Fest i valmuen

Nå har blomsterfluene oppdaget Papaver Somniferum 'Danebrog' og der er det feststemning!
Lurer på om fluene får seg en rus eller om det kun er pollen og nektar som serveres. Fornøyde ser de i allefall ut til å være.

Jeg har store mengder av disse valmuene langs pergolaen og det er like fullt i hver eneste én. Det må være landstreff på Fagertun om dagen, tror jeg. Det summer av hjertens lyst.

Selv i valmuen som overrasket med et ekstra sett kronblader, klarer fluene å trykke seg inn. 

Om det blåser friskt så lar de seg overhodet ikke affisere av at plantene svaier både hit og dit. De er kanskje like svimle selv.

Skogsøte Gentiana asclepiadea

Nå har Skogsøten min begynt å blomstre! Det er både fantastisk flott og litt trist - for det innleder liksom avslutningen på sesongen. 

Skogsøte (Gentiana asclepiadea) er en intenst blå fargeklatt. Her har den rosa følge av sommerstokkroser, men senere når det meste er brunt og gult i hagen, lyser den virkelig opp med sin intense blåfarge.

Skogsøten danner en fin blå fontene av ganske stive stilker. Den er ypperlig å ta inn i buketter. 

Den kan formeres ved deling, skjønt den trenger sjelden å deles. Den kan også formeres med frø. 

Frøene såes så fort de er modne i kaldbenk eller inne med kuldebehandling. Jeg har ikke forsøkt dette enda, men håper å få gjort det i høst. 

Skogsøten min har hittil levd et ganske anonymt liv bakom andre høyere stauder. Så anonymt at den faktisk ble glemt... - helt til den i fjor stakk en stilk ut gjennom gjerdet og ropte på oppmerksomhet.

Jeg så den da jeg skulle snu bilen, og dermed var redningen sikret. 

Gjemt bak ormedrue, riddersporer og kjempehøye solidagoblomster lyste det i blått. 

Søten ble varsomt løftet og fikk en ny plass ved kvisthulen. 

For en lykke! Den takket meg med å blomstre til rim og frost kantet bladene, og snøen la seg som en dyne over den. 

Skogsøten er en fin blå avløser etter at Riddersporer og Aconitum har blomstret av. 

Den liker fuktig jord, tåler våt jord, men vil gjerne ha god drenering også. Den kan stå i både sol og halvskygge. 

Skogsøten blir 40 til 60 cm høy.

Sommerens pergolaprosjekt

Sommerens største prosjekt har uten tvil vært pergolaen. Den har allerede fått sine innlegg - både én, to og tre, men jeg fikk litt lyst til å vise forskjellen fra april til august.
Den sene våren gjorde at det tok lengre tid før jeg kunne begynne å grave enn jeg hadde håpet. Telen satt standhaftig i bakken og tviholdt grepet sitt.
Hagen lå naken og brun og så så kjedelig ut at jeg holdt på å dø på meg. Den delen av hagen hvor pergolaen skulle reises lignet en nitrist og forsømt hage uten noe som kunne vekke interesse.

En hekk langs skråningen, en åpen urtehage ved bjørka, komposthaug og klesstativ. Ja, og et dødt juletre...

Stedet ble merket med bambuspinner, spett, kosteskaft og det jeg kunne finne.
Jeg tenkte at jeg sikkert ville laget pergolaen smalere, om jeg skulle laget en ny på denne plassen.
(En helt forferdelig tanke, kjenner jeg nå!)

Jeg var også bittelitt bekymret for om den ville bli veldig dominerende slik tvers over hagen på langs. Kanskje litt for høy og skyggefull i ettermiddagssola?
(En helt unødvendig bekymring, så klart...)

Mens trærne fikk grønnskjær og mosen selskap av gress-strå så brukte jeg ettermiddager og helger på å grave hull.
18 hull som skulle åpne jorden for 60 cm lange jordspyd med allerede påfestede stolper.
Og med tanke på at denne delen av hagen er en fyllplass, med bl.a. nabogårdens gamle møkk-kjeller (rubbel og bit, steiner og brask), så møtte jeg en god del motstand på vei ned i jordens dyp.

Trærne ble grønne og hekken vokste, mens jeg sakte, men sikkert festet stolpe til stolpe.
Så, en lørdag i juni dukket foreldrene mine opp. Sønnen min ble lokket bort fra data'n og pergolaen ble fullført med firdobbel innsatsvilje og pågangsmot.
Og for en deilig følelse det var når den endelig sto der med  alle sine 18 bein godt plantet i jorda!

