålmodig på Petter Rimfrost. Jeg har hagen full av gode grunner til å ønske rim og frost langt og lenge vekk fra Fagertun. Gjerne helt til desember...

Men det har selvfølgelig aldri skjedd.

Jeg plukker inn buketter hver kveld og håper på det beste.

I dagtidlig så det slik ut da jeg dro på jobb. En touch av frost. Ikke overalt, men litt her og litt mer bak huset. 1,5 grad kjentes friskt ut. Jeg trenger snart vanter i bilen.

Det gikk bra denne gangen. Kun en av georginene fikk brune krøller på bladverket sitt. Jeg vet at det kanskje ikke varer så lenge nå - og fortsetter å plukke inn blomster...

Høstlig forvirring

Min standhaftige geranium 'Patricia' er ikke forvirret, men den begynner å bli litt sliten og tynn i håret nå. Den myser mot høstsolen som er lav og blendene.

Jeg klippet gresset i dag og oppdaget at hagen har hatt nattlig grevlingbesøk igjen. Sukk... 

Så lenge den holder seg til snegler og mark i plenen så får det gå, men tenk om grevlingen oppdager alle godsakene som bor i bedene mine..? Og hva med kattene? 

Jeg kunne ikke se at grevlingen hadde rotet i bedene, men jeg tok en runde med kameraet for sikkerhetsskyld. Ikke for å knipse grevlinggroper, men for å få med meg alt som blomstrer før grevlingen (eller frosten) avslutter sesongen for godt.

Jeg ble møtt av en litt forvirrende sammenblanding av årstider...

Sammen med modnende gresskar og solhatt, blant visnende bregner, blomstret primula og forglemmegei-søster. De to sistnevnte var ikke riktig så glamorøse og etterlengtede nå som de ellers pleier å være. De skinner liksom litt mer om våren når de får scenen for seg selv.

Finn en feil... 

Den sommerlige løytnantshjerten har dukket opp for å hilse på høstblomstene. Men den kan se like fin ut med georginer, hjortetrøst og klematis, som med blomstrende bjørnerot og akeleier.

Det er litt morsomt når naturen gjør sine triks. Små overraskelser er kjærkomne så sent i sesongen. Nå som alt er så nær en avslutning, blir slike ivrige gjenblomstrere tatt godt i mot.

Plutselig en natt dukker Petter Rimfrost opp med penselen sin og maler alt hvitt...

Inntil videre kan jeg konstantere at jeg fortsatt har liljer. To slag blomstrer fortsatt (ups... tre, men de orange er ikke med på bildet). Jeg har ikke navn på noen av dem. De som ser mest slitne ut, har jeg hatt i fire år. (Ikke rart de er slitne.) De andre satte datteren min i fjor høst. De har bare blomstret en drøy uke enda. 

Liljene dufter fantastisk. Spesielt den 'gamle' som henger litt med ørene (nederst til venstre). Den fyller luften flere meter rundt seg selv. 

Noen steder i hagen er det imidlertid høsten som dominerer. Blomkarsen er nesten selvlysende og villvinen i ferd med å bli rød. Soppen gror i det fuktige været og det er snart mer løv på bakken i urtehagen enn i trekronen over. Selv ringblomstene merker at været blir tøffere til tider...

Det er deilig når solen skinner og høsten viser seg fra sin milde, vakre side. Jeg håper det blir lenge enda til første frostnatt :)

Flammefarger

Jeg har tenkt til å lage et flammebed langs pergolaen. Denne sommeren, som er bedets første, ble det ikke flammefarget. Det ble igrunnen mest dansk..

Jeg sådde endel ettårige planter som midlertidig fyll. Det tar nemlig tid å samle nye planter når budsjettet er minimalt. Det ble bl.a. opiumsvalmuer i rødt og hvitt (Papaver somniferum 'Danebrog'), hvite pyntekorg (Cosmos 'Purity') og gul kryddertagetes (Tagetes 'Tangerine Gem').

Nå har jeg startet løklegging i bedet, og har samtidig passet på å flytte inn stauder fra andre steder i hagen. Jeg gravde opp en stor tue Solbrud (Helenium et-eller-annet ) i full blomst og delte den i flere biter. For sikkerhetsskyld klippet jeg av endel blomster med det samme, men jeg hadde ikke hjerte til å ta alle.

Da jeg satte Solbruden i bedet, så jeg plutselig et glimt av flammer...
Det var bare det at Solbruden ikke kunne ta på seg hele æren. Den fikk bare så fine kulisser av rødmende trær. Med et dryss av gule bjørkeblader på bakken, ble plutselig flammebedet et skritt nærmere en mulighet.
Jeg må bare vente tålmodig til neste år. Da vil flere av babystaudene mine fra i år blomstre og kanskje...

Jeg passet på å plukke georginer samtidig. Ikke fra dette bedet - her er det ikke mange enda. 

I og med at været har endret seg med både mer regn og mer kulde, er det kanskje like lett å nyte blomstringen inne som ute. Inne slipper jeg klisne georginer som henger med tunge hoder...

Til neste år skal disse (merkede faktisk) georginene få strutte i flammebedet. Så får jeg bare håpe at de har lyst til å blomstre like fint der også.

Fargerikt rundt Kvisthulen

Nå blomstrer det som i en siste sluttspurt rundt kvisthulen. Fargene har lagt fra seg alle hemninger og alt er lov. Rosa, rødt, lilla, gult og orange - alt på en gang! 

Her er det om å gjøre å komme fram i lyset for alle som har ligget lavt gjennom sommeren. De som allerede har blomstret i ukevis, blir overdøvet av de nye skarpe fargene i paletten. " Her er jeg", ropes det fra alle kanter. Og jeg løper fra den ene til den andre og beundrer og beundrer.

