Sommerens pergolaprosjekt

Sommerens største prosjekt har uten tvil vært pergolaen. Den har allerede fått sine innlegg - både én, to og tre, men jeg fikk litt lyst til å vise forskjellen fra april til august.
Den sene våren gjorde at det tok lengre tid før jeg kunne begynne å grave enn jeg hadde håpet. Telen satt standhaftig i bakken og tviholdt grepet sitt.
Hagen lå naken og brun og så så kjedelig ut at jeg holdt på å dø på meg. Den delen av hagen hvor pergolaen skulle reises lignet en nitrist og forsømt hage uten noe som kunne vekke interesse.

En hekk langs skråningen, en åpen urtehage ved bjørka, komposthaug og klesstativ. Ja, og et dødt juletre...

Stedet ble merket med bambuspinner, spett, kosteskaft og det jeg kunne finne.
Jeg tenkte at jeg sikkert ville laget pergolaen smalere, om jeg skulle laget en ny på denne plassen.
(En helt forferdelig tanke, kjenner jeg nå!)

Jeg var også bittelitt bekymret for om den ville bli veldig dominerende slik tvers over hagen på langs. Kanskje litt for høy og skyggefull i ettermiddagssola?
(En helt unødvendig bekymring, så klart...)

Mens trærne fikk grønnskjær og mosen selskap av gress-strå så brukte jeg ettermiddager og helger på å grave hull.
18 hull som skulle åpne jorden for 60 cm lange jordspyd med allerede påfestede stolper.
Og med tanke på at denne delen av hagen er en fyllplass, med bl.a. nabogårdens gamle møkk-kjeller (rubbel og bit, steiner og brask), så møtte jeg en god del motstand på vei ned i jordens dyp.

Trærne ble grønne og hekken vokste, mens jeg sakte, men sikkert festet stolpe til stolpe.
Så, en lørdag i juni dukket foreldrene mine opp. Sønnen min ble lokket bort fra data'n og pergolaen ble fullført med firdobbel innsatsvilje og pågangsmot.
Og for en deilig følelse det var når den endelig sto der med  alle sine 18 bein godt plantet i jorda!

Pergolaen ender i et flagrende dynetrekk og trenger en avslutning. Det skal den jo også få - til neste år...
En benk med beplantning bak. Litt kamuflasje av klesvasken vil nok gjøre seg.
Inni pergolaen skrår bakken. Den er høyere på venstre side enn til høyre ved hekken. Og nærmest uthuset er bakken høyere enn ved klesstativet.
Jeg tror jeg skal skave vekk gresstorven og prøve å jevne ut underlaget. Pergolaen har nemlig blitt litt lavere her enn den var i gamlehagen min. Der sto den nok høyere i bakken.

I juli begynte de nygravde bedene mine å fylle seg opp. Etterhvert kom vårens frøplanter i gang også, etter å ha måttet vente tålmodig et par måneder lenger enn de andre.
Blomstererter og bønner tok fatt i armeringsnettet og kosmosen foldet ut sine kritthvite kronblader. Opiumsvalmuene vaiet med sine danske farger. Selv om de sikkert hadde vært større og kraftigere om de hadde blitt plantet ut i mai, så farget og farger de fortsatt hagen. (Nei, du ser dem ikke på bildet over. Det ble tatt før blomstringen satte inn.)

Nå begynner det endelig å bli romfølelse i pergolaen. Jeg har satt ned noen solcellelamper i bedene og fryder meg hver kveld når jeg ser ut i hagen og det er noe der. Tenk så annerledes det har blitt siden april!
Jeg har til og med tatt med meg en stol ut og satt meg ved pergolaen noen ganger. Det kunne ikke falt meg inn før.

Nå kaster jeg blikket videre til hver ende av pergolaen og over hekken ned til dammen.
Her er det mye som må gjøres før det ligner bildet jeg har i hodet mitt. Skråningen mot dammen er overgrodd, uthuset skjevt og pergolaen ender i en gammel nedgravd skrothaug.
Men det aller viktigste er på plass! Pergolaen står faktisk her på Fagertun nå. Bed er gravd opp og klare til og beplantes mer til neste vår. Høstløken er bestilt og jeg er veldig fornøyd med å ha fullført vinterens drøm i hagen:)