Pergolaen ender i et flagrende dynetrekk og trenger en avslutning. Det skal den jo også få - til neste år...
En benk med beplantning bak. Litt kamuflasje av klesvasken vil nok gjøre seg.
Inni pergolaen skrår bakken. Den er høyere på venstre side enn til høyre ved hekken. Og nærmest uthuset er bakken høyere enn ved klesstativet.
Jeg tror jeg skal skave vekk gresstorven og prøve å jevne ut underlaget. Pergolaen har nemlig blitt litt lavere her enn den var i gamlehagen min. Der sto den nok høyere i bakken.

I juli begynte de nygravde bedene mine å fylle seg opp. Etterhvert kom vårens frøplanter i gang også, etter å ha måttet vente tålmodig et par måneder lenger enn de andre.
Blomstererter og bønner tok fatt i armeringsnettet og kosmosen foldet ut sine kritthvite kronblader. Opiumsvalmuene vaiet med sine danske farger. Selv om de sikkert hadde vært større og kraftigere om de hadde blitt plantet ut i mai, så farget og farger de fortsatt hagen. (Nei, du ser dem ikke på bildet over. Det ble tatt før blomstringen satte inn.)

Nå begynner det endelig å bli romfølelse i pergolaen. Jeg har satt ned noen solcellelamper i bedene og fryder meg hver kveld når jeg ser ut i hagen og det er noe der. Tenk så annerledes det har blitt siden april!
Jeg har til og med tatt med meg en stol ut og satt meg ved pergolaen noen ganger. Det kunne ikke falt meg inn før.

Nå kaster jeg blikket videre til hver ende av pergolaen og over hekken ned til dammen.
Her er det mye som må gjøres før det ligner bildet jeg har i hodet mitt. Skråningen mot dammen er overgrodd, uthuset skjevt og pergolaen ender i en gammel nedgravd skrothaug.
Men det aller viktigste er på plass! Pergolaen står faktisk her på Fagertun nå. Bed er gravd opp og klare til og beplantes mer til neste vår. Høstløken er bestilt og jeg er veldig fornøyd med å ha fullført vinterens drøm i hagen:)

Frodig rikdom

Om sommeren er jeg så rik! 

Da eier jeg en liten bit av paradis, og jeg vet at det er plass til mye i lite. 

Det er ikke størrelsen det kommer an på, men innholdet. -Og jeg kan skalte og valte, prøve og feile, så mye jeg vil på denne biten min av paradis. 

Alt kan gjøres om på. Jorden vil at det skal vokse, jeg vil at det skal vokse og plantene de vil i hvert fall vokse. -Og vokser det for mye så kan jeg klippe, grave og flytte alt jeg ønsker. 

Her er det ingen som dømmer, setter karakterer eller stemmer ut. 

Bak hagegjerdet mitt så regjerer naturen og jeg. Insektene, ugresset, været, jorden, vannet, plantene, kattene, fuglene, ungene og jeg. 

Er det noe rart at haging gjør meg lykkelig?! 

Jeg kan flomme over av kreativitet eller la være. Jeg kan reise bort og komme igjen. 

Hagen lever og utvikler seg enten jeg gjør noe eller ikke. Når jeg en gang ikke er mer, er plassen her fortsatt, men den vil aldri se lik ut. Ikke to dager den samme. Ikke nå og ikke i fremtiden. Er det ikke vidunderlig? 

Bildet over ble tatt i juli. Noen minutter etterpå var lupinene klippet ned og inntrykket et helt annet. Jeg elsker denne frodigheten. Det er en luksus når plantene blir så store at de fyller hagen og innimellom må klippes litt tilbake. Snart vil Skjørpilen vokse seg høy og danne et tak over plantene. Det vil igjen endre preget. Spennende!

Her er et bilde fra stien bak haugen. Alt foran rosene i bakgrunnen var plen i fjor. Etterhvert vil pilestiklingene langs høyrekanten av stien vokse opp til tak her også. Da blir dette kanskje mer en tunnel..? Men så vil trekubbene råtne, og hva skjer med haugen da? Hvem vet? 

Se på baksiden av uthuset! Er det ikke originalt malt? Haha :) Slik har det vært siden jeg flyttet hit, men først nå som jeg har gravd bed helt bort til det, så ser jeg denne siden. Det spørs om ikke uthuset kommer til å endre preg etterhvert også. (Og stien min får vel forhåpentligvis kanter snart...)

Men egentlig så synes jeg jo at uthuset er ganske sjarmerende i sin tofargethet.

Her er livets syklus snart fullført for valmuene.Plutselig er det andre farger som dominerer og jeg kan fundere på hva jeg vil prøve til neste år. Noe blir værende og noe var bare på besøk. Kanskje noe spirer opp igjen til våren som jeg slett ikke forventer? Den som venter får se :)

Ved innkjørselen min har en bølge av ville prestekrager skylt innover bedet. De er så vakre at de skal få duve i fred. Blir de et problem senere, så tar jeg hånd om dem da. Nå bare nyter jeg.

Flagrende hagebesøk

I går satt det en stor gulorange sommerfugl og koste seg på en Alliumblomst i det store staudebedet mitt.
Jeg tror ikke jeg har sett en slik før. Den var så stor og fin at jeg sprang inn etter kameraet.
Da jeg kom ut var Alliumen forlatt, men til gjengjeld satt både den ukjente skjønnheten og en Neslesommerfugl og suget nektar fra en Scabiosablomst.

Etter å ha lest litt på nettet sendte jeg en mail (med bilder) til en ekspert og fikk bekreftet at det er en perlemorvinge - nærmere bestemt en Keiserkåpe.

Ikke akkurat et beskjedent navn, Keiserkåpe, men så er den stor og flott også...

Det er nok en dame, for hos hannen har flekkene i midten av vingen grodd sammen til lengdestriper.

I Norge finnes denne sommerfuglen langs kysten på Øst- og Sørlandet. 

Så det spørs om denne vakre gjesten i hagen min var litt på avveie... Eller kanskje hun liker å reise litt i innlandet i ferietiden?

Jeg kan jo håpe at hun slår seg ned :)

Valmuer

I våres sådde jeg valmuer fra fire forskjellige pakker med frø.
Den ene inneholdt pionvalmuer i fargeblanding. Pakken hadde ligget her i flere år, men den spirte så det sprutet.
Valmuene har blomstret overdådig, og nå står noen utvalgte frøkapsler tilbake. Resten er rykket opp.

Frøkapslene som står igjen er til pynt.
Jeg tror ikke at jeg kommer til å så frø fra dem igjen.
Ikke fordi valmuene ikke var vakre, men jeg liker å ha litt mer kontroll på fargene.
Nå er det nok fargeblanding i frøkaplsene også, så kanskje jeg bør lete litt på nettet etter rene farger...







De hvite valmuene levde virkelig opp til navnet sitt og lignet til forveksling vakre pioner.













De rufsete røde valmuene ville ha passet bedre i flammebedet mitt langs pergolaen.
Sammen med alt det rosa, hvite, lilla og blå ved kvisthulen, skapte de litt uro i leiren.
Det ble frodig og morsomt, men samtidig kjente jeg at mye falt på plass da de blomstret av og jeg fikk ryddet opp i forvridde stengler og gule blader.

  De nesten sorte pionvalmuene var dramatiske og flotte i bedet og jeg skulle virkelig ønske at de hadde vært frøekte!

Jeg sådde også Papaver somniferium 'Dannebrog' som jeg kjøpte fra "Hagegal-standen" på Hagemessen i Lillestrøm.
Den ble stående på vent altfor lenge i trange potter, mens jeg gravde opp det som skal bli flammebedet.
Jeg skulle selvfølgelig ha pottet dem om og gitt dem litt ekstra næring, men vår og forsommer er så travel tid...
Nå har de første begynt å blomstre, men noen av dem er på størrelse med sibirske valmuer og ikke staselige opiumsvalmuer...
Vel, det gjelder de som står på den mest steinete og skrinne plassen. De andre har litt mer størrelse, men enda er de nok preget av en dårlig start.

Den tredje frøpakken var en eldgammel en med kaliforniavalmue. Den hadde jeg ikke forsøkt før fordi den allerede var så utgått på dato at det simpelthen ikke var noe vits - trodde jeg...

Nå står de i knopp i flammebedet. Pussig ulik andre valmuer, men vi får se om noen dager. Jeg har aldri hatt slike før så det blir spennende!

Den fjerde pakken var en konvolutt som jeg fikk i posten fra Hagen i Svingen. Etter vinterens X-faktor for blomster i regi av Moseplassen, ble vi oppfordret til å lage en 'Må-ha-liste' over blomster vi ønsket oss i hagen.
Det resulterte i frø fra en fantastisk vakker valmue som fortsatt blomstrer i hagen her, etter at de fylte pionvalmuene nå har gitt opp.

Det er flere enn jeg som liker disse etter bildet over å dømme. Hver blomst står bare en dag, men det kommer stadig nye.
Jeg vet ikke hva valmuen heter, men at jeg skal ha denne til neste år også er helt sikkert!

Nå gleder jeg meg til å studere frøkataloger og se hva som finnes av valmuefrø til neste sesong.

God helg!