Georginene som ikke var merket i vår, viser sine fargesterke ansikter og ler litt overbærende av mine vårlige forsøk på å kjenne igjen rotknoller - og plassere dem etter farge.

Jeg kiler dem til gjengjeld på stilkene med klissete frysetape og sprittusj. Til neste vår er det jeg som er sjef!

Jeg har store planer om å flytte (deler av) de som vil passe i et flammebed over til pergolaen. Jeg bør selvfølgelig vente til våren i og med at de står i blomst nå, men det spørs... 

Jeg har fått en stor eske løk og knoller i posten som skal ut i bedene. Det er en gylden anledning til å dele, flytte, luke og i det hele tatt sjaue skikkelig når jeg først er i gang! Da får jeg lettere oversikt over helheten.

Et nytt hagerom

På østsiden av huset har jeg bare en smal stripe med tomt. Halvparten gjorde jeg om til hage den første sommeren jeg bodde her, mens resten har bare vært kjedelig moseplen. 

Da jeg laget Haugen min i fjor (Se her), ble dette enda mer irriterende. Jeg har måttet dra gressklipperen forbi en liten passasje ved Haugen bare for å komme til denne tørre, smale stripen hvor ingenting skjer. Kjedelig, kjedelig..!

Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg skulle gjøre denne gravejobben til neste år. Sommeren i år har stort sett blitt brukt på Pergolaen med tilhørende bed, og delvis også urtehagen. Men med det fine høstværet kom visst gravelysten over meg allikevel, og den siste uken har jeg boret rundt i plenen som en annen muldvarp. 

Da jeg hadde fjernet all gresstorven, oppdaget jeg at tomten hellet litt ned mot husveggen. Merkelig, men det har jeg aldri tenkt over tidligere...

Jeg fikk lyst til å rette opp dette litt og spadde jorden over på én side til jeg hadde to nivåer. Det vil egentlig si: Jeg hakket og bendet opp jord og stein så svetten silte... Her var det ikke mulig å stikke ned spaden noe sted. Stein, grus og beinhard, tørr jord. Grrr...

Som bildet over viser så er det slett ikke plant nå heller, men den høyre delen føles som ett nivå, mens det er betydelig høyere til venstre mot gjerdet.

Foreløpig har jeg ikke rukket å plante ferdig, men her har jeg tenkt meg lave bunndekkere med tre kuler av alperips som eneste høyde. 

Stien på midten kommer til å bli brun. Nå er det litt grønt i den fordi alt er nykuttet. På denne årstiden har som regel kvist, kvast og greiner løv på seg... Dette er en ulempe i forhold til at det blir mer masse i kvistkuttet som lettere omdannes til jord, men slik må det bli når jeg ikke tar meg tid til å vente på våren.

Jeg har plantet litt Sølvarve (Cerastium tomentosum) innerst ved vinduene. Jeg tok plantene hit fra hagen ellers og selv om det ikke er nok enda, så regner med at de klarer å fylle resten av plassen ganske fort. Jeg tenker å flytte både  rød Jonsokkoll (Ajuga reptans 'Atropurpurea') og Flekktvetann (Lamium maculatum) hit også. Begge er fine for vanskelige forhold. 

Her er det sterk morgensol som litt utpå formiddagen går over i tørr skygge. Utfordrende, men forhåpentligvis ikke for disse tøffingene.

Etter å ha gravd ferdig det innerste området på bildet over, så måtte jeg jo lage en overgang til stien rundt Haugen. I og med at jeg ikke ønsket/trengte å flytte på jorden her, så lot jeg gresstorven ligge der stien skulle være. Jeg gravde altså bare frem bedene på hver side av stien. 

Våte aviser ble lagt i tykke lag på gresset, dekket med duk og oppkuttet kvist. Akkurat nå er stien litt høyere enn bedene, men med planter i så vil dette utlignes. Jeg har delvis dekket jorden med gressklipp i påvente av planter. (Men det blir mindre og mindre gressklipp i hagen her nå - pussig...)

 Steinene jeg kantet stien med er en miks av alt jeg klarte å finne rundt omkring i hagen. De største lå halvveis under bakken bak uthuset, og ble bendet opp med spett og henholdsvis veltet rundt i sikksakk over plenen og dratt på en sekketralle (med små, tynne hjul - huff...)
Akkurat nå ser det lettere kaotisk ut, men jeg regner med at plantene spiller på lag med meg etterhvert og lar utløperne sine dekke pent over det meste.
Under Søtmispelen ved hushjørnet, vokser det litt Brudespirea. Den har jeg klippet i tilnærmet kulefasong og kommer til å prøve å holde den slik. Alternativet er mer dramatisk, så det ser vi an.

Jeg gleder meg til dette hagerommet vokser seg til. Det vil bli helt annerledes enn noe jeg har fra før. En helt egen stemning tror jeg.

 Nå har jeg endelig klart å binde hagen sammen hele veien langs gjerdet. Over ser vi stien som fortsetter bak  Haugen. Betonghellene som ligger der skal vekk, og når det vokser seg til tror jeg det blir riktig bra.

Endelig skal den unge Skjørpilen få slippe at gressklipperen dundrer borti stammen. Jeg er veldig glad for hvert eneste tre jeg klarer å innlemme i et blomsterbed framfor plenen.
På Haugen har forresten fuglene pyntet opp med to glade solsikker. Slike bonusplanter må få stå.
Jeg kommer til å gjøre litt mer ut av kantene på stien, men ellers er det bare planting og løklegging som gjenstår nå.
Og det er ikke jobb - det er bare kos